Tenåringen som sliter ut mor 🤯

[Anonym bruker]

En snart fjortis driver meg gal - han er veldig lik faren hans (som skilte lag da fjortisen var 9 år). Far tilbringer minimalt tid med han, rundt to ettermiddager per mnd. Far sier han ikke kan ha han mer, og fjortisen blir sint på meg antagelig av den grunn ved hver minste ting - sur, kjeftete, holder ikke reglene hjemme, lyver stadig vekk…for mamma har tydeligvis ikke sånn autoritet som far, plutselig 😕I tillegg er han veeeldig lik far både i utseende og personlighet, og det trigger meg ekstra ved hver konflikt  .. det er yngre søsken som er blid og happy, og kontrastene i kommunikasjonen blir ikke bra for noen 😰 what to do?

Anonymkode: ad22f...29b

[ReneRene]

Den der skjønner jeg ikke helt. At ekser har et triggingspunkt, ja. Den ser jeg helt klart!

Men min sønn er også prikk lik faren på mange måter, men jeg lærte jo isteden å godta faren mer. Nettopp fordi sønnen er så lik.

Jeg vet ikke hvorfor vi er forskjellige der og hva som gjør det? 

Så er det vel knapt en tenåring som ikke gir oss hodepine. Du må kanskje bare markere deg mer ( det gjorde jeg da, selv om jeg godtok faren mer ) og gi klare uttrykk for hvem du er. 

Alle barn arver mye fra oss. På godt og vondt. Vi kan bare påvirke så godt vi kan egentlig. Personlighet er de født med. Men de er ikke lost cases 🙂

[Anonym bruker]

Nei du må jo ta deg sammen og bli en bedre mor da

Anonymkode: 3160a...597

[Anonym bruker]

mange tenåringer som er sånn... er nok ikke eksen som er problemet... mest at de må vokse seg gjennom. og så må du stå i det slev med likhet til eks. min liknet ikke på far men kunne bli gal alikevel..

Anonymkode: a18bb...de9

[Anonym bruker]

Først og fremst er det antakelig, som flere andre skriver, ikke uvanlig med tenåringer som kan være litt mye. Men det er jo i tillegg utrolig kjipt for ham at far ikke vil ha ham mer. Det skjærer i hjertet mitt, i hvert fall, og er sannsynligvis veldig tungt for tenåringen. Som den andre forelderen har du i grunnen ikke annet valg enn å kompensere for den idiotiske faren. Du må være raus, tålmodig og samtidig tydelig. Du må tåle at denne tenåringen har det vanskelig og er irrasjonell - selv om det koster deg litt ekstra. Jeg ville vurdert å be om hjelp fra lavterskeltilbud i kommunen, foreldreveiledning eller liknende. Det kan kanskje hjelpe dere begge.

Anonymkode: 670be...bc2

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Først og fremst er det antakelig, som flere andre skriver, ikke uvanlig med tenåringer som kan være litt mye. Men det er jo i tillegg utrolig kjipt for ham at far ikke vil ha ham mer. Det skjærer i hjertet mitt, i hvert fall, og er sannsynligvis veldig tungt for tenåringen. Som den andre forelderen har du i grunnen ikke annet valg enn å kompensere for den idiotiske faren. Du må være raus, tålmodig og samtidig tydelig. Du må tåle at denne tenåringen har det vanskelig og er irrasjonell - selv om det koster deg litt ekstra. Jeg ville vurdert å be om hjelp fra lavterskeltilbud i kommunen, foreldreveiledning eller liknende. Det kan kanskje hjelpe dere begge.

Anonymkode: 670be...bc2

Veldig godt svar syns jeg. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

mange tenåringer som er sånn... er nok ikke eksen som er problemet... mest at de må vokse seg gjennom. og så må du stå i det slev med likhet til eks. min liknet ikke på far men kunne bli gal alikevel..

Anonymkode: a18bb...de9

Litt av problemet er at jeg har «bearbeidet» og var ferdig med faren etter skilsmisse helt til han eldste ble tenåring ..han argumenterer, lyver, viker unna og krangler på akkurat samme måte som far 😕 i tillegg til at han ser ut prikk litt faren sin …og da blir det som om jeg aldri ferdig med dette.. blir enda frustrerende at i kommunikasjon med yngste er alt uanstrengt hyggelig, mens eldste er konstant i krig med meg 😟

Anonymkode: ad22f...29b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Først og fremst er det antakelig, som flere andre skriver, ikke uvanlig med tenåringer som kan være litt mye. Men det er jo i tillegg utrolig kjipt for ham at far ikke vil ha ham mer. Det skjærer i hjertet mitt, i hvert fall, og er sannsynligvis veldig tungt for tenåringen. Som den andre forelderen har du i grunnen ikke annet valg enn å kompensere for den idiotiske faren. Du må være raus, tålmodig og samtidig tydelig. Du må tåle at denne tenåringen har det vanskelig og er irrasjonell - selv om det koster deg litt ekstra. Jeg ville vurdert å be om hjelp fra lavterskeltilbud i kommunen, foreldreveiledning eller liknende. Det kan kanskje hjelpe dere begge.

Anonymkode: 670be...bc2

Det koster, ja .. dimensjonene av det som mor kompenserer er og har vært utenom det normale mtp økonomi, bosted, idrett, fritid osv… mens far dukker opp når det passer han innimellom, og det irriterer meg veldig

Anonymkode: ad22f...29b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Det koster, ja .. dimensjonene av det som mor kompenserer er og har vært utenom det normale mtp økonomi, bosted, idrett, fritid osv… mens far dukker opp når det passer han innimellom, og det irriterer meg veldig

Anonymkode: ad22f...29b

Jeg skjønner godt at det er irriterende! Men husk at når du trigges er det ikke tenåringens feil. Han er ikke ansvarlig for det hans far har gjort. Ikke påta deg den samme rollen du har hatt tidligere (altså med hans far) overfor barnet ditt. Husk at han er 50% deg også! Og ikke legg sten til byrden hans ved å repetere mønstret du hadde med far. Tenåringen er seg selv, og det er ditt ansvar å håndtere det - uansett hvor dust faren hans er. Du må være den voksne her - det er kjipt at det er sånn - men det er den eneste måten du kan hjelpe barnet ditt på. Ta ut frustrasjonen her, hos en terapeut, venninner eller familie - men vær raus og varm og tydelig med tenåringen.

Anonymkode: 670be...bc2

[Blop]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Litt av problemet er at jeg har «bearbeidet» og var ferdig med faren etter skilsmisse helt til han eldste ble tenåring ..han argumenterer, lyver, viker unna og krangler på akkurat samme måte som far 😕 i tillegg til at han ser ut prikk litt faren sin …og da blir det som om jeg aldri ferdig med dette.. blir enda frustrerende at i kommunikasjon med yngste er alt uanstrengt hyggelig, mens eldste er konstant i krig med meg 😟

Anonymkode: ad22f...29b

 

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Det koster, ja .. dimensjonene av det som mor kompenserer er og har vært utenom det normale mtp økonomi, bosted, idrett, fritid osv… mens far dukker opp når det passer han innimellom, og det irriterer meg veldig

Anonymkode: ad22f...29b

At far og du har deres historie, er på ingen måte sønnen sin feil, og det skal ikke gå utover han at foreldrene hans er idioter.  Du må bare godta at det er slik det er,  og jobbe ut fra det. Du må finne verktøy og strategier for forskjellige settinger. Og så må du slutte å sammenligne eldste sønn med yngste. De er forskjellige mennesker,  de fortjener å bli behandlet for den de er, ikke for at broren er så grei. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Jeg skjønner godt at det er irriterende! Men husk at når du trigges er det ikke tenåringens feil. Han er ikke ansvarlig for det hans far har gjort. Ikke påta deg den samme rollen du har hatt tidligere (altså med hans far) overfor barnet ditt. Husk at han er 50% deg også! Og ikke legg sten til byrden hans ved å repetere mønstret du hadde med far. Tenåringen er seg selv, og det er ditt ansvar å håndtere det - uansett hvor dust faren hans er. Du må være den voksne her - det er kjipt at det er sånn - men det er den eneste måten du kan hjelpe barnet ditt på. Ta ut frustrasjonen her, hos en terapeut, venninner eller familie - men vær raus og varm og tydelig med tenåringen.

Anonymkode: 670be...bc2

Det er det jeg gjør - jeg håndterer dette så godt jeg kan, og vel så det..han sliter meg ut selv om jeg begrenser de verste situasjonene…En periode er det bedring, og så dukker opp far og da er det på’n igjen. Kan ikke kutte ut far heller ..

Anonymkode: ad22f...29b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Nei du må jo ta deg sammen og bli en bedre mor da

Anonymkode: 3160a...597

For et fantastisk flott og hjelpsomt svar👌🏻

Anonymkode: e01f2...dcf

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

For et fantastisk flott og hjelpsomt svar👌🏻

Anonymkode: e01f2...dcf

Ja, det er jo løsningen

Anonymkode: 3160a...597

[Anonym bruker]

Du burde snakke med noen om at du trigges sånn av likheten mellom far og sønn, ellers kommer det til å ødelegge forholdet mellom deg og sønnen (på sikt). Jeg vet du vet det ikke er hans feil at han ligner far, men siden det trigger deg sånn, burde du ta tak i det. For det ligger kun hos deg, ikke greie lillebror, vanskelige storebror eller idiotiske far. 

Jeg har øyeblikk hvor jeg syns det er vanskelig og kjipt at sønnen vår ligner far på flere områder. Men forskning viser at likekjønnet forelder er den som har størst påvirkning på barnet (altså far og sønn, mor og datter). Og dette også hos barn som er vokst opp i delte hjem. Selv om vår sønn aldri har bodd med far, var det første ordet han sa; pappa. Det svei skikkelig. 

Jeg har jobbet med disse følelsene i terapi og det har hjulpet masse. Kan fortsatt kjenne på dem, men er da rask til å erkjenne for meg selv at dette handler om meg og ikke guttungen. Også trekker jeg meg heller bort i 30 sek, puster og nullstiller, før jeg henvender meg til sønnen igjen. 

Anonymkode: 180ba...b54

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Du burde snakke med noen om at du trigges sånn av likheten mellom far og sønn, ellers kommer det til å ødelegge forholdet mellom deg og sønnen (på sikt). Jeg vet du vet det ikke er hans feil at han ligner far, men siden det trigger deg sånn, burde du ta tak i det. For det ligger kun hos deg, ikke greie lillebror, vanskelige storebror eller idiotiske far. 

Jeg har øyeblikk hvor jeg syns det er vanskelig og kjipt at sønnen vår ligner far på flere områder. Men forskning viser at likekjønnet forelder er den som har størst påvirkning på barnet (altså far og sønn, mor og datter). Og dette også hos barn som er vokst opp i delte hjem. Selv om vår sønn aldri har bodd med far, var det første ordet han sa; pappa. Det svei skikkelig. 

Jeg har jobbet med disse følelsene i terapi og det har hjulpet masse. Kan fortsatt kjenne på dem, men er da rask til å erkjenne for meg selv at dette handler om meg og ikke guttungen. Også trekker jeg meg heller bort i 30 sek, puster og nullstiller, før jeg henvender meg til sønnen igjen. 

Anonymkode: 180ba...b54

Takk 🫶 må kanskje investere i noen timer med terapeut for å lete etter flere verktøy til å takle dette … det er akkurat det det gjør - det svir skikkelig at en setning fra en far en gang i mnd veier mer enn all fakta, forklaringer og verdier jeg har brukt hundrevis av timer i samtaler med tenåringen 😕 

Anonymkode: ad22f...29b

[Anonym bruker]

Helt vanlig at tenåringer kan være sånn. Også helt naturlig at han har arvet trekk fra far og dette kommer ofte mer frem under pubertet.  Og det er normale følelser du har rundt dette. Men du må likevel takle det så godt du kan. Dette er ikke guttens skyld, og han er seg selv og ikke som far.  Det du kan gjøre er å forsøke å "plukke av han "  enkelte dårlige trekk gjennom oppdragelse.  Og på enkelte områder kan han også naturlig ta etter deg når tiden går.

Vært gjennom akkurat dette. 😅😵

 

Anonymkode: 3668d...f7d

[Anonym bruker]

Prøv å rydde vekk dine egne assosiasjoner, i alle fall. Barnet ditt er ikke sin far. 

Anonymkode: 56353...5e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Takk 🫶 må kanskje investere i noen timer med terapeut for å lete etter flere verktøy til å takle dette … det er akkurat det det gjør - det svir skikkelig at en setning fra en far en gang i mnd veier mer enn all fakta, forklaringer og verdier jeg har brukt hundrevis av timer i samtaler med tenåringen 😕 

Anonymkode: ad22f...29b

Gutter leter jo etter en mann å se opp til. 

Anonymkode: 56353...5e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

En snart fjortis driver meg gal - han er veldig lik faren hans (som skilte lag da fjortisen var 9 år). Far tilbringer minimalt tid med han, rundt to ettermiddager per mnd. Far sier han ikke kan ha han mer, og fjortisen blir sint på meg antagelig av den grunn ved hver minste ting - sur, kjeftete, holder ikke reglene hjemme, lyver stadig vekk…for mamma har tydeligvis ikke sånn autoritet som far, plutselig 😕I tillegg er han veeeldig lik far både i utseende og personlighet, og det trigger meg ekstra ved hver konflikt  .. det er yngre søsken som er blid og happy, og kontrastene i kommunikasjonen blir ikke bra for noen 😰 what to do?

Anonymkode: ad22f...29b

Han utagerer til deg fordi du er hans trygge havn. Det må du bare tåle. Rett deg opp i ryggen. Tenkt på ungdommen du! Vanskeligste tiden i livet. Du må være tolmodig, raus, gi masse ros. Start med deg selv. Se på ungdommen din og tenk så fantastisk det er. Tenk det hver gang du ser han. 

Anonymkode: d68db...bab