Dere som alltid sender ungene bort til andre, men aldri kan ha barnas venner på besøk..🤔

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke? Vi flyttet inn til nytt hus for 4mnd siden. Vi har daglig hatt besøk av nabogutten i disse 4mnd. Vårt barn kan aldri komme dit. Aldri. De kan herje og lekeslåss her, jeg sender de ut. Etter 8t besøk blir man lei, gir beskjed om at enten ut eller til naboen. De går alltid ut. Det regner ute, jeg gir beskjed fordi de herjer eller tror de kan løpe inne at nå går dere til naboen. Alltid nei. Gutten finner på ulike unnskyldninger til hvorfor han ikke får ha besøk å jeg forstår at det ligger noe bak det. Han sa at han ikke får ha besøk å ikke har hatt besøk på lenge.. Lurer litt på hva grunnene er hos dere? Og hvorfor tenker dere at det er greit at dere alltid sender ungene deres vekk men aldri kan ta i mot barn selv si en gang hver 4mnd i noen timer? For orker man ikke ett ekstra barn si i to timer hver 4mnd, burde man egentlig ha barn selv? Ja jeg vet om kronisk sykdom, men er det såå ille tviler jeg på at man kan følge opp barna sine godt nok i hverdagen. Vet det provoserer. Beklager å si det, men jeg vurderer faktisk å si at barnet ikke får komme hit heller Om de aldri kan være der.

Anonymkode: e0a21...4c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor ikke? Vi flyttet inn til nytt hus for 4mnd siden. Vi har daglig hatt besøk av nabogutten i disse 4mnd. Vårt barn kan aldri komme dit. Aldri. De kan herje og lekeslåss her, jeg sender de ut. Etter 8t besøk blir man lei, gir beskjed om at enten ut eller til naboen. De går alltid ut. Det regner ute, jeg gir beskjed fordi de herjer eller tror de kan løpe inne at nå går dere til naboen. Alltid nei. Gutten finner på ulike unnskyldninger til hvorfor han ikke får ha besøk å jeg forstår at det ligger noe bak det. Han sa at han ikke får ha besøk å ikke har hatt besøk på lenge.. Lurer litt på hva grunnene er hos dere? Og hvorfor tenker dere at det er greit at dere alltid sender ungene deres vekk men aldri kan ta i mot barn selv si en gang hver 4mnd i noen timer? For orker man ikke ett ekstra barn si i to timer hver 4mnd, burde man egentlig ha barn selv? Ja jeg vet om kronisk sykdom, men er det såå ille tviler jeg på at man kan følge opp barna sine godt nok i hverdagen. Vet det provoserer. Beklager å si det, men jeg vurderer faktisk å si at barnet ikke får komme hit heller Om de aldri kan være der.

Anonymkode: e0a21...4c8

Jeg vil faktisk si at man ikke klager å ta vare på eget barn når man ikke er i stand til å følge opp barnas sosiale liv. Barna blir utenfor sosialt, de får mindre venner å det er jo foreldrenes feil. Da klarer man faktisk ikke å ta vare på eget barn..

 

Akutt sykdom som kreft ol er noe annet.. Så de grunnene vet jeg om. Spurt gutten om mammaen er syk, nei sier han men hun jobber ikke og har så mye prosjekter. Far jobber så det er jo hvertfall en voksen som bør klare at gutten deres har besøk. Om mor er syk mener jeg.

 

hi

 

 

Anonymkode: e0a21...4c8

[Anonym bruker]

Kan jo hende nabogutten trenger å komme til akkurat dere. At det er ting hjemme han vil komme seg bort ifra.

Vi har en kompis av minstemann som kan være skikkelig utfordrende. Men vi tenker at kanskje han har godt av å være her,under vårt tak med våre regler 

Anonymkode: 7cdc8...f42

[Anonym bruker]

Kanskje ikke nabogutten har det noe  bra hjemme, at deres hjem er en frihavn for han.

Anonymkode: 397f2...c4a

[Himmel og hav]

Det er en irritasjon, selv om årsaken til det kan være forståelig. Jeg hadde ei venninne som barn der vi aldri fikk komme på besøk fordi de hadde så pene møbler og moren var redd for at vi skulle lage fingermerker overalt. Om vi en sjelden gang fikk komme inn for å tisse måtte vi sette skoene på grusen nedenfor trappa opp til inngangsdøra og hun fulgte oss til og fra doen. Som barn syntes jeg at hun var dum og rar. Som voksen har jeg forstått at det nok ikke var helt friskt. Jeg har også hatt venner av ungene som alltid kom til oss og som ikke fikk ha med venner hjem. Jeg tenkte jo at det var fint at de hadde venner og at de kom, men noen ganger ble jeg både lei, sliten og oppgitt. Det er jo ikke helt normalt å sende ungen sin avgårde til andre hver dag og aldri ta sin tørn med ekstra barn i huset. 

[Anonym bruker]

Det finnes en million grunner.

Jeg hadde en venninne som barn hvor vi ikke fikk komme inn. Der var årsaken som hos hun over, mammaen hadde "støv på hjernen" som vi sa dengang. Jeg husker jeg fikk noen brødskiver der engang, da måtte vi spise ute på plenen, fikk ikke komme inn på kjøkkenet der. Sov over der engang også, da satte de opp telt i hagen og vi fikk bruke doen i kjelleren (rett innenfor kjellerdøren). Vi fikk rett og slett ikke gå inn.

Ellers vet jeg om barn som ikke tar med venner hjem pga omsorgssvikt, foreldre som ruser seg, vold osv

Barnet kan ikke noe for dette, så å straffe det med å si at de ikke får leke mer hos dere heller blir feil. Ha de inne så mye du orker og send de ut, sett grenser for deg selv og la det være med det.

Anonymkode: d73d7...b64

[Anonym bruker]

Jeg har selv vær den mammaen som nektet barnet mitt å ha med venner hjem. De fikk faktisk ikke leke utenfor i hagen engang... 

Det var i en periode hvor eldstemann var fryktelig dårlig.  Han slet noe voldsomt med angst, og taklet overhodet ikke andre mennesker.  Han hadde massive angstanfall flere ganger om dagen, og var på grensen til psykotisk. Han klarte ikke gå forbi vinduer av frykt for at noen skulle se han, så når han bevegde seg rundt i huset krabbet han. 

Det året det sto på som værst,  lot jeg han få ha friplass hjemme. Vi hadde INGEN på besøk! Han skulle være trygg på at i eget hjem var det kun familien,  der kunne han puste og slappe av!  

Vi åpnet litt og litt opp, og var fryktelig restriktiv med besøk til å begynne med.

Dessverre gikk jo dette ut over lillesøster,  som jo da ikke fikk lov å ha med seg venner hjem. Jeg måtte være den kjipe moren som bestandig svarte "Lise kan ikke komme hit nei, men kan ikke Anne komme til dere i stedenfor?' 

Anonymkode: 55aad...cf3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg har selv vær den mammaen som nektet barnet mitt å ha med venner hjem. De fikk faktisk ikke leke utenfor i hagen engang... 

Det var i en periode hvor eldstemann var fryktelig dårlig.  Han slet noe voldsomt med angst, og taklet overhodet ikke andre mennesker.  Han hadde massive angstanfall flere ganger om dagen, og var på grensen til psykotisk. Han klarte ikke gå forbi vinduer av frykt for at noen skulle se han, så når han bevegde seg rundt i huset krabbet han. 

Det året det sto på som værst,  lot jeg han få ha friplass hjemme. Vi hadde INGEN på besøk! Han skulle være trygg på at i eget hjem var det kun familien,  der kunne han puste og slappe av!  

Vi åpnet litt og litt opp, og var fryktelig restriktiv med besøk til å begynne med.

Dessverre gikk jo dette ut over lillesøster,  som jo da ikke fikk lov å ha med seg venner hjem. Jeg måtte være den kjipe moren som bestandig svarte "Lise kan ikke komme hit nei, men kan ikke Anne komme til dere i stedenfor?' 

Anonymkode: 55aad...cf3

Full forståelse for det. Klem til deg. Var du åpen med barnas foreldre om problemet? Hadde noen fortalt det du forteller til meg nå, hadde jeg helt klart forstått problemet å problemstillingen ville vært en helt annen. Jeg hadde aldri blitt irritert for at ett barn bare var her, med den informasjonen der. Forstår jo av hensyn til barnet at man kanskje ikke vil dele men.

 

hi

Anonymkode: e0a21...4c8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Full forståelse for det. Klem til deg. Var du åpen med barnas foreldre om problemet? Hadde noen fortalt det du forteller til meg nå, hadde jeg helt klart forstått problemet å problemstillingen ville vært en helt annen. Jeg hadde aldri blitt irritert for at ett barn bare var her, med den informasjonen der. Forstår jo av hensyn til barnet at man kanskje ikke vil dele men.

 

hi

Anonymkode: e0a21...4c8

Ikke meg du svarer, men en skal være veldig forsiktig med å snakke om utfordringene til barna. De skal slippe å vokse opp med at «alle» skal vite hva de sliter med. Godt mulig du hadde holdt stille om den infoen du fikk, men det er så fort gjort å tenke at en gjør noe riktig, så har ryktet begynt å spre seg. Kanskje du forklarer til «Per» at han ikke kan besøke «Lars», fordi broren er syk. Den lille infoen kan da gå fra «Per» og videre til de andre i klassen, og da er løpet kjørt. Det trenger ikke være vonde rykter, men det blir likevel en stor belastning for broren til «Lars». Da er det ofte lettere at mor blir stemplet som «hun strenge mammaen som ikke slipper andre barn inn i huset», enn at gutten skal bli stemplet som «han syke».

Anonymkode: 01bcd...89f

[Anonym bruker]

Bare så det er sagt: hjemme hos er det hverken rus, psykiatri eller vold, og vi har stadig barn på besøk. Men poden er helt utrolig glad i å være på besøk hos andre, nesten så jeg blir flau innimellom. Jeg må passe på at vi kompenserer for besøkingen, og si fra når det er nok - ellers tror jeg han omtrent kunne flytta inn til naboen 😅

Meeeen, jeg har dialog med andre foreldre altså. Og sier alltid fra at de må si fra om det blir mye eller det ikke passer.

Anonymkode: 0706a...278

[Lus]

Jeg lurer også på det samme. Jeg synes selv det kan være veldig slitsomt at ungene har besøk (og de har mye besøk), men det hører med når man har to svært sosiale barn. De aller fleste i barnas vennekrets er flinke til å invitere tilbake. Eldstemann på 13 har imidlertid en kamerat, og dit har han blitt invitert en eneste gang i løpet av hele barneskolen. Kameraten er stadig vekk på besøk og overnatting her. Mor er skilt, men bruker mye tid og penger på barnas aktiviteter. Det kjøres hit og dit på treninger og kamper, så det er i hvertfall ikke angst eller helseutfordringer eller svært dårlig råd,  som gjør at hun ikke inviterer på besøk.

Jeg tror rett og slett en del bare synes det er veldig godt å slippe besøk, og ikke skjemmes det minste for å la andre ta den jobben. Sønnen min har blitt såpass stor, at jeg nå faktisk har tatt det opp med ham. Jeg har bedt ham si fra til kameraten at det ikke alltid passer å ha besøk hos oss, og at det må kunne gå an å dele litt på det. Hvis noen av en eller annen grunn ikke kan ha besøk hjemme, finnes det dessuten andre muligheter for å gi litt tilbake. Man kan invitere med på tur, på kino, på stranda, på åpen gård. Tilby seg å kjøre til skate-parken eller svømmehallen. Men det gjøres jo aldri det heller. 

[Anonym bruker]

Er du sikker på at de ikke får lov til å komme til naboen da? Her hos oss er alle barnas venner hjertelig velkomne, men eldstemann på ni vil helst leke hos andre. Da slipper hun nemlig lettere unna lillesøsteren. Ellers har jeg erfart at barna helst vil være der de får mest søtsaker, saft, kjeks osv. Det er ikke hos oss.

Anonymkode: 6a878...bb8

[Lus]

Etter overnattingsbesøk og flere "vanlige" besøk denne uken, så bra jeg sønnen min spørre kameraten om de ikke kunne legge neste besøket hos han i stedet. Skjønte at kameraten hadde spurt moren sin, men fått nei. Hun drev og ryddet, så da passet det ikke! Gutten har eget rom han altså, så det er jo bare tull selvsagt.

[Anonym bruker]

Spør mora og faren selv og ikke gutten?

Anonymkode: c9266...311

[Gjest Danida]

Rareste hovedinnlegg jeg har lest. Og oppfølgingen gjør det faktisk ikke noe bedre.

HI, du lurer på om naboene ikke klarer å ivareta sitt eget barn, men ditt hovedfokus er på hvilke ulemper det har for DEG. Og løsningen med å hive dem ut for å leke er jammen ikke god nok den heller, du insisterer på at naboene må motta ditt barn hjemme hos seg for at det skal være bra nok?

Hvis det virkelig er sånn at nabobarnet lider overlast hjemme, hvorfor vil du så inderlig at ditt barn skal bli med inn der og oppleve det?

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Er du sikker på at de ikke får lov til å komme til naboen da? Her hos oss er alle barnas venner hjertelig velkomne, men eldstemann på ni vil helst leke hos andre. Da slipper hun nemlig lettere unna lillesøsteren. Ellers har jeg erfart at barna helst vil være der de får mest søtsaker, saft, kjeks osv. Det er ikke hos oss.

Anonymkode: 6a878...bb8

Mine vil helst være der hvor det ikke er satt tidsgrenser på gaming.... det er ikke hos meg, for å si det slik. 

[Anonym bruker]

Hos oss har vi sagt flere ganger at ungene ikke kan være her på besøk når jeg er dårligere. Jeg har ME som gjør hverdagen utfordrende nok med å kunne leve selv. Vi har nok med våres barn til tider. Det handler ikke om at vi ikke ønsker besøk osv men at jeg blir sykere av det på det værste😞

og enkelte barn som er på besøk kan være veldig høylytt og bråkette. 
Når barna er oppe og skriker, springer og bråker, tapper det meg totalt med energi. Noe jeg har lite fra før av. 
noen av foreldrene vet om min sykdom, men er ikke noe jeg liker å publisere ut. 
vennene til barna vet at jeg har en sykdom som jeg trenger mye hvile for.
 

Anonymkode: 11f09...992

[Anonym bruker]

Det er drit irriterende og fristende å svare med samme mynt. MEN… så er det jo dette barnet da, å vokse opp uten å få ha besøk hjemme og det faktum at et barn er hos dere såpass lenge av gangen uten å savne foreldre sier jo sitt. 
Hvor gamle er de?

Jeg ville nok bare bitt det i meg om eget barn har glede av besøket. Men jeg ville sendt det hjem for måltider. 
Om eget barn har sånn passe glede av besøk hadde jeg nok ikke vært «gratis barnevakt» så ofte. 
Et annet alternativ er å si rett ut til foreldre av vi får rullere på hvor ungene er og si at dere får praktisere annenhver gang. 

Anonymkode: 82943...7c5

[Anonym bruker]

Det er ikke naturlig å ønske å sende barna bort hele tiden og ikke la dem ha besøk av venner når man har mulighet til det. De aller fleste ønsker at barna skal få leke hjemme og de ønsker å bli kjent med barnas venner.

Så er det noen barn som ikke får ha besøk. I noen tilfeller er det omsorgssvikt og de er det viktig å fange opp. I de aller fleste tilfeller er det dyptgående årsaker som er grunnen. Det alvorlige kronisk sykdom eller andre tilsvarende årsaker. Gir man beskjed til slike barn om at man må hver annenhver gang hos hverandre vil dette resultere i at dette barnet ikke kan komme til dere. De kan faktisk ikke ha venner med hjem uansett hvor irriterende dere synes det er. Barna og foreldrene synes jo det er veldig trist at livet ble slik at de ikke å har mulighet til å åpne hjemmet for barnas venner (i en periode). 

Om jeg ikke har mistanke om omsorgssvikt tenker jeg at de har sine grunner. Jeg legger ikke sten til byrden ved å forlange at de også skal være der. I de fleste tilfeller er barna opptatt på aktiviteter i tillegg og med andre venner, så sjelden de enten er hos én venn eller hjemme. Som regel rulleres det godt. 

I noen tilfeller går barn og ungdom oftere til venner som ikke har grenser. En mor ble oppgitt over at sønnen ofte fikk besøk (av forskjellige gutter). I det huset var det fri flyt av brus, snop og snacks, de kunne spille så lenge de ville på spill godt over aldergrensen osv. I tillegg nektet sønnen å gå ut fordi det var kjedelig (han ville bare spille). Så kameratene som ville ut/ville gjøre noe annet måtte da dra fra gutten som da ble sint fordi han følte seg utelatt.

Anonymkode: 4d21b...4d6

[pele]

Anonym bruker skrev (På 16.7.2023 den 17.09):

Bare så det er sagt: hjemme hos er det hverken rus, psykiatri eller vold, og vi har stadig barn på besøk. Men poden er helt utrolig glad i å være på besøk hos andre, nesten så jeg blir flau innimellom. Jeg må passe på at vi kompenserer for besøkingen, og si fra når det er nok - ellers tror jeg han omtrent kunne flytta inn til naboen 😅

Meeeen, jeg har dialog med andre foreldre altså. Og sier alltid fra at de må si fra om det blir mye eller det ikke passer.

Anonymkode: 0706a...278

Visst du blir flau tenker eg at det er på tide å ta skikkelig tak. Sei til barnet neste gang det vil til andre at skal du vere men han/ho er det hos oss. Inviter til baking/andre kjekke ting så det blir mer spennende for din gutt å ha besøk. Kan hende naboer irriterer seg litt. Det å si at si fra om det er for mye er litt feigt for de fleste kvir seg for å si fra at det er for mye eller sat det ikke passer. Mangen tenker at så lenge eg har dialog er det greit, men det er ikkje alltid det.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke naturlig å ønske å sende barna bort hele tiden og ikke la dem ha besøk av venner når man har mulighet til det. De aller fleste ønsker at barna skal få leke hjemme og de ønsker å bli kjent med barnas venner.

Så er det noen barn som ikke får ha besøk. I noen tilfeller er det omsorgssvikt og de er det viktig å fange opp. I de aller fleste tilfeller er det dyptgående årsaker som er grunnen. Det alvorlige kronisk sykdom eller andre tilsvarende årsaker. Gir man beskjed til slike barn om at man må hver annenhver gang hos hverandre vil dette resultere i at dette barnet ikke kan komme til dere. De kan faktisk ikke ha venner med hjem uansett hvor irriterende dere synes det er. Barna og foreldrene synes jo det er veldig trist at livet ble slik at de ikke å har mulighet til å åpne hjemmet for barnas venner (i en periode). 

Om jeg ikke har mistanke om omsorgssvikt tenker jeg at de har sine grunner. Jeg legger ikke sten til byrden ved å forlange at de også skal være der. I de fleste tilfeller er barna opptatt på aktiviteter i tillegg og med andre venner, så sjelden de enten er hos én venn eller hjemme. Som regel rulleres det godt. 

I noen tilfeller går barn og ungdom oftere til venner som ikke har grenser. En mor ble oppgitt over at sønnen ofte fikk besøk (av forskjellige gutter). I det huset var det fri flyt av brus, snop og snacks, de kunne spille så lenge de ville på spill godt over aldergrensen osv. I tillegg nektet sønnen å gå ut fordi det var kjedelig (han ville bare spille). Så kameratene som ville ut/ville gjøre noe annet måtte da dra fra gutten som da ble sint fordi han følte seg utelatt.

Anonymkode: 4d21b...4d6

Dette er selvsagt ikke de eneste årsakene. Noen foreldre er bare dritsløve og synes det er deilig når andre tar seg av ungene deres.

Anonymkode: dd0a2...3b6

[Anonym bruker]

Jeg har også opplevd flere slike. Da jeg var liten fikk vi heller ikke leke i hagen til det ene nabobarnet på vinteren, for foreldrene var redde for isbrann i plenen. Som voksen har jeg forstått at ikke alt var på stell der. 
Det finnes flere årsaker til at man ikke ønsker besøk, og man har selvfølgelig ikke opplysningsplikt, men jeg synes uansett man kan kommunisere og si noe sånt som at «av grunner jeg ikke vil gå inn på kan ikke barna leke hos oss». Gjelder dette årsaker som nevnt over (andre i huset med angst), kan man kompensere med en ekstra tur på stranden, i skogen, på kino etc. Utover det bør man kommunisere at man er klar over skjevfordelingen og at man ønsker dialog hvis andre foreldre synes det blir litt mye. 

Anonymkode: c9324...4e7

[Anonym bruker]

Lus skrev (På 16.7.2023 den 20.20):

Etter overnattingsbesøk og flere "vanlige" besøk denne uken, så bra jeg sønnen min spørre kameraten om de ikke kunne legge neste besøket hos han i stedet. Skjønte at kameraten hadde spurt moren sin, men fått nei. Hun drev og ryddet, så da passet det ikke! Gutten har eget rom han altså, så det er jo bare tull selvsagt.

Er da ikke tull bare fordi det ikke er slik du gjør det. Gutten min har også eget rom, og "egen" loftstue. Driver jeg med noe så kan de leke ute, for selv om de har egne steder å leke så er det vandring og masing og lekeslossing og et helvete uten like. At naboene mine ikke har lært ungene å oppføre seg inne hos andre får de ta på sin kappe. 

Ellers er jeg enig i det som nevnes av en annen, mange vil ikke leke hos oss fordi de ikke får ubegrenset med is og godteri. Hatt mange unger på døra som har dratt etter å ha spist en is når de får nei til en til is. Og datteren min leker helst hos andre (men helst ute) fordi da slipper hun småbrødre. Yngste får jeg ikke inn, verken her eller hos andre. Han elsker å sykle og kunne sovet på sykkelen om det gikk an.

Dessuten innrømmer jeg gladelig at jeg ikke er så glad i andres barn, jeg vil ikke ha de inn når de kan leke ute. De leker her inne hvis det er skikkelig dårlig vær eller hvis det er veldig kaldt om vinteren. Det er en uting at unger skal leke sammen 9 timer i strekk. Har de lekt ute 2 timer så kan de ta en pause hver for seg, og evt dra på fotballbanen et par timer senere på dagen. Jeg sender aldri ungene mine til folk klokka 10 og så er de der til kl 18. Det er det mange som gjør, og da skjønner jeg at de blir sure når de ikke får leke ikke og de må ta vare på barna sine selv.

Anonymkode: b377e...22c