Når gutten sier "jeg husker ikke følelsen av glede" 😢

[Anonym bruker]

Det stikker i hjertet mitt. Jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe, men virker nytteløst 😭💔

Noen som kjenner seg igjen og har noen råd? Han er 11 år

Anonymkode: fb317...f76

[Anonym bruker]

Mine barn har slike perioder 😔 de har diagnoser som gjør livet ekstra tøft og utfordrende til tider. 
jeg har ikke mange råd annet en å stå i det sammen med de. Jeg er bevist på å ta bilder når vi gjør kjekke ting da, fint å kunne bruke de for å huske tilbake.

Anonymkode: d9790...8ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Mine barn har slike perioder 😔 de har diagnoser som gjør livet ekstra tøft og utfordrende til tider. 
jeg har ikke mange råd annet en å stå i det sammen med de. Jeg er bevist på å ta bilder når vi gjør kjekke ting da, fint å kunne bruke de for å huske tilbake.

Anonymkode: d9790...8ed

Mitt barn har mest sannsynlig tourettes så er nok sikkert derfor 😔 Tusen takk for tips 🥰

Anonymkode: fb317...f76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Det stikker i hjertet mitt. Jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe, men virker nytteløst 😭💔

Noen som kjenner seg igjen og har noen råd? Han er 11 år

Anonymkode: fb317...f76

Det hadde jeg ikke tatt så veldig alvorlig. Han er 11 år, det er slik barn sier. Det er verre om han hadde vært eldre. 

Anonymkode: 6304b...3d6

[Anonym bruker]

Tenårene og puberteten kan være veldig vanskelig for ungdommer med slike diagnoser.

Den tiden av livet er veldig opp og ned for alle, men når du har diagnoser som gjør at du takler både egne og venners berg og dalbaner av følelser dårlig så blir det ekstra utfordrende 

Jeg er tante til en ungdom med tourettes og mange autistiske trekk, og de store problemene begynte i 11-12 års alderen og toppet seg på ungdomsskolen. Mye tics som bare ble verre og verre, mer og mer sosiale vansker når vennene endret seg på uforståelig og uforklarlig vis, angst osv.

Men nå, på vgs, tilrettelagt løp, løsnet det plutselig. Tics avtok igjen, psyken ble bedre, funnet sin vei og sine venner, en ro liksom. Det er en vannvittig forskjell.

Anonymkode: 386fd...b05

[Anonym bruker]

Min 6-åring hadde en lang periode der han sa at ingen liker meg, ingen er glad i meg, jeg skulle ønske jeg var død. Med støtte og oppmuntring gikk dette sakte men sikkert over. Jeg tror han kan få slike utfordringer senere også, og da kommer jeg til å gjøre det samme. Mulig bilder hjelper for noen, men om min sønn ikke føler seg ønsket, ikke føler glede eller lignende så hjelper det ikke å vise bilde fra tusenfryd og si "se så gøy det var". Det er ikke det livet handler om, å gjøre gøye ting som koster penger. Skal barna være deprimerte hver dag de ikke får dra på tusenfryd? 

Det er en grunn til at psykologer hjelper, og jeg har tro på at den beste psykologen et barn kan ha er en som står de nær. Legg vekk telefonen, dropp husarbeid. Gi barnet tiden din, oppmerksomheten din. Prat sammen, ikle om løst og fast, men gå i dybden. Hvorfor føler ikke barnet glede, be barnet reflektere. Hva tror barnet kan hjelpe? Vær ærlig og si at mor eller far har hatt slike tanker, og fortell hva som hjalp. 

Har en datter på 11, hun er ikke deprimert, men det beste hun vet er å bare ligge på senga sammen og prate. Prate om alt. Tror prat er undervurdert. Mange er redd for å prate om ting, men å ikke prate om ting kan være verre.

Anonymkode: 0ac66...47d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Min 6-åring hadde en lang periode der han sa at ingen liker meg, ingen er glad i meg, jeg skulle ønske jeg var død. Med støtte og oppmuntring gikk dette sakte men sikkert over. Jeg tror han kan få slike utfordringer senere også, og da kommer jeg til å gjøre det samme. Mulig bilder hjelper for noen, men om min sønn ikke føler seg ønsket, ikke føler glede eller lignende så hjelper det ikke å vise bilde fra tusenfryd og si "se så gøy det var". Det er ikke det livet handler om, å gjøre gøye ting som koster penger. Skal barna være deprimerte hver dag de ikke får dra på tusenfryd? 

Det er en grunn til at psykologer hjelper, og jeg har tro på at den beste psykologen et barn kan ha er en som står de nær. Legg vekk telefonen, dropp husarbeid. Gi barnet tiden din, oppmerksomheten din. Prat sammen, ikle om løst og fast, men gå i dybden. Hvorfor føler ikke barnet glede, be barnet reflektere. Hva tror barnet kan hjelpe? Vær ærlig og si at mor eller far har hatt slike tanker, og fortell hva som hjalp. 

Har en datter på 11, hun er ikke deprimert, men det beste hun vet er å bare ligge på senga sammen og prate. Prate om alt. Tror prat er undervurdert. Mange er redd for å prate om ting, men å ikke prate om ting kan være verre.

Anonymkode: 0ac66...47d

Det er ikke snakk om å trekke frem bilder og reflektere tilbake på hvor kjekt vi hadde det da og da, ikke trenger det være betalt aktivitet heller. Mens de er nedfor, men mens dagen er god.

mine barn sliter med å huske, og ja bilder hjelper oss. Selvsagt snakker vi om alt annet også som faller barna inn og som er aktuelt. 
 

har for det meste glade og fornøyde barn, men de har sine ekstra utfordringer og livet kan bli veldig tøft.

sikkert rotete forklart fra meg men

Anonymkode: d9790...8ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Det stikker i hjertet mitt. Jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe, men virker nytteløst 😭💔

Noen som kjenner seg igjen og har noen råd? Han er 11 år

Anonymkode: fb317...f76

Her går det mye i det samme, samt at han ikke fortjener/er verdig livet. Han later ofte som alt er bra, eller maskerer tilværelsen som det så fint heter. Han har aktivt søkt etter humane måter å ende livet. Tidvis veldig nedstemt og deprimert, spesielt i tider med jag, mas og krav. Takler dårlig annerledesdager på skolen og tiden mellom påske og sommerferie var forferdelig her i hus. Nå i ferien er alt som ikke innebærer å ligge i sengen vanskelig. Får ham ikke med på noe, ønsker ikke besøk eller kontakt med andre enn oss. Barnet har aspergers og tourettes. Vet snart ikke mine arme råd. Vi er i kontakt med fastlege (fantastisk lege), men kommer ikke videre. For dårlig for poliklinikk, for frisk for ambulerende. Under 16 og derfor få tilbud. Hvem får ansvaret? Jo, mor og far. 

Vi prøver å gjøre hyggelige ting hjemme. Gi oppmerksomhet og å lokke med ut på hyggelige aktiviteter. Snakke om ting å glede seg til i fremtiden. Samtidig blir han mye alene hjemme da yngre søsken også krever og må ut av hus ila sommeren, og vi ofte bare er én voksen tilgjengelig. Er tøffe tak innimellom. 

På skolen har han leksefritak. De prøver så godt de kan å balansere oppmuntring og krav. Får eget dagsopplegg. Det gir oversikt, han kan krysse ut etterhvert som oppgaver er gjennomført og der gir mer oversikt/følelsen av å rekke over. Oppmuntres til å være i klasserom. Kan ta pause hos sosiallærer om han trenger en pause eller en utblåsning. God dialog mellom skole og hjem.

Den som sier du ikke skal ta det veldig alvorlig, bør du ikke høre på! Nevrodivergente mennesker sliter ikke sjelden med depresjon.  Depresjon og menn på sin side er overrepresentert i selvmordsstatistikker. Selv som så små barn oftest ikke gjennomfører et selvmord skal de fortsatt tas på alvor, og der er utrolig viktig med forebyggende arbeid i forhold til senere i livet.

Lite råd til akutthjelp herfra ser jeg, men kanskje tips til en litt mer langsiktig tilnærming. Dere er ikke alene. 

Anonymkode: 205e6...123

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Tenårene og puberteten kan være veldig vanskelig for ungdommer med slike diagnoser.

Den tiden av livet er veldig opp og ned for alle, men når du har diagnoser som gjør at du takler både egne og venners berg og dalbaner av følelser dårlig så blir det ekstra utfordrende 

Jeg er tante til en ungdom med tourettes og mange autistiske trekk, og de store problemene begynte i 11-12 års alderen og toppet seg på ungdomsskolen. Mye tics som bare ble verre og verre, mer og mer sosiale vansker når vennene endret seg på uforståelig og uforklarlig vis, angst osv.

Men nå, på vgs, tilrettelagt løp, løsnet det plutselig. Tics avtok igjen, psyken ble bedre, funnet sin vei og sine venner, en ro liksom. Det er en vannvittig forskjell.

Anonymkode: 386fd...b05

Så utrolig godt å høre at det ordnet seg etterhvert ❤️ jeg syns det er så tøft nå. Han er ikke kommet i puberteten enda, men han nærmer seg kanskje?? 

Anonymkode: fb317...f76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Min 6-åring hadde en lang periode der han sa at ingen liker meg, ingen er glad i meg, jeg skulle ønske jeg var død. Med støtte og oppmuntring gikk dette sakte men sikkert over. Jeg tror han kan få slike utfordringer senere også, og da kommer jeg til å gjøre det samme. Mulig bilder hjelper for noen, men om min sønn ikke føler seg ønsket, ikke føler glede eller lignende så hjelper det ikke å vise bilde fra tusenfryd og si "se så gøy det var". Det er ikke det livet handler om, å gjøre gøye ting som koster penger. Skal barna være deprimerte hver dag de ikke får dra på tusenfryd? 

Det er en grunn til at psykologer hjelper, og jeg har tro på at den beste psykologen et barn kan ha er en som står de nær. Legg vekk telefonen, dropp husarbeid. Gi barnet tiden din, oppmerksomheten din. Prat sammen, ikle om løst og fast, men gå i dybden. Hvorfor føler ikke barnet glede, be barnet reflektere. Hva tror barnet kan hjelpe? Vær ærlig og si at mor eller far har hatt slike tanker, og fortell hva som hjalp. 

Har en datter på 11, hun er ikke deprimert, men det beste hun vet er å bare ligge på senga sammen og prate. Prate om alt. Tror prat er undervurdert. Mange er redd for å prate om ting, men å ikke prate om ting kan være verre.

Anonymkode: 0ac66...47d

Han liker ikke å prate, men jeg gjør det likevel ❤️ Hver kveld ❤️ Det er veldig godt for oss begge. Men det er svært tøft nå 😢

Anonymkode: fb317...f76