Mamma er så krevende. Eller er det jeg som er vanskelig? 🤔

[Anonym bruker]

Først og fremst. Mamma er snill og jeg vet hun er glad i meg og oss. 

Hun er en skravlekopp, hun evner ikke å lytte og venter kun på at folk er ferdig med sin historie så hun kan fortelle en som ligner. På tomannshånd er hun bedre da, i selskap blir hun litt overivrig og det er egentlig litt flaut. Jeg har i voksen alder fundert på om det faktisk er en diagnose her.

Hun blir snurt om jeg ikke informerer henne om alt som skjer. Da ringer hun og i anklagende røst sier hun, «skal du….? Dét har du ikke fortalt.»
Som nå nylig bestemte vi oss brått for å besøke en venninne av meg som bor der vi hadde hytte da jeg var barn. Så ringer hun, dødelig fornærmet fordi en tante av meg visste det før henne. Møtte tante på butikken og nevnte det for henne.

Videre er mamma sjalu. Om barna mine feks får en is av tante (hennes søster) fordi jeg møter på henne på senteret så blir hun sjalu. Sier ikke noe men hører at hun ikke liker det. Å ja, Berit (søsteren) skal nå alltid stappe i ungene søtsaker.

Naboen hadde strikket en genser til minste fordi hun alltid hjelper henne å plukke epler på høsten. Så fikk hun en nydelig genser med katter. Mamma strikker jo til barna og når hun så den genseren så strikket hun en jakke, sokker og lue med samme motiv. Pluss at hun ønsket å rekke opp halsen på genseren og strikke den på nytt fordi den var trang.

Så kan hun spørre om å få komme på besøk til helgen. Jeg kan si, jeg må sjekke kalenderen og gi beskjed. Både Ole og Anne har aktiviteter. Sender så melding og skriver, vi er hjemme lørdag etter 15. Da er hun fornærmet fordi jeg ikke enten sa umiddelbart ja eller fordi hun har fått feil klokkeslett. Så da svarer hun, jeg får se om jeg orker. Jeg blir så irritert når hun først maser om å ikke ha sett barna på 14 dager og når jeg flytter og styrer på litt henting og levering så passer det henne ikke.

Til slutt så kan hun ringe både sent og tidlig og hvis jeg nylig har våknet og er trøtt så er det masse mas, så rar du er, er du sur, har det skjedd noe, er du syk? Nei jeg ringer deg opp når du føler deg bedre, enda jeg sier, våknet nylig er litt groggy i stemmen.

Pga alt dette så føler jeg en stadig større avstand til mamma, jeg har i perioder nesten avsmak for henne, hun sliter meg ut på en måte. Det skal også legges til at hun i oppveksten egentlig ikke var en trygg mamma emosjonelt. Hun var opptatt av fasade og at alt skulle være fint. Og det var fint, men hun så oss aldri helt. 
Er dette normal adferd jeg burde klare å ignorere?

Anonymkode: 9d245...130

[Anonym bruker]

Du er ikke vanskelig.

Høres ut som moren din er veldig usikker på seg selv og jeg gjetter at det skjer lite i livet hennes? Minner meg litt om min egen mor, selvom om min er mer moderat. 

 

Anonymkode: ecf24...10e

[Anonym bruker]

Som og høre om min svigermor. Det som har skjedd her er at alle holder hun på en armlengdes avstand. Hun er alltid den siste til og vite ting, for hun forteller alt til alle . Og om det sykdom eller lignende så er alltid hun sykere eller kjenner noen som har det verre. Alt er en konkuranse. Hennes egne barn orker Knapt og ha noe med hun og gjøre. Hun  har alltid vært meg meg meg. 
 Så min beste anbefaling er og ikke alltid svare telefonen prøv og sett begrensninger for deg selv

Anonymkode: f120a...049

[Anonym bruker]

Kan mamma lide av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse? 

Anonymkode: fb889...5a1

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du er vanskelig. Moren din høres krevende og hårsår ut. Hun minner mye om min svigermor. Der handler også alt om å få oppmerksomhet og være først/best/viktigst, koste hva det koste vil. 

Anonymkode: 01348...cc0