Hvordan takle barn med ADHD?

[Anonym bruker]

Sønnen min skal igang med utredning etter ferien, men jeg er ganske sikker på at han har ADHD.

Det er stadig konflikter, særlig med søsken og perifere på skolen. Venner går det greit med. Han roter bort og ødelegger ting, og alle turer og ting vi gjør sammen blir "ødelagt" fordi han blir sint/sur og det varer lenge, da utagerer han og er ufon og kan ødelegge ting. Han vil ikke, skal ikke og er "vanskelig". Får han kjeft låser han seg helt, men vanskelig å la ham slippe unna med alt og forholde seg rolig hele tiden. 

Blir også veldig urettferdig ovenfor søsken, da de oppfører seg bra. Det går jo ut over dem også. 

Blir helt utslitt, tips og råd? Blir ADHD verre med alderen? Har liksom eskalert voldsomt de siste mnd, nå er det noe hele tida.

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt problemet? Klarer du ikke å lære deg hvordan du takler han? Hva som funker og ikke? Sønnen min har adhd, men det har aldri vært vanskelig. 

Anonymkode: 5343f...eb3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skjønner ikke helt problemet? Klarer du ikke å lære deg hvordan du takler han? Hva som funker og ikke? Sønnen min har adhd, men det har aldri vært vanskelig. 

Anonymkode: 5343f...eb3

Hadde vel ikke spurt om det ikke var vanskelig å takle ham? Jeg kjenner nesten ikke igjen gutten disse siste mnd, han blir verre og verre, men på vei inn i puberteten og da muligens.

Han responderer ikke på samme måte som søsken, han greier ikke ta imot beskjeder eller irettesettelser. Så jeg må jo gjøre noe annerledes med ham uten at han bare slipper unna med alt han gjør. Antar han ikke kan helt for mye av det, da hodet hans er annerledes skrudd sammen, mangler impulskontroll, og hodet hans er jo bare et stort kaos. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Min sønn har også ADHD, og det har definitivt vært vanskelig. Barn med ADHD er like ulike som barn flest, men det er noen åpenbare ekstra utfordringer hos mange som har det. Manglende impulskontroll, for eksempel, og manglende evne til å strukturere - som eksemplene dine kanskje peker mot.

Første bud er å ikke tenke at han "ødelegger" eller er "vanskelig". Ingen barn ødelegger eller er vanskelige fordi de vil være kjipe. Hans atferd kan imidlertid være vanskelig å kombinere med andre barn, og han trenger kanskje mer hjelp fra voksne for å ikke ødelegge eller rote bort ting. Du må kanskje hjelpe ham mer med å huske gymtøy eller hvor han la headsettet sitt. Andre bud er å vite at barn med ADHD ofte ligger 3-5 år etter sine jevnaldrene i modenhet. Å vite dette kan hjelpe deg å justere forventningene dine til ham, og til å skjønne hvor mye du skal være tilstede når han f.eks. er sammen med søsken. Om han er 12 år kan du tenke på ham med de forventningene du ville hatt til en 7-åring. Tredje bud er å vite at kjeft ikke hjelper. Om kjeft hadde hjulpet eller virket ville du ikke hatt et eneste problem med atferden hans. Det som hjelper er tydelige rammer og struktur, din tilstedeværelse og varme, og å innse at ja, dette barnet trenger kanskje mer av min tid og tålmodighet enn de andre barna. Tenk på det som om han hadde sittet i rullestol. Ville det vært urettferdig om du tilrettela mer for ham enn de andre om han var lam i bena? Ville du forventet at han kunne løpe sammen med de andre uten at du hjalp til?

Det blir spennende for dere hvordan utredningen går, men jeg tipper dere vil få mer råd og hjelp hos BUP. Lykke til!

Anonymkode: b7831...385

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Min sønn har også ADHD, og det har definitivt vært vanskelig. Barn med ADHD er like ulike som barn flest, men det er noen åpenbare ekstra utfordringer hos mange som har det. Manglende impulskontroll, for eksempel, og manglende evne til å strukturere - som eksemplene dine kanskje peker mot.

Første bud er å ikke tenke at han "ødelegger" eller er "vanskelig". Ingen barn ødelegger eller er vanskelige fordi de vil være kjipe. Hans atferd kan imidlertid være vanskelig å kombinere med andre barn, og han trenger kanskje mer hjelp fra voksne for å ikke ødelegge eller rote bort ting. Du må kanskje hjelpe ham mer med å huske gymtøy eller hvor han la headsettet sitt. Andre bud er å vite at barn med ADHD ofte ligger 3-5 år etter sine jevnaldrene i modenhet. Å vite dette kan hjelpe deg å justere forventningene dine til ham, og til å skjønne hvor mye du skal være tilstede når han f.eks. er sammen med søsken. Om han er 12 år kan du tenke på ham med de forventningene du ville hatt til en 7-åring. Tredje bud er å vite at kjeft ikke hjelper. Om kjeft hadde hjulpet eller virket ville du ikke hatt et eneste problem med atferden hans. Det som hjelper er tydelige rammer og struktur, din tilstedeværelse og varme, og å innse at ja, dette barnet trenger kanskje mer av min tid og tålmodighet enn de andre barna. Tenk på det som om han hadde sittet i rullestol. Ville det vært urettferdig om du tilrettela mer for ham enn de andre om han var lam i bena? Ville du forventet at han kunne løpe sammen med de andre uten at du hjalp til?

Det blir spennende for dere hvordan utredningen går, men jeg tipper dere vil få mer råd og hjelp hos BUP. Lykke til!

Anonymkode: b7831...385

Takk for svar! 

Har merket dette med kjeft, så prøver bare snakke rolig om ting selv om det koker noenganger. Og det fungerer jo bedre, men han sier jo også selv at han hadde forventet at vi ble sinte. Så er redd han da føler han slipper unna med ting. Blir vi sinte blir alt bare tull og han låser seg og slutter å fortelle om ting.

Vet feks ikke hvordan håndtere at han stadig vekk roter bort ting og ødelegger klærne sine. Bare godta at sånn er han, eller gi ham konsekvenser feks at han må betale litt selv for å erstatte ting? Har han egentlig forutsetning til å greie å passe på tingene?

Det er det jeg synes er vanskeligst, hvor lavt skal jeg legge lista mtp forventning til ham, han må jo kunne stilles litt krav til han også. Og hvordan forklare forskjellsbehandling til søsken? Lettere å forklare dette om det hadde vært rullestol som gjorde at han trengte mer. Føler det blir å skylde alt på adhd, og vi vet jo ikke om han har det enda heller. Men han er jo "annerledes".

Håper virkelig BUP kan hjelpe ja, men foreløpig et jeg ikke imponert over BUP...

Vanskelig å ikke tenke at han ødelegger for oss, feks forrige helg gjorde vi en aktivitet sammen. Og i starten ble det en liten krangel mellom han og et søsken, de rippet egentlig bare opp i en krangel de hadde hatt før på dagen. Da blir han sur/sint og nekter å oppføre seg/gjøre det vi skal. Er stygg i munnen mot oss alle, sur, bare saboterer, kaster utstyret, prøver ødelegge utstyret, drar ut tiden når det er hans tur. Og er bare "ufyselig". Hvordan bør vi da ta tal i det? Ta ham med å snakke med ham? Kose ham? Anerkjenne at han er sur og sint osv? Jeg prøvde å snakke med ham og får da bare beskjed om at han ikke vil snakke med deg drittkjerring. Løper unna om jeg går etter. Ignorerer vi ham kommer han etter og går i veien, plager søsken osv. Tar utstyret deres og hiver det bort.

Vi kunne avbrutt aktivitet, men da hadde det gått ut over søsken. Dette var en bursdagsgave til søsteren, noe vi skulle gjøre sammen alle sammen etter hennes ønske. Og slik er det stadig vekk. All vår energi og tålmodighet og tid må gå til å gi ham full oppmerksomhet og støtte, noenganger må andre også få. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Jeg har to med ADHD, og ADHD selv viser det seg. Vi har lært mange triks gjennom årene, men uansett må du huske at alle barn er ulike. Noen ting passer godt for vår familie i hvert fall. 

1. Vi MÅ ha en tydelig plan for dagen, spesielt på ferie. Vi må vite hvor vi skal og når, og vi må på forhånd helst også ha bestilt bord på serveringssteder og gått igjennom menyen digitalt om morgenen (etter frokost) og bestemt hva som skal bestilles. Med ene er dette ekstremt viktig, ellers spiser hun ikke fordi hun blir så overveldet når vi endelig finner en restaurant at alt bare er galt. Så forutsigbarhet er utrolig viktig, i hvert fall rundt de store tingene. Under frokosten bruker vi tid på å nøye gjennomgang av dagen og får dem gjerne til å gjenta det vi sier.

2. Vi må legge inn pauser. De fleste med ADHD blir fort overstimulert og overveldet, så da må de/vi ha pauser. På ferie bryter vi opp dagene i to eller tre, der vi har 1-2 timers pause på rommet med ro, stillhet og mulighet for skjermtid. Dette hjelper enormt mye! Av og til finner en av oss på noe lite noe med et av de andre barna i en slik pause, gjerne noe de har lyst til.

3. Headset/earbuds er et must, spesielt på ferie. Det blokkerer ut mye lyd og støy. Vær raus i vanskelige situasjoner. Spisesteder har ofte mye støy og det er greit å la barnet skjerme seg med noe på ørene og f.eks. mobilen før og etter selve maten. 

4. Husk at hjernen fungerer litt annerledes og at følelser og impulser er mye vanskeligere å regulere og styre enn for andre. Når barnet begynner å utagere, prøv deg med forståelse i stedet for å kjefte. Si noe sånt som "Nå merker jeg at det blir litt mye for deg. Trenger du (en klem, at vi går litt unna, tar en pause, osv)?".

5. Barn med ADHD har ofte veldig lyst til å gjøre alt mulig, for så å bli overveldet når det faktisk skjer. En gang gledet ene seg halvt i hel til Euro Disney, hun var 8 år, men da vi kom dit ville hun hjem til hotellet igjen etter 20 minutter. Hun var fullstendig overveldet. 

6. Hold blodsukkeret noenlunde stabilt. Vær raus med snop ol. akkurat på turer. Gi litt kjeks/frukt/sjokolade/chips/hva-som-helst, med jevne mellomrom. Det hjelper. 

7. Det er lov å dele seg opp litt. Alle må ikke være med på alt. 

Anonymkode: 4a72a...d03

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Takk for svar! 

Har merket dette med kjeft, så prøver bare snakke rolig om ting selv om det koker noenganger. Og det fungerer jo bedre, men han sier jo også selv at han hadde forventet at vi ble sinte. Så er redd han da føler han slipper unna med ting. Blir vi sinte blir alt bare tull og han låser seg og slutter å fortelle om ting.

Vet feks ikke hvordan håndtere at han stadig vekk roter bort ting og ødelegger klærne sine. Bare godta at sånn er han, eller gi ham konsekvenser feks at han må betale litt selv for å erstatte ting? Har han egentlig forutsetning til å greie å passe på tingene?

Det er det jeg synes er vanskeligst, hvor lavt skal jeg legge lista mtp forventning til ham, han må jo kunne stilles litt krav til han også. Og hvordan forklare forskjellsbehandling til søsken? Lettere å forklare dette om det hadde vært rullestol som gjorde at han trengte mer. Føler det blir å skylde alt på adhd, og vi vet jo ikke om han har det enda heller. Men han er jo "annerledes".

Håper virkelig BUP kan hjelpe ja, men foreløpig et jeg ikke imponert over BUP...

Vanskelig å ikke tenke at han ødelegger for oss, feks forrige helg gjorde vi en aktivitet sammen. Og i starten ble det en liten krangel mellom han og et søsken, de rippet egentlig bare opp i en krangel de hadde hatt før på dagen. Da blir han sur/sint og nekter å oppføre seg/gjøre det vi skal. Er stygg i munnen mot oss alle, sur, bare saboterer, kaster utstyret, prøver ødelegge utstyret, drar ut tiden når det er hans tur. Og er bare "ufyselig". Hvordan bør vi da ta tal i det? Ta ham med å snakke med ham? Kose ham? Anerkjenne at han er sur og sint osv? Jeg prøvde å snakke med ham og får da bare beskjed om at han ikke vil snakke med deg drittkjerring. Løper unna om jeg går etter. Ignorerer vi ham kommer han etter og går i veien, plager søsken osv. Tar utstyret deres og hiver det bort.

Vi kunne avbrutt aktivitet, men da hadde det gått ut over søsken. Dette var en bursdagsgave til søsteren, noe vi skulle gjøre sammen alle sammen etter hennes ønske. Og slik er det stadig vekk. All vår energi og tålmodighet og tid må gå til å gi ham full oppmerksomhet og støtte, noenganger må andre også få. 

Anonymkode: 89ef0...aca

Jeg som svarte rett over her.

Av og til må én av oss voksne gå med et av barna for at resten skal få en fin opplevelse. Med triksene jeg listet opp er det ikke så ofte, men det har hendt.

Vi har aldri tolerert ufint språk fra våre, der har vi vært ekstremt streng. Nå kjefter vi veldig lite, så når vi da kommer med et sylskarpt og sint "SÅNN snakker IKKE til meg!" sammen med et rasende blikk, har de blitt spake fort. Nå er mine mellom 13 og 21 år, og de har aldri vært stygge i munnen med få unntak da de var 6-8 år og prøvde seg litt. 

Nå vet jeg ikke hvor gammel sønnen din er, men å roe ned på fanget/armkroken med kos og hyggelig prat har fungert overraskende bra på våre de gangene det har "klikket" litt for dem. Altså litt motsatt enn det man normalt ville gjort. Ofte er de bare ekstremt overveldet og har helt mistet kontrollen over seg selv og er skamfulle, men ute av stand til å stoppe, så noe en fra BUP sa til meg har limt seg fast i hukommelsen her: "Det er når de oppfører seg som verst at de trenger at du elsker dem mest". 

Anonymkode: 4a72a...d03

[Anonym bruker]

Jeg har også et gutt med ADHD som er lik din. Det er de voksne rundt som må være tilstede og ikke dømme atferden hans. Du sammen med han må lære å gjenkjenne, forstå og tolerere de vanskelige følelsene. De er ekstrem følsomme for kjeft, kritikk og hvordan de voksne ser på de.

Min sønn kan også hente frem uenigheter med lillebror. Det er ikke noe han gjør med vilje med han klarer ikke å håndtere de vanskelige følelsene selv, som regel sjalusi/urettferdighet.

Det er veldig viktig å anerkjenne følelser. Men har de gått utenfor toleransevindu så er det ingen vits å prøve å snakke de med fornuft. Som regel så er de sinte på utsiden men på innsiden er de kjempe lei seg. Du kan si nå skjønner jeg at du er veldig sint, kan du fortelle meg hvorfor du er sint? Hvis han svarer at du er en drittkjerring så la han være til han har roet seg. Prøv igjen, prøv å være nysgjerrig og si du skjønner at han er sint på lillebror. (Selv om du synes det er en bagatell så er det ikke det for han)

Jeg ignorer når sønnen min snakker stygt når jeg ser at han ikke klarer å regulere seg. Men han vet at dette ikke er greit. Dette snakker vi om i fredstid.

Barn med adhd har masse energi, ta han med ut og vær aktiv. Slit han ut fikk jeg beskjed på BUP

Vi jobber vi mye med tilrettelegging og være i forkant. 
Ikke straff han for å miste ting. Han har ikke disse forutsetningene. Dette skaper bare mer sinne/frustrasjon.

Jeg har lest mye om hvordan møte barn med reguleringsvansker. Det har virkelig åpnet mine øyne til at det var han som var vanskelig til at det er oss voksne rundt som må hjelpe han. Barn er ikke vanskelig men har det vanskelig.
Tips! Ross Greene, Hedvig Montgomery, Tuning into kids, COS kurs.

Dette kombinert med medisiner har endret vår hverdag.

 

 

Anonymkode: 171bf...006

[Anonym bruker]

Mange gode tips her! Følger denne tråden. 😊

Anonymkode: 9388f...521

[Anonym bruker]

Søk opp Gabor Maté på YouTube, for å se hvordan du kan forstå hans vansker og utfordringer. Våre Adhd-barn er de mest sensitive barna, de som ikke takler sterke følelser så godt. De trenger STOR grad av empati, forståelse og kjærlig tålmodighet. Negative reaksjoner på deres sterke følelsesutbrudd skaper traumer hos dem, som kan vedvare resten av livet.

Det andre jeg vil råde dere til, er å holde sønnen deres i mest mulig aktivitet. En fysisk aktiv sport, der han sliter seg skikkelig ut flere ganger i uken (selvfølgelig må det være en plass der han opplever mestring) er gull verdt i arbeidet med følelesesreguleringen. Vi har landet på håndball og motorsport, flere ganger i uken. Tidkrevende , ja, men vi bruker gjerne den ekstra tiden når vi ser hvor mye roligere han er etter treningene.

Men se Gabor Maté snakke om Adhd. Han har erfaring og innsikt på området, og selv om han ikke har vitenskapelig forskning i boks enda, då gir hand innsikt oss en bedre empatisk håndtering av våre mest sårbare. Adhd er ikke en sykdom, det er en tilstand med mange bakenforliggende faktorer. Mange av disse kan vi foreldre, med rett innstilling og kunnskap, hjelpe våre barn med å håndtere.

Anonymkode: ebad8...3d5

[Anonym bruker]

Takk for gode svar. Ser at fler skriver at vi bør slite ham ut, men han er allerede utslitt nesten hver dag. Ber ofte om å legge seg fordi han er trøtt. Tror tankekjøret hans og den konstante engstelse og frykten for alt mulig sliter ham ut mentalt. Han orker ofte ikke lystbetont ting som å hoppe på trampolina eller bade heller... Han blir fort sliten, og orker ikke aktiviteter etter skolen.

Dette med empati og møte ham på følelsene er nok det jeg ser er viktigst for ham. Bare ufattelig vanskelig når en alltid blir møtt med "drit", av og til har jeg ikke mer å gi. Og pappaen eier ikke tålmodighet med sånn, han er egentlig kliss lik sønnen....

Å ha rigid plan osv er ikke nødvendig for ham tror jeg, ikke sånn problemer oppstår for ham. Blir heller ikke overveldet når noe gøy skjer, men eier ikke tålmodiget til å vente da, så jevnt mas. Sliter nok mest med følelsesregulering, angst og manglende impulskontroll. Samt enormt tankekjør som klusser til oppmerksomheten, han snakker på inn og utpust, bare det gjør meg ør. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hadde vel ikke spurt om det ikke var vanskelig å takle ham? Jeg kjenner nesten ikke igjen gutten disse siste mnd, han blir verre og verre, men på vei inn i puberteten og da muligens.

Han responderer ikke på samme måte som søsken, han greier ikke ta imot beskjeder eller irettesettelser. Så jeg må jo gjøre noe annerledes med ham uten at han bare slipper unna med alt han gjør. Antar han ikke kan helt for mye av det, da hodet hans er annerledes skrudd sammen, mangler impulskontroll, og hodet hans er jo bare et stort kaos. 

Anonymkode: 89ef0...aca

Forberede, forberede, forberede

Anonymkode: 004c9...0b0

[Anonym bruker]

Nå er de veldig forskjellige de med adhd også, så finnes ingen oppskrift for alle. Men noe som fungerer er korte, tydelige beskjeder. Jeg kan si til ene ungdommer her uten adhd, kan du gå innom butikken, kjøpe melk og brød, sette melken i kjøleskapet og ta ut søppel? Mens den andre er det en ting om gangen, kan du tømme oppvaskmaskinen? De har lett for å ramle av, glemme, osv hvis det er flere ting på en gang. 
 

For mindre barn vil jeg anbefale visuelle dagsplaner. For eldre kan kalender på telefonen være til god hjelp. Forutsigbarhet, struktur og faste rammer. Det høres komplisert ut, men det er ned på det enkle nivået. Vet når det er middag, hva det er til middag og at alle skal sitte ved bordet når det er middag, for å ta ett konkret eksempel. Praktisere det samme dag etter dag. Vet hva som skjer og når. Kan dempe mye av frustrasjonen som fører til «meltdown». 

Anonymkode: c200c...0d2

[Anonym bruker]

Når det kommer til å miste og ødelegge, om han får adhd diagnose med hyperaktivitet får du automatisk laveste sats av grunnstønad, så det må du søke når du får diagnosen. Du må opprette en konto i hans navn som pengene går inn på, men du får den jo i din nettbank så du kan bruke av dem for å dekke slitasje og ødeleggelser

 

Anonymkode: 30834...849

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Takk for gode svar. Ser at fler skriver at vi bør slite ham ut, men han er allerede utslitt nesten hver dag. Ber ofte om å legge seg fordi han er trøtt. Tror tankekjøret hans og den konstante engstelse og frykten for alt mulig sliter ham ut mentalt. Han orker ofte ikke lystbetont ting som å hoppe på trampolina eller bade heller... Han blir fort sliten, og orker ikke aktiviteter etter skolen.

Dette med empati og møte ham på følelsene er nok det jeg ser er viktigst for ham. Bare ufattelig vanskelig når en alltid blir møtt med "drit", av og til har jeg ikke mer å gi. Og pappaen eier ikke tålmodighet med sånn, han er egentlig kliss lik sønnen....

Å ha rigid plan osv er ikke nødvendig for ham tror jeg, ikke sånn problemer oppstår for ham. Blir heller ikke overveldet når noe gøy skjer, men eier ikke tålmodiget til å vente da, så jevnt mas. Sliter nok mest med følelsesregulering, angst og manglende impulskontroll. Samt enormt tankekjør som klusser til oppmerksomheten, han snakker på inn og utpust, bare det gjør meg ør. 

Anonymkode: 89ef0...aca

Har svart deg tidligere (ang. Gabor Maté), men vil bare tilføye til det du sier nå; det er forskjell på å slite seg ut med tankekjør og redsler, kontra det å fysisk slite seg ut og føle seg ‘godsliten’ etterpå. Det siste vil mest sannsynlig ha en positiv effekt på førstnevnte. 
Jeg høres kanskje litt dømmende ut nå, men vi har et vennepar der alle barna har varierende grad av ADHD. Der i huset er holdningen at de må ‘slappe av’ så mye, helst all sin fritid, fordi de er så ‘slitne’ hele tiden. De sitter stort sett foran skjerm da. Disse barna strever i stadig økende grad med mentale problemer og søvnløshet. Når vi har dem på besøk, (som er ganske ofte, da foreldrene virkelig sliter seg fullstendig ut i hverdagen, og våre barn elsker besøk og det å være sammen med flere) og da er disse barna (med glede) med oss og våre barn på alt av aktiviteter (båtturer, motorsport, bading både i svømmehall og utendørs, osv). Og ikke én gang får vi eller foreldrene høre at de er ‘slitne’. Sovner til kvelds gjør de også etterpå  Dette er kun ett eksempel, og ingen fasitsvar, men etter min erfaring er det å drive ofte (helst hver dag) med fysisk aktivitet og utfordringer, reneste medisinen mot mye av ADHD-utfordringene. Ikke alt, men mye, hos mange! Begrens skjermen til en time eller to om dagen, og dra ut med barnet!

Anonymkode: ebad8...3d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

et feks ikke hvordan håndtere at han stadig vekk roter bort ting og ødelegger klærne sine. Bare godta at sånn er han, eller gi ham konsekvenser feks at han må betale litt selv for å erstatte ting? Har han egentlig forutsetning til å greie å passe på tingene?

Nå vet ikke jeg hvor gammel han er, men igjen - dette er antakelig en del av hans diagnose. Du straffer ikke et barn som ikke har lav førlighet i bena for at det ikke kan løpe, men du hjelper og støtter. AKKURAT sånn er det med barn med ADHD også. Du hjelper dem med å lage et system eller en rutine, men forventer ikke at de kan gå selvstendig. 

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Anerkjenne at han er sur og sint osv?

Ja! Si det! Oi, nå merker jeg at du ble skikkelig sinna, hva skjedde der? Vær åpen. Ikke døm. Hør ham ut! Så fort du begynner å dømme vil han lukke seg. Hvis du vil hjelpe ham må du forstå hans logikk, og det gjør du ikke ved å «gi konsekvenser».

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

han må jo kunne stilles litt krav til han også.

Absolutt! Men de kravene må være tilpasset ham, og i prioritert rekkefølge. Hjemme hos oss er det for eksempel sånn at alt av slag, spark etc er strengt forbudt. Det er det viktigste. Jeg forventer at ingen av disse tingene skal skje, og om det skjer er det slik at PlayStation-tid forsvinner. ALT som er mindre ille enn dette tar jeg lettere på, f.eks bruk av stygge ord. Det er allikevel ikke sånn at jeg går rundt og er sinna, vi kan godt ha en rolig tone selv om han har mistet PS-tid. Og jeg tilpasser min reaksjon mtp alvorlighetsgrad. Alltid.

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Vanskelig å ikke tenke at han ødelegger for oss,

Vet du hva, han er et barn. Det er en risiko du tar når du velger å få barn, at du risikerer noe i prosessen. Du risikerer å få et barn som ikke oppfyller forventningene. Man risikerer å få et barn som er multihandikappet. Du risikerer å få et barn som tar mye oppmerksomhet fra søsken. Det er lite hjelpsomt å tenke at han ødelegger. Igjen: om han satt i rullestol, ville du da tenkt at han ødela for dere andre fordi han ikke kunne være med på fjelltur? 
 

Jeg skjønner at det er vanskelig altså. Men jeg tror du trenger å endre atferd og innstilling, du også. Du trenger å akseptere den, og å artikulere den overfor de andre barna. Det er tøft, men det er sånn man må gjøre. Du er den viktigste personen i livet hans! Om ikke du forstår ham gjør ingen det.

Anonymkode: b7831...385

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Forberede, forberede, forberede

Anonymkode: 004c9...0b0

Det gjør vi, det ee vel det eneste vi er gode på, og har ofte ikke god virkning. Ikke på angsten hans hvertfall. Får ikke forberedt ham på uplanlagte ting, krangling med folk er jo et stort problem. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Med *den mener jeg situasjonen

Anonymkode: b7831...385

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Nå er de veldig forskjellige de med adhd også, så finnes ingen oppskrift for alle. Men noe som fungerer er korte, tydelige beskjeder. Jeg kan si til ene ungdommer her uten adhd, kan du gå innom butikken, kjøpe melk og brød, sette melken i kjøleskapet og ta ut søppel? Mens den andre er det en ting om gangen, kan du tømme oppvaskmaskinen? De har lett for å ramle av, glemme, osv hvis det er flere ting på en gang. 
 

For mindre barn vil jeg anbefale visuelle dagsplaner. For eldre kan kalender på telefonen være til god hjelp. Forutsigbarhet, struktur og faste rammer. Det høres komplisert ut, men det er ned på det enkle nivået. Vet når det er middag, hva det er til middag og at alle skal sitte ved bordet når det er middag, for å ta ett konkret eksempel. Praktisere det samme dag etter dag. Vet hva som skjer og når. Kan dempe mye av frustrasjonen som fører til «meltdown». 

Anonymkode: c200c...0d2

Han plages ikke så mye av sånt tror jeg, så strenge rutiner har vi ikke. Her er ikke alle hjemme hver dag til middag, og tiden for mat varierer. Å vite hva maten er hjelper litt. 

Korte beskjeder får han, men greier ikke egentlig gjennomføre noe uten at noen er med ham. Hannflemmer eller kommer ikke igang.

Utbruddene hans kommer nok mest ved en uenighet med noen, eller at han kommer på en uenighet som han sikkert ikke har fått bearbeidet skikkelig. Virker ikke som det er mangel på rammer eller rutiner som trigger ham, mer det at han ikke greier håndtere tanker og følelser, blandet i mangel på konsentrasjon og manglende impulskontroll som ofte gir ham dårlig samvittighet også har han ond sirkel der. 

 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Når det kommer til å miste og ødelegge, om han får adhd diagnose med hyperaktivitet får du automatisk laveste sats av grunnstønad, så det må du søke når du får diagnosen. Du må opprette en konto i hans navn som pengene går inn på, men du får den jo i din nettbank så du kan bruke av dem for å dekke slitasje og ødeleggelser

 

Anonymkode: 30834...849

Åh, det hjelper jo litt, det blir dyrt. Må kjøpe nye klær og sko og erstatte andres ting ofte  

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Har svart deg tidligere (ang. Gabor Maté), men vil bare tilføye til det du sier nå; det er forskjell på å slite seg ut med tankekjør og redsler, kontra det å fysisk slite seg ut og føle seg ‘godsliten’ etterpå. Det siste vil mest sannsynlig ha en positiv effekt på førstnevnte. 
Jeg høres kanskje litt dømmende ut nå, men vi har et vennepar der alle barna har varierende grad av ADHD. Der i huset er holdningen at de må ‘slappe av’ så mye, helst all sin fritid, fordi de er så ‘slitne’ hele tiden. De sitter stort sett foran skjerm da. Disse barna strever i stadig økende grad med mentale problemer og søvnløshet. Når vi har dem på besøk, (som er ganske ofte, da foreldrene virkelig sliter seg fullstendig ut i hverdagen, og våre barn elsker besøk og det å være sammen med flere) og da er disse barna (med glede) med oss og våre barn på alt av aktiviteter (båtturer, motorsport, bading både i svømmehall og utendørs, osv). Og ikke én gang får vi eller foreldrene høre at de er ‘slitne’. Sovner til kvelds gjør de også etterpå  Dette er kun ett eksempel, og ingen fasitsvar, men etter min erfaring er det å drive ofte (helst hver dag) med fysisk aktivitet og utfordringer, reneste medisinen mot mye av ADHD-utfordringene. Ikke alt, men mye, hos mange! Begrens skjermen til en time eller to om dagen, og dra ut med barnet!

Anonymkode: ebad8...3d5

Han er genuint sliten, det ser vi. Han kommer hjem fra besøk fordi han er utkjørt og blir grinete om han pushes utover det. Han vet jo selv om han er sliten... Han er jo veldig aktiv på skolen, har en veldig muskuløs og trent kropp, så han rører mye på seg. Han sitter ikke mye på skjerm heller, det har han ikke tålmodighet til. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Nå vet ikke jeg hvor gammel han er, men igjen - dette er antakelig en del av hans diagnose. Du straffer ikke et barn som ikke har lav førlighet i bena for at det ikke kan løpe, men du hjelper og støtter. AKKURAT sånn er det med barn med ADHD også. Du hjelper dem med å lage et system eller en rutine, men forventer ikke at de kan gå selvstendig. 

Ja! Si det! Oi, nå merker jeg at du ble skikkelig sinna, hva skjedde der? Vær åpen. Ikke døm. Hør ham ut! Så fort du begynner å dømme vil han lukke seg. Hvis du vil hjelpe ham må du forstå hans logikk, og det gjør du ikke ved å «gi konsekvenser».

Absolutt! Men de kravene må være tilpasset ham, og i prioritert rekkefølge. Hjemme hos oss er det for eksempel sånn at alt av slag, spark etc er strengt forbudt. Det er det viktigste. Jeg forventer at ingen av disse tingene skal skje, og om det skjer er det slik at PlayStation-tid forsvinner. ALT som er mindre ille enn dette tar jeg lettere på, f.eks bruk av stygge ord. Det er allikevel ikke sånn at jeg går rundt og er sinna, vi kan godt ha en rolig tone selv om han har mistet PS-tid. Og jeg tilpasser min reaksjon mtp alvorlighetsgrad. Alltid.

Vet du hva, han er et barn. Det er en risiko du tar når du velger å få barn, at du risikerer noe i prosessen. Du risikerer å få et barn som ikke oppfyller forventningene. Man risikerer å få et barn som er multihandikappet. Du risikerer å få et barn som tar mye oppmerksomhet fra søsken. Det er lite hjelpsomt å tenke at han ødelegger. Igjen: om han satt i rullestol, ville du da tenkt at han ødela for dere andre fordi han ikke kunne være med på fjelltur? 
 

Jeg skjønner at det er vanskelig altså. Men jeg tror du trenger å endre atferd og innstilling, du også. Du trenger å akseptere den, og å artikulere den overfor de andre barna. Det er tøft, men det er sånn man må gjøre. Du er den viktigste personen i livet hans! Om ikke du forstår ham gjør ingen det.

Anonymkode: b7831...385

Det er jo nettopp det jeg ber om tips om, hvordan kommunisere dette til de andre. Å forklare et synlig handicap er jo enkelt, adhd ikke så lett. Foreløpig har vi ikke fått noe hjelp fra BUP. 

Anonymkode: 89ef0...aca

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Han er genuint sliten, det ser vi. Han kommer hjem fra besøk fordi han er utkjørt og blir grinete om han pushes utover det. Han vet jo selv om han er sliten... Han er jo veldig aktiv på skolen, har en veldig muskuløs og trent kropp, så han rører mye på seg. Han sitter ikke mye på skjerm heller, det har han ikke tålmodighet til. 

Anonymkode: 89ef0...aca

Ok, men hvorfor har han så mye tankekjør og redsel da? Disse tingene må du ta som et tegn på at noe ikke stemmer i hans tilværelse. Og det er ikke bare en ubalanse i hjernen. Det er faktiske forhold i livet som kan forbedres. Nå er det bevist via forskning at fysisk aktivitet der mestring forekommer er viktig i behandlingen mot angst og depresjon. Viktig å ta dette på alvor. Bra at han er sosial og aktiv, men organisert sport/trening er faktisk på et helt annet nivå. 
Men dette er bare tips og erfaringer fra ei mor som har hatt et SVÆRT adferdsforstyrrelser og utagerende barn fra alder 3-9, men etter vi fant oppskriften for å roe tankekjøret hans og hjelpe ham til å ha tro på seg selv og sin egen følelsesregulering, så har livet roet seg betraktelig. Han er ikke medisinert, kun maksimalt aktivisert. 

Anonymkode: ebad8...3d5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (41 minutter siden):

Nå vet ikke jeg hvor gammel han er, men igjen - dette er antakelig en del av hans diagnose. Du straffer ikke et barn som ikke har lav førlighet i bena for at det ikke kan løpe, men du hjelper og støtter. AKKURAT sånn er det med barn med ADHD også. Du hjelper dem med å lage et system eller en rutine, men forventer ikke at de kan gå selvstendig. 

Ja! Si det! Oi, nå merker jeg at du ble skikkelig sinna, hva skjedde der? Vær åpen. Ikke døm. Hør ham ut! Så fort du begynner å dømme vil han lukke seg. Hvis du vil hjelpe ham må du forstå hans logikk, og det gjør du ikke ved å «gi konsekvenser».

Absolutt! Men de kravene må være tilpasset ham, og i prioritert rekkefølge. Hjemme hos oss er det for eksempel sånn at alt av slag, spark etc er strengt forbudt. Det er det viktigste. Jeg forventer at ingen av disse tingene skal skje, og om det skjer er det slik at PlayStation-tid forsvinner. ALT som er mindre ille enn dette tar jeg lettere på, f.eks bruk av stygge ord. Det er allikevel ikke sånn at jeg går rundt og er sinna, vi kan godt ha en rolig tone selv om han har mistet PS-tid. Og jeg tilpasser min reaksjon mtp alvorlighetsgrad. Alltid.

Vet du hva, han er et barn. Det er en risiko du tar når du velger å få barn, at du risikerer noe i prosessen. Du risikerer å få et barn som ikke oppfyller forventningene. Man risikerer å få et barn som er multihandikappet. Du risikerer å få et barn som tar mye oppmerksomhet fra søsken. Det er lite hjelpsomt å tenke at han ødelegger. Igjen: om han satt i rullestol, ville du da tenkt at han ødela for dere andre fordi han ikke kunne være med på fjelltur? 
 

Jeg skjønner at det er vanskelig altså. Men jeg tror du trenger å endre atferd og innstilling, du også. Du trenger å akseptere den, og å artikulere den overfor de andre barna. Det er tøft, men det er sånn man må gjøre. Du er den viktigste personen i livet hans! Om ikke du forstår ham gjør ingen det.

Anonymkode: b7831...385

Svarene dine er så spot on og gode 🤩 Blir ganske varm inni meg når jeg vet at det finnes andre som tenker så langt 🥰

Kan legge til at vi i flere år opererte med fargekoder hjemme. Det fungerer veldig bra. Handkle lå en fast plass og med hans farge. Da bruker han null energi på å finne det og vite at det er den han skal bruke. Som en kollega av meg en gang sa, hun har flere forsterbarn med mye baggasje, hvis noen flytter på tingene du bruker hver dag. Da ville nå du også vært ganske frustrert når du stod opp uten å finne noe? Slik er det for de. Ta bort det, for det er en ting du kan styre. Alt annet er opp til resten av den uforutsigbare verden der ute. 
 

Når min har meltdown, lar jeg han få 5 min pause, tar med en kakao eller noe annet som vifter «fred» og sier: ok, dette ble helt feil, jeg ser at det er noe som plager deg. Så fortell meg, hva er det som skjer? Du vet jeg er like glad i deg uansett og jeg vil bare at du skal ha det godt. Som regel er svaret noe helt annet enn det som utløste det. Vi snakker om ganske fortvilede mennesker som ikke har en plass i dagens teoretiske samfunn. Jeg har til gode å ikke få en god forklaring ennå ved å starte samtalen slik, min er 19 år. De føler seg som en skygge som ingen bryr seg om eller ser en verdi i. Det er ganske hjerteskjærende når du vet de har så mye inni seg å tilby og bidra med for omverden. 

Anonymkode: c200c...0d2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ok, men hvorfor har han så mye tankekjør og redsel da? Disse tingene må du ta som et tegn på at noe ikke stemmer i hans tilværelse. Og det er ikke bare en ubalanse i hjernen. Det er faktiske forhold i livet som kan forbedres. Nå er det bevist via forskning at fysisk aktivitet der mestring forekommer er viktig i behandlingen mot angst og depresjon. Viktig å ta dette på alvor. Bra at han er sosial og aktiv, men organisert sport/trening er faktisk på et helt annet nivå. 
Men dette er bare tips og erfaringer fra ei mor som har hatt et SVÆRT adferdsforstyrrelser og utagerende barn fra alder 3-9, men etter vi fant oppskriften for å roe tankekjøret hans og hjelpe ham til å ha tro på seg selv og sin egen følelsesregulering, så har livet roet seg betraktelig. Han er ikke medisinert, kun maksimalt aktivisert. 

Anonymkode: ebad8...3d5

De to tingene henger nå sammen med adhd da, er jo noe av grunnen til at han skal utredes. Du mener det er tilværelsen hans det er noe feil med, ikke at han har en diagnose som tuller til hjernen, altså at vi gjør alt galt? 

Han har til nå ikke vært med på en eneste aktivitet han føler mestring i, har prøvd det meste snart. Og han henger ikke med i noe. Greier ikke forholde seg til beskjeder, er usikker og skjønner ikke hva som forventes av ham. Lagidrett er verst. Så det blir bare nok en arena han føler seg mislykket på. Så for ham forsterker aktiviteter som organisert idrett hans tanker om å være mislykket og annerledes. Det er ingen suksess for ham. 

Aktivisert er han, bare ikke organisert. Han føler mye mer livsmestring av normal sosial omgang med venner, og etter skole og det orker han ikke så mye mer. Hodet hans er fullt og han trenger ro. 

Tankekjøret hans roer seg mest ved finmotorisk aktivitet som tegning og å bygge ting feks lego. Da føler han mestring også siden han er flink. 

Følelelsreguleringen hans er ikke bra, men blir ikke bedre om han er utslitt, tvert imot. De dagene han er sliten blir det mest tull, så for oss er det best å unngå at han er utslitt. Da sover han dårligere også, med flere oppvåkninger på nettene. 

Anonymkode: 89ef0...aca