Flere her med veldig lite/ingen venner og føler seg ensomme?

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner eller venninner. Bekjente, tidligere venninner, kollegaer - ja. Men ingen som genuint LIKER meg, er der for meg og tar kontakt. Jeg er ikke flink heller. Har mistet så fryktelig troen på meg selv. Mye fordi jeg har opplevd å bli avvist så mange ganger. Bodde en stund i et nabolag der nabodamene alle var venner, men ikke inkluderte meg (da prøvde jeg faktisk å være oppsøkende, vi hadde blant annet alle sammen barn på samme alder, men jeg fikk ikke innpass). På jobb har jeg en god overfladisk tone med de fleste, men jeg merker godt at de som er mest populære og utadvendte ikke liker meg og unngår å snakke med meg. Tror de synes jeg er forferdelig kjedelig. Og jeg er nok litt… tørr? Nerdete? Trenger i hvert fall ikke å le og skrøne hele tiden. Liker å prate rolig om helt hverdagslige ting, og er ikke redd for stillhet. Jeg tror kanskje jeg gjør andre ukomfortable pga at jeg er for rolig.
Men jeg tror nok det største problemet er at jeg faktisk ikke er morsom? Forteller ikke morsomme historier, er ikke kjapp og vittig i replikken - sånne ting som ‘alle’ setter voldsomt pris på. Jeg er heller sjenert og blir fort sliten i sosiale lag. Dermed blir jeg ikke kjent med nye folk i sånne settinger heller.

Er alene store deler av fritiden min. Har familie og barn som er aktive på mange arenaer, og jeg deltar på mye med dem, både på treninger og dugnader, men blir jo ikke kjent med noen, annet enn sånn rent overfladisk der og da. Alle er der kun for å gjøre plikten sin.
Er også over 40 nå, og ser at de fleste vennskap er ‘bestemt’, altså at alle har sine venner som de omgås og har en viss fortid med. De er rett og slett ikke interesserte i nye venner. Har ikke tid, og oppretter kun nye vennskap dersom de oppdager en helt fantastisk sprudlende og eksepsjonell person de vil være venner med. Altså IKKE meg.
Kjenner på ensomheten. Blir mest redd for fremtiden - jeg har liksom ingen betydning noen plass annet enn hos mann og barn (noe som selvsagt er viktigst for meg, og jeg er så takknemlig for). Jeg blir liksom hun einstøingen som går og steller i hagen og snakker med katten dagen lang… jeg kan ikke huske sist jeg hadde en god og ærlig samtale med ei venninne.
Noen som har det likt? Hva gjør dere med det? Eller har dere innfunnet dere med å være venneløse?
 

Anonymkode: e3718...dfe

[ReneRene]

Du trenger en sjelefrende. Noen av dere gjør det. 

Det hjelper å le og være morsom. Ta seg selv lite høytidelig og være litt sånn ydmyk også. Selv om jeg ikke akkurat er så mye det siste må jeg innrømme til ingen sin overraskelse antar jeg. Men det betyr ikke at man ikke ser andre og kan si noe om dem. Det er litt viktig. 

Men du er nerd og litt sær og innesluttet. Det er jo deg og det er greit. Så du må bli oppdaget eller oppdage noen som deg kanskje? Du har jo helt klart selvinnsikt og det er en bra ting ihvertfall jeg liker ved andre. 

Du får vente til en sjefrende dukker opp. Det vil de(n) jo hvis du er observant nok 😊

Endret 27. juni 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Finne noen hobbyer som er din arena, uten barn, hvor du kan treffe andre med samme interesser? Det er garantert noen der ute som vil bli glad for å bl kjent med deg og som er også ønsker seg venner. 

Anonymkode: 8e265...9f5

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Du trenger en sjelefrende. Noen av dere gjør det. 

Det hjelper å le og være morsom. Ta seg selv lite høytidelig og være litt sånn ydmyk også. Selv om jeg ikke akkurat er så mye det siste må jeg innrømme til ingen sin overraskelse antar jeg. Men det betyr ikke at man ikke ser andre og kan si noe om dem. Det er litt viktig. 

Men du er nerd og litt sær og innesluttet. Det er jo deg og det er greit. Så du må bli oppdaget eller oppdage noen som deg kanskje? Du har jo helt klart selvinnsikt og det er en bra ting ihvertfall jeg liker ved andre. 

Du får vente til en sjefrende dukker opp. Det vil de(n) jo hvis du er observant nok 😊

Dette varmet hjertet. Så fint skrevet ❤️ Ja, jeg vet jeg ikke er etter alle sin smak. Ikke såå nerd, men ikke så sprudlende heller. Livet har tidligere spist meg opp og spyttet meg ut - det preger kanskje energien min. Men hadde håpet at NOEN så verdien i meg etter hvert…

Jeg synes ikke synd på meg selv, egentlig. Ser bare meg selv utenfra, og ser et menneske som vandrer mye alene. Men, er uansett uendelig glad for min familie. 
Skal holde øynene åpne etter en venninne. Takk for oppmuntring❤️

HI

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Logg av. 

Anonymkode: d4d5e...95c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Finne noen hobbyer som er din arena, uten barn, hvor du kan treffe andre med samme interesser? Det er garantert noen der ute som vil bli glad for å bl kjent med deg og som er også ønsker seg venner. 

Anonymkode: 8e265...9f5

Jeg bor på en veldig liten og øde plass. Trener på treningssenter, men der har alle headsett på. Ingen nye folk der heller, kun folk som allerede har avskrevet meg. Vurderer å bli med i den lokale Husfliden. Selv om alle andre der er 65+ år… kanskje de er mer vennlige i den alderen?

HI

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Logg av. 

Anonymkode: d4d5e...95c

Jeg har vært avlogget i 6 mnd. Noe jeg har gått glipp av? Har jeg brutt en uskrevet regel her inne?

HI

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Du kunne vært min bestevenn. Hn er akkurat som du beskriver, litt nerd, ikke spesielt vittig, rolig og bare snill. Men når man blir kjent med vedkommende så dukker en perle av et menneske frem. ❤️ Husk å ta kontakt med folk når de søker kontakt med deg. Send en melding i ny og ne, bare et hei eller et bilde av noe du ser. Min bestevenn gjør ikke det, og jeg begynner å tro at hn ikke egentlig er så interessert i et vennskap med meg…

Anonymkode: 0a81b...ad9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Jeg bor på en veldig liten og øde plass. Trener på treningssenter, men der har alle headsett på. Ingen nye folk der heller, kun folk som allerede har avskrevet meg. Vurderer å bli med i den lokale Husfliden. Selv om alle andre der er 65+ år… kanskje de er mer vennlige i den alderen?

HI

Anonymkode: e3718...dfe

Det synes jeg du skal prøve, alder er ikke så viktig. 

Anonymkode: 8e265...9f5

[Anonym bruker]

Husflid er gøy og plutselig kan det dukke opp flere yngre også.

Når du ser etter venner så forsøk å legge merke til om det er noen som sitter alene og heller ikke har så mange. De mest "poppulære" er ofte de som synes bedt, men de har gjerne allerede venner nok og ikke lyst til å nedprioritere noen de allerede har. Forsøk deg heller på dem litt lengre ned på "poppularitetsstigen".

Lykke til.

Anonymkode: 1bf60...7af

[Anonym bruker]

Hei

 

Kjenner meg igjen i det du skriver. I tillegg er jeg vanskelig, blir ofte lei av sider med folk, eller misliker ulike ting med ulike folk. Samtidig som jeg skulle ønske jeg hadde gode venner.

Jeg har mastergrad og har søkt om stipendiat for doktogradsløp før og er ekstremt nerdete i mitt felt. Jeg liker å se/høre Dagsnytt 18, lese interessante vitenskapelige artikler.

Kommer fra Oslo. Bor i en liten norsk by nå. Der jeg trives på mange måter.

Kollegene mine er hyggelige og trivelige, men også veldig folkelige og litt enkle.

Føler ikke at vi har så mye tilfelles og jeg blir litt irritert av ting de sier (jeg viser det ikke altså), og jeg får lyst å trekke meg tilbake..

Men på den annen side vet jeg at i det litt mer akademiske miljøet her (høgskolen) er det folk med mer interessante interesser, men samtidig er det et dårlig miljø, mye konkurranse innad og null humor. Så det frister ikke heller.

Det virker ikke som om det finnes noe miljø som passer for meg.

Har en hyggelig tone med flere andre mødre i skolen og barnehagen, men ingen nære der heller.

Det er leit, men sånn er det. Får bare gjøre det beste ut av det ❤️

Anonymkode: 742f9...3b4

[Anonym bruker]

Jeg er nok ikke så stille som deg, HI. Og jeg har noen venner som bor langt unna. Men de møter jeg nesten aldri og vi chatter/ringes aldri heller. Men det er hyggelig når vi først møtes. 
Bor i en passe stor by og har mange bekjente gjennom barnas aktiviteter, men vennegjengene er satt og jeg er nok ikke spennende nok jeg heller, selv om jeg prøver å være morsom (oppfattes nok som teit). Prioriterer også familien, men skulle gjerne bare hatt noen å gå tur med en kveld hver 14. dag eller noe sånt.
Mister mer og mer troen på meg selv, er ensom og blir mer og mer usikker på hva jeg skal snakke om, hva som er greit osv. så blir sikkert oppfattet som sur og/eller rar. 
Har ingen løsning, men vi er i alle fall flere rundt omkring. Og kanskje finnes det en sjelefrende for oss alle et sted? 😊

Anonymkode: 46b66...08b

[Anonym bruker]

Frivillighet eller kor!

Anonymkode: 92564...7bf

[Anonym bruker]

1. Hvorfor hige etter å være sammen med «de populære»?!? De prater høyt og fort, og ler høyt for å bli sett, det passer vel neppe for deg?

2. Det høres ut som du sitter og venter på å bli «plukket opp» av noen. For å utvikle vennskap må man tørre å by på seg selv og invitere/spørre om å gjøre noe sammen. Inviter en du føler du har noe til felles med på kafé eller kino eller en liten gåtur f.eks. 

3. Det er ofte enklere å bli kjent med én person, enn å prøve å bli inkludert i en allerede etablert gjeng.

4. Man trenger ikke å være kjapp og vittig i replikken for å få venner. 

5. Du sier alle vennskap er «satt». Igjen høres det ut som du ser etter en fiks ferdig vennegjeng. Let heller etter andre som heller ikke har vennegjenger. En venn først. Å bygge vennegjeng-stemning tar tid, og ofte er det ikke så idyllisk som det ser ut 😅

Anonymkode: 28275...c09

[Anonym bruker]

Jeg tror faktisk mange har det som deg, HI - også de «morsomme og utadvendte». De er ikke nødvendigvis lykkeligere og har masse venner.

Anonymkode: 7b6be...199

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 timer siden):

1. Hvorfor hige etter å være sammen med «de populære»?!? De prater høyt og fort, og ler høyt for å bli sett, det passer vel neppe for deg?

2. Det høres ut som du sitter og venter på å bli «plukket opp» av noen. For å utvikle vennskap må man tørre å by på seg selv og invitere/spørre om å gjøre noe sammen. Inviter en du føler du har noe til felles med på kafé eller kino eller en liten gåtur f.eks. 

3. Det er ofte enklere å bli kjent med én person, enn å prøve å bli inkludert i en allerede etablert gjeng.

4. Man trenger ikke å være kjapp og vittig i replikken for å få venner. 

5. Du sier alle vennskap er «satt». Igjen høres det ut som du ser etter en fiks ferdig vennegjeng. Let heller etter andre som heller ikke har vennegjenger. En venn først. Å bygge vennegjeng-stemning tar tid, og ofte er det ikke så idyllisk som det ser ut 😅

Anonymkode: 28275...c09

Takk for mange tanker! Og gode råd! Her er hva jeg tenker;

Jeg er ikke ute etter å være venner med de ‘populære’. Jeg bare observerer at de ikke liker meg noe særlig, og hvis de ikke liker meg, er jeg kanskje ikke noe å like…

Jeg føler at det må finnes en viss ‘vibe’ fra den andre før jeg tar det skrittet med å spørre om å gjøre noe sammen. Alle jeg møter er for det meste opptatte av å framstå som veldig travle og opptatte. De blir fjerne i blikket om fokuset ikke er på dem og deres liv…og de er veldig tydelige på at livet er aaaltfor travel og tettpakket… om du skjønner?

Jeg er veldig bevisst på å fokusere på de som er litt einstøinger, som meg. Men til og med disse har som regel en nær bestevenninne siden barndommen, pluss tre søstre og to søskenbarn, og de trenger liksom aldri flere. Mulig jeg har vært uheldig. Men har spesielt inntrykk av at de som har søstre er ofte mest kresne på venninner.

Kjapp og vittig i replikken kan være et stort pluss, har jeg funnet ut. Problemet med meg er at jeg i tillegg til å ikke være kjapp, også ikke forstår ironi og må anstrenge meg skikkelig for å le like mye som andre gjør i sosiale sammenhenger. Noe jeg forsåvidt gjør, for å virke ‘normal’, men det er utmattende.

Jepp, jeg høres ut som et håpløst tilfelle. 
Det verste er at jeg er veldig pen og kan fremstå som rimelig vellykket på en god dag (ikke for å skryte, bare for å poengtere at jeg ikke er avskrekkende sånn rent overfladisk), så det er nok kun personligheten min som hemmer meg her og bidrar til ensomheten. 
Uansett, det er godt å få råd, jeg får jo ikke snakket med noen andre om dette!

 

HI

 

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Problemet med meg er at jeg i tillegg til å ikke være kjapp, også ikke forstår ironi og må anstrenge meg skikkelig for å le like mye som andre gjør i sosiale sammenhenger. Noe jeg forsåvidt gjør, for å virke ‘normal’, men det er utmattende.

Jepp, jeg høres ut som et håpløst tilfelle. 
Det verste er at jeg er veldig pen og kan fremstå som rimelig vellykket på en god dag (ikke for å skryte, bare for å poengtere at jeg ikke er avskrekkende sånn rent overfladisk), så det er nok kun personligheten min som hemmer meg her og bidrar til ensomheten. 
Uansett, det er godt å få råd, jeg får jo ikke snakket med noen andre om dette!

HI

Jeg er en av dem som er typisk kjapp og vittig, ekstremtilfelle av arten. Det er nesten så jeg må bite meg i tunga, replikkene kommer fortere enn det som er sunt! Og ja, jeg er også blant de populære - her og nå - men har ikke alltid vært det. 

For det første vil jeg si at jeg ikke "søker" venner som er som meg. Jeg syns ikke automatisk at kjappe og morsomme folk er vennemateriale. Så ikke tro at det er fasiten på popularitet eller nøkkelen til å få et sosialt liv. Man vet aldri på forhånd hvem som er vennemateriale, så jeg prøver egentlig å bli godt kjent med hver enkelt etter tur.

Men hvis forumet du prøver deg fram i, er en stor gruppe mennesker, da vil de som er stille og litt saktere i reaksjonene ikke kunne vise seg fram like godt som de kjappe. Da er det lurere å finne en roligere situasjon for å prate litt. Og generelt blir man ikke godt kjent i gruppe, med mindre man er på leirskole eller lignende, der man må være flere sammen over tid.

Men det jeg legger merke til at du sier at du ikke skjønner ironi og at du "spiller" når de andre ler? Dette er hva som kalles "maskering" hvis en person har autistiske trekk. At de lager seg en litt kunstig persona som hermer andre mennesker og som prøver å framstå mer lik andre. Har du vært utredet for dette? 

 

Anonymkode: caf5c...477

[Anonym bruker]

Det kan også være en ulempe at du er pen. Når du ikke har "naturlig sjarme" (at skjønnheten er koblet med en litt "stiv" personlighet - i mangel av bedre ord) så utsettes du nok for en del forhåndsdømming. Dersom du sliter med å le av morsomheter, kan andre tolke deg feil og si til seg selv "hun er kald og arrogant fordi hun er pen". Det er ikke riktig, men det er hva de muligens tror. Andre kan bli litt skremt av utseendet ditt og tro at du dømmer dem eller at du er veldig fornøyd med deg selv. De aner jo ikke hvilke tanker du har om deg selv, men samfunnet verdsetter skjønnhet veldig høyt, og mange regner automatisk med at pene mennesker også er lykkelige... det trenger slett ikke være sant, men deres egen misunnelse eller egne issues med utseende gjør at en del tror dette.

Anonymkode: caf5c...477

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Frivillighet eller kor!

Anonymkode: 92564...7bf

Dette støtter jeg! Finn en hobby der selve aktiviteten er i sentrum. Så kommer bekjentskapet etter hvert.

Anonymkode: caf5c...477

[Anonym bruker]

Jeg møter masse mennesker gjennom jobb og aktiviteter, også folk som er mer stille og ikke like vittige som mange andre. Utfordringen for min del er å bli kjent med disse, da de ikke byr på seg selv og det er vanskelig å komme inn på dem. Mitt forslag er å initiere samtaler, vise interesse for andre og invitere. 

Anonymkode: 93001...f76

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er en av dem som er typisk kjapp og vittig, ekstremtilfelle av arten. Det er nesten så jeg må bite meg i tunga, replikkene kommer fortere enn det som er sunt! Og ja, jeg er også blant de populære - her og nå - men har ikke alltid vært det. 

For det første vil jeg si at jeg ikke "søker" venner som er som meg. Jeg syns ikke automatisk at kjappe og morsomme folk er vennemateriale. Så ikke tro at det er fasiten på popularitet eller nøkkelen til å få et sosialt liv. Man vet aldri på forhånd hvem som er vennemateriale, så jeg prøver egentlig å bli godt kjent med hver enkelt etter tur.

Men hvis forumet du prøver deg fram i, er en stor gruppe mennesker, da vil de som er stille og litt saktere i reaksjonene ikke kunne vise seg fram like godt som de kjappe. Da er det lurere å finne en roligere situasjon for å prate litt. Og generelt blir man ikke godt kjent i gruppe, med mindre man er på leirskole eller lignende, der man må være flere sammen over tid.

Men det jeg legger merke til at du sier at du ikke skjønner ironi og at du "spiller" når de andre ler? Dette er hva som kalles "maskering" hvis en person har autistiske trekk. At de lager seg en litt kunstig persona som hermer andre mennesker og som prøver å framstå mer lik andre. Har du vært utredet for dette? 

 

Anonymkode: caf5c...477

Fint med tanker fra en utadvendt personlighet også! Takk!

Vet du hva, mest sannsynlig så har jeg autistiske trekk, ingen tvil. Har lest meg opp på dette for en god stund siden. Er vel noenlunde flink til å maskere, men samtidig vil jo de med gode sosiale antenner gjennomskue meg. Så er spørsmålet - skal jeg da slutte å maskere? Si ifra HVER gang jeg synes noe er urettferdig eller dårlig gjort? Jeg har en ekstrem rettferdighetssans og empati for de som blir behandlet dårlig. Må bite mye i meg.  Være så sær og sur i maska som jeg ofte føler meg? (er ikke sur altså, faller meg bare naturlig å være sær og ikke godta selvfølgeligheter og vedtatte ‘sannheter’, og jeg  bruker mye energi på å ikke reagere negativt på ting og heller utstråle positiv energi). Jeg vet ikke om en offisiell diagnose eller en forandring til mitt egentlige ‘jeg’ vil føre med seg noe positivt for min sosiale tilværelse😏 

Men TAKK for at du ser meg som den jeg (mest sannsynlig) egentlig er!

 

HI

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen veldig gode venner. Jeg har mange bekjente og noen er litt mer nære, men ingen veldig nære. 

Jeg er den som alltid stiller opp om de trenger hjelp til noe, eller trenger noen å snakke med.  Utenom det hører jeg aldri fra dem. De spør aldri hvordan jeg har det, men utbroderer gjerne hvordan de har det. Jeg blir aldri invitert med på noe. 

Mannen min lurer på hvorfor jeg gidder, men uten disse "vennene" har jeg ingen venner. 

Jeg er veldig glad i dugnader, kamper og alt annet barna gjør. Da får jeg vært sosial og pratet med folk. 

Jeg føler at mange liker meg og synes jeg er hyggelig, men noe vennmateriale er jeg tydeligvis ikke. 

Jeg hadde ei fantastisk god veninne, men hun døde for en del år siden.  Hun savner jeg veldig.  

Anonymkode: 62359...aad

[Anonym bruker]

Jeg må bare innrømme at jeg nok ikke hadde «plukket deg opp» som venn. Mitt liv bærer så vidt med jobb (som krever langt mer enn 40 timer i uken), tre barn hvor av et trenger ekstra tett oppfølging, husarbeid, dugnader tilknytter barnas fritidsaktiviteter, mann som reiser en del i jobben og egen trening for å holde helsen. Jeg treffer gode venninner kanskje en gang i måneden. Akkurat nå er det sånn at jeg ikke har overskudd til å foreslå noe for andre, men kan bli med om jeg blir spurt. Et nytt vennskap med en som ikke byr mye på seg selv ville rett og slett ikke skjedd på mitt initiativ på nåværende tidspunkt.

Anonymkode: dab97...747

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Jeg må bare innrømme at jeg nok ikke hadde «plukket deg opp» som venn. Mitt liv bærer så vidt med jobb (som krever langt mer enn 40 timer i uken), tre barn hvor av et trenger ekstra tett oppfølging, husarbeid, dugnader tilknytter barnas fritidsaktiviteter, mann som reiser en del i jobben og egen trening for å holde helsen. Jeg treffer gode venninner kanskje en gang i måneden. Akkurat nå er det sånn at jeg ikke har overskudd til å foreslå noe for andre, men kan bli med om jeg blir spurt. Et nytt vennskap med en som ikke byr mye på seg selv ville rett og slett ikke skjedd på mitt initiativ på nåværende tidspunkt.

Anonymkode: dab97...747

Du har da nøyaktig det samme livet som meg, så snedig å lese Bortsett fra at du altså har venninner som foreslår ting i ny og ne. Du har nok rett i at mange har mer enn nok i livet sitt. Har jo det jeg også. Men savner å ha ei venninne som faktisk liker meg skikkelig og bryr seg, som man vet ER der, selv om livet er hektisk… og som jeg kan bry meg om, også.

HI

Anonymkode: e3718...dfe

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har heller ingen veldig gode venner. Jeg har mange bekjente og noen er litt mer nære, men ingen veldig nære. 

Jeg er den som alltid stiller opp om de trenger hjelp til noe, eller trenger noen å snakke med.  Utenom det hører jeg aldri fra dem. De spør aldri hvordan jeg har det, men utbroderer gjerne hvordan de har det. Jeg blir aldri invitert med på noe. 

Mannen min lurer på hvorfor jeg gidder, men uten disse "vennene" har jeg ingen venner. 

Jeg er veldig glad i dugnader, kamper og alt annet barna gjør. Da får jeg vært sosial og pratet med folk. 

Jeg føler at mange liker meg og synes jeg er hyggelig, men noe vennmateriale er jeg tydeligvis ikke. 

Jeg hadde ei fantastisk god veninne, men hun døde for en del år siden.  Hun savner jeg veldig.  

Anonymkode: 62359...aad

Huff, så utrolig trist å miste sin næreste venn. Livet er så urettferdig. Men med det vennskapet som dere hadde, har du bevis på at du ER vennemateriale!

Det er fort gjort å gi for mye, om man er ensom. Jeg opplevde å bli latterliggjort og deretter utfryst av nabodamene der jeg bodde før. Jeg godtok at de snakket kun om seg selv, og ikke hørte på meg og mine opplevelser. Det tok lang tid før jeg skjønte hvor fæle de var - ville liksom ikke innse det. Men det har satt sine spor, jeg ble nedbrutt av det.

Ikke godta for mye, kjære deg.

HI

Anonymkode: e3718...dfe