Demens? Kjedsomhet? Eller?

[Anonym bruker]

Jeg har en gammel slektning og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt bekymret for hennes mentale tilstand. Vi opplever stadig oftere at hun forteller historier om ting hun har gjort som vi vet ikke stemmer, men som vi har fortalt henne om eller vist bilder av. F. eks. så fortalte hun levende og dramatisk om da hun var tilstede da et barnebarn brakk foten og måtte hentes med luftambulanse på fjellet. Hun forteller om hva hun gjorde, at det var hun som ringte og at hun faktisk var med i helikopteret. Vi vet alle sammen at hun ikke var der, men hun påstår bestemt at hun var det. Historien hun forteller er historien til hennes svigerdatter. Vi har mange, mange slike eksempler. Hun klarer seg ellers bra i hverdagen. Holder styr på avtaler, mat, teknologi og alt annet. Det er bare disse fantasifulle diktningene som gjør oss bekymret. Vi har prøvd å snakke med henne om det, men hun påstår jo at hun husker det hun husker og at vi tar feil alle sammen. Bør vi nevne dette for fastlegen hennes?

Anonymkode: a99f3...21c

[Anonym bruker]

Ja, nevn det for fastlegen. 

Og: ikke snakk med henne, dere skal ikke irettesette henne, hun kan få leve i historiene sine. 

Anonymkode: f497a...d02

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja, nevn det for fastlegen. 

Og: ikke snakk med henne, dere skal ikke irettesette henne, hun kan få leve i historiene sine. 

Anonymkode: f497a...d02

Takk for råd. Vi kan sikkert slutte med å irettesette henne, men da må vi samtidig fortelle barnebarna at de ikke må tro på noe bestemor forteller. Det er jo heller ingen god ting. Har du noen gode råd til hvordan vi kan forklare dette for de yngste (barneskolealder)?

Anonymkode: a99f3...21c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (39 minutter siden):

Takk for råd. Vi kan sikkert slutte med å irettesette henne, men da må vi samtidig fortelle barnebarna at de ikke må tro på noe bestemor forteller. Det er jo heller ingen god ting. Har du noen gode råd til hvordan vi kan forklare dette for de yngste (barneskolealder)?

Anonymkode: a99f3...21c

Svigerfar er dement, og ungene har ikke hatt noen problemer med å akseptere det.

Vi har bare sagt at noen gamle mennesker begynner å tuste mye mer enn andre, de glemmer, surrer og er ikke helt tilstede i det som skjer. Ungene tar etter oss andre, når han f.eks spør etter svigermor som har vært død i tre år svarer de bare litt svevende før de begynner snakke om noe annet, når ham ikke vet hvem de er later de som ingenting. De takler det helt greit.

Svigerfar fantaserer ikke da, men dere kan bare si det samme likevel. Bestemor surrer, husker ikke alt riktig, så om de lurer på om noe hun har sagt er helt feil kan de bare spørre deg etterpå. Forteller hun noe de vet er helt feil kan de bare jatte med litt og snakke om noe annet. Dette kan ikke bestemor noe for, noen gamle mennesker blir sånn og vi bare er glad i de som de er.

Meld bekymring til legen hennes da.

Anonymkode: f14e4...f1a

[Anonym bruker]

Min demente bestemor var slik. For de som ikke kjente henne, virket hun helt oppegående og klar i hodet. Hun var velformulert, artikulert, pent kledd osv. 

Men mesteparten av det hun fortalte var bare tøys. Hun kunne fortelle laaaange historier med masse innlevelse og detaljer, og feks hvor hun hadde vært på ferie, om søndagsmiddagen med sønn og svigerdatter, om julefeiringer, skoleavslutninger, kaffebesøk hos naboen osv. Mye hadde hun vært med på, men detaljer om hva som hadde skjedd og hennes egen rolle i historiene var bare dikting. Feks kunne hun legge ut masse detaljer om hvordan hun hadde tilbredt julemiddagen, når sannheten var at hun ble hentet og kom rett til middag hos datteren sin. 
 

Hun var vel det legene kalte «smart dement». Når hun ikke husket, så diktet hun. Da ble hun ikke satt i forlegenhet over at hun ikke husket. 
 

Når gamle mennesker surrer, så ikke forsøk å rette på de. Det er bedre å jatte med. Å ikke husk kan være flaut, de kan bli sinte, deprimerte mm. Og så er der selvfølgelig viktig å melde fra til lege dersom man er bekymret for helsetilstanden. 

Anonymkode: 6c822...b6c

[Anonym bruker]

Mytoman, kalles dette. Eller på norsk, "lystløgner". Egentlig en sykelig tilstand.

Anonymkode: 5c12d...cc2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Min demente bestemor var slik. For de som ikke kjente henne, virket hun helt oppegående og klar i hodet. Hun var velformulert, artikulert, pent kledd osv. 

Men mesteparten av det hun fortalte var bare tøys. Hun kunne fortelle laaaange historier med masse innlevelse og detaljer, og feks hvor hun hadde vært på ferie, om søndagsmiddagen med sønn og svigerdatter, om julefeiringer, skoleavslutninger, kaffebesøk hos naboen osv. Mye hadde hun vært med på, men detaljer om hva som hadde skjedd og hennes egen rolle i historiene var bare dikting. Feks kunne hun legge ut masse detaljer om hvordan hun hadde tilbredt julemiddagen, når sannheten var at hun ble hentet og kom rett til middag hos datteren sin. 
 

Hun var vel det legene kalte «smart dement». Når hun ikke husket, så diktet hun. Da ble hun ikke satt i forlegenhet over at hun ikke husket. 
 

Når gamle mennesker surrer, så ikke forsøk å rette på de. Det er bedre å jatte med. Å ikke husk kan være flaut, de kan bli sinte, deprimerte mm. Og så er der selvfølgelig viktig å melde fra til lege dersom man er bekymret for helsetilstanden. 

Anonymkode: 6c822...b6c

Takk. Det høres veldig ut som min slektning. 

Anonymkode: a99f3...21c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 27.6.2023 den 16.40):

Jeg har en gammel slektning og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt bekymret for hennes mentale tilstand. Vi opplever stadig oftere at hun forteller historier om ting hun har gjort som vi vet ikke stemmer, men som vi har fortalt henne om eller vist bilder av. F. eks. så fortalte hun levende og dramatisk om da hun var tilstede da et barnebarn brakk foten og måtte hentes med luftambulanse på fjellet. Hun forteller om hva hun gjorde, at det var hun som ringte og at hun faktisk var med i helikopteret. Vi vet alle sammen at hun ikke var der, men hun påstår bestemt at hun var det. Historien hun forteller er historien til hennes svigerdatter. Vi har mange, mange slike eksempler. Hun klarer seg ellers bra i hverdagen. Holder styr på avtaler, mat, teknologi og alt annet. Det er bare disse fantasifulle diktningene som gjør oss bekymret. Vi har prøvd å snakke med henne om det, men hun påstår jo at hun husker det hun husker og at vi tar feil alle sammen. Bør vi nevne dette for fastlegen hennes?

Anonymkode: a99f3...21c

Nei, dette er ikke demens. Fordreide minner i ettertid er ikke uvanlig, men det forekommer faktisk oftere som kollektiv fordreining av minner i en gruppe. Så se ikke bort fra at dere kanskje også har skapt falske minner. 

Anonymkode: ea530...32c