Hjelpe andre vs. få hjelp selv

[Anonym bruker]

I veldig mange situasjoner er det slik at man er flinkere til å bistå andre om man selv har vært i den situasjonen. Har man forbedret en vanskelig økonomi er man gjerne mer raus med andre som sliter enn det noen som aldri har slitt økonomisk er. 

I de siste årene har jeg møtt på noen dette ikke stemmer for. De har har gjerne hatt en situasjon som har gjort at kretsen rundt dem har synes synd på dem. De har dermed fått mye tilrettelagt. Der andre har måtte si nei til ting som kunne vært kjekt fordi logistikken ikke har gått opp, f.eks. en kjekk fritidsaktivitet til ungene, har disse kunne sagt ja til alt. Nettverket rundt har stått klar og kompensert for logistikken. Etterhvert har de fått en rar forventning til andre menneskers bidrag til deres liv. 

Så er de ikke lenger i denne situasjonen. Ikke noe dramatisk i det, de trenger bare ikke hjelpen lenger.  En stund etterpå har de fått familie eller venner som f.eks. på grunn av alvorlige hendelser har trengt noe av den samme hjelpen som de tidligere fikk. De har gjerne stilt opp, kanskje fordi alle andre gjorde det, men de har ingen utholdenhet. Det er ikke måte på hvor mye de selv føler de gjør og hvor krevende de andre er og hvor utslitt de er av å hjelpe andre. De gjør jo noe HELE tiden for andre. Andre ser at dette stemmer jo ikke. De de hjelper prøver å klare seg selv, så det er lite de hjelper med. Det kan f.eks. være å vaske trappene en gang i måneden, handle litt for dem mens de handler til seg selv etc. 

Nå regner jeg ikke med at det finnes mange slike. Jeg er i en posisjon der jeg treffer mange forskjellige mennesker, men jeg treffer få av disse. Men med årene har det blitt flere. Det fascinerer meg litt at det er slik. Er det fordi gapet mellom å få alt tilrettelagt og det å selv måtte bidra er for stort? Er det et tegn i tiden der man blir mer og mer selvsentrert og når det ikke er en umiddelbar gevinst i "what's in it for me" så mister vi lysten og alt blir tyngre/vanskeligere og det føles mye større enn det er? Noen andre årsaker? Dette er mennesker som i mange andre situasjoner oppleves som hyggelige og omsorgsfulle.  PS. Eksemplene er endret så ikke heng dere opp i dem konkret.

Anonymkode: d50df...13c

[ReneRene]

Hvis noen har hatt det så utfordrende at mange har måtte bidra og hjelpe, så tenker jeg at det nok er noe belastende å være i den situasjonen. At de rett og slett har blitt slitne i det minste mentalt, og at de da når de endelig kan puste litt lettere, så kan de på en måte rehabilitere seg? At etter å ha slitt såpass selv så er de ikke helt der at de har overskuddet til å bidra så mye selv akkurat nå og en stund fremover?  De gjør jo ihvertfall noe, men gir samtidig uttrykk for at det blir for mye, og det må de jo få lov til å synes.

En annen ting er at alle er ikke der at de kan hjelpe med alt heller. Jeg hjelper mer enn gjerne til økonomisk, jeg kan uten problem hjelpe med både barne og hundepass. Jeg kan også være sjåfør såfremt jeg ikke har andre planer. Det er ikke sånn at jeg ikke kan ha lyst til å gjøre noe annet, men jeg skipper da egne ønsker når noen trenger hjelp til dette.

Jeg ville dog ikke ha vasket hos andre eller handlet for dem. Det er begrenset hva slags fysiske aktiviteter jeg bør gjøre, og jeg er virkelig ikke særlig glad i husarbeid, så da prioriteter jeg mitt eget. Å handle for andre er bare et sabla stress, så nei det gjør jeg heller ikke ++.  En sjelden gang som i ett engangstilfelle ja, men overhodet ikke på noe i nærheten av på fast basis.

Folk får hjelpe der de kan og der de evner. Og så må andre rundt ikke gå og forvente å få det samme de gjør, tilbake. Det er kanskje annet å hente, som de KAN bidra med ?

[Anonym bruker]

Min erfaring er motsatt. Folk som har fått mye hjelp er de som aldri stiller opp for andre.

Anonymkode: c3542...8d7

[Anonym bruker]

Jeg er uenig i premisset i den første setningen din. 

Anonymkode: 94164...988

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (45 minutter siden):

Min erfaring er motsatt. Folk som har fått mye hjelp er de som aldri stiller opp for andre.

Anonymkode: c3542...8d7

Det er jo egentlig litt trist da. Hvorfor tror du det er slik at folk som har fått mye hjelp og som tiltross for at de har mulighet til det ikke stiller opp for andre? 

Anonymkode: d50df...13c

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (58 minutter siden):

Hvis noen har hatt det så utfordrende at mange har måtte bidra og hjelpe, så tenker jeg at det nok er noe belastende å være i den situasjonen. At de rett og slett har blitt slitne i det minste mentalt, og at de da når de endelig kan puste litt lettere, så kan de på en måte rehabilitere seg? At etter å ha slitt såpass selv så er de ikke helt der at de har overskuddet til å bidra så mye selv akkurat nå og en stund fremover?  De gjør jo ihvertfall noe, men gir samtidig uttrykk for at det blir for mye, og det må de jo få lov til å synes.

En annen ting er at alle er ikke der at de kan hjelpe med alt heller. Jeg hjelper mer enn gjerne til økonomisk, jeg kan uten problem hjelpe med både barne og hundepass. Jeg kan også være sjåfør såfremt jeg ikke har andre planer. Det er ikke sånn at jeg ikke kan ha lyst til å gjøre noe annet, men jeg skipper da egne ønsker når noen trenger hjelp til dette.

Jeg ville dog ikke ha vasket hos andre eller handlet for dem. Det er begrenset hva slags fysiske aktiviteter jeg bør gjøre, og jeg er virkelig ikke særlig glad i husarbeid, så da prioriteter jeg mitt eget. Å handle for andre er bare et sabla stress, så nei det gjør jeg heller ikke ++.  En sjelden gang som i ett engangstilfelle ja, men overhodet ikke på noe i nærheten av på fast basis.

Folk får hjelpe der de kan og der de evner. Og så må andre rundt ikke gå og forvente å få det samme de gjør, tilbake. Det er kanskje annet å hente, som de KAN bidra med ?

Det er ikke de som ikke har kapasitet jeg snakker om. Disse her har nå helt vanlig kapasitet.

Eksemplene brukt er ikke viktig. Det kan f.eks. være noen som gikk mye hjelp økonomisk, men nå har veldig god økonomi og klager over at de selv må bidra. For de rundt oppleves klagingen som veldig overdrevet. Belastningen de gir uttrykk for samsvarer ikke med det de gjør. For å ta et økonomisk eksempel: de kan selv ha fått hjelp med opp mot millionen. Nå har de mange milloner og klager på at de må bidra så utrolig mye til en venn i nød. Så viser det seg at de har betalt busskort for vennen en gang og mat for noen hundrelapper to ganger i løpet av et år. De mener selv oppriktig at de bidrar enormt mye og har en stor belastning.

Det de hjelper med er ikke vanskelig så det er ikke slik at de ikke evner oppgavene. De gjør heller ikke noe annet enn andre venner/familie. De bare føler selv at de gjør så mye mer enn det de faktisk gjør

Anonymkode: d50df...13c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (38 minutter siden):

Jeg er uenig i premisset i den første setningen din. 

Anonymkode: 94164...988

Hva tror du gjør at noen som selv har vært i en vanskelig situasjon (og fått hjelp) ikke er bedre til å hjelpe andre? 

Anonymkode: d50df...13c

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Det er ikke de som ikke har kapasitet jeg snakker om. Disse her har nå helt vanlig kapasitet.

Eksemplene brukt er ikke viktig. Det kan f.eks. være noen som gikk mye hjelp økonomisk, men nå har veldig god økonomi og klager over at de selv må bidra. For de rundt oppleves klagingen som veldig overdrevet. Belastningen de gir uttrykk for samsvarer ikke med det de gjør. For å ta et økonomisk eksempel: de kan selv ha fått hjelp med opp mot millionen. Nå har de mange milloner og klager på at de må bidra så utrolig mye til en venn i nød. Så viser det seg at de har betalt busskort for vennen en gang og mat for noen hundrelapper to ganger i løpet av et år. De mener selv oppriktig at de bidrar enormt mye og har en stor belastning.

Det de hjelper med er ikke vanskelig så det er ikke slik at de ikke evner oppgavene. De gjør heller ikke noe annet enn andre venner/familie. De bare føler selv at de gjør så mye mer enn det de faktisk gjør

Anonymkode: d50df...13c

Hvis de oppleves som hyggelige og omsorgsfulle- hva tenker du at grunnen er? Du har sikkert tenkt på en teori eller to, så det ville kanskje vært lettere å si mer om dette hvis du delte det. 

Endret 22. juni 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Det er ikke de som ikke har kapasitet jeg snakker om. Disse her har nå helt vanlig kapasitet.

Eksemplene brukt er ikke viktig. Det kan f.eks. være noen som gikk mye hjelp økonomisk, men nå har veldig god økonomi og klager over at de selv må bidra. For de rundt oppleves klagingen som veldig overdrevet. Belastningen de gir uttrykk for samsvarer ikke med det de gjør. For å ta et økonomisk eksempel: de kan selv ha fått hjelp med opp mot millionen. Nå har de mange milloner og klager på at de må bidra så utrolig mye til en venn i nød. Så viser det seg at de har betalt busskort for vennen en gang og mat for noen hundrelapper to ganger i løpet av et år. De mener selv oppriktig at de bidrar enormt mye og har en stor belastning.

Det de hjelper med er ikke vanskelig så det er ikke slik at de ikke evner oppgavene. De gjør heller ikke noe annet enn andre venner/familie. De bare føler selv at de gjør så mye mer enn det de faktisk gjør

Anonymkode: d50df...13c

Jeg synes ReneRene svarer klokt i tråden her. 

Jeg tenker også at det å ha følt fattigdom på kroppen setter spor og kan medføre gjerrighet senere selv når økonomien er en helt annen, rett og slett fordi det alltid vil være en frykt der for å ikke ha nok på konto til det nødvendigste og måtte sovne med en klump av med fortvilelse i magen flere ganger i uken. 

Anonymkode: 732ae...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes ReneRene svarer klokt i tråden her. 

Jeg tenker også at det å ha følt fattigdom på kroppen setter spor og kan medføre gjerrighet senere selv når økonomien er en helt annen, rett og slett fordi det alltid vil være en frykt der for å ikke ha nok på konto til det nødvendigste og måtte sovne med en klump av med fortvilelse i magen flere ganger i uken. 

Anonymkode: 732ae...719

… for dårlig råd en lengre periode setter seg i marg og ben. 

Anonymkode: 732ae...719

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg synes ReneRene svarer klokt i tråden her. 

Jeg tenker også at det å ha følt fattigdom på kroppen setter spor og kan medføre gjerrighet senere selv når økonomien er en helt annen, rett og slett fordi det alltid vil være en frykt der for å ikke ha nok på konto til det nødvendigste og måtte sovne med en klump av med fortvilelse i magen flere ganger i uken. 

Anonymkode: 732ae...719

Ja, dette kan nok være forklaringen til noen og er veldig forståelig. Det samme er jo med de som ikke orker å bidra med tid eller krefter fordi de har fått dårlig helse (fysisk eller psykisk). For disse tilfellene får jeg logikken til å stemme.

Men så er det noen der jeg ikke klarer å se logikken. De som ikke er gjerrige med seg selv. De som kjøper dyre hus, dyre biler, dyrt utstyr, dyre fritidsaktiviteter etc., men så blir helt satt ut om de må bidra med 100 kroner til andre. Og deretter forteller at de bidro SÅ MYE økonomisk. Det er jo selvsagt mulig at de sitter fast i et personlig fokus på verdi for pengene. At den dyre bilen til rundt en million føles verd pengene, mens 100 lappen de ga bort får de jo ingenting materielt for selv. Det er andre som kan handle melk og brød, men de selv får jo ikke noe. Men rart at de ikke klarer å løfte blikket og se hvor mye det betydde for dem selv da andre hjalp dem og huske på det. Kanskje det å gjøre noe for andre ikke gir dem noe fordi de ikke er vant med det og fordi de selv etterhvert tok hjelpen de fikk som en selvfølge?

Kanskje gapet mellom å motta mye hjelp til å selv bidra er så stort at de tror de bidrar med mye. De er ikke vant med å gi, bare få og da føles det kanskje som noe veldig stort både for de som gir penger og de som gir tid/innsats. Men for andre rundt blir det en smule rart at disse f.eks. selv fikk barna både kjørt og hentet til fritidsaktiviteter flere ganger for dagen selv om det var store omveier for andre og så føler de selv at de bidrar alt for mye ved at nabogutten sitter på til skolen to ganger i måneden når de selv leverer eget barn og kjører forbi fordi de skal på jobb.   

Jeg synes det er litt rart at de ikke greier å se på dette mer nøytralt. Huske på hvor mye hjelp de selv fikk, se hvor mye andre bidrar med og sette det opp mot egen innsats nå. For jeg tror de oppriktig mener at de bidrar mye selv om ingen av de rundt er enig. 

Anonymkode: d50df...13c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 23.6.2023 den 10.30):

 

Jeg synes det er litt rart at de ikke greier å se på dette mer nøytralt. Huske på hvor mye hjelp de selv fikk, se hvor mye andre bidrar med og sette det opp mot egen innsats nå. For jeg tror de oppriktig mener at de bidrar mye selv om ingen av de rundt er enig. 

Anonymkode: d50df...13c

Kanskje de bare er noen grådige og egoistiske fjols.

Jeg kjenner heldigvis ikke så mange av arten.

Unntagen min egen bror, som har vært syk siden han var 16, dvs i tredve år, og aldri har prøvd hvordan det er å ha jobb, barn, hus og forpliktelser utenfor seg selv. Han har aldri prøvd et langdistanseløp der han selv har måttet dra seg opp hver dag, ørk og helg, og bidratt med noe som angår flere enn ham selv. Bytte bleier, lufte hunden, gjøre noe for noen som er helt avhengig av deg. Han har alltid hatt mulighet til å skulke unna avtaler og forpliktelser, det resulterer ikke i noe verre enn at han ikke kommer. Ingen jobbkollega blir stående utelåst eller med dobbel arbeidsbyrde, for han har ikke jobb. Ingen barn blir liggende og skrike. Ingen hund blir gående og klynke. Derfor skjønner han ikke 1) at andres forpliktelser ikke kan flyttes, glemmes eller avlyses og heller ikke 2) at det fins visse ting som faktisk er helt prekært og tidskritisk. Alt i hans liv kan utsettes. Ikke i mitt.

Vi har hjulpet ham sinnssykt mye, praktisk og økonomisk. Men han er aldri takknemlig. Alltid er det vi (min mann og jeg) som er de "heldige", for vi har jo penger. At de pengene kommer fra daglig arbeid har ikke slått ham.

 

Anonymkode: 8a04d...c06