Jeg begynner å føle at livet med mannen ikke funker - og det er fryktelig vanskelig!

[Anonym bruker]

Mye er bra, og i de øyeblikkene roer jeg meg med at det går helt fint. 
 

Så er det de tingene som ikke funker. Vi har snakket om det flere ganger, men de hjelper liksom ikke. Vi er så ulike etter mange pr sammen - har på en måte utviklet oss hver vår vei, og har lite felles interesser utover barna. Vi lever på en måte to parallelle liv, og møtes i aktiviteter som dreier seg om barna. Det stresser meg, og det føles tomt. 
 

Så er det det at jeg ikke er klar for å ta et steg ut av forholdet heller. Bryte opp familien er ikke bare-bare. Han har også en kronisk sykdom som påvirker livet vårt - og som er en forsterkende årsak for at jeg ønsker at det skal fungere. Jeg vil stille opp, og vi lovet hverandre «gode og onde dager» da vi giftet oss. Jeg vet at livet hans vil bli mye vanskeligere om han er alene. 
 

Det er nok ingen fasit dere kan hjelpe meg med, hadde bare behov for å uttrykke det jeg føler.. 
 

Anonymkode: 28b70...fe9

[Anonym bruker]

Nøyaktig dette kunne jeg også skrevet. 

Etter år med tenking, så har jeg likevel falt ned  på at jeg blir  i ekteskapet. 

Anonymkode: 62fb4...652

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Mye er bra, og i de øyeblikkene roer jeg meg med at det går helt fint. 
 

Så er det de tingene som ikke funker. Vi har snakket om det flere ganger, men de hjelper liksom ikke. Vi er så ulike etter mange pr sammen - har på en måte utviklet oss hver vår vei, og har lite felles interesser utover barna. Vi lever på en måte to parallelle liv, og møtes i aktiviteter som dreier seg om barna. Det stresser meg, og det føles tomt. 
 

Så er det det at jeg ikke er klar for å ta et steg ut av forholdet heller. Bryte opp familien er ikke bare-bare. Han har også en kronisk sykdom som påvirker livet vårt - og som er en forsterkende årsak for at jeg ønsker at det skal fungere. Jeg vil stille opp, og vi lovet hverandre «gode og onde dager» da vi giftet oss. Jeg vet at livet hans vil bli mye vanskeligere om han er alene. 
 

Det er nok ingen fasit dere kan hjelpe meg med, hadde bare behov for å uttrykke det jeg føler.. 
 

Anonymkode: 28b70...fe9

❤️

Anonymkode: 444a4...3e9

[Anonym bruker]

Klem til deg, jeg har ingen fasit nei.

Men kanskje dere kunne prøvd parterapi? For eksempel hos familievernkontoret. Det hjalp veldig for oss.

Anonymkode: 37612...ee3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Klem til deg, jeg har ingen fasit nei.

Men kanskje dere kunne prøvd parterapi? For eksempel hos familievernkontoret. Det hjalp veldig for oss.

Anonymkode: 37612...ee3

På hvilken måte hjalp FVK vrldig for dere? Kan du være litt spesifikk?  Vi er der nå, men får ikke så mye ut av det. 

Anonymkode: 93b44...138

[Anonym bruker]

Samme her! Jeg skulle ønske jeg kunne skille meg, men økonomi,  mulighet for ny bolig og barnas utfordringer gjør at vi må holde ut. Går fint i perioder men totalt sett ser jeg tydelig at vi ikke lenger er rett for hverandre.

Anonymkode: f039f...606

[Anonym bruker]

Her og. Drømmer om å bare være meg, uten å måtte ta hensyn til samboeren. Men så har vi satt barn til verden og da må vi være ansvarlige voksne og oppdra dem i et trygt hjem. Jeg har ikke smbittoghet til å gå så lenge ingen lider noen nød.

Anonymkode: d26e8...d59

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Jeg vil stille opp, og vi lovet hverandre «gode og onde dager» da vi giftet oss

Her har du svaret ditt. Er altfor mange som skiller seg i dag. 

Anonymkode: 5477f...85c

[Anonym bruker]

Har det på samme måte. Det er fint når det er fint, men vi har vokst så veldig i hver vår retning. Eller, jeg har vokst. Vi har gått på fvk i ett halvt år uten at det hjelper. Mannen er klar på at det er han som er problemet , men han evner ikke å snu det.  Nå er han henvist for utredning av Asperger, men det tar tid å få time. Så livet er litt på vent. Jeg ordner det med at vi har praktiske ting å drive med så vi ikke blir gående å tråkke på hverandre. 

Anonymkode: affee...ccf

[Anonym bruker]

Oi! Jeg er på vei til å flytte sammen med en mann for første gang selv om jeg er skeptisk til det. Ble enda mer skeptisk etter å ha lest alle svarene her. Her blir det heldigvis lettere å bryte opp om det ikke vil fungere ettersom vi ikke har barn sammen eller felles økonomi.

Anonymkode: 687d0...71e

[Bergen_by]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Har det på samme måte. Det er fint når det er fint, men vi har vokst så veldig i hver vår retning. Eller, jeg har vokst. Vi har gått på fvk i ett halvt år uten at det hjelper. Mannen er klar på at det er han som er problemet , men han evner ikke å snu det.  Nå er han henvist for utredning av Asperger, men det tar tid å få time. Så livet er litt på vent. Jeg ordner det med at vi har praktiske ting å drive med så vi ikke blir gående å tråkke på hverandre. 

Anonymkode: affee...ccf

mens du selv er perfekt da?

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Her og. Drømmer om å bare være meg, uten å måtte ta hensyn til samboeren. Men så har vi satt barn til verden og da må vi være ansvarlige voksne og oppdra dem i et trygt hjem. Jeg har ikke smbittoghet til å gå så lenge ingen lider noen nød.

Anonymkode: d26e8...d59

Her er det motsatt,akkurat nå har jeg friheten til å bare være meg uten å ta hensyn til noe men så skal vi altså flytte sammen til høsten. Er redd for angre på det, å føle meg kvelt av å hele tiden bo med en annen. Men hadde selvsagt vært fint å mer tid sammen

Anonymkode: 687d0...71e

[Anonym bruker]

Bergen_by skrev (8 timer siden):

mens du selv er perfekt da?

På ingen måte. Men jeg har endret på de tingene han syns var trøblete, fordi jeg mener vi må vokse sammen. Som du ser jeg skriver så er han klar over at dette ligger på han. Men dersom det stemmer at han har en diagnose faller mange brikker på plass. Og psykologen hos FVK har virkelig forsøkt å nå inn, uten hell.

Anonymkode: affee...ccf