Dere som står i veldig tunge og psykisk krevende situasjoner privat, hvordan løser dere slikt?

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som sliter med rus og som har store psykiske utfordringer. Hun har nylig hatt et selvmordsforsøk, og vi er alle rimelig utkjørte av alt sammen. Vi har hatt det slik i ca 5 år nå. 

Jeg kjenner at jeg ikke har lyst eller ork til å treffe folk eller delta på sosiale samlinger og fester. Nå i sommer har det bare eksplodert med en masse invitasjoner og ting vi er bedt med på. Veldig hyggelig å få invitasjoner, men det er  ingenting vi ønsker å delta på. Vi prioriterer de nærmeste, familiemedlemmer ut i familien, men eller ingenting. 

Hvordan gjør dere det? Jeg orker ikke å forklare noe for folk som spør hvordan det går. Orker ikke å snakke mer om det, må ha en pause innimellom. Ønsker rett og slett bare å være i fred, helt for meg selv. Er omringet av mennesker hele tiden, både på jobb og hjemme. 

Anonymkode: fb282...3cb

[Anonym bruker]

Mine nærmeste venner kjenner situasjonen. Direkte invitasjoner svarer jeg, dessverre, passer ikke nå, hverken mer eller mindre. I og med de nærmeste kjenner til det, så tenker jeg det holder, resten får en bare håpe bærer over og ikke irriterer seg over det for mye. Hvis jeg er sosial blir det type kaffe med ei venninne eller noe i den duren, enkle ting som krever lite, men som kan gi en del i stedet. 
 

Nå er det ikke rus her, men spiseforstyrrelse og alt det som følger med. Jeg har nok med å stå i jobb og håndtere familien akkurat nå. I natt ble det kun ett par timer søvn og nå skal jeg i gang med webinar. Tar en dag av gangen. 
 

Håper det løser seg for dere en dag ♥️

Anonymkode: d2375...44e

[Anonym bruker]

Sett grenser for deg selv❤️ Vær med på det du vil! Svar bare at, tusen takk for invitasjonen, men på grunn av private årsaker må vi dessverre avslå! 
Gjør ting som får tankene dine over på andre ting, og anbefaler i aller høyeste grad å bli med på pårørendebehandling. Har selv vært med på gruppebehandling og det hadde vi alle stort utbytte av.

Sett tlf din i flymodus, og ikke alltid vær tilgjengelig. Bestem deg for at du gjør dette en time av gangen! 

Jeg fikk min nærmeste som slet med rus inn på tvungen behandling. Tre mnd. 
Fra å være nærmeste nær døden, hjemløs og med byens løse fugler, er personen i dag rusfri og i lederstilling. DET hadde jeg aldri trodd!

IKKE tenk at dette er din skyld, det er IKKE du som velger rusen. Det er hardt, men du må sette grenser for å holde ut. 
Ikke gi penger som støtter rusbruk, si du er her om barnet ditt ønsker å bli rusfri, men at du ikke kan være der når det er i aktiv rus.

Jeg blokkerte og tok helt avstand! Helt jævelig, men personen mistet alt og det bidro til at han klarte å snu 360 grader. Så lenge vi var der og ga penger, husrom, svarte på tlf, lette etter og tilrettela så opprettholdt vi også rusmisbruket.

Masse masse lykke til!

Anonymkode: 2571e...319

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke jeg taklet det så bra (sett utenfra), men når man når langt nok ned koster det faktisk mye bare å forholde seg til verden utenfor. For min del ble livet noe som angikk andre. Jeg sluttet å svare og trakk meg helt unna. For min del varte det ti år. Gjennom disse årene visste noen noe, men ingen alt av hva som foregikk. Jeg vet jeg burde stilt opp for venner som gikk gjennom skilsmisser, problemer på jobben etc, men jeg gikk etter hvert inn i overlevelsesmodus, sluttet å leve, og bare eksisterte mens jeg gjorde alt jeg kunne for nærmeste familie (alvorlig sykt barn, kronisk syk mann, og gamle, syke, døende foreldre og svigerforeldre). Når ting roet seg og jeg fikk kontakt med venner igjen ble ting som før, sakte men sikkert. 
Ta vare på deg selv. Snakk med noen rundt deg om du orker, men har du gode mennesker i livet ditt vil de fortsatt være der senere, og de vil forstå hvorfor du hadde nok med de aller nærmeste❤️

Anonymkode: 2d6d9...d89

[ReneRene]

Dette er noe som påvirker hele familien, og det er veldig typisk å føle skam fordi dette skjer med barnet ditt. Ja, noen vil dømme og noen vil "tenke sitt"- noen elsker å kose seg med andres tragedier og andres problemer, for da kan de glemme sitt en stund. Det er ganske menneskelig, for det handler i bunn og grunn bare om å trøste seg selv med at en ikke er alene om problemet. De som derimot sladrer om andres tragedier, har oftest ting de vil skjule eller bagatellisere selv, så det handler sjelden om at de vil dømme på grunn av moral. De vil dømme for å "frikjenne" seg og sitt. 

Så er spørsmålet hva man gjør når man vet at mange vil oppføre seg sånn. Det beste er å si ting som det er uten å utdype eller snakke mer om det. "Det går ikke så bra med datteren vår nå, men det lar vi ligge i dag/ kveld. Nå er vi her for å kose oss" Og så bør du vite at ved å si ting høyt, så har du kontroll og blir mindre sårbar. 

Og sist men ikke minst. Selv om det er mennesker som er som først nevnt, så gjelder ikke dette alle. Langt fra også. De fleste mennesker er faktisk har både sympati og empati, og de vet også at alle kan bli rammet av ulike tragedier. De fleste mennesker skjønner også at temaet ikke er noe å "snakke om" i sånne sosiale settinger. Du kan være uheldig med noen i omgangskretsen, men jeg håper jo at de fleste er oppegående hyggelige folk, og at det er dine egne følelser som skaper hodebry. Normalt er det sunt å omgås andre. Å gjemme seg bort eller være den parten som aldri kommer setter nok dessverre troll lettere i gang med sladder og spekulasjoner også. 

[Anonym bruker]

Jeg merker at jeg aldri har lydt til å dra ut å møte folk, alt er vanskelig. Men det gjør meg så godt å få nye input! Jeg blir gladere og har andre ting å prate om. Så jeg har fått mannen til å dytte meg ut døra de gangene jeg ikke vil, for jeg angrer aldri etterpå.

Jeg var ofte sendt melding til verten/venner om at jeg ikke ønsker å prate om situasjonen. Det respekteres.

Anonymkode: 7fb56...3b8

[Anonym bruker]

Sier nei takk.

Anonymkode: b7bac...00d

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (9 timer siden):

Å gjemme seg bort eller være den parten som aldri kommer setter nok dessverre troll lettere i gang med sladder og spekulasjoner også.

Takes one to know one?
Har ALDRI hørt om at det starter sladder at man ikke kommer på fest, altså...

Anonymkode: b7bac...00d

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Takes one to know one?
Har ALDRI hørt om at det starter sladder at man ikke kommer på fest, altså...

Anonymkode: b7bac...00d

Nei vel. Du har ikke hørt vitsen om at ingen vil gå alene først fra en fest heller, for da vil de andre snakke om henne? 

Da så. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 minutter siden):

Nei vel. Du har ikke hørt vitsen om at ingen vil gå alene først fra en fest heller, for da vil de andre snakke om henne? 

Da så. 

Jeg går alltid sist, jeg er the party animal. Og derfor vet jeg at ingen jeg har festet med er så lavpanna at de snakker om dem som nettopp er gått. Men så har jeg sikkert kulere venner enn du. 

Anonymkode: b7bac...00d

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg går alltid sist, jeg er the party animal. Og derfor vet jeg at ingen jeg har festet med er så lavpanna at de snakker om dem som nettopp er gått. Men så har jeg sikkert kulere venner enn du. 

Anonymkode: b7bac...00d

Det er ikke lavpanna å snakke om andre. Det er noe av det vi gjør mest i løpet av dagen. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (19 minutter siden):

Nei vel. Du har ikke hørt vitsen om at ingen vil gå alene først fra en fest heller, for da vil de andre snakke om henne? 

Da så. 

Hva slags vits er det? Det er vel mer en refleksjon av hva slags folk du omgås om alle andre snakker om de som går først.

Anonymkode: 7e2bd...e9c

[Anonym bruker]

Jeg klarte ikke mer enn jobb og familie i flere år da mitt barn slet. (Diagnoser og skolevegring). Følte jeg levde som en eremitt. 
 

Men gode venner forstår slikt. De var der fremdeles etter flere år når ting ordnet seg og overskuddet kom tilbake ❤️

Anonymkode: a4c4a...c14

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (12 timer siden):

Dette er noe som påvirker hele familien, og det er veldig typisk å føle skam fordi dette skjer med barnet ditt. Ja, noen vil dømme og noen vil "tenke sitt"- noen elsker å kose seg med andres tragedier og andres problemer, for da kan de glemme sitt en stund. Det er ganske menneskelig, for det handler i bunn og grunn bare om å trøste seg selv med at en ikke er alene om problemet. De som derimot sladrer om andres tragedier, har oftest ting de vil skjule eller bagatellisere selv, så det handler sjelden om at de vil dømme på grunn av moral. De vil dømme for å "frikjenne" seg og sitt. 

Så er spørsmålet hva man gjør når man vet at mange vil oppføre seg sånn. Det beste er å si ting som det er uten å utdype eller snakke mer om det. "Det går ikke så bra med datteren vår nå, men det lar vi ligge i dag/ kveld. Nå er vi her for å kose oss" Og så bør du vite at ved å si ting høyt, så har du kontroll og blir mindre sårbar. 

Og sist men ikke minst. Selv om det er mennesker som er som først nevnt, så gjelder ikke dette alle. Langt fra også. De fleste mennesker er faktisk har både sympati og empati, og de vet også at alle kan bli rammet av ulike tragedier. De fleste mennesker skjønner også at temaet ikke er noe å "snakke om" i sånne sosiale settinger. Du kan være uheldig med noen i omgangskretsen, men jeg håper jo at de fleste er oppegående hyggelige folk, og at det er dine egne følelser som skaper hodebry. Normalt er det sunt å omgås andre. Å gjemme seg bort eller være den parten som aldri kommer setter nok dessverre troll lettere i gang med sladder og spekulasjoner også. 

Hvor kom skam inn i bildet her? Fader heller altså. Du leser og tolker som en full sjømann. 

Anonymkode: 1ea4c...b3f

[Anonym bruker]

Jeg er ærlig å sier det som det er, "akkurat nå er vi i en dårlig periode så det passer ikke". Men noen ganger tvinger jeg meg avgårde, selv om det føles som at jeg ikke skal klare det og er redd for å bli tappet i ukesvis etterpå. Som oftest får jeg energi av det, men har dessverre opplevd noen ganger at jeg blir helt tappet. Derfor velger jeg med omhu hvem jeg omgåes med. Har mistet mange "venner" på veien, og det gjør ingenting så lenge jeg har de jeg er nær.

Hos oss er det adhd med voldsom utaggering, spiseforstyrrelse og depresjon som påvirker hele familien og blir en slags altoppslukende greie. Så jeg har måttet sette opp grenser for meg selv. Jobb er mitt fristed og gjør at vi får puste. Jeg kan ikke ha en fridag hjemme eller være sykemeldt for da blir husets fire vegger for trange. Ganske fortvilende situasjon da jeg fikk hjerteflimmer i vinter. Heldigvis har jeg en fantastisk arbeidsplass som tilrettelegger og hjelper.

Anonymkode: 8d93c...563

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (4 timer siden):

Det er ikke lavpanna å snakke om andre. Det er noe av det vi gjør mest i løpet av dagen. 

Sikkert. I alle fall du, antar jeg. Men de som står i en krevende situasjon med syke eller rusavhengige barn, de har ikke så store bekymringer om noe så komplett uviktig som at det muligens finnes en lavpanna sladretante i omgangskretsen. De har verre ting å ta seg av, og dermed preller idioters meninger av på dem, som vann på gåsa. 

Anonymkode: b7bac...00d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvor kom skam inn i bildet her? Fader heller altså. Du leser og tolker som en full sjømann. 

Anonymkode: 1ea4c...b3f

Dette skjønte ikke jeg heller?
Jeg har hatt to syke barn, til dels alvorlig, med mange krevende sykehussituasjoner, men det siste jeg har tenkt på er da "skam"? Jeg er stolt av og glad for mine vakre og fantastiske barn, og jeg er stolt og kry av hvordan jeg selv har stått på for dem. Skam har jeg ikke lukta på en gang.

Anonymkode: b7bac...00d