Pappaen gjør meg så sint

[Tekla123]

Skal prøve å gjøre dette så kortfattet som mulig, men blir nok litt å lese. 

Vi har en sønn sammen. Gikk fra hverandre da han var 7 uker, har fått til et godt samarbeid. Det har vært jevnlig og fast samvær hele veien. Sønnen er straks 10 år. 

Pappaen har en egen evne til å love ting og ikke følge opp. Det har resultert i en hel del skuffelser for sønnen, naturlig nok. Pappaen har også et barn fra tidligere, 9 år eldre enn vårt barn. Eldste ble mobbet og har gått igjennom mye, har derfor ikke fullført skole og har fått diagnosen ptsd. Pappaen har hatt omsorgen for barnet, men evner ikke å utøve emosjonell omsorg. For han er det viktigste å jobbe og tjene masse penger. For da kan han kjøpe seg ut av skuffelsene han påfører barna sine. 

Vår sønn ble også mobbet. Så ille at han hadde konkrete selvmordsplaner. Jeg tok ham ut av skolen, flyttet og gav oss en ny start. Sønnen har lett ptsd og går jevnlig til barnepsykolog. Nå har sønnen endelig blitt trygg nok til å inkludere pappaen i behandlingen (vi går privat, så det er ikke akkurat billig). Pappaen ble med én gang og har etter det sagt til sønnen at han ikke syns det var noe allright å sitte og snakke med ham og psykologen, det var for langt å kjøre og han hadde ikke tid til å bli med mer fordi han må hjelpe det eldste barnet sitt. 

Jeg sitter igjen med en gutt som nå nekter å dra til pappa mer, han føler seg sviktet og at pappa ikke bryr seg. 

Vi har heldigvis time hos psykologen i morgen, og da skal vi snakke om det. Men pappaen.... Han kunne jeg kaldkvelt 🤬

 

[Himmel og hav]

Jeg kunne være frista til å holde så du får godt tak. Far har tydeligvis blikket solid festa på egen navle, og ingen intensjon om å løfte det. Stakkars gutten din. Sånn gjør man jo bare ikke og sånt sier man bare ikke når det gjelder sitt eget barn. Godt han har deg. 

[Anonym bruker]

Så utrolig grusomt. Virker ikke til at det er noe som går inn hos den pappaen. Det er kjempesynd for sønnen din, og det hjelper ikke at han en dag skjønner hvor dum han er. Det er nå han trenger dere begge. 
Du er sterk ❤️ 

PS, jeg kan også holde!

Anonymkode: 05c42...672

[Anonym bruker]

For en utrolig dårlig far. Det er nesten ikke til å tro. 

Anonymkode: 5bfbd...6ed

[Anonym bruker]

Jeg har også en sånn far.

Han skygger unna alt som er ubehagelig, han er konfliktsky og klarer ikke håndtere noe som er vondt eller vanskelig. Ikke engang barn eller barnebarn på sykehus klarer han å håndtere. Da niesen min ble hentet i sykebil, alvorlig syk, så meldte han seg helt ut, tok ikke telefonen engang. En annen bestefar ville jo kommet løpende og lurt på om han kunne hjelpe med det andre barnet, hva som helst, men ikke min pappa...

Så mitt råd til deg og din sønn er bare å akseptere at det er sånn. Min pappa har selvfølgelig sine demoner selv, en normaltfungerende mann ville ikke oppført seg som han, så noe psykisk er det jo. Men ingenting er "satt på papiret", han jobber, klarer seg greit, men har et elendig forhold til oss barna, og et nærmest ikke-eksisterende forhold til barnebarna. Jeg og søsteren min har taklet det veldig forskjellig, og jeg må si at det er jeg som har tatt minst skade av det.

For jeg har selvfølgelig også følt meg sviktet, ikke sett og alt det der, men jeg har klart å tenke at det er hans tap. Han har det nok vondt inni seg som virkelig aldri har klart å stille opp, og han har mistet noe som andre godt voksne menn har med sine barn og barnebarn. Jeg har altså vært sint og såret, men ikke mer enn at jeg har skjønt at han også sliter i det stille, og man har de foreldrene man har. Søsteren min derimot har tatt det mye mer til seg, blitt mye mer preget og skadet av hans oppførsel. Hans svik har hun tatt mye mer personlig, og det har gått utover hennes selvtillit og psyke på et mye dypere nivå enn hos meg.

Så mitt råd til din sønn er å bare akseptere at sånn er det. Ja, pappaen hans er voksen og burde klare å stille opp for sin sønn på en bedre måte. Men det gjør han ikke. Pappaen hans har det ikke i seg, og om det er pga egne traumer, demoner eller psyke, eller at han rett og slett bare er en egoist, vites ikke, det må bare aksepteres at sånn er det. Ikke forvent, og ikke bli skuffet, for han klarer ikke å innfri likevel. Best å bare innse det først som sist. Pappa har gode sider også, men når det kommer til å stille opp for noen som har det vanskelig, så evner han ikke. Du kan være glad i de gode sidene hans, skuffet og sint over de som ikke er så gode, men det er ikke personlig, og det er ikke din skyld, det er bare sånn pappa er...

Anonymkode: 99050...d44

[Tekla123]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har også en sånn far.

Han skygger unna alt som er ubehagelig, han er konfliktsky og klarer ikke håndtere noe som er vondt eller vanskelig. Ikke engang barn eller barnebarn på sykehus klarer han å håndtere. Da niesen min ble hentet i sykebil, alvorlig syk, så meldte han seg helt ut, tok ikke telefonen engang. En annen bestefar ville jo kommet løpende og lurt på om han kunne hjelpe med det andre barnet, hva som helst, men ikke min pappa...

Så mitt råd til deg og din sønn er bare å akseptere at det er sånn. Min pappa har selvfølgelig sine demoner selv, en normaltfungerende mann ville ikke oppført seg som han, så noe psykisk er det jo. Men ingenting er "satt på papiret", han jobber, klarer seg greit, men har et elendig forhold til oss barna, og et nærmest ikke-eksisterende forhold til barnebarna. Jeg og søsteren min har taklet det veldig forskjellig, og jeg må si at det er jeg som har tatt minst skade av det.

For jeg har selvfølgelig også følt meg sviktet, ikke sett og alt det der, men jeg har klart å tenke at det er hans tap. Han har det nok vondt inni seg som virkelig aldri har klart å stille opp, og han har mistet noe som andre godt voksne menn har med sine barn og barnebarn. Jeg har altså vært sint og såret, men ikke mer enn at jeg har skjønt at han også sliter i det stille, og man har de foreldrene man har. Søsteren min derimot har tatt det mye mer til seg, blitt mye mer preget og skadet av hans oppførsel. Hans svik har hun tatt mye mer personlig, og det har gått utover hennes selvtillit og psyke på et mye dypere nivå enn hos meg.

Så mitt råd til din sønn er å bare akseptere at sånn er det. Ja, pappaen hans er voksen og burde klare å stille opp for sin sønn på en bedre måte. Men det gjør han ikke. Pappaen hans har det ikke i seg, og om det er pga egne traumer, demoner eller psyke, eller at han rett og slett bare er en egoist, vites ikke, det må bare aksepteres at sånn er det. Ikke forvent, og ikke bli skuffet, for han klarer ikke å innfri likevel. Best å bare innse det først som sist. Pappa har gode sider også, men når det kommer til å stille opp for noen som har det vanskelig, så evner han ikke. Du kan være glad i de gode sidene hans, skuffet og sint over de som ikke er så gode, men det er ikke personlig, og det er ikke din skyld, det er bare sånn pappa er...

Anonymkode: 99050...d44

Takk for at du deler din erfaring. 

Jeg er ferdig med å fortelle om pappas gode sider, sønnen er lei av at jeg unnskylder ham. Ikke kommer jeg til å tvinge igjennom mer samvær heller, nå får sønnen velge selv. 

Han er en sart sjel, så han har hatt mange perioder hvor han mener han ikke er verdt noen ting, hva er galt med han siden pappa gjør sånn, hvorfor er ikke pappa glad i ham? 

I tillegg skjønner ikke pappaen hvorfor sønnen blir sint og såret og spiller ut samvittighetskortet. "Du velger jo selv, men jeg og alle de andre kommer til å savne deg veldig". 

[Gjest Danida]

Huff, så leit!

Det er ikke opp til oss å endre andre, men det du kan gjøre er å styrke ditt barn i møtet med denne faren som bryr seg så lite... Fortsett å være den han kan stole på, fortsett å bare vise at du har all den kjærligheten som trengs. Og la ham rase fra seg når han er sinna på far. Ikke prøv å sukre pillen med at "pappa er jo glad i deg likevel" eller lignende, da føler bare barnet at du er på lag med faren. Og nå er det viktig at du kun er på lag med ungen!

[Tekla123]

Danida skrev (15 minutter siden):

Huff, så leit!

Det er ikke opp til oss å endre andre, men det du kan gjøre er å styrke ditt barn i møtet med denne faren som bryr seg så lite... Fortsett å være den han kan stole på, fortsett å bare vise at du har all den kjærligheten som trengs. Og la ham rase fra seg når han er sinna på far. Ikke prøv å sukre pillen med at "pappa er jo glad i deg likevel" eller lignende, da føler bare barnet at du er på lag med faren. Og nå er det viktig at du kun er på lag med ungen!

Det er sant! Han begynte allerede som 6-åring å si at pappa ikke bryr seg og at det ikke er noe vits å fortelle ham noe. Så å "sukre pillen" sluttet jeg med for en liten stund siden. Jeg forklarer det med at han selv han vokst opp med en veldig materialistisk pappa som jobbet og overlot alt hjemme til farmor. Så pappa gjør som han har lært. 

Jeg skal nå be om en egen time hos psykologen hans, slik at jeg kan få noen råd, tips og verktøy til å stå i dette i mange år til. For gutten elsker egentlig pappaen sin, han får bare ikke det ham trenger og ønsker i retur. 

[Tekla123]

Himmel og hav skrev (5 timer siden):

Jeg kunne være frista til å holde så du får godt tak. Far har tydeligvis blikket solid festa på egen navle, og ingen intensjon om å løfte det. Stakkars gutten din. Sånn gjør man jo bare ikke og sånt sier man bare ikke når det gjelder sitt eget barn. Godt han har deg. 

Takk for støtten! 

Det har vært blytungt å stå i dette alene. Jeg endte opp sykemeldt med dyp depresjon og egne ikke-akutte selvmordstanker. Videre på aap, måtte slutte i jobben og prøver nå å stable livet sammen på nytt. Får heldigvis god hjelp og støtte av medisiner, behandling, venner og familie. 

Sønnen er veldig heldig som har en ressurssterk mamma og morsfamilie. Vi stiller opp for hverandre i bøtter og spann og han har mange positive mannlige forbilder. Som han for øvrig skulle ønske kunne være pappaen hans. 

[Tekla123]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Så utrolig grusomt. Virker ikke til at det er noe som går inn hos den pappaen. Det er kjempesynd for sønnen din, og det hjelper ikke at han en dag skjønner hvor dum han er. Det er nå han trenger dere begge. 
Du er sterk ❤️ 

PS, jeg kan også holde!

Anonymkode: 05c42...672

Takk ❤️ 

Har for så vidt ikke noe valg. Faller jeg sammen, har sønnen ingen i det tetteste stillaset sitt. Han har en stor storfamilie, men det er kun meg han stoler 100% på. 

[ReneRene]

Tekla123 skrev (2 timer siden):

Takk for at du deler din erfaring. 

Jeg er ferdig med å fortelle om pappas gode sider, sønnen er lei av at jeg unnskylder ham. Ikke kommer jeg til å tvinge igjennom mer samvær heller, nå får sønnen velge selv. 

Han er en sart sjel, så han har hatt mange perioder hvor han mener han ikke er verdt noen ting, hva er galt med han siden pappa gjør sånn, hvorfor er ikke pappa glad i ham? 

I tillegg skjønner ikke pappaen hvorfor sønnen blir sint og såret og spiller ut samvittighetskortet. "Du velger jo selv, men jeg og alle de andre kommer til å savne deg veldig". 

Jeg vil bare støtte deg i det du sier her. Ikke forklar sønnen din at faren har sine gode sider. Han har rett til å være skuffet og lei seg, og det er faren sin skyld. Han er voksen og han svikter sønnen deres, og det har sønnen din helt rett i, og det trenger han din aksept på at han kan føle. Han har rett til å være lei seg og han har rett til å ikke ville være hos ham. Farens gode sider betyr lite her og nå, og det får sønnen heller finne ut når han reflekterer mer og stiller deg spørsmål. Om og hvis det skjer før han er voksen. 

[Anonym bruker]

Tekla123 skrev (3 timer siden):

Takk for at du deler din erfaring. 

Jeg er ferdig med å fortelle om pappas gode sider, sønnen er lei av at jeg unnskylder ham. Ikke kommer jeg til å tvinge igjennom mer samvær heller, nå får sønnen velge selv. 

Han er en sart sjel, så han har hatt mange perioder hvor han mener han ikke er verdt noen ting, hva er galt med han siden pappa gjør sånn, hvorfor er ikke pappa glad i ham? 

I tillegg skjønner ikke pappaen hvorfor sønnen blir sint og såret og spiller ut samvittighetskortet. "Du velger jo selv, men jeg og alle de andre kommer til å savne deg veldig". 

Jeg mente ikke at du skulle glatte over altså, jeg var kanskje litt klønete i forklaringen min der

Det jeg mente er at du må hjelpe han å akseptere at sånn er det. Dette er ikke pappaen din noe flink til, han klarer ikke møte behovene dine og støtte deg på disse tingene, og det kommer aldri til å endre seg.

Jeg ser hvor uendelig mye energi søsteren min har brukt på å ønske at pappa reagerte annerledes, gjorde annerledes osv. Hun tar på seg skyld, sammenligner han med andre og ønsker seg "en annen" pappa.

Men verden er ikke sånn. De foreldrene vi har er de vi har. Vi får ikke endret det. Vi må enten kutte de ut av livene våre, eller ta de som de er

Selvfølgelig har sønnen din lov å være både skuffet, såret og sint, det skal du trygge han på. Du må også bare si at dette er ikke hans skyld, for dette er ikke pappa noe flink til, og det må vi bare ta som det er

 

Anonymkode: 99050...d44

[Himmel og hav]

Tekla123 skrev (5 timer siden):

Takk for støtten! 

Det har vært blytungt å stå i dette alene. Jeg endte opp sykemeldt med dyp depresjon og egne ikke-akutte selvmordstanker. Videre på aap, måtte slutte i jobben og prøver nå å stable livet sammen på nytt. Får heldigvis god hjelp og støtte av medisiner, behandling, venner og familie. 

Sønnen er veldig heldig som har en ressurssterk mamma og morsfamilie. Vi stiller opp for hverandre i bøtter og spann og han har mange positive mannlige forbilder. Som han for øvrig skulle ønske kunne være pappaen hans. 

❤️ 

[Anonym bruker]

Tekla123 skrev (5 timer siden):

Takk ❤️ 

Har for så vidt ikke noe valg. Faller jeg sammen, har sønnen ingen i det tetteste stillaset sitt. Han har en stor storfamilie, men det er kun meg han stoler 100% på. 

Det forstår jeg godt! Har selv ett barn med masse problemer, og en far som antagelig er narsissist. Det har tatt mange, lange og vonde år, men tilslutt bestemte jeg meg som deg for å ikke snakke fint om han mer. Det må ha vært så frustrerende å ha en mamma som snakka så fint om den personen som såret henne så fælt. Det har jeg tenkt mye på. Nå er hun ung voksen, og har en far som ignorerer henne. Virkelig ignorerer. Har ikke snakket med han på over 2 år, selv om de sist satt ved siden av hverandre på 17.mai. Da hun var russ, og nok ville ha litt anerkjennelse fra sin egen far. 
 

Skjønner tanken om å stå i det. Det er sånn det er her og. Men som sagt. Tilslutt… en vakker dag, så kanskje de forstår… 

Anonymkode: 05c42...672

[Anonym bruker]

Høres ut som du gjør alt riktig. Du kan ikke trylle barnets far til å bli en bedre pappa, men du kan være en motvekt.

Så lenge barnet ditt har deg, en tillitsperson og varm omsorgsperson, så vil det lære alt det trenger om tillit, kjærlighet og varme. Oppveksten trenger ikke være perfekt for at barna skal bli robuste, men de trenger å føle seg verdsatt, sett og hørt. Det er åpenbart at dette er på plass hos dere!

Far får seile sin egen sjø, og barnet trenger å få lov til å sette grenser. Den dusten av en far vet ikke bedre og kan ikke bedre, og det har barnet skjønt for mange år siden. Det er bare å gi full støtte der. 

 

 

Anonymkode: aad0f...c81