Når barnet har fått feil diagnose...

[Anonym bruker]

Jeg har en tenåring med problemer, som ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Noen av møtene med dem har jeg deltatt på, andre har barnet tatt aleine. Det har vært enormt mye utredninger og testinger underveis de 2 siste åra, og forsvinnende lite av det som jeg vil kalle "behandling". Men institusjonen sier at dette er slik de jobber. 

Etter alle disse testene mener nå psykologen at barnet har Aspergers syndrom. Både jeg og faren begynte å le da vi hørte at de ville utrede for dette, og når de nå har stilt diagnosen, bare rister vi på hodet. Vi har ikke (og skolen har ikke) sett noe som helst som peker i den retninga.

Det viser seg også at tenåringen selv har jugd på alle testene ... og etter en lang prat skjønte jeg at dette var en desperat handling. Man kan jo si at det var dumt og umodent, men ventingen på hjelp, og følelsen av at man ikke får behandling, ledet hit. Da jeg spurte barnet om hvorfor, fikk jeg vite at hen tenkte at dette ville få fart på sakene. At dersom det fantes en konkret diagnose, ville det komme tilbud om tettere oppfølging og flere psykologtimer. (Pr i dag er det kun en gang i måneden og annenhver gang på Skype.)

Så dermed leste hen seg opp på ADHD, Aspergers og alt de sa de skulle teste for. Og tilpasset også kroppsspråket sitt for å få nevropsykologen til å tro på seg... Men når det kommer fram at dette ikke er til fordel på noen måte, så raser korthuset sammen. Og legene og psykologen har nå slått fast at det de kan tilby er psykoedukasjon. "Sånn at du kan lære mer om hvordan det er å leve med Aspergers, og hvordan du kan forstå deg selv bedre, få gode råd og mestringsstrategier."

Alt det hadde jo vært lurt og flott, hvis det var riktig at barnet hadde Aspergers. Men hvis man verken har det, eller tror man har det, vil en sånn behandlingsform bare være enda mer fremmedgjørende. Og reaksjonen var krampegråt. Hen hadde satt alle kreftene inn på å skaffe seg en diagnose... 

Jeg samtalte med psykiateren i etterkant, og hun var nesten kategorisk på at det var this way or the highway. "Da kan ikke vi behandle", sa hun. I hennes syn er de lidelsene mitt barn har (angst og depresjon) kun sekundærlidelser, som hun ikke kan ta fatt i uten først å ta primærlidelsen. 

Langt innlegg, beklager dette, men hva tenker dere? Hvor bør jeg vende meg hvis spesialisthelsetjenesten har skrudd fast blikket sitt på en eneste mulighet? 

Anonymkode: 258e1...bf7

[HvittHus]

Har ungdommen innrømmet overfor behandler å ha ført vedkommende bak lyset? For det er jo første bud for å få endret diagnosen og få korrekt hjelp.

Det finnes onlinepsykologitjenester man kan betale for selv som mange opplever som nyttige, men hvis økonomi er en utfordring kommer hen ikke unna den offentlige helsetjenesten. Noen timer hos en privat psykiater kan løse mye, men å ha en uriktig diagnose i journalen er et problem når det kommer til så mangt, så dere bør få ungdommen til å ta en prat med behandler hvis det ikke allerede er gjort.

[Anonym bruker]

Oi, og uff, dette ble jo ikke noe godt resultat, for noen.

En diagnose på papiret er ikke bare bare å bli kvitt igjen, og en slik diagnose er ikke noe positivt å dra med seg videre i livet. Men det har vel ungdommen skjønt nå...

Først og fremst må jo ungdommen selv legge seg helt flat og fortelle hva hun/han har gjort, at hun/han bevisst leste seg opp og svarte for å få en diagnose i håp om bedre hjelp. Antagelig vil behandlere si at det er umulig å lure dem sånn, at det var de som så den ekte personen som da forestiller seg for å passe inn på skolen osv. Det er ikke så lett å fjerne diagnoser som allerede er satt.

Dere kan jo prøve privat, en privat psykolog, som da får vite hva ungdommen har gjort. Men diagnosen blir ikke borte for det.

Vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort. Jeg hadde blitt litt fortvilet kjenner jeg.

Anonymkode: c519d...2da

[Anonym bruker]

Barnet får bare ta konsekvensene av sine handlinger og leve med det 

Anonymkode: 73cc6...46d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har en tenåring med problemer, som ble henvist til spesialisthelsetjenesten. Noen av møtene med dem har jeg deltatt på, andre har barnet tatt aleine. Det har vært enormt mye utredninger og testinger underveis de 2 siste åra, og forsvinnende lite av det som jeg vil kalle "behandling". Men institusjonen sier at dette er slik de jobber. 

Etter alle disse testene mener nå psykologen at barnet har Aspergers syndrom. Både jeg og faren begynte å le da vi hørte at de ville utrede for dette, og når de nå har stilt diagnosen, bare rister vi på hodet. Vi har ikke (og skolen har ikke) sett noe som helst som peker i den retninga.

Det viser seg også at tenåringen selv har jugd på alle testene ... og etter en lang prat skjønte jeg at dette var en desperat handling. Man kan jo si at det var dumt og umodent, men ventingen på hjelp, og følelsen av at man ikke får behandling, ledet hit. Da jeg spurte barnet om hvorfor, fikk jeg vite at hen tenkte at dette ville få fart på sakene. At dersom det fantes en konkret diagnose, ville det komme tilbud om tettere oppfølging og flere psykologtimer. (Pr i dag er det kun en gang i måneden og annenhver gang på Skype.)

Så dermed leste hen seg opp på ADHD, Aspergers og alt de sa de skulle teste for. Og tilpasset også kroppsspråket sitt for å få nevropsykologen til å tro på seg... Men når det kommer fram at dette ikke er til fordel på noen måte, så raser korthuset sammen. Og legene og psykologen har nå slått fast at det de kan tilby er psykoedukasjon. "Sånn at du kan lære mer om hvordan det er å leve med Aspergers, og hvordan du kan forstå deg selv bedre, få gode råd og mestringsstrategier."

Alt det hadde jo vært lurt og flott, hvis det var riktig at barnet hadde Aspergers. Men hvis man verken har det, eller tror man har det, vil en sånn behandlingsform bare være enda mer fremmedgjørende. Og reaksjonen var krampegråt. Hen hadde satt alle kreftene inn på å skaffe seg en diagnose... 

Jeg samtalte med psykiateren i etterkant, og hun var nesten kategorisk på at det var this way or the highway. "Da kan ikke vi behandle", sa hun. I hennes syn er de lidelsene mitt barn har (angst og depresjon) kun sekundærlidelser, som hun ikke kan ta fatt i uten først å ta primærlidelsen. 

Langt innlegg, beklager dette, men hva tenker dere? Hvor bør jeg vende meg hvis spesialisthelsetjenesten har skrudd fast blikket sitt på en eneste mulighet? 

Anonymkode: 258e1...bf7

Hvis dette er tilfellet er det jo en helt annen langt mer alvorlig diagnose barnet har, overhodet ikke normalt. 

Anonymkode: 52c61...78a

[ReneRene]

Det har vært to år med utredning og tester, og ungdommen din har lest seg så godt opp på to diagnoser at hen har løyet så godt på alle testene, og også tilpasset kroppsspråket sitt? I "enormt" mange tester? 

Hvis dette er sant, så er jeg faktisk enig med brukeren over at dette er en langt mer alvorlig diagnose. Det er bare det at jeg ikke tror at det på noen måte er så lett å lyve på seg en diagnose etter så grundig testing. 

Jeg syns også at både du og mannen har en spesiell tilnærming til dette. Å begynne og le samt en lang samtale med barnet som får krampegråt og sier hen har løyet? 

Unnskyld, men her syns jeg mye skurrer. 

[Anonym bruker]

Ungen din har en alvorlig diagnose som gjennomfører dette. Her bør dere ha møter med psykiatrien og legge alle kort på bordet. Jeg tror ikke tenåringen vil være fornøyd med ny diagnose, da den nok er «mye verre» enn Aspergers. Men det er viktig å få orden på dette for tenåringen din trenger virkelig massiv hjelp. (Og angst osv er nok riktig en sekundærdiagnose, her må det tas fatt i mer alvorlige ting først)

Anonymkode: da72f...3f0

[Anonym bruker]

Du sier det har vært to år med «enormt» mye utredning og testing. Og at ungdommen bevisst har lest seg opp og faket alvorlige diagnoser?

Det skal godt gjøres å manipulere utredninger og tester over en periode på to år. Utredning for autisme er ganske omfattende. Hvis ungdommen virkelig har klart det, så er det nok noe mer alvorlig galt med hen. 
 

Depresjon og angst er forøvrig tilstander som henger godt sammen med autisme.

Anonymkode: 5214c...1b6

[Anonym bruker]

Enten så har behandler rett (noe jeg holder en knapp på) eller så er tenåringen alvorlig personlighetsforstyrret.

Anonymkode: c47e0...040

[Anonym bruker]

Her var det mye som skurrer. 

Anonymkode: 313ab...251

[Anonym bruker]

Barnet sa det selv til psykiateren. 
Hva som skulle "skurre" aner ikke jeg, men dette er jo gjort av en umoden ungdom som ikke helt vet hva alternativene er. Og som dermed trodde at det fantes en snarvei å ta. Håpet har jo hele veien vært å få livet sitt tilbake, ville ikke alle ha ønsket seg det?

Jeg kan vel egentlig bare se at de færreste her har hatt barn i psykiatrien. At noe har tatt 2 år, betyr ikke at barnet har fått intensiv oppfølging. Det betyr bare at de sleper beina etter seg alt de greier. 

Testingene er i stor grad enten rutine, eller helt irrelevante. F eks IQ-tester, masse fysiske tester, blodprøver osv. Ingen av dem gir barnet et bedre liv, men jeg har inntrykk av at kverna maler som den maler. Det er kun hvis en ungdom har spiseforstyrrelser eller er suicidal at det blir fortgang i ting. 

Anonymkode: 258e1...bf7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 minutter siden):

Barnet sa det selv til psykiateren. 
Hva som skulle "skurre" aner ikke jeg, men dette er jo gjort av en umoden ungdom som ikke helt vet hva alternativene er. Og som dermed trodde at det fantes en snarvei å ta. Håpet har jo hele veien vært å få livet sitt tilbake, ville ikke alle ha ønsket seg det?

Jeg kan vel egentlig bare se at de færreste her har hatt barn i psykiatrien. At noe har tatt 2 år, betyr ikke at barnet har fått intensiv oppfølging. Det betyr bare at de sleper beina etter seg alt de greier. 

Testingene er i stor grad enten rutine, eller helt irrelevante. F eks IQ-tester, masse fysiske tester, blodprøver osv. Ingen av dem gir barnet et bedre liv, men jeg har inntrykk av at kverna maler som den maler. Det er kun hvis en ungdom har spiseforstyrrelser eller er suicidal at det blir fortgang i ting. 

Anonymkode: 258e1...bf7

Jeg har ikke hatt egne barn i psykiatrien, men har god kjennskap til BUP og veit at ting ofte tar tid og at oppfølginga er så som så. 

Syns likevel det er mye som skurrer her. Høres ikke særlig sannsynlighet at ungdommen har klart å lure flere spesialister til å tro at ungdommen har en diagnose hen ikke har. Er diagnosen satt er det neppe lite å gjøre. 

Kan dere vurdere privat oppfølging? 

Anonymkode: 313ab...251

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Barnet sa det selv til psykiateren. 
Hva som skulle "skurre" aner ikke jeg, men dette er jo gjort av en umoden ungdom som ikke helt vet hva alternativene er. Og som dermed trodde at det fantes en snarvei å ta. Håpet har jo hele veien vært å få livet sitt tilbake, ville ikke alle ha ønsket seg det?

Jeg kan vel egentlig bare se at de færreste her har hatt barn i psykiatrien. At noe har tatt 2 år, betyr ikke at barnet har fått intensiv oppfølging. Det betyr bare at de sleper beina etter seg alt de greier. 

Testingene er i stor grad enten rutine, eller helt irrelevante. F eks IQ-tester, masse fysiske tester, blodprøver osv. Ingen av dem gir barnet et bedre liv, men jeg har inntrykk av at kverna maler som den maler. Det er kun hvis en ungdom har spiseforstyrrelser eller er suicidal at det blir fortgang i ting. 

Anonymkode: 258e1...bf7

Når det er barn som utredes er både foresatte og skole en viktig del av prosessen, og begge parter blir bedt om å fylle ut en uendelig stor mengde med spørreskjemaer. Én ting er hva den unge selv sier, men alt dere har fylt ut er jo også avgjørende. Til og med i utredningen av voksne mennesker innhenter man helst informasjon fra andre enn pasienten selv (jeg måtte ha med meg min mor da jeg ble utredet for adhd, selv om jeg var over 40 år gammel). Jeg sliter rett og slett litt med å forstå prosessen dere har vært igjennom her, og hvordan dette ikke har blitt diskutert med dere underveis. 

Anonymkode: faa64...c92

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Barnet sa det selv til psykiateren. 
Hva som skulle "skurre" aner ikke jeg, men dette er jo gjort av en umoden ungdom som ikke helt vet hva alternativene er. Og som dermed trodde at det fantes en snarvei å ta. Håpet har jo hele veien vært å få livet sitt tilbake, ville ikke alle ha ønsket seg det?

Jeg kan vel egentlig bare se at de færreste her har hatt barn i psykiatrien. At noe har tatt 2 år, betyr ikke at barnet har fått intensiv oppfølging. Det betyr bare at de sleper beina etter seg alt de greier. 

Testingene er i stor grad enten rutine, eller helt irrelevante. F eks IQ-tester, masse fysiske tester, blodprøver osv. Ingen av dem gir barnet et bedre liv, men jeg har inntrykk av at kverna maler som den maler. Det er kun hvis en ungdom har spiseforstyrrelser eller er suicidal at det blir fortgang i ting. 

Anonymkode: 258e1...bf7

Du stiller spørsmål ved hvorfor det ikke har vært mer behandling. For å behandle noen må man jo vite hva man skal behandle. Uten en diagnose blir det jo umulig.

Det er heller ikke sånn at testing er ja og nei spørsmål på overfladisk nivå. Det er lite sannsynlig at en ungdom skal klare å lure noen ved å endre på kroppsspråk og svar når det finner ut at det skal utredes for en spesifikk diagnose. 

[Anonym bruker]

Dette høres ganske ille ut. Jeg mener det er helt feil å skyve ansvaret over på ungdommen her, selv om det skjer menneskelig svikt i oppgaver som utføres av mennesker, skal det foreligge kontrollrutiner som hindrer nettopp slike situasjoner. I løpet av livet vil mennesker oppleve situasjoner eller annet som gjør at de kommer til å utføre oppgaver i arbeidssammenheng feil, enten av uvilje, manglende kompetanse eller en personlig psykisk utfordring. Sånn er det bare. Jeg jobber med internkontroll, det er ikke godt nok å skylde på en ungdom, som i tillegg er en bruker/klient. 
 

Vi har opplevd noe tilsvarende. Ikke at ungdommen lurte behandleren (kan jeg legge til at på tross alvorligheten i dette, smart ungdom, det krever en viss intelligens å lure en spesialist. Om ikke annet kan du se en viss evne og motivasjon til å gjennomføre noe når målet er satt, selv om motivasjonen var aldri så feil).
 

I vårt tilfelle var behandler i Bupa ganske trigget på å sette diagnose. Vi som foreldre opplevde at behandler overdrev svarene våre når vi ble spurt gjennom flere av disse utallige skjemaene de skulle fylle ut. Jeg var ung og uerfaren den gang, høy tillit til fagperson, tvilte på meg selv og min evne til å kjenne mitt barn best. Du skal jo ha tillit til fagpersoner, de som har kompetanse vet best, ikke sant? Stemmer ikke alltid. 
 

Vi ba om ny utredning, ble sendt til Glenne, spesialister innen autisme. Diagnosen er slettet, prosessen der inne var svært profesjonell. Nå står ungdommen kun igjen med adhd, som også er riktig. 
 

Oppfølgingen i etterkant kan en si mangt og meget om. Det hjelper lite med ett vedtak på 5 sider om læreren ikke gidder å lese det. Men det er en annen historie. 
 

Lykke til, det er ikke for sent å gjøre om på en diagnose. 

Anonymkode: 29e2c...efc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Jeg har ikke hatt egne barn i psykiatrien, men har god kjennskap til BUP og veit at ting ofte tar tid og at oppfølginga er så som så. 

Syns likevel det er mye som skurrer her. Høres ikke særlig sannsynlighet at ungdommen har klart å lure flere spesialister til å tro at ungdommen har en diagnose hen ikke har. Er diagnosen satt er det neppe lite å gjøre. 

Kan dere vurdere privat oppfølging? 

Anonymkode: 313ab...251

Han HAR klart å lure dem, samme om ikke du tror på det. Jeg spør ikke her for at dere skal spekulere i hva psykiateren sier til oss, det hun sier har jeg nemlig hørt med mine egne ører... Og hennes konklusjon var at de måtte gjøre den behandlingen som er standard for denne diagnosen. 

Vi hadde privat oppfølging mens vi ventet på å komme inn hos spesialisthelsetjenesten. Det var en kjenning av meg, men selv med vennerabatt koster det nesten 1400 kr pr gang.

 

Anonymkode: 258e1...bf7

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Du stiller spørsmål ved hvorfor det ikke har vært mer behandling. For å behandle noen må man jo vite hva man skal behandle. Uten en diagnose blir det jo umulig.

Det er heller ikke sånn at testing er ja og nei spørsmål på overfladisk nivå. Det er lite sannsynlig at en ungdom skal klare å lure noen ved å endre på kroppsspråk og svar når det finner ut at det skal utredes for en spesifikk diagnose. 

Kan du ikke bare droppe å svare i tråder der du har så pinlig lavt kunnskapsnivå, når du heller ikke klarer å ta til deg det som faktisk står i tråden og øke kunnskapen din med det. Jeg har fortalt hva testingen besto i. Den var ikke relevant for de plagene barnet kom med.

Anonymkode: 258e1...bf7

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Kan du ikke bare droppe å svare i tråder der du har så pinlig lavt kunnskapsnivå, når du heller ikke klarer å ta til deg det som faktisk står i tråden og øke kunnskapen din med det. Jeg har fortalt hva testingen besto i. Den var ikke relevant for de plagene barnet kom med.

Anonymkode: 258e1...bf7

Jeg var igrunnen spent på responsen din her, og den ble som jeg tenkte også. Og dermed skurrer ikke innlegget og holdningen din til både "mangel på behandling" eller synet på hele problemstillingen noe mindre akkurat. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Vi som foreldre opplevde at behandler overdrev svarene våre når vi ble spurt gjennom flere av disse utallige skjemaene de skulle fylle ut. Jeg var ung og uerfaren den gang, høy tillit til fagperson, tvilte på meg selv og min evne til å kjenne mitt barn best. Du skal jo ha tillit til fagpersoner, de som har kompetanse vet best, ikke sant? Stemmer ikke alltid. 

Jeg er heldigvis ikke ung og uerfaren, og jeg VET at jeg kjenner barnet best. 
Men ser det samme som du: alle svar blir twistet og overdrevet til de "passer" diagnosen. Snakker vi om angst, svarer hun "ja, mange med Aspergers har jo angst som tilleggsdiagnose". Forteller ungdommen at det kan føles skummelt å starte en samtale når man er i gruppe med noen ukjente ungdommer, så svarer de "ja, det er jo typisk ved Aspergers at man ikke finner ut av de sosiale kodene". Og så videre. 

Hvordan kommer man i kontakt med Glenne? Er det et firma?

Anonymkode: 258e1...bf7

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (2 minutter siden):

Jeg var igrunnen spent på responsen din her, og den ble som jeg tenkte også. Og dermed skurrer ikke innlegget og holdningen din til både "mangel på behandling" eller synet på hele problemstillingen noe mindre akkurat. 

You ask a silly question, you get a silly answer. 

Du må vel snart begynne å bli vant til det. 

Anonymkode: 258e1...bf7

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

You ask a silly question, you get a silly answer. 

Du må vel snart begynne å bli vant til det. 

Anonymkode: 258e1...bf7

Foreldre som ler og rister på hodet når ungdommen får en diagnose. Vel. Du tviler nok generelt på andres kunnskaosnivå- selv de som har som jobb og erfaring med diagnoser. Du har en lang samtale med barnet ditt om løgnen eller "løgnen" hen kom med, og påstår at det er feil diagnose. Du har konfrontert psykiateren og mener at de har "skrudd blikket fast" der DU mener at de tar feil.

Jeg tror nok ikke dette handler om meg og "silly question"

 

[Anonym bruker]

Hvor har dere som foreldre vært i denne utredningsprosessen? Har dere ikke lagt merke til at ungdommen lurer spesialistene? De må jo ha reagert om ungdommen oppfører seg anderledes sammen med dere eller alene?

Å bruke så mye tid på å sette seg inn i , forberede, lyve og spille skuespill for fagpersoner bør gi en ganske alvorlig diagnose. Jeg hadde nok heller aldri stolt på ungdommen igjen, for dette er tydeligvis noe han er veldig flink på.

Anonymkode: da72f...3f0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jeg er heldigvis ikke ung og uerfaren, og jeg VET at jeg kjenner barnet best. 
Men ser det samme som du: alle svar blir twistet og overdrevet til de "passer" diagnosen. Snakker vi om angst, svarer hun "ja, mange med Aspergers har jo angst som tilleggsdiagnose". Forteller ungdommen at det kan føles skummelt å starte en samtale når man er i gruppe med noen ukjente ungdommer, så svarer de "ja, det er jo typisk ved Aspergers at man ikke finner ut av de sosiale kodene". Og så videre. 

Hvordan kommer man i kontakt med Glenne? Er det et firma?

Anonymkode: 258e1...bf7

Det er det regionale senteret for autisme, akkurat Glenne hører til helse sør-øst. Om ikke dere tilhører sør-øst, vil jeg tro det er tilsvarende for den delen av helse dere tilhører. 
 

Det var ett helt annet kompetansenivå. Utredning i Bupa dekker mange diagnoser, spesialist, slik som Glenne, dekker innenfor ett mer snevert, i dette tilfellet autisme. Nå kan det være prosessen og tjenestevei har endret seg siden vi var gjennom dette, men det må jo være mulig å finne ut hvor man skal henvende seg for å sendes til spesialisthelsetjenesten. 

Anonymkode: 29e2c...efc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Barnet sa det selv til psykiateren. 
Hva som skulle "skurre" aner ikke jeg, men dette er jo gjort av en umoden ungdom som ikke helt vet hva alternativene er. Og som dermed trodde at det fantes en snarvei å ta. Håpet har jo hele veien vært å få livet sitt tilbake, ville ikke alle ha ønsket seg det?

Jeg kan vel egentlig bare se at de færreste her har hatt barn i psykiatrien. At noe har tatt 2 år, betyr ikke at barnet har fått intensiv oppfølging. Det betyr bare at de sleper beina etter seg alt de greier. 

Testingene er i stor grad enten rutine, eller helt irrelevante. F eks IQ-tester, masse fysiske tester, blodprøver osv. Ingen av dem gir barnet et bedre liv, men jeg har inntrykk av at kverna maler som den maler. Det er kun hvis en ungdom har spiseforstyrrelser eller er suicidal at det blir fortgang i ting. 

Anonymkode: 258e1...bf7

Ungen er jo alvorlig psykisk syk om han har kokt sammen og faget diagnose. Dere må jo sifra om dette for det er jo alvorlig. 

Anonymkode: 52c61...78a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det er det regionale senteret for autisme, akkurat Glenne hører til helse sør-øst. Om ikke dere tilhører sør-øst, vil jeg tro det er tilsvarende for den delen av helse dere tilhører. 
 

Det var ett helt annet kompetansenivå. Utredning i Bupa dekker mange diagnoser, spesialist, slik som Glenne, dekker innenfor ett mer snevert, i dette tilfellet autisme. Nå kan det være prosessen og tjenestevei har endret seg siden vi var gjennom dette, men det må jo være mulig å finne ut hvor man skal henvende seg for å sendes til spesialisthelsetjenesten. 

Anonymkode: 29e2c...efc

Måtte dere møte mange ganger på Glenne? Var de og observerte på skolen?  Spør fordi jeg opplever kompetansenivået på Bup som lavt i forhold til høytfungerende autisme og lurer på alternativer.

Anonymkode: 5ec1d...0e4