Barn som faller og "opp igjen"

[Anonym bruker]

Hva er det med foreldre som bare roper "opp igjen" til barna når barna faller? Har sett dette flere ganger og skjønner det ikke. Er det for å herde barna? 

Sist var i en sykkelpark, ganske lite barn, rundt 6(?), veltet med sykkelen og "lå i en haug" med sykkelen. Begge foreldrene begynner da på lang avstand å hoie "opp igjen" uten noe mer enn det, og barnet løfter av seg sykkelen og reiser seg opp. Triller litt slukøret bort til noen andre lekestativ og sluttet og sykle. Det så virkelig ut til at barnet trengte mer fra mor og far, men at det ikke fikk lov å kjenne på redsel/smerte ol som oppstår kortvarig etter et slikt uhell. 

Når mine barn faller eller sykler av sånn så sjekker jeg da alltid hvordan det går med dem, spør hvordan gikk det / gikk det bra (eller noe sånt) og går bort til dem og evt trøster om jeg ser det er behov for det. Lar de  gråte om de slo seg. De kommer seg som regel raskt og sykler avgårde igjen med ny iver. De vet jeg er der og de vet de kan utrykke de følelser som de har behov for, for det er jo ikke gøy å slå seg. Hvertfall ikke når man ikke engang for aksept for at man har det kjipt.

Er ikke det å anerkjenne følelser viktig? Eller skal man liksom herde dem ved å bare be dem leke videre uten trøst eller anerkjennelse; "opp igjen"? Så ikke ut som barnet i eksempelet over ble sterkere av det, mer at det ga opp syklingen og trekte seg unna. 

 

Anonymkode: 4e7c6...65b

[ReneRene]

Ene ungen her drev med BMX. Vi kunne ikke løpe og trøste ham hver gang han tryna asså. Hardt til og med. Noen ganger var det selvfølgelig riktig å trøste og hjelpe han, men det var jaggu mange ganger han lå "i en haug" også- og kom seg opp og var i gang igjen. Tror vi må se an barna og hva de tåler. Den jenta kom seg jo også opp uten gråt. Og ja, hun blir nok herdet av det. Akkurat som ene ungen her.

Hent greit å trøste barn, men vi må ikke gjøre det unødig heller. Det blir feil. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (Akkurat nå):

Ene ungen her drev med BMX. Vi kunne ikke løpe og trøste ham hver gang han tryna asså. Hardt til og med. Noen ganger var det selvfølgelig riktig å trøste og hjelpe han, men det var jaggu mange ganger han lå "i en haug" også- og kom seg opp og var i gang igjen. Tror vi må se an barna og hva de tåler. Den jenta kom seg jo også opp uten gråt. Og ja, hun blir nok herdet av det. Akkurat som ene ungen her.

Hent greit å trøste barn, men vi må ikke gjøre det unødig heller. Det blir feil. 

Det er litt annen setting da. Dette var jo på en sånn lekesykkelbane og lite barn. Så jo tydelig at barnet søkte foreldrene for en slags hjelp, men det eneste var tilslengt "opp igjen". Reiser barnet seg kjapt selv og fortsetter uten å søke etter hjelp av noen form er det jo bare å la det holde på. Men å la barnet ligge sånn og bare rope til det? Tror ikke barnet turte gråte, eller mulig det var derfor det gikk unna, for at ikke foreldrene skulle se at det gråt. Syklet ikke mer hvertfall. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

 

Er ikke det å anerkjenne følelser viktig? Eller skal man liksom herde dem ved å bare be dem leke videre uten trøst eller anerkjennelse; "opp igjen"? Så ikke ut som barnet i eksempelet over ble sterkere av det, mer at det ga opp syklingen og trekte seg unna. 

 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Grunnleggende enig med deg. Får man vondt, så får man vondt! Jeg fikk "sykkelskrekken" etter noen veldig fæle fall som 7-åring og har aldri følt meg trygg på sykling. 

Noen ganger - hvis barnet bare snubler og faller fra sin egen høyde, dvs ikke fra en sykkel i fart eller fra en avsats, da kan man se på ansiktsuttrykket om det er okei å bare si "opp igjen". Da er smerten kort og forbigående, og det tjener ikke til noe å dyrke den og lage et stort teater med plaster og blåsing. Å få blåmerker er del av livet.

Men der er et vippepunkt som enkelte foreldre overser, og det syns jeg er ufølsomt. Man må klare å lese barnet sitt og skjønne når det faktisk ER vondt!

Anonymkode: 19a04...39a

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Det er litt annen setting da. Dette var jo på en sånn lekesykkelbane og lite barn. Så jo tydelig at barnet søkte foreldrene for en slags hjelp, men det eneste var tilslengt "opp igjen". Reiser barnet seg kjapt selv og fortsetter uten å søke etter hjelp av noen form er det jo bare å la det holde på. Men å la barnet ligge sånn og bare rope til det? Tror ikke barnet turte gråte, eller mulig det var derfor det gikk unna, for at ikke foreldrene skulle se at det gråt. Syklet ikke mer hvertfall. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Ikke så lett å si noe om det. Hadde ungen grått eller blitt liggende og foreldrene bare hadde gått forbi uten å si annet, så ville det vært lettere å tenke at de burde hjulpet. De kjenner jo jenta si, så da tenker jeg at de visste hvordan å håndtere det?  Hadde nok vært lettere å mene noe mer om jeg så settigen da. 

[Anonym bruker]

De fleste ganger noen faller og eventuelt slår seg litt, går det HELT FINT. Barnet sjekker ofte raskt med mamma og pappa om det går greit. Viktig at foreldre ikke legger opp til at det skal ha vært fælt før barnet viser det selv. 

Anonymkode: 078d8...70d

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (8 timer siden):

Ene ungen her drev med BMX. Vi kunne ikke løpe og trøste ham hver gang han tryna asså. Hardt til og med. Noen ganger var det selvfølgelig riktig å trøste og hjelpe han, men det var jaggu mange ganger han lå "i en haug" også- og kom seg opp og var i gang igjen. Tror vi må se an barna og hva de tåler. Den jenta kom seg jo også opp uten gråt. Og ja, hun blir nok herdet av det. Akkurat som ene ungen her.

Hent greit å trøste barn, men vi må ikke gjøre det unødig heller. Det blir feil. 

Så du tenker at man kan få for mye trøst i løpet av livet? 
 

Barnepsykologer forteller vel heller det motsatte: at de som skal gjøre ungene tøffere ved å være ufølsomme for deres smerte og frykt, de gjør bare barna utrygge. Man lærer dem at der er ingen å stole på her i verden og at det vonde bare skal få ligge og brygge.

Anonymkode: 19a04...39a

[Pobie]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Det er litt annen setting da. Dette var jo på en sånn lekesykkelbane og lite barn. Så jo tydelig at barnet søkte foreldrene for en slags hjelp, men det eneste var tilslengt "opp igjen". Reiser barnet seg kjapt selv og fortsetter uten å søke etter hjelp av noen form er det jo bare å la det holde på. Men å la barnet ligge sånn og bare rope til det? Tror ikke barnet turte gråte, eller mulig det var derfor det gikk unna, for at ikke foreldrene skulle se at det gråt. Syklet ikke mer hvertfall. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Du vet ingenting om disse menneskene og vet ikke om jenta ikke turte å gråte eller gikk vekk for å skjule at hun gråt. 

Med mindre det er grunn til å tro noe annet må vi gå utifra at andre foreldre kjenner barna sine og gjør så godt de kan. 

[Anonym bruker]

Dette handler mye om å utvikle seg. Barn som er vant til at det kommer en voksen løpende hver gang de kanskje kan ha slått seg, er ekstremt lite selvstendige. 6 åringer er ofte ute alene også, så hva skal de gjøre når de faller av sykkelen på vei hjem og det ikke er noen der for å løfte dem opp og klemme? Jo, da er det «opp igjen» og kom deg hjem, så er mamma og papp der når du forteller hva som har skjedd. Jeg er en «opp igjen» mamma. Men hvis jeg ser at de har slått seg, så kommer jeg selvfølgelig. Den vurderingen klarer jeg å ta

Anonymkode: 771b0...707

[Den perfekte mor, påan igjen]

Små barn slår seg ikke nødvendigvis selv om de ramler. Men de ser på foreldrene om de burde bli redde. Om foreldrene sier «opp igjen», så er dette ment som en trøst, at barnet ikke trenger å bli redd. Da har det heller ikke vondt. I de tilfellene hvor barnet virkelig har vondt vil det selvsagt ikke hjelpe, og man trøster istedenfor.

[Anonym bruker]

Jeg er en "opp igjen"-mamma, og en hysterisk overbeskyttende trøstemamma. Det ene utelukker ikke det andre.

Min sønn på 7 år ramler hele tiden, han er så klumsete. Ser ikke frem når han går, kan gå på dørkarmen, kan sykle rett inn i en husvegg. 

Han leker ute alene, og kommer han hjem og forteller at han har ramlet så gir jeg han en klem og spør om det gikk bra. Hvis jeg er tilstede og ser hva som skjer så greier jeg som voksen å avgjøre om det er "opp igjen", "oi, det var et kult triks", eller "hvordan gikk det?" som trengs. Hadde jeg koset og trøstet hver gang han falt så hadde ungen vært meget spesiell i dag😂🙈

Nå derimot er han en som spretter opp hvis det ikke var vondt, men ble han redd eller fikk vondt så får han trøst. Jeg vil ha et barn som koster grus av håndflatene når han ramler, og leker videre. Ikke et barn som gråter, får plaster på det usynlige skrubbsåret og sitter i armkroken til mamman sin 3 timer etterpå mens vennene leker. 

Men, jeg er en mamma som hater at ungene slår seg. Det vrenger seg i magen når han sparker nedover en bakke på sparkesykkel. Og jeg er nok for kjapt ute med replikken "vær forsiktig vennen min" 🥴😅

Anonymkode: 108f0...381

[Anonym bruker]

Jeg har sagt dette mange ganger til barna mine, men jeg kjenner dem godt og ser tydelig når det har vært behov for et oppmuntrende "opp igjen!" og når det har vært behov for å sjekke om det gikk bra og eventuelt trøste. Nå er alle mine fire store, 14-21 år, og det er absolutt ikke noe i veien med deres emosjonelle tilknytning eller at de har vanskelig for å uttrykke følelser. Tvertimot får vi ofte skryt over at de er reflektererte og flink til å uttrykke følelsene sine. Vi har en nær kontakt med alle fire, også de eldste som er flyttet ut, og de snakker med oss om alt mulig fra forelskelse, til tristhet, angst osv. Det viktigste er å kjenne barnet sitt godt og vite når det trengs oppmuntring og litt pushing  og når det trengs trøst, anerkjennelse og kos.

Anonymkode: cd874...00b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har sagt dette mange ganger til barna mine, men jeg kjenner dem godt og ser tydelig når det har vært behov for et oppmuntrende "opp igjen!" og når det har vært behov for å sjekke om det gikk bra og eventuelt trøste. Nå er alle mine fire store, 14-21 år, og det er absolutt ikke noe i veien med deres emosjonelle tilknytning eller at de har vanskelig for å uttrykke følelser. Tvertimot får vi ofte skryt over at de er reflektererte og flink til å uttrykke følelsene sine. Vi har en nær kontakt med alle fire, også de eldste som er flyttet ut, og de snakker med oss om alt mulig fra forelskelse, til tristhet, angst osv. Det viktigste er å kjenne barnet sitt godt og vite når det trengs oppmuntring og litt pushing  og når det trengs trøst, anerkjennelse og kos.

Anonymkode: cd874...00b

Hvem skryter ofte over at tenåringer er reflekterte og flinke til å uttrykke følelser? Det er vel litt spesielt?

Anonymkode: 8822f...79a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Hvem skryter ofte over at tenåringer er reflekterte og flinke til å uttrykke følelser? Det er vel litt spesielt?

Anonymkode: 8822f...79a

Lærere, foreldre til venner, helsesøster, lege...

Anonymkode: cd874...00b

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Så du tenker at man kan få for mye trøst i løpet av livet? 
 

Barnepsykologer forteller vel heller det motsatte: at de som skal gjøre ungene tøffere ved å være ufølsomme for deres smerte og frykt, de gjør bare barna utrygge. Man lærer dem at der er ingen å stole på her i verden og at det vonde bare skal få ligge og brygge.

Anonymkode: 19a04...39a

Ja jeg tenker at noen kan få for mye trøst som barn ihvertfall. Og det er ikke greit å få trøst når man ikke trenger det. Det føles nedverdigende og gir veldig lite tillit og mestringsfølelse hos barn hvis de føler at de faktisk behersker ting. Akkurat det å undervurdere barn er en feil som kan ødelegge mye for selvtilliten og selvsikkerheten. Man skal ikke løpe til å trøste uten grunn, og det er bedre å oppmuntre først hvis barnet ikke tydelig har smerter eller gråter. Barn er nok ganske så mye bedre enn voksne til å vise følelser jevnt over, og å ta følelser på alvor er noe annet enn å løpe til og gi inntrykk av fare der det ikke er noen. 

[Anonym bruker]

De fleste foreldre kjenner barna sine og ser når de trenger trøst og når de trenger heiarop. Og når de kan ordne opp selv. 

Anonymkode: 8822f...79a

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 timer siden):

Ja jeg tenker at noen kan få for mye trøst som barn ihvertfall. Og det er ikke greit å få trøst når man ikke trenger det. Det føles nedverdigende og gir veldig lite tillit og mestringsfølelse hos barn hvis de føler at de faktisk behersker ting. Akkurat det å undervurdere barn er en feil som kan ødelegge mye for selvtilliten og selvsikkerheten. Man skal ikke løpe til å trøste uten grunn, og det er bedre å oppmuntre først hvis barnet ikke tydelig har smerter eller gråter. Barn er nok ganske så mye bedre enn voksne til å vise følelser jevnt over, og å ta følelser på alvor er noe annet enn å løpe til og gi inntrykk av fare der det ikke er noen. 

Når et barn ganske voldsomt sykler av, og ligger der i en haug med sykkel over seg, tydelig søker foreldrene, og bare for opp igjen er vi ganske langt forbi for mye trøst. Mer fullstendig mangel på. Hadde det ikke vært for at foreldrene satt på ræva og ropte til barnet så det ille nok ut til at jeg ville gått bort og spurt om det gikk bra. Men ville ikke blande meg da. 

Er vel ingen eller hvertfall få som trøster uten at det trengs? Hva slags tilfeller da? Man ser jo om barnet søker etter det eller ikke. Velter et barn og spretter opp igjen og syklet videre uten å se mot en så er drt vel ingen som løper etter med plaster?

Jeg tror for mye er bedre enn for lite her, barn trenger også å bli sett og få anerkjent følelser. 

Hvis du sparker borti en stol og roper ut i smerte, noe som jo går bra og ikke er farlig, bare vondt, setter du ikke pris på om de rundt spør om det gikk bra? Ville du tenkt over det om folk ikke så opp fra sitt engang bare ignorerte deg? Eller i verstefall bare hoiet fra andre siden av rommet "dette gikk fint, bare gå videre", underforstått at dette er da ikke noe å bry seg om eller få vondt av? Jeg setter pris på omtanke, og det gjør barn også. De er mennesker de og, akkurat som oss, og trenger enda mer. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

De fleste foreldre kjenner barna sine og ser når de trenger trøst og når de trenger heiarop. Og når de kan ordne opp selv. 

Anonymkode: 8822f...79a

Tja, kanskje dette barnet trengte trøst? Trengte å se at mor eller far gadd sjekke om det gikk fint, kom bortom å ga en oppmuntrende klem. Jeg hadde ikke likt sånn behandling; "opp igjen" om jeg veltet og slo meg. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Når et barn ganske voldsomt sykler av, og ligger der i en haug med sykkel over seg, tydelig søker foreldrene, og bare for opp igjen er vi ganske langt forbi for mye trøst. Mer fullstendig mangel på. Hadde det ikke vært for at foreldrene satt på ræva og ropte til barnet så det ille nok ut til at jeg ville gått bort og spurt om det gikk bra. Men ville ikke blande meg da. 

Er vel ingen eller hvertfall få som trøster uten at det trengs? Hva slags tilfeller da? Man ser jo om barnet søker etter det eller ikke. Velter et barn og spretter opp igjen og syklet videre uten å se mot en så er drt vel ingen som løper etter med plaster?

Jeg tror for mye er bedre enn for lite her, barn trenger også å bli sett og få anerkjent følelser. 

Hvis du sparker borti en stol og roper ut i smerte, noe som jo går bra og ikke er farlig, bare vondt, setter du ikke pris på om de rundt spør om det gikk bra? Ville du tenkt over det om folk ikke så opp fra sitt engang bare ignorerte deg? Eller i verstefall bare hoiet fra andre siden av rommet "dette gikk fint, bare gå videre", underforstått at dette er da ikke noe å bry seg om eller få vondt av? Jeg setter pris på omtanke, og det gjør barn også. De er mennesker de og, akkurat som oss, og trenger enda mer. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Nå var ingen av oss i situasjonen, så jeg står for det jeg har svart om nevnte situasjon og det jeg utdypet. 

Og jeg er helt feil person å spørre om jeg ville hatt omtanke fordi jeg slo meg. Nei takk, jeg klarer meg og gidder ikke sånt oppstuss og oppmerksomhet for bagateller. Ellers takk 

Men hadde det vært alvor, og da mener jeg alvor så setter jeg pris på både omtanke og hjelp.

Datteren min er ganske annerledes, og sønnen min er som meg. Vi får gjøre det som er best for hver enkelt. 

Endret 23. mai 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (24 minutter siden):

Nå var ingen av oss i situasjonen, så jeg står for det jeg har svart om nevnte situasjon og det jeg utdypet. 

Og jeg er helt feil person å spørre om jeg ville hatt omtanke fordi jeg slo meg. Nei takk, jeg klarer meg og gidder ikke sånt oppstuss og oppmerksomhet for bagateller. Ellers takk 

Men hadde det vært alvor, og da mener jeg alvor så setter jeg pris på både omtanke og hjelp.

Datteren min er ganske annerledes, og sønnen min er som meg. Vi får gjøre det som er best for hver enkelt. 

Ja, du er tydeligvis av typen jeg så der. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Tja, kanskje dette barnet trengte trøst? Trengte å se at mor eller far gadd sjekke om det gikk fint, kom bortom å ga en oppmuntrende klem. Jeg hadde ikke likt sånn behandling; "opp igjen" om jeg veltet og slo meg. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Ja, kanskje. Det får vi aldri vite. 

Anonymkode: 8822f...79a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Når et barn ganske voldsomt sykler av, og ligger der i en haug med sykkel over seg, tydelig søker foreldrene, og bare for opp igjen er vi ganske langt forbi for mye trøst. Mer fullstendig mangel på. Hadde det ikke vært for at foreldrene satt på ræva og ropte til barnet så det ille nok ut til at jeg ville gått bort og spurt om det gikk bra. Men ville ikke blande meg da. 

Er vel ingen eller hvertfall få som trøster uten at det trengs? Hva slags tilfeller da? Man ser jo om barnet søker etter det eller ikke. Velter et barn og spretter opp igjen og syklet videre uten å se mot en så er drt vel ingen som løper etter med plaster?

Jeg tror for mye er bedre enn for lite her, barn trenger også å bli sett og få anerkjent følelser. 

Hvis du sparker borti en stol og roper ut i smerte, noe som jo går bra og ikke er farlig, bare vondt, setter du ikke pris på om de rundt spør om det gikk bra? Ville du tenkt over det om folk ikke så opp fra sitt engang bare ignorerte deg? Eller i verstefall bare hoiet fra andre siden av rommet "dette gikk fint, bare gå videre", underforstått at dette er da ikke noe å bry seg om eller få vondt av? Jeg setter pris på omtanke, og det gjør barn også. De er mennesker de og, akkurat som oss, og trenger enda mer. 

Anonymkode: 4e7c6...65b

Enig!

Anonymkode: 19a04...39a