Helt ulike behov! Sorry, langt...

[Anonym bruker]

Jeg har kjent denne venninna i ca 10 år. Hun bodde et sted som var ca 2 timer herfra, så vi møttes på somrene og ved diverse anledninger. Hun har også et hus her i nærheten som storfamilien hennes har brukt som sommerhus/hytte. Da besteforeldrene døde, arvet hun den, og nå har hun endt opp med å flytte hit på grunn av helsa. Hun er syk og har ikke vært i jobb på ca ett år. Hun kjenner 3-4 andre familier i området siden hun har feriert her mye, men nettverket er ikke kjempestort. Og det ser ut til å bli lenge før hun kan komme tilbake i jobb og skaffe seg et nettverk der. Barna er voksne og studerer andre steder.

Selv har jeg bodd her på stedet i 30 år, altså hele livet unntagen 7-8 år i ungdommen/studietida. Jeg har hjemmeboende barn, samt mor, søsken, tantebarn, gamle klassekamerater og andre venner her. I tillegg har jeg jobb som innebærer reising, to politiske verv, fire kjæledyr, hus og hage. Min bror har små barn som jeg ofte passer pga morens helse. Mitt yngste barn er under utredning for litt av hvert forskjellig, men det ser ut til at diagnosen er angst. Jeg syns jeg har mer enn nok on my plate for tida, og jeg har kun én greie som jeg kan gjøre på fritida en fast dag i uka. Mer rekker jeg ikke. Jeg spurte min venninne om hun ville bli med på dette - jeg tenkte det kunne være en måte å treffe nye folk på - og hun var med i ca 6 måneder. Så sluttet hun, med helsa som begrunnelse. 

Men hun ringer meg hele tida. Jeg ser at hun sikkert må ha det kjedelig, hun har veldig lite i livet sitt akkurat nå. Ingen jobb, ingen barn, ingen hobbyer, ingen nettverk. Foreldrene og søsteren bor et helt annet sted i landet. Det gamle huset krever en del oppussing, men hun har verken penger eller kropp til å sette i gang med det nå. Så egentlig sitter hun sikkert veldig mye hjemme og tvinner tomler og ser på at bygningen forfaller og ergrer seg over det. 

Jeg syns det er gøy å ha venner, og jeg syns det er moro å finne på noe hyggelig sammen. Men hun stoppa med å bli med på hobbyen, og jeg har ikke en ekstra kveld i uka der jeg skal sitte og drikke te med henne og høre henne klage på pengemangelen og den utrivelige saksbehandleren på NAV og den tyranniske sjefen som ikke vil godta sykmeldingene og alt det andre dumme i livet hennes. Jeg tror ikke jeg gjør henne noen tjeneste med å spille klagemur heller, og for å være helt ærlig så trenger jeg å møte folk som gir meg energi - eller la være å møte folk, fordi jeg har mer enn nok av ting som krever meg i det daglige. 

Men det er veldig vanskelig å få forståelse for at jeg sliter med å få timene til å strekke til. Hvis jeg ikke vil ha besøk eller være på besøk, og hvis jeg ikke vil sitte og jabbe i telefonen, så føler hun seg sviktet og oversett. Min huskeliste hver dag er lang som et ondt år, og inneholder så mange ting som ikke fins på hennes. Bare det å lufte alle hundene tar tid, og det er veldig mye møter og oppfølging med det barnet jeg har som sliter. Mamma er dessuten over 80 og kan trenge hjelp av og til. Og når turnusarbeid, husarbeid og tillitsverv kommer oppå der, så er det noen ganger jeg lurer på om jeg kommer til å rekke å dusje og pusse tenner...

Min venninne sender meldinger. Hun ringer, og når jeg ikke svarer, sender hun melding om at jeg ikke svarte og at hun lurte på ditten og datten. Hun forventer at jeg svarer meldingene også. Jeg har ikke tid, jeg har ikke lyst, jeg har ikke behov! Min relasjon til henne (og andre venner) nå er skåret ned til beinet, og hvis hun klarer å møte meg på de onsdagene da vi gjør en aktivitet sammen, så er det den biten hun kan få av meg her og nå. Og da får hun mer enn de fleste gamle vennene mine som bor her på stedet; dem treffer jeg kanskje til en lunsj hver tredje måned eller noe!

Men jeg opplever henne som anklagende, og tonen i meldingene er ikke til å misforstå. Hun føler seg nedprioritert. Vi har helt ulike forventninger til hva relasjonen skal inneholde, og vi lever to helt ulike liv. Hvis jeg satt stille i en krok og ikke kjente noen, ville jeg kanskje også pepre den ene jeg kjente med sms-er? Ikke vet jeg. Men jeg syns ikke det er rettferdig å si at jeg nedprioriterer. Jeg prioriterer det jeg har forpliktelse til å sette først, og da er det familien, jobben og hundene mine jeg MÅ bruke tid på. Deretter kommer verv jeg har tatt på meg, og et stykke etter der igjen kommer venner og hobbyer og ting jeg selv kan velge eller velge bort. At hennes liv ikke har noen av disse andre elementene, gjør at hun tror at jeg har samme prioriteringsliste som henne selv, der sosial kontakt er øverste post på programmet, og når jeg ikke bruker tid på å møte henne, da er det jeg som har fått imot henne eller er stygg mot henne. Det er urimelig, syns jeg. Hun får større plass i mitt liv enn jeg egentlig har rom for. 

Vet ikke hva jeg ville med mitt hjertesukk, men jeg følte bare for å si det og minne om det. Dine venner lever andre liv enn du. Hvis du ikke får svar på en sms, prøv å tenke at det faktisk ER mulig at de ikke har tid til sende noe bare for å berolige deg eller holde deg fornøyd. Og at deres vennskap må være et overskuddsfenomen, noe man kan nyte i de få ledige stundene. Ikke noe man kan forlange av dem. Dere har ulike behov, og dine er faktisk ikke det eneste viktige.

 

Anonymkode: 89400...67e

[ReneRene]

Du burde vel heller fortelle henne alt dette, istedenfor å få dårlig samvittighet helt uten grunn? Hvis du har gitt inntrykk av at du er mer tilgjengelig enn du føler at du klarer å følge opp, så må du forklare det for henne. Å få det ut her hjelper jo hverken henne eller deg. 

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du bør ikke bli fornærmet om hun beskylder deg for å nedprioritere henne, for det gjør du jo. Og det skulle jo bare mangle! Neste gang hun sier det, så svar bare «ja, det gjør jeg, fordi det må jeg jo. Jeg vil gjerne være sammen med deg, men det eneste jeg har muligheten til nå er om du kan bli med meg på de tingene jeg må gjøre. Jeg går gjerne tur med deg og hundene, du må gjerne bli med meg til min mor å stelle i hagen/ gjør rent, passer tantebarn e.l.

Og vil hun ikke det, så er det ikke ditt ansvar å holde henne med selskap. Du må bare prøve å stå med rak rygg for prioriteringene dine, du har ingen grunn til noe annet. Ikke forsvar deg, og ikke forklar mer enn du må når hun lurer på hvorfor du ikke svarer på telefon/meldinger. Ja, jeg så du hadde ringt, men jeg var opptatt. 

[sug lut]

Henne hadde jeg slått opp med, i klartekst.

[Anonym bruker]

Jeg synes Den perferkte mor hadde et godt svar. Skal du gi henne tid og vare sammen med henne, så må hun være med på dine ting. Kanskje hun kan være med deg og gå tur med hundene? Eller kanskje hun kan gå tur med noen av de når du er på jobb eller på andre aktiviteter?

Ellesr ville jeg oppfordret henne til å skaffe seg egne hobbyer og aktiviteter.

 

Anonymkode: c38e7...540

[pele]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (2 timer siden):

Du bør ikke bli fornærmet om hun beskylder deg for å nedprioritere henne, for det gjør du jo. Og det skulle jo bare mangle! Neste gang hun sier det, så svar bare «ja, det gjør jeg, fordi det må jeg jo. Jeg vil gjerne være sammen med deg, men det eneste jeg har muligheten til nå er om du kan bli med meg på de tingene jeg må gjøre. Jeg går gjerne tur med deg og hundene, du må gjerne bli med meg til min mor å stelle i hagen/ gjør rent, passer tantebarn e.l.

Og vil hun ikke det, så er det ikke ditt ansvar å holde henne med selskap. Du må bare prøve å stå med rak rygg for prioriteringene dine, du har ingen grunn til noe annet. Ikke forsvar deg, og ikke forklar mer enn du må når hun lurer på hvorfor du ikke svarer på telefon/meldinger. Ja, jeg så du hadde ringt, men jeg var opptatt. 

Dette, sen meld litt før du skal gå tur med hundene så kan ho bli med på masse turer. Om ho bur i nærheten kan du legge turene forbi hennes hus og så hopper ho på turen der, om ikkje så kommer ho til deg og dere starter sammen👍Eg har to hunder og er på tur mangen ganger for dagen. 

[Anonym bruker]

Enig her. Hun kan bli med på tur med hundene! Evt kanskje hun kan låne en hund innimellom (viss du stoler på at hun kan hund) så får hun litt selskap og være litt til nytte?

Anonymkode: 3fd95...f66

[Anonym bruker]

Ville oppfordret henne til å flytte tilbake til der hun har nettverk fra før. Det er ikke godt å være ensom, men det er ikke ditt ansvar å fylle tomrommet hennes. Du må nok fortelle henne det at dette maset tærer på deg. 

Anonymkode: 37d35...42e

[Anonym bruker]

Du må nok bare være helt ærlig med henne.

Når hun sier du prioriterer henne bort så svarer du at ja, å pleie vennskap er ikke noe som kan prioriteres så høyt i den livsfasen du er i nå.

Foreslå noe du kan leve med, f.eks "klubb/forening". Det er noe mange av oss lager istand i den travleste perioden av livet, for å passe på at vennskap ikke renner bort i sanden. Selv har jeg klubb første torsdagen i hver måned, da møtes 4 venninner, og det prioriteres høyt. I lange perioder har vi møttes bare den ene gangen i måneden.

Om du lager noe tilsvarende med henne, en fast avtale om et månedlig møte, så må hun selv ta ansvar for å fylle resten av måneden. Det er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 49b92...b0c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Du må nok bare være helt ærlig med henne.

Når hun sier du prioriterer henne bort så svarer du at ja, å pleie vennskap er ikke noe som kan prioriteres så høyt i den livsfasen du er i nå.

Foreslå noe du kan leve med, f.eks "klubb/forening". Det er noe mange av oss lager istand i den travleste perioden av livet, for å passe på at vennskap ikke renner bort i sanden. Selv har jeg klubb første torsdagen i hver måned, da møtes 4 venninner, og det prioriteres høyt. I lange perioder har vi møttes bare den ene gangen i måneden.

Om du lager noe tilsvarende med henne, en fast avtale om et månedlig møte, så må hun selv ta ansvar for å fylle resten av måneden. Det er ikke ditt ansvar. 

Anonymkode: 49b92...b0c

Jeg har foreslått den ene tingen jeg KAN leve med, det er at vi møtes når vi er sammen om en felles hobby. (Vi har begge drevet med dette før, så det er ikke jeg som verver henne til noe hun ikke er interessert i.)

Jeg har ikke en eneste kveld, helg, ettermiddag eller noe annet som jeg kan binde opp til faste avtaler med henne. Hun har lite som skjer i livet sitt, jeg har mye. Det er der kontrasten ligger. At hun liksom ikke aksepterer det.

Anonymkode: 89400...67e

[Anonym bruker]

pele skrev (7 timer siden):

Dette, sen meld litt før du skal gå tur med hundene så kan ho bli med på masse turer. Om ho bur i nærheten kan du legge turene forbi hennes hus og så hopper ho på turen der, om ikkje så kommer ho til deg og dere starter sammen👍Eg har to hunder og er på tur mangen ganger for dagen. 

 

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Enig her. Hun kan bli med på tur med hundene! Evt kanskje hun kan låne en hund innimellom (viss du stoler på at hun kan hund) så får hun litt selskap og være litt til nytte?

Anonymkode: 3fd95...f66

 

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg synes Den perferkte mor hadde et godt svar. Skal du gi henne tid og vare sammen med henne, så må hun være med på dine ting. Kanskje hun kan være med deg og gå tur med hundene? Eller kanskje hun kan gå tur med noen av de når du er på jobb eller på andre aktiviteter?

Ellesr ville jeg oppfordret henne til å skaffe seg egne hobbyer og aktiviteter.

 

Anonymkode: c38e7...540

 

Den perfekte mor, påan igjen skrev (9 timer siden):

Du bør ikke bli fornærmet om hun beskylder deg for å nedprioritere henne, for det gjør du jo. Og det skulle jo bare mangle! Neste gang hun sier det, så svar bare «ja, det gjør jeg, fordi det må jeg jo. Jeg vil gjerne være sammen med deg, men det eneste jeg har muligheten til nå er om du kan bli med meg på de tingene jeg må gjøre. Jeg går gjerne tur med deg og hundene, du må gjerne bli med meg til min mor å stelle i hagen/ gjør rent, passer tantebarn e.l.

Og vil hun ikke det, så er det ikke ditt ansvar å holde henne med selskap. Du må bare prøve å stå med rak rygg for prioriteringene dine, du har ingen grunn til noe annet. Ikke forsvar deg, og ikke forklar mer enn du må når hun lurer på hvorfor du ikke svarer på telefon/meldinger. Ja, jeg så du hadde ringt, men jeg var opptatt. 

Hun er syk. Hun kan ikke gå med hundene eller gjøre hagearbeid med meg. 

Hun tok pause i hobbyen sin på grunn av helsa også, og det er en stillesittende hobby...  jeg kan ikke dra henne med på  aktiviteter.

Anonymkode: 89400...67e

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (10 timer siden):

Du burde vel heller fortelle henne alt dette, istedenfor å få dårlig samvittighet helt uten grunn? Hvis du har gitt inntrykk av at du er mer tilgjengelig enn du føler at du klarer å følge opp, så må du forklare det for henne. Å få det ut her hjelper jo hverken henne eller deg. 

Hun vet at jeg er travel og har mye å fylle tida med. Det har blitt forklart henne.

I tråden her ville jeg bare lufte hvordan det føles å være den som ikke svarer, den som er utilgjengelig, den som blir sett på som avvisende eller uinteressert i vennskapet. Noen ganger er livet bare sånn at der ER ikke mer tid eller mer energi å bruke. Og da er det, for meg, viktig at et vennskap er et sted der man går for å få overskudd. Det er ikke et sted jeg oppsøker for å høre klagesang. Hun vil nok helst at et vennskap skal være et sted der man henter støtte. Men jeg har ingen støtte å tilby, og det er det som ikke trenger inn....

Anonymkode: 89400...67e

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt. Det er slitsomt å ha sånne mennesker i livet. De suger mer energi enn de tilføyer. Jeg har feks ei bekjent som er ufør. Hun har hele dagen på å gjøre det jeg må bruke helga på, og når hun har barnefri er det en forventning om fylla. Hver gang! Og hun tar ikke nei for ett nei. Jeg har ei annen og, som kun har seg selv. Det er ulidelige lange meldinger med hennes problemer (som virkelig ikke er problemer) og jeg «må» være på tilbudssiden og være støttene og lyttende. Men om jeg har ett reelt problem, så er svaret «sånn er livet». Det er ekstremt slitsomt! Og alle de menneskene uten barn og forpliktelser som mener at hvis jeg bare gjør sånn eller slik så går alt bra 

Bare luk de ut! Det er det jeg har begynt med nå. Jeg har ingen rom i livet for folk som ikke gir like mye som de tar 

Anonymkode: 370ea...a8d

[Ekspatt]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hun vet at jeg er travel og har mye å fylle tida med. Det har blitt forklart henne.

I tråden her ville jeg bare lufte hvordan det føles å være den som ikke svarer, den som er utilgjengelig, den som blir sett på som avvisende eller uinteressert i vennskapet. Noen ganger er livet bare sånn at der ER ikke mer tid eller mer energi å bruke. Og da er det, for meg, viktig at et vennskap er et sted der man går for å få overskudd. Det er ikke et sted jeg oppsøker for å høre klagesang. Hun vil nok helst at et vennskap skal være et sted der man henter støtte. Men jeg har ingen støtte å tilby, og det er det som ikke trenger inn....

Anonymkode: 89400...67e

Du må ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre, som man sier. Dette "vennskapet" som ikke er et vennskap, men et dragsug, bør du avslutte slik at du kan ta hensyn til dine egne behov. Du kveles av dette, og det er ingen tjent med. Så lenge du er ærlig og redelig, forklarer at du ikke orker dette, så gjør du det som er rett.

Det er vanskelig å vite hvordan man selv ville vært i hennes situasjon, som du jo også skriver. Kanskje du også hadde sittet der og ringt daglig og vært anklagende, det er ikke godt å si. Likevel er realiteten at hun krever noe av deg som du ikke kan gi, og hun virker ikke å innse det. Kanskje fordi hun sitter for dypt i det, og det kan man jo ha medfølelse for, men det endrer ikke faktum.

[Anonym bruker]

Avslutt vennskap. Hun er jo ikke verdt noe. Du har nok med ditt. Vekk med henne. Stakkars deg! 

Anonymkode: e9297...4fa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Avslutt vennskap. Hun er jo ikke verdt noe. Du har nok med ditt. Vekk med henne. Stakkars deg! 

Anonymkode: e9297...4fa

 

Ekspatt skrev (6 timer siden):

Du må ta på din egen oksygenmaske før du hjelper andre, som man sier. Dette "vennskapet" som ikke er et vennskap, men et dragsug, bør du avslutte slik at du kan ta hensyn til dine egne behov. Du kveles av dette, og det er ingen tjent med. Så lenge du er ærlig og redelig, forklarer at du ikke orker dette, så gjør du det som er rett.

Det er vanskelig å vite hvordan man selv ville vært i hennes situasjon, som du jo også skriver. Kanskje du også hadde sittet der og ringt daglig og vært anklagende, det er ikke godt å si. Likevel er realiteten at hun krever noe av deg som du ikke kan gi, og hun virker ikke å innse det. Kanskje fordi hun sitter for dypt i det, og det kan man jo ha medfølelse for, men det endrer ikke faktum.

 

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg skjønner deg godt. Det er slitsomt å ha sånne mennesker i livet. De suger mer energi enn de tilføyer. Jeg har feks ei bekjent som er ufør. Hun har hele dagen på å gjøre det jeg må bruke helga på, og når hun har barnefri er det en forventning om fylla. Hver gang! Og hun tar ikke nei for ett nei. Jeg har ei annen og, som kun har seg selv. Det er ulidelige lange meldinger med hennes problemer (som virkelig ikke er problemer) og jeg «må» være på tilbudssiden og være støttene og lyttende. Men om jeg har ett reelt problem, så er svaret «sånn er livet». Det er ekstremt slitsomt! Og alle de menneskene uten barn og forpliktelser som mener at hvis jeg bare gjør sånn eller slik så går alt bra 

Bare luk de ut! Det er det jeg har begynt med nå. Jeg har ingen rom i livet for folk som ikke gir like mye som de tar 

Anonymkode: 370ea...a8d

Vi har vært venner i 10 år, og jeg liker henne i utgangspunktet. Men mitt behov er å treffes over en felles aktivitet. Dersom folk trenger noe annet eller mer av meg enn de møtepunktene jeg har å gi, så kommer det ikke til å skje. Jeg blir ikke utnyttet, jeg kommuniserer at der ikke er mer å hente. Og så lar jeg være å svare telefonen når jeg ikke har tid eller krefter til "trauma-dumping" via telefon  - som egentlig da betyr at jeg lar være å svare telefonen nesten hver eneste gang, for jeg har aldri tid eller krefter til det. Jeg må bygge meg opp og holde meg sterk, aller mest fordi det syke barnet mitt trenger meg. 

Kontrasten her ligger jo i at behovene våre er helt i utakt. For 10 år siden bodde også hennes barn hjemme, hun hadde en jobb med turnus og mye kjøring og mange nye kurs å oppdatere seg i osv osv. Og byen hun bodde i, hadde mange fritidstilbud, i tillegg til at hun selv var friskere. Da kunne hun speile seg i mitt liv og se omtrent det samme som hun selv levde med. De folka som ligner på oss selv, dem forstår vi liksom litt bedre. Vi ser oss selv i dem.

Nå når alt dette er endret, er hun jo fortsatt en fin person. Jeg "luker" ikke ut folk, jeg er venn med alle til jeg dør, jeg. Men det som er vanskelig er jo at sånne som henne rett og slett ikke tror på meg når jeg sier det. Hun tror nok innerst inne at jeg ikke vil, selv om jeg tydelig uttaler at jeg ikke kan.

Anonymkode: 89400...67e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

 

 

Nå når alt dette er endret, er hun jo fortsatt en fin person. Jeg "luker" ikke ut folk, jeg er venn med alle til jeg dør, jeg. Men det som er vanskelig er jo at sånne som henne rett og slett ikke tror på meg når jeg sier det. Hun tror nok innerst inne at jeg ikke vil, selv om jeg tydelig uttaler at jeg ikke kan.

Anonymkode: 89400...67e

Kanskje du må ta den praten med henne om nettopp det du skriver her? Om hun stadig kommer med dårlig skjulte bebreidelser, eller om du leser bebreidelser inn i det hun sier/skriver, så bør det avklares mellom dere eller så ender det med at dere begge sitter og er frustrert over den andre. Kanskje du må si, i klartekst at i din kalender er full og at enda så gjerne du kunne tenke deg å treffe henne så er det ikke rom sånn det er nå. 

Anonymkode: a9b21...365

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 20.5.2023 den 11.53):

Kanskje du må ta den praten med henne om nettopp det du skriver her? Om hun stadig kommer med dårlig skjulte bebreidelser, eller om du leser bebreidelser inn i det hun sier/skriver, så bør det avklares mellom dere eller så ender det med at dere begge sitter og er frustrert over den andre. Kanskje du må si, i klartekst at i din kalender er full og at enda så gjerne du kunne tenke deg å treffe henne så er det ikke rom sånn det er nå. 

Anonymkode: a9b21...365

Oppdatering herfra:
Nå har vi hatt et fint møte i helga. Det var pinse og langhelg, så jeg hadde en hel lørdag jeg kunne gjøre ingenting. Da hadde vi oss en felles middag og en god pratekveld og så litt krim sammen. Jeg tror det begynner å synke inn at jeg faktisk har det ganske pressa, for hun sa ved et par anledninger "du som er så opptatt" og "du som har det så travelt". (Som kommentar på at jeg ofte ikke svarer telefonen.)

I alle fall ingen hard feelings da hun dro hjem den kvelden, sånn som jeg kunne se det. 

Anonymkode: 89400...67e