Flytting til Australia med barneskolebarn

[Anonym bruker]

Jeg trenger råd/innspill fra dere medmødre (og evt. fedre).

Helt kort: Gift med en australiener (og vil derfor kunne få oppholdstillatelse i Australia). Vi har tre barn i barneskolealder, eldste i 4. klasse. Barna har australsk statsborgerskap, men har kun bodd i Norge, bortsett fra relativt korte opphold i Australia. De snakker ok engelsk (og læringskurven i engelsk er bratt når vi er på ferie i Australia).

Vi lurer nå på å flytte til Australia. I første omgang for en "prøveperiode" på 2-3 år. Hadde det bare vært oss voksne, kunne jeg for min del reist på dagen. Men barna gjør meg usikker på det å skulle flytte til et annet land. Hvordan vil det være å begynne på australsk skole? Vil de få seg venner, eller vil de bli de "rare" norske barna? Dette er bare eksempler på bekymringer jeg har.

Samtidig som jeg har bekymringer for evt. flytting, tenker jeg det ville vært idiotisk å ikke i det minste bo noen år i Australia mens barna ennå er barn (flytting mens de går på ungdomsskolen/vgs, er nok lite gunstig). Vi ville evt. ha flyttet til en by i Australia med svært godt klima, et paradis ift området vi bor i her i Norge. Vi har ca. like mye famile i Australia som i Norge. Jobb og økonomimessig går det helt fint å flytte.

Noen råd/innspill/tanker når det gjelder det å evt. skulle flytte barn i barneskolealder til en land så langt unna?? 

Blir det for opprivende å flytte barn så langt? 

Anonymkode: 79b7a...66d

[ReneRene]

Hva vil dere flytte fra? Det er jo litt vesentlig, og også hva dere ønsker ved å bo i Australia.

Vi flyttet også langt unna da vi barna var små, og det gikk fint på alle måter, men Australia vet jeg minimalt om. Mannen din har jo mer kunnskap over hvor inkluderende de er, om sosiale normer og kulturen der. 

Jeg vet bare om to som bor der, og hun ene har bodd der i flere år og stortrives. Var 18 da hun flyttet dit, studere og har jobb nå. Ikke ønske om å flytte hjem igjen. Den andre vet jeg ikke så mye om annet at vedkommende også trives veldig der. 

[Anonym bruker]

For barn spiller det ingen rolle om det er en flytur på 4 timer, 14 timer eller 24 timer hjem, de flytter til et annet land og det er det som er opplevelsen.

Ikke tenk så mye, bare gjør det. Det er uansett hvordan det går en opplevelse de tar med seg videre i livet, de årene de bodde i pappas hjemland.

Jeg har ingen erfaring med barneskolene der, men har et tantebarn på 21 år som studerer der.

Anonymkode: ae5d0...b13

[Anonym bruker]

Du kjenner jo barna dine best. Hvor robuste er de som typer? Og er de utadvendte og kommer lett i kontakt med andre barn?

Jeg flyttet selv som 6-åring og som 10-åring (langt unna hverandre disse stedene, selv om alle er i Norge).
Jeg tålte det godt første gang. Litt fordi jeg flyttet til et sted hvor ungene var nysgjerrige på nye som kom flyttende og inviterte meg ut på lek fra første stund.

Andre gangen jeg flyttet fikk det stor påvirkning på resten av livet mitt. Kom til et mye tøffere miljø, hvor jeg ikke automatisk ble inkludert. Og jeg turte ikke å ta plass.

Datteren min tør heller ikke å ta plass på nye steder/ miljøer. Hun hadde klart seg, men det hadde kostet litt og jeg vil så langt det er mulig la henne vokse opp på et sted. Bestevenninna hennes er motsatt og får kontakt med nye mennesker uansett hvor hun er, så hun hadde garantert klart seg bra.

Anonymkode: 77cbe...ebd

[Anonym bruker]

Når de er såpass små hadde jeg ikke stusset. Verre når de er større og har mer behov for sine venner og idrett osv. Har selv bodd i Australia og hadde flyttet tilbake på flekken hadde jeg hatt sjans. Fantastisk land med varme inkluderende mennesker. 

Anonymkode: d2865...b95

[Anonym bruker]

Kjenner en helnorsk familie som bodde der i 3 år. Barna var litt eldre enn dine da de dro. Kun to av de 4 barna ble med hjem igjen. De to eldste ble der for å studere ferdig. Det gikk kjempefint

Anonymkode: 1e957...5c6

[*Miss Marple*]

Jeg tenker at det nesten er en sjanse dere ikke kan la gå fra dere. Det er størst sjans for at det blir en opplevelse for livet, og så har dere jo retrettmulighet om ting ikke går som dere ønsker. 

[sug lut]

Det er fantastisk fint å bo utenlands med barn når forholdene ligger til rette som det høres ut som det gjør for dere. Hvordan er det med jobbmuligheter for deg?

[Anonym bruker]

Gjør det. For en opplevelse for hele familien . Slippe det tragiske klimaet som er i Norge 

Anonymkode: 285c3...ebf

[Anonym bruker]

Jeg synes absolutt at dere skulle gjøre det! Det er både en opplevelse og en mulighet for ungene å bli kjent med farens hjemland. Nye impulser og det å se at det ikke bare er i Norge det er bra å bo, er god lærdom å ta med seg. Vi bodde noen år i utlandet, og angrer absolutt ikke på det.

Men det som er viktig å ha i bakhodet og være forberedt på, er at når man flytter tilbake til Norge, uansett om det er etter 2 eller 5 år (eller lengre), er det ikke nødvendigvis sånn at man bare faller på plass igjen der man var når man dro. Verken for barn eller voksne. Både de som har vært "ute" og de som fortsetter livet sitt "hjemme" forandrer seg og har opplevelser fra disse årene som man ikke har delt. Det er noe som forsvinner underveis. Det er i seg selv ikke negativt og der er overkommelig. Men det er viktig å være klar over det, man kommer ikke tilbake og havner akkurat der man dro. Bestevenninnen som synes at det er stor stas når man kommer hjem på ferie, har kanskje ikke helt samme plass til den "gamle" venninnen i hverdagslivet.  Det kan gjelde oss voksne også, forresten, ikke bare ungene.  

Men som sagt, det er masse positivt med å dra ut og oppleve andre ting, og kanskje ekstra lurt / viktig når det er et land man har biologisk tilknytning til og familie som man får sjans til å bli bedre kjent med. 

Anonymkode: 361f4...b08

[Anonym bruker]

Det går helt sikkert fint. Dere voksne kan jo også inngå en avtale at om dersom det ikke fungerer på skolen etter et år så flytter dere tilbake til Norge. 

Selv bodde jeg 3 år i Tyrkia med mitt barn og det gikk kjempefint. H*n gikk på privatskole og fikk veldig god opplæring i tyrkisk, etter 5 mnd kunne h*n snakke noenlunde flytende. I tillegg hadde h*n undervisning via globalskolen i Norge (nettbasert undervisning, usikker på om det tilbudet finnes ennå.) 

Dere kan jo sjekke om de har sommerskole eller ekstra kurs for elever fra utlandet.

Anonymkode: 77943...366

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Du kjenner jo barna dine best. Hvor robuste er de som typer? Og er de utadvendte og kommer lett i kontakt med andre barn?

Jeg flyttet selv som 6-åring og som 10-åring (langt unna hverandre disse stedene, selv om alle er i Norge).
Jeg tålte det godt første gang. Litt fordi jeg flyttet til et sted hvor ungene var nysgjerrige på nye som kom flyttende og inviterte meg ut på lek fra første stund.

Andre gangen jeg flyttet fikk det stor påvirkning på resten av livet mitt. Kom til et mye tøffere miljø, hvor jeg ikke automatisk ble inkludert. Og jeg turte ikke å ta plass.

Datteren min tør heller ikke å ta plass på nye steder/ miljøer. Hun hadde klart seg, men det hadde kostet litt og jeg vil så langt det er mulig la henne vokse opp på et sted. Bestevenninna hennes er motsatt og får kontakt med nye mennesker uansett hvor hun er, så hun hadde garantert klart seg bra.

Anonymkode: 77cbe...ebd

Barna har gode forutsetninger, men jeg bekymrer meg allikevel for at overgangen skal bli for vanskelig. De er godt integrerte i området vi bor i nå, har mange og gode venner, etc. Føler det er noe risikabelt sosialt sett å flytte, men samtidig har vi jo returmuligheter. For meg er det ikke så viktig hvor vi bor, men tenker altså på om evt. flytting kan bli vanskelig for barna.

Jeg tenker også på hvordan vi evt. skal løse det om to av tre barn trives og vil bli boende, mens den tredje mistrives.

Det er kum hensynet til barna som gjør at jeg er usikker på flytting. Samtidig ser jeg for meg at barna (med rette) vil stille spørsmål ved hvorfor vi ikke bodde noen år i Australia. Det er jo egentlig en fantastiske mulighet  vi har, en enkel "billett" til dette fantastiske landet. 

HI

Anonymkode: 79b7a...66d

[Anonym bruker]

sug lut skrev (1 time siden):

Det er fantastisk fint å bo utenlands med barn når forholdene ligger til rette som det høres ut som det gjør for dere. Hvordan er det med jobbmuligheter for deg?

Ikke så gode jobbmuligheter for meg. Jeg måtte evt. ha tatt noen tilleggsstudier. Jeg er motivert for studier om vi tenker å bli boende over tid, men i første omgang ville jeg nok vært hjemmeværende. Mannen vil enkelt få en godt betalt jobb. 

Anonymkode: 79b7a...66d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg synes absolutt at dere skulle gjøre det! Det er både en opplevelse og en mulighet for ungene å bli kjent med farens hjemland. Nye impulser og det å se at det ikke bare er i Norge det er bra å bo, er god lærdom å ta med seg. Vi bodde noen år i utlandet, og angrer absolutt ikke på det.

Men det som er viktig å ha i bakhodet og være forberedt på, er at når man flytter tilbake til Norge, uansett om det er etter 2 eller 5 år (eller lengre), er det ikke nødvendigvis sånn at man bare faller på plass igjen der man var når man dro. Verken for barn eller voksne. Både de som har vært "ute" og de som fortsetter livet sitt "hjemme" forandrer seg og har opplevelser fra disse årene som man ikke har delt. Det er noe som forsvinner underveis. Det er i seg selv ikke negativt og der er overkommelig. Men det er viktig å være klar over det, man kommer ikke tilbake og havner akkurat der man dro. Bestevenninnen som synes at det er stor stas når man kommer hjem på ferie, har kanskje ikke helt samme plass til den "gamle" venninnen i hverdagslivet.  Det kan gjelde oss voksne også, forresten, ikke bare ungene.  

Men som sagt, det er masse positivt med å dra ut og oppleve andre ting, og kanskje ekstra lurt / viktig når det er et land man har biologisk tilknytning til og familie som man får sjans til å bli bedre kjent med. 

Anonymkode: 361f4...b08

Takk for gode innspill! 

HI

Anonymkode: 79b7a...66d