Hvorfor må ofte gjester og nyinnflyttede ta initiativ til å bli kjent?

[ReneRene]

På kort tid har jeg lest innlegg om dette problemet, hvor en elev kom som ny på skolen, en gjest som ble plassert på et bord hvor de andre kjente hverandre og hun ikke ble inkludert i samtalen, og nå en tråd på et annet forum hvor alle naboene var samlet i går uten å ha invitert den ene naboen som tydeligvis var den siste som flyttet inn i nabolaget. 

Når disse har tatt opp problemet med å føle seg utenfor og ignorert, så spør så mange om de selv har tatt initiativ til å bli kjent eller komme seg inn i gjengen og miljøet. Og jeg lurer på hvorfor det skal være nødvendig i Norge- at de ukjente bør ta initiativet?

Andre steder så er det jo naturlig at det er omvendt. At de som er flere kjente og etablerte i kretsen inviterer de nye. Det er helt vanlig høflighet og kutyme. Hvorfor er det annerledes her i Norge? 

Jeg har opplevd det samme da jeg kom som ny student til en by langt hjemmefra. Ingen tok initiativ, så jeg måtte gjøre det selv. Da var det greit og jeg ble fort inkludert da, men hadde jeg vært mer usikker og mer sjenert så ville jeg jo blitt gående mye alene mye lengre tydeligvis. Da jeg flyttet hit var det annerledes, for her bor det flere utlendinger, og de drar deg jo inn i miljøet mer som skikk og bruk.

Så hvorfor er nordmenn så dårlige på å ønske folk velkommen og inkludere de nye, om det er på skole eller i nabolag? 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (7 minutter siden):

På kort tid har jeg lest innlegg om dette problemet, hvor en elev kom som ny på skolen, en gjest som ble plassert på et bord hvor de andre kjente hverandre og hun ikke ble inkludert i samtalen, og nå en tråd på et annet forum hvor alle naboene var samlet i går uten å ha invitert den ene naboen som tydeligvis var den siste som flyttet inn i nabolaget. 

Når disse har tatt opp problemet med å føle seg utenfor og ignorert, så spør så mange om de selv har tatt initiativ til å bli kjent eller komme seg inn i gjengen og miljøet. Og jeg lurer på hvorfor det skal være nødvendig i Norge- at de ukjente bør ta initiativet?

Andre steder så er det jo naturlig at det er omvendt. At de som er flere kjente og etablerte i kretsen inviterer de nye. Det er helt vanlig høflighet og kutyme. Hvorfor er det annerledes her i Norge? 

Jeg har opplevd det samme da jeg kom som ny student til en by langt hjemmefra. Ingen tok initiativ, så jeg måtte gjøre det selv. Da var det greit og jeg ble fort inkludert da, men hadde jeg vært mer usikker og mer sjenert så ville jeg jo blitt gående mye alene mye lengre tydeligvis. Da jeg flyttet hit var det annerledes, for her bor det flere utlendinger, og de drar deg jo inn i miljøet mer som skikk og bruk.

Så hvorfor er nordmenn så dårlige på å ønske folk velkommen og inkludere de nye, om det er på skole eller i nabolag? 

Jeg tenker at i mindre forsamlinger/avgrensede forsamlinger, der det er mulig å vite hvem som er nye, så hviler det et ekstra ansvar på de som er der fra før å inkludere. F.eks. er der ansatt en ny i selskapet så synes jeg det hviler et ansvar på de som er der fra før å invitere den nye til å spise lunsj samtidig, på samme bord slik at den nye ikke sitter alene, men blir inkludert. 
Når man da sitter ved bord der alle andre enn én kjenner hverandre så vil det være forventet at de snakker om tema som alle kan delta i. Men så er det også forventet at den nye også bidra i samtalen. Sitter den nye helt stille og bare bidrar med enstavelsesord om den blir snakket direkte til, vil inkluderingen ta mye lenger tid. Da ender den nye fort opp som en passiv deltager i samtalen. 

Mange steder er det ikke mulig å vite hvem som er nye. Der vil det kreve litt ekstra av den som er nye ved at denne tar initiativet til å samhandle med andre.   

Så i mindre forsamlinger, der det tydelig er en nye  vil de andre, i gode miljø, legge tilrette for inkludering og at den nye skal føle seg vel. Så kan det være ting som gjør at man ikke legger merke til at noen føler seg utenfor, f,eks. at man selv har mange oppgaver, da er det jo fint om den nye kan ta initiativ selv. Alternativer er jo at man sitter alene og føler seg utenfor. Så selv om det ideelt sett er de som er etablert i miljøet som har ansvar for integrering, så er den nye ikke fritatt for ansvar for å hjelpe til med sin egen integrering. 

Anonymkode: 461e3...4f8

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Jeg tenker at i mindre forsamlinger/avgrensede forsamlinger, der det er mulig å vite hvem som er nye, så hviler det et ekstra ansvar på de som er der fra før å inkludere. F.eks. er der ansatt en ny i selskapet så synes jeg det hviler et ansvar på de som er der fra før å invitere den nye til å spise lunsj samtidig, på samme bord slik at den nye ikke sitter alene, men blir inkludert. 
Når man da sitter ved bord der alle andre enn én kjenner hverandre så vil det være forventet at de snakker om tema som alle kan delta i. Men så er det også forventet at den nye også bidra i samtalen. Sitter den nye helt stille og bare bidrar med enstavelsesord om den blir snakket direkte til, vil inkluderingen ta mye lenger tid. Da ender den nye fort opp som en passiv deltager i samtalen. 

Mange steder er det ikke mulig å vite hvem som er nye. Der vil det kreve litt ekstra av den som er nye ved at denne tar initiativet til å samhandle med andre.   

Så i mindre forsamlinger, der det tydelig er en nye  vil de andre, i gode miljø, legge tilrette for inkludering og at den nye skal føle seg vel. Så kan det være ting som gjør at man ikke legger merke til at noen føler seg utenfor, f,eks. at man selv har mange oppgaver, da er det jo fint om den nye kan ta initiativ selv. Alternativer er jo at man sitter alene og føler seg utenfor. Så selv om det ideelt sett er de som er etablert i miljøet som har ansvar for integrering, så er den nye ikke fritatt for ansvar for å hjelpe til med sin egen integrering. 

Anonymkode: 461e3...4f8

Nei, selvfølgelig må nye vise vilje til å bli inkludert. Men i de tre tilfellene jeg nevnte så vet jo alle godt hvem som er nye, både i klassen, ved bordet og i et nabolag. Man inviterer jo ikke alle unntatt en. Veldig spesiell oppførsel. 

[Anonym bruker]

Er det nå jeg skal komme med: Hvordan kretser er det du vanker i, egentlig? Anbefaler deg å finne andre venner og bekjente.

🤣🤣🤣

Anonymkode: f8bfe...14b

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (16 minutter siden):

Nei, selvfølgelig må nye vise vilje til å bli inkludert. Men i de tre tilfellene jeg nevnte så vet jo alle godt hvem som er nye, både i klassen, ved bordet og i et nabolag. Man inviterer jo ikke alle unntatt en. Veldig spesiell oppførsel. 

Det å inviterer alle uten om én er en uting, helt uavhengig av om naboen er nyinnflyttet eller ikke.  Ettersom jeg kjenner folk som med den største selvfølgelighet har invitert alle uten om et par stykker så vet jeg at folk gjør dette. "Når jeg er voksen trenger jeg bare invitere de jeg vil".... Folk med slike holdninger er i mindretall og for disse har det ingenting å si om noen er ny i nabolaget eller ikke. De inviterer de de vil og ser på ekskludering som sin rett. Heldigvis er de fleste inkluderende da.

Anonymkode: 461e3...4f8

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Er det nå jeg skal komme med: Hvordan kretser er det du vanker i, egentlig? Anbefaler deg å finne andre venner og bekjente.

🤣🤣🤣

Anonymkode: f8bfe...14b

Jah. Men de jeg leser om på ulike forum er jo ikke i min krets 🙂

[Anonym bruker]

At man ikke tar overdrevet mye initiativ er en del av den norske kulturen som mange utlendinger ikke syns er spesielt sympatisk. 

Det vil si, helt til man skjønner hva som er idealene her. Å være til bry er det verste man kan være i Norge. Å anmasse seg på andre er per definisjon å være til bry. Dersom man snubler opp i en situasjon hvor det er naturlig å komme i prat uten noen spesiell foranledning eller forventning, da kan du finne dine beste venner her. Og den du snakker med kan komme til å be deg spontant hjem på mat, gi deg et rom for natten og låne deg bilen sin neste dag. Mens det å gå rundt og ringe på dører og si "hei, jeg er Anna, den nye naboen din" vil bli oppfattet som anmassende. Og det samme gjelder motsatt vei, de "gamle" beboerne kan ikke ringe på og presentere seg. De må vente til dere tilfeldigvis er ute i oppkjørselen samtidig, da kan de si hei og spørre litt. 

Der er mange uskrevne regler for dette, og det er ikke så lett å finne ut av dem hvis man ikke er oppvokst her. Jeg kan ikke si helt når jeg fant ut av dem, men de ligger liksom i oppdragelsen. En finsk spaltist skrev om "den norske armen" som er fryktelig pinlig og uhøflig i andre land. Da jeg var barn, kalte vi den "pensjonat-arm". Altså at man rekker ut hånda tvers over spisebordet for å hente smøret, i stedet for å be andre sende det. I Norge er dette faktisk høfligere enn å plage andre med å snakke til dem! 

En amerikaner på et nytt sted kan komme til å stille seg  i døra til fellesstua på studenthjemmet, og så presentere seg høyt og tydelig for alle som sitter der fra før. I USA er dette kanskje god latin, men i mange europeiske land (Norge inkludert) vil dette oppfattes som helt utrolig brautende og uhøflig. Man forlanger jo at alle skal skifte fokus, avbryte sine interne samtaler, se på deg, høre på deg, og til slutt ønske deg velkommen og si deg navnet sitt. En tilsvarende situasjon for en norsk student ville være at han/hun gikk inn døra, ble stående rett innafor i et sekund eller to, og hvis noen kikket opp, kunne han/hun nikke diskret til dem og kanskje smile litt. Så ville hen liste seg inn i rommet og finne den mest diskrete sitteplassen i det fjerneste hjørnet, og spørre de nærmeste lavt om stolen var opptatt. Da kan hen endelig sette seg, og stille seg til disposisjon for samtaler (men ikke starte dem selv.)

En nederlandsk venn av meg var på utvekslingsbesøk i Norge under studiene. Han var så innmari arg på at "nordmenn bare går, midt i samtalen!" Han syns det var utrolig frekt. Selv hadde jeg aldri lagt merke til at sånt skjer, men så skjønte jeg hva han mente. Når to nordmenn møtes, står de gjerne med hendene i lomma begge to. De sier ikke goddag, det holder å si "jaså?". Og en nordmann kan stikke når det blir en naturlig pause i samtalen. Når begge har sagt sitt og ingen ser ut til å ha mer på hjertet, kan han gå derfra med æren i behold. Man kan ta avskjed i høyden med et lite nikk, men oftest med ingen ting. I Nederland var en samtale alltid initiert ved at folk hilste, dvs tok hverandre i hånda, kysset på begge kinn og noen ganger attpåtil på høyre-venstre-høyre; og når samtalen var slutt, da startet hele sirkuset på nytt. Hvis to personer møtes kan man jo holde det ut, men hvis det er f eks to par som møtes, da må jo alle fire ta hele runden både ved start og slutt. Og en så anmassende oppførsel makter ikke en nordmann. Han får grønn ull på ryggen ved tanken på å lekekysse fjerne bekjente tre ganger før og tre ganger etter hver samtale. Da går han heller over på andre fortauet for å slippe.

Anonymkode: 43f9a...8ab

[Anonym bruker]

Enig i at alle bør ta ansvar for å inkludere og å bli kjent. Med det mener jeg også de nye. Når jeg flyttet inn i nytt nabolag og når jeg begynte i ny jobb la jeg ikke alt ansvaret over på andre mens jeg satt stille i båten. Jeg valgte å ta ansvar selv, bli kjent med de andre, by på meg selv og på den måten selv bidra til at mitt ønske ble oppfylt: Bli kjent med naboer og kollegaer. 
Vil man ha noe må man bidra selv. Og har man bodd et sted i 5år uten å ha løftet mer enn lillefingeren for å bli kjent med naboene. Vel, da må man nesten skylde litt på seg selv…… 

Anonymkode: 6ef2d...51e

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

At man ikke tar overdrevet mye initiativ er en del av den norske kulturen som mange utlendinger ikke syns er spesielt sympatisk. 

Det vil si, helt til man skjønner hva som er idealene her. Å være til bry er det verste man kan være i Norge. Å anmasse seg på andre er per definisjon å være til bry. Dersom man snubler opp i en situasjon hvor det er naturlig å komme i prat uten noen spesiell foranledning eller forventning, da kan du finne dine beste venner her. Og den du snakker med kan komme til å be deg spontant hjem på mat, gi deg et rom for natten og låne deg bilen sin neste dag. Mens det å gå rundt og ringe på dører og si "hei, jeg er Anna, den nye naboen din" vil bli oppfattet som anmassende. Og det samme gjelder motsatt vei, de "gamle" beboerne kan ikke ringe på og presentere seg. De må vente til dere tilfeldigvis er ute i oppkjørselen samtidig, da kan de si hei og spørre litt. 

Der er mange uskrevne regler for dette, og det er ikke så lett å finne ut av dem hvis man ikke er oppvokst her. Jeg kan ikke si helt når jeg fant ut av dem, men de ligger liksom i oppdragelsen. En finsk spaltist skrev om "den norske armen" som er fryktelig pinlig og uhøflig i andre land. Da jeg var barn, kalte vi den "pensjonat-arm". Altså at man rekker ut hånda tvers over spisebordet for å hente smøret, i stedet for å be andre sende det. I Norge er dette faktisk høfligere enn å plage andre med å snakke til dem! 

En amerikaner på et nytt sted kan komme til å stille seg  i døra til fellesstua på studenthjemmet, og så presentere seg høyt og tydelig for alle som sitter der fra før. I USA er dette kanskje god latin, men i mange europeiske land (Norge inkludert) vil dette oppfattes som helt utrolig brautende og uhøflig. Man forlanger jo at alle skal skifte fokus, avbryte sine interne samtaler, se på deg, høre på deg, og til slutt ønske deg velkommen og si deg navnet sitt. En tilsvarende situasjon for en norsk student ville være at han/hun gikk inn døra, ble stående rett innafor i et sekund eller to, og hvis noen kikket opp, kunne han/hun nikke diskret til dem og kanskje smile litt. Så ville hen liste seg inn i rommet og finne den mest diskrete sitteplassen i det fjerneste hjørnet, og spørre de nærmeste lavt om stolen var opptatt. Da kan hen endelig sette seg, og stille seg til disposisjon for samtaler (men ikke starte dem selv.)

En nederlandsk venn av meg var på utvekslingsbesøk i Norge under studiene. Han var så innmari arg på at "nordmenn bare går, midt i samtalen!" Han syns det var utrolig frekt. Selv hadde jeg aldri lagt merke til at sånt skjer, men så skjønte jeg hva han mente. Når to nordmenn møtes, står de gjerne med hendene i lomma begge to. De sier ikke goddag, det holder å si "jaså?". Og en nordmann kan stikke når det blir en naturlig pause i samtalen. Når begge har sagt sitt og ingen ser ut til å ha mer på hjertet, kan han gå derfra med æren i behold. Man kan ta avskjed i høyden med et lite nikk, men oftest med ingen ting. I Nederland var en samtale alltid initiert ved at folk hilste, dvs tok hverandre i hånda, kysset på begge kinn og noen ganger attpåtil på høyre-venstre-høyre; og når samtalen var slutt, da startet hele sirkuset på nytt. Hvis to personer møtes kan man jo holde det ut, men hvis det er f eks to par som møtes, da må jo alle fire ta hele runden både ved start og slutt. Og en så anmassende oppførsel makter ikke en nordmann. Han får grønn ull på ryggen ved tanken på å lekekysse fjerne bekjente tre ganger før og tre ganger etter hver samtale. Da går han heller over på andre fortauet for å slippe.

Anonymkode: 43f9a...8ab

Morsomt innlegg. Kom til å tenke på en amerikaner som venninnen min ble sammen med. Vi inviterte dem på en ganske stor sammenkomste og han åpnet med å "dure rundt" og si "la meg presentere meg" til alle og enhver, og folk bare så fort på hverandre og noen mumlet litt spydig "hva tror han at han er?"  Så ja... det er nok forventet at nyankomne ikke tar særlig plass, men venter til de får en slags invitasjon i form av smil eller blikk. Det er igrunnen litt morsomt, men det kan jo være veldig kjipt i noen settinger også. 

[sug lut]

Hvis det å ta hilserunden oppfattes som rart sier jo det kun at man omgås folk uten oppdragelse, da, det er jo leit. Jeg omgås heldigvis folk som vet at å presentere seg er både riktig og viktig og dessuten åpner dørene til de samtalene man trenger å inkluderes i.

Ansvaret for å oppsøke kontakt ligger hos den som kommer flyttende. Si hei, ta verv, still på dugnad, vær synlig og gli inn. Ansvaret for å være åpne for å ta i mot den initielle kontakten ligger hos de som bor der, men de har fulle liv fra før, det er ikke gitt at man klikker med en ny utover det overfladiske. 

Endret 19. mai 2023 av sug lut

[ReneRene]

sug lut skrev (6 minutter siden):

Hvis det å ta hilserunden oppfattes som rart sier jo det kun at man omgås folk uten oppdragelse, da, det er jo leit. Jeg omgås heldigvis folk som vet at å presentere seg er både riktig og viktig og dessuten åpner dørene til de samtalene man trenger å inkluderes i.

Ansvaret for å oppsøke kontakt ligger hos den som kommer flyttende. Si hei, ta verv, still på dugnad, vær synlig og gli inn. Ansvaret for å være åpne for å ta i mot den initielle kontakten ligger hos de som bor der, men de har fulle liv fra før, det er ikke gitt at man klikker med en ny utover det overfladiske. 

Jeg tror du muligens ikke tenker på mennesker som er mer introverte, som kanskje har sosial angst eller bare er mer usikre personer. Det er jo ikke akkurat så enkelt for dem å hive seg uti dugnad og verv mm. De trenger nok en litt mer synlig utstrakt hånd. Det er jo gjerne i de settingene vi må tenke litt på å inkludere nye, og hvor det ellers fort blir kjipt å være ny uten å få helt innpass. 

[Anonym bruker]

sug lut skrev (8 timer siden):

Hvis det å ta hilserunden oppfattes som rart sier jo det kun at man omgås folk uten oppdragelse, da, det er jo leit. Jeg omgås heldigvis folk som vet at å presentere seg er både riktig og viktig og dessuten åpner dørene til de samtalene man trenger å inkluderes i.

Å ta hilserunden er høflig og pent gjort. Man sprer det litt ut over, sånn at man hilser på alle de ulike folka i løpet av selskapet, ved at man finner en naturlig luke i en annens samtale der man kan flette inn en presentasjon av seg selv, og gjerne spørre hvordan den andre personen kjenner vertinnen osv osv. 

Å stille seg i døra og henvende seg til et helt rom, med info om seg selv, det er faux-pas i veldig mange land, men visstnok helt OK i USA. I Norge har jeg aldri opplevd at noen presenterer seg på den måten i en sosial setting. 

Anonymkode: 43f9a...8ab

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (9 timer siden):

Så ja... det er nok forventet at nyankomne ikke tar særlig plass, men venter til de får en slags invitasjon i form av smil eller blikk. Det er igrunnen litt morsomt, men det kan jo være veldig kjipt i noen settinger også. 

Feilen er vel at når man er vokst opp et sted hvor det gjøres på en annen måte, så vet man ikke automatisk at man har tråkka i salaten før man står der. 

Anonymkode: 43f9a...8ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

At man ikke tar overdrevet mye initiativ er en del av den norske kulturen som mange utlendinger ikke syns er spesielt sympatisk. 

Det vil si, helt til man skjønner hva som er idealene her. Å være til bry er det verste man kan være i Norge. Å anmasse seg på andre er per definisjon å være til bry. Dersom man snubler opp i en situasjon hvor det er naturlig å komme i prat uten noen spesiell foranledning eller forventning, da kan du finne dine beste venner her. Og den du snakker med kan komme til å be deg spontant hjem på mat, gi deg et rom for natten og låne deg bilen sin neste dag. Mens det å gå rundt og ringe på dører og si "hei, jeg er Anna, den nye naboen din" vil bli oppfattet som anmassende. Og det samme gjelder motsatt vei, de "gamle" beboerne kan ikke ringe på og presentere seg. De må vente til dere tilfeldigvis er ute i oppkjørselen samtidig, da kan de si hei og spørre litt. 

Der er mange uskrevne regler for dette, og det er ikke så lett å finne ut av dem hvis man ikke er oppvokst her. Jeg kan ikke si helt når jeg fant ut av dem, men de ligger liksom i oppdragelsen. En finsk spaltist skrev om "den norske armen" som er fryktelig pinlig og uhøflig i andre land. Da jeg var barn, kalte vi den "pensjonat-arm". Altså at man rekker ut hånda tvers over spisebordet for å hente smøret, i stedet for å be andre sende det. I Norge er dette faktisk høfligere enn å plage andre med å snakke til dem! 

En amerikaner på et nytt sted kan komme til å stille seg  i døra til fellesstua på studenthjemmet, og så presentere seg høyt og tydelig for alle som sitter der fra før. I USA er dette kanskje god latin, men i mange europeiske land (Norge inkludert) vil dette oppfattes som helt utrolig brautende og uhøflig. Man forlanger jo at alle skal skifte fokus, avbryte sine interne samtaler, se på deg, høre på deg, og til slutt ønske deg velkommen og si deg navnet sitt. En tilsvarende situasjon for en norsk student ville være at han/hun gikk inn døra, ble stående rett innafor i et sekund eller to, og hvis noen kikket opp, kunne han/hun nikke diskret til dem og kanskje smile litt. Så ville hen liste seg inn i rommet og finne den mest diskrete sitteplassen i det fjerneste hjørnet, og spørre de nærmeste lavt om stolen var opptatt. Da kan hen endelig sette seg, og stille seg til disposisjon for samtaler (men ikke starte dem selv.)

En nederlandsk venn av meg var på utvekslingsbesøk i Norge under studiene. Han var så innmari arg på at "nordmenn bare går, midt i samtalen!" Han syns det var utrolig frekt. Selv hadde jeg aldri lagt merke til at sånt skjer, men så skjønte jeg hva han mente. Når to nordmenn møtes, står de gjerne med hendene i lomma begge to. De sier ikke goddag, det holder å si "jaså?". Og en nordmann kan stikke når det blir en naturlig pause i samtalen. Når begge har sagt sitt og ingen ser ut til å ha mer på hjertet, kan han gå derfra med æren i behold. Man kan ta avskjed i høyden med et lite nikk, men oftest med ingen ting. I Nederland var en samtale alltid initiert ved at folk hilste, dvs tok hverandre i hånda, kysset på begge kinn og noen ganger attpåtil på høyre-venstre-høyre; og når samtalen var slutt, da startet hele sirkuset på nytt. Hvis to personer møtes kan man jo holde det ut, men hvis det er f eks to par som møtes, da må jo alle fire ta hele runden både ved start og slutt. Og en så anmassende oppførsel makter ikke en nordmann. Han får grønn ull på ryggen ved tanken på å lekekysse fjerne bekjente tre ganger før og tre ganger etter hver samtale. Da går han heller over på andre fortauet for å slippe.

Anonymkode: 43f9a...8ab

Det er lenge siden jeg har lest en samling med så mye vrøvl! Hjelpe meg, du er jo så langt ut på viddene at den eneste du treffer der er Sanna. 

Anonymkode: 650e3...0c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Det er lenge siden jeg har lest en samling med så mye vrøvl! Hjelpe meg, du er jo så langt ut på viddene at den eneste du treffer der er Sanna. 

Anonymkode: 650e3...0c7

Neida. Jeg er bare ikke så ung og uerfaren som du.

Anonymkode: 43f9a...8ab

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Neida. Jeg er bare ikke så ung og uerfaren som du.

Anonymkode: 43f9a...8ab

Men hersketeknikken må du jobbe litt med, gamlemor 

Anonymkode: 650e3...0c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Men hersketeknikken må du jobbe litt med, gamlemor 

Anonymkode: 650e3...0c7

Unødvendig, ettersom jeg bare trenger å ha rett i det jeg sier. Det holder for meg, og jeg vet at jeg har det. 
 

Anonymkode: 43f9a...8ab