Okay, jeg trenger innspill

[Anonym bruker]

Jeg har få venner her jeg bor, men et par gode venninner har jeg jo. Hun ene av disse føler jeg var den som sto meg nærmest.ø, men det siste året har hun svinnet hen. I begynnelsen tenkte jeg at det var fordi hun var for opptatt med jobb og familie, men siden nyttår føler jeg at hun faktisk har blåst en lang marsj i vårt vennskap. Jeg skjønner bare hun har hatt mye på agendaen, jeg på min side har hatt veldig lite. 

Vi så hverandre siste gang i slutten av januar. Jeg har prøvd å få til noe mellom der men til slutt ga jeg opp og gidder ikke mer. Dessverre tærer dette på vennskapsfølelsen fra min side, jeg er rett og slett skuffet og lei meg.

Mens hun har alt på plass økonomisk, så har hun slitt med "depresjon" som hun ikke vil vedkjenne seg men som manifesterer seg i form av periodegråting, mye klaging på at hun ikke orker mer og generelt lite energi. På min side, så er jeg i ferd med å stupe økonomisk og sosialt, ja selve livet mitt har vært en berg og dalbane det siste året. Av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke påvirket av dette og sprudler av energi. Føler at dette plager henne på en måte jeg ikke klarer å sette fingeren på, men dette er bare gjetting fra meg.

 Hun har sendt meg en melding i ny og ne men aldri noe mer, det har tross alt godt fire måneder. Hun har skrevet et par ganger at hun savner meg, men jeg forstår ikke hvorfor hun da ikke kan finne en tid til å møte meg - jeg har jo både vært tilgjengelig og klar, det har jeg sagt til henne. Men hun har alltid en unnskylunnskyldning.

I dag tikket det inn en meldt 'hei, hvordan går det, lenge siden sist, hva er nytt, savner deg'

Jeg har bare lyst til å svare 'her går det bra, inget nytt, hvis du virkelig savner meg så synes jeg det er rart at du ikke har funnet tid til å møtes '.

MEn det skjønner selv jeg er dumt.

Så hvordan svarer jeg på dette nå. Saken er at hvis jeg later som ingenting og bare jatter med, kanskje vi treffes, kanskje ikke, så vil dette også distansere meg fra henne, slik at jeg kan beskytte meg fra å bli lei meg igjen hvis hun skulle glimre med sitt fravær igjen. Jeg skulle gjerne sagt sannheten og hvor lei meg jeg egentlig var, men er redd jeg blir FOR mye. 

 

Så, hvordan håndterer jeg denne best mulig ? Uten å bli sint, men uten å måtte bli skuffa igjen.

Anonymkode: b41ef...744

[ReneRene]

Livet ditt har vært en berg-og-dalbane like lenge som hun har "svunnet hen", så det er mest sannsynlig en forbindelse der?  Hvordan påvirker det henne som fra før er sliten og deprimert at livet ditt stuper sosialt og økonomisk?  Du skriver også at det virker som at det plager henne at du ikke blir negativt påvirket av at det sosiale og økonomiske går ad undas for din del. 

Kan det være at din situasjon og at du ikke bryr deg om at alt raser, gjør noe med henne sånn at hun føler det vanskelig og møtes? Hun bryr seg jo helt tydelig om deg siden hun sender meldinger og skriver at hun savner deg. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (21 minutter siden):

Livet ditt har vært en berg-og-dalbane like lenge som hun har "svunnet hen", så det er mest sannsynlig en forbindelse der?  Hvordan påvirker det henne som fra før er sliten og deprimert at livet ditt stuper sosialt og økonomisk?  Du skriver også at det virker som at det plager henne at du ikke blir negativt påvirket av at det sosiale og økonomiske går ad undas for din del. 

Kan det være at din situasjon og at du ikke bryr deg om at alt raser, gjør noe med henne sånn at hun føler det vanskelig og møtes? Hun bryr seg jo helt tydelig om deg siden hun sender meldinger og skriver at hun savner deg. 

Jeg ser at det kan oppfattes sånn, men jeg tror ikke det er meg som er årsaken til at hun har forsvunnet. 

Jeg føler at hun sender disse meldingene med jevne mellomrom, sier hun savner meg, men tidligere, når jeg har foreslått at vi skal møtes, så kommer bhin med unnskyldninger. 

Det er akkurat slik det føles for meg. Hun sier en ting og gjør noe annet. Det er som å høre at noen er skrubbsulten men når du sier at du kan gi dem noe å spise, så vil de ikke ha. 

Jeg spør her inne for jeg vet ikke lenger hvordan takle det. Jeg er litt sur, og samtidig litt lei og orker egentlig ikke en person i livet mitt som jeg ikke vet hvor jeg har.

 

Anonymkode: b41ef...744

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Jeg ser at det kan oppfattes sånn, men jeg tror ikke det er meg som er årsaken til at hun har forsvunnet. 

Jeg føler at hun sender disse meldingene med jevne mellomrom, sier hun savner meg, men tidligere, når jeg har foreslått at vi skal møtes, så kommer bhin med unnskyldninger. 

Det er akkurat slik det føles for meg. Hun sier en ting og gjør noe annet. Det er som å høre at noen er skrubbsulten men når du sier at du kan gi dem noe å spise, så vil de ikke ha. 

Jeg spør her inne for jeg vet ikke lenger hvordan takle det. Jeg er litt sur, og samtidig litt lei og orker egentlig ikke en person i livet mitt som jeg ikke vet hvor jeg har.

 

Anonymkode: b41ef...744

Det trenger ikke være din skyld, men hvis hun er sliten og deprimert så blir toleransegrensen mye lavere, og også evnen til å vise større interesse for andre, spesielt hvis de har problemer. 

Kan dere ikke bare snakke litt på meldinger, eller på telefonen, så kanskje ting kommer fram? Du bør jo ta vare på henne siden hun er en av få venner du har nå. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (8 minutter siden):

Det trenger ikke være din skyld, men hvis hun er sliten og deprimert så blir toleransegrensen mye lavere, og også evnen til å vise større interesse for andre, spesielt hvis de har problemer. 

Kan dere ikke bare snakke litt på meldinger, eller på telefonen, så kanskje ting kommer fram? Du bør jo ta vare på henne siden hun er en av få venner du har nå. 

Ja, det har du rett i. Jeg har vært sint på henne lenge tror jeg, har bare lyst til at hun forsvinner. Men jeg vil jo egentlig ikke det. Men når man er sint, så vil man slikt. 

Jeg tror jeg også ble litt lei av å høre om hennes depresjoner og problemer, som hun sier hun må ta tak i... og så finner hun på unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mens jeg sliter hver dag for å ta tak i egne problemer, men jeg får ikke ordnet opp sånn jeg vil. 

Det ligger nok mye sinne (fordi jeg er redd for å miste henne kanskje) hos meg ennå. Kanskje jeg er misunnelig på henne også (økonomisk). Hun sier hun er misunnelig på meg fordi jeg har en hobby jeg elsker og som jeg prøver å lage jobb av. Kanskje vi er misunnelig på hverandre og at vi unngår hverandre for å ikke kjenne på misunneligheten.

Hmmmm...

Anonymkode: b41ef...744

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det har du rett i. Jeg har vært sint på henne lenge tror jeg, har bare lyst til at hun forsvinner. Men jeg vil jo egentlig ikke det. Men når man er sint, så vil man slikt. 

Jeg tror jeg også ble litt lei av å høre om hennes depresjoner og problemer, som hun sier hun må ta tak i... og så finner hun på unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mens jeg sliter hver dag for å ta tak i egne problemer, men jeg får ikke ordnet opp sånn jeg vil. 

Det ligger nok mye sinne (fordi jeg er redd for å miste henne kanskje) hos meg ennå. Kanskje jeg er misunnelig på henne også (økonomisk). Hun sier hun er misunnelig på meg fordi jeg har en hobby jeg elsker og som jeg prøver å lage jobb av. Kanskje vi er misunnelig på hverandre og at vi unngår hverandre for å ikke kjenne på misunneligheten.

Hmmmm...

Anonymkode: b41ef...744

Ja, det kan være. Det beste er jo å snakke ut da, for et godt vennskap som blir ødelagt på grunn av misforståelser er jo kjipt! 

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere, og hvor små barn har dere?

Jeg synes ikke 4 mnd uten å møtes er veldig lenge i fasen av livet hvor full jobb og små barn tar all ens tid, og hun har vært psykisk sliten og deprimert i tillegg. Der synes jeg faktisk du forventer altfor mye.

Det er en grunn til at mange starter "syklubb" i den fasen av livet, for å ha en fast avtale og dermed holde på vennskapene også gjennom denne travle perioden av livet. Å skulle møtes fast første torsdagen i hver måned, lave skuldre, bare kaffe og potetgull, masse skravling og sosialt samvær noen timer, gjør at man faktisk klarer det. 

Så kommer det faser igjen hvor barna blir større og man faktisk har mer tid og overskudd til egne venner igjen.

Anonymkode: e208f...916

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (2 timer siden):

Det trenger ikke være din skyld, men hvis hun er sliten og deprimert så blir toleransegrensen mye lavere, og også evnen til å vise større interesse for andre, spesielt hvis de har problemer. 

Kan dere ikke bare snakke litt på meldinger, eller på telefonen, så kanskje ting kommer fram? Du bør jo ta vare på henne siden hun er en av få venner du har nå. 

👆🏻 Da jeg var på ett slikt sted i livet, dreide tankene seg mer om hvor lett det var å dreie litt på rattet for å gjøre slutt på alt, da ville verden bli ett bedre sted uten. Alt ble ett ork og en rolle/forventning jeg ikke var i stand til å fylle. 
 

Så har du de få rundt deg som ikke tar det personlig, men spør deg hva som egentlig foregår. 

Anonymkode: 29583...a2f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Hvor gamle er dere, og hvor små barn har dere?

Jeg synes ikke 4 mnd uten å møtes er veldig lenge i fasen av livet hvor full jobb og små barn tar all ens tid, og hun har vært psykisk sliten og deprimert i tillegg. Der synes jeg faktisk du forventer altfor mye.

Det er en grunn til at mange starter "syklubb" i den fasen av livet, for å ha en fast avtale og dermed holde på vennskapene også gjennom denne travle perioden av livet. Å skulle møtes fast første torsdagen i hver måned, lave skuldre, bare kaffe og potetgull, masse skravling og sosialt samvær noen timer, gjør at man faktisk klarer det. 

Så kommer det faser igjen hvor barna blir større og man faktisk har mer tid og overskudd til egne venner igjen.

Anonymkode: e208f...916

Absolutt ikke små barn lenger noen av oss.

Anonymkode: b41ef...744

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

👆🏻 Da jeg var på ett slikt sted i livet, dreide tankene seg mer om hvor lett det var å dreie litt på rattet for å gjøre slutt på alt, da ville verden bli ett bedre sted uten. Alt ble ett ork og en rolle/forventning jeg ikke var i stand til å fylle. 
 

Så har du de få rundt deg som ikke tar det personlig, men spør deg hva som egentlig foregår. 

Anonymkode: 29583...a2f

Jeg har prøvd det også. Det er som om hun later som om hun ikke hører. Det er fryktelig rart, eller så er det jeg som fanger opp for mye signaler og overtenker det hele.  Hun switcher over på noe annet. 

Jeg skrev en hyggelig melding som svar i stad. Jeg skrev også at det  var lenge siden sist og at jeg hadde faktisk følt at hun forsvant for meg. Ingen respons på akkurat det. Det er som om det er en stor elefant i rommet, og at jeg er den eneste som ser den. Jeg synes det er ubehagelig og vondt.

Hvis rådene går på å enten snakke om det med henne (men det funker jo ikke, siden hun ikke vil snakke om det eller blåser det vekk) eller ignorere det hele og late som ingenting, så føler jeg jo at det alltid vil være med en elefant i vennskapet vårt. 

Anonymkode: b41ef...744

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg har prøvd det også. Det er som om hun later som om hun ikke hører. Det er fryktelig rart, eller så er det jeg som fanger opp for mye signaler og overtenker det hele.  Hun switcher over på noe annet. 

Jeg skrev en hyggelig melding som svar i stad. Jeg skrev også at det  var lenge siden sist og at jeg hadde faktisk følt at hun forsvant for meg. Ingen respons på akkurat det. Det er som om det er en stor elefant i rommet, og at jeg er den eneste som ser den. Jeg synes det er ubehagelig og vondt.

Hvis rådene går på å enten snakke om det med henne (men det funker jo ikke, siden hun ikke vil snakke om det eller blåser det vekk) eller ignorere det hele og late som ingenting, så føler jeg jo at det alltid vil være med en elefant i vennskapet vårt. 

Anonymkode: b41ef...744

Du må da kunne respektere at når hun har det tungt så vil hun være alene. Hun har jo som du selv sier vedlikeholdt den fatiske delen av kommunikasjonen, hun ønsker og orker bare ikke mer.  

Anonymkode: 0ab52...fab

[Anonym bruker]

Huff. Jeg er glad du ikke er min venninne. Du VET hun sliter med tilbakevendende depresjoner, men ditt eneste fokus er deg selv, deg selv, deg selv.

Tror du må finne deg litt lesestoff om hvordan slike sykdommer påvirker pasienten. 

Anonymkode: ef526...33a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.5.2023 den 19.28):

 

Jeg skrev en hyggelig melding som svar i stad. Jeg skrev også at det  var lenge siden sist og at jeg hadde faktisk følt at hun forsvant for meg. Ingen respons på akkurat det. Det er som om det er en stor elefant i rommet, og at jeg er den eneste som ser den. Jeg synes det er ubehagelig og vondt.

Hva trodde du hun skulle svare, egentlig?
"Ja, jeg har forsvunnet, for jeg er så syk og har det så jævlig og hver eneste dag når jeg våkner er det som om alt bare er helt svart"? 
Eller tenkte du mer i retning av "beklager at min depresjon ikke tar høyde for ditt ubehag, jeg lover å jobbe med meg selv der!"

Anonymkode: ef526...33a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 12.5.2023 den 19.22):

Absolutt ikke små barn lenger noen av oss.

Anonymkode: b41ef...744

Du klarte ikke å se at innlegget også hadde relevans for andre "faser" i livet? 

Anonymkode: ef526...33a