Trenger å høre noen erfaringer hvordan det er å leve med psykisk syke i nær familie.

[Anonym bruker]

Sønnen min sliter psykisk (deprimert og selvmordstanker) og det er en påkjenning for oss rundt. Jeg ønsker veldig å hjelpe han men får for det meste kjeft og negative tilbakemeldinger fra han. Han ønsker i det ene øyeblikket ingen hjelp men neste dag mener han at jeg bør endre det norske systemet o.l til hans fordel. Kjenner at dette sliter veldig på meg og etter telefonsamtalene med han sitter jeg ofte å gråter av utmattelse. Han er 18 år og veksler på å bo hos meg og faren. Og skal jeg være helt ærlig synes jeg det er deilig når han er hos faren så får jeg litt pause fra alt. 
Andre med erfaringer med psykisk syke i nær familie som kan komme med noen trøstende ord🌸? 

Anonymkode: ed7a8...1a5

[Anonym bruker]

Mange kommuner har tilbud til pårørende til personer som er psykisk syke, sjekk om slikt tilbud finnes der dere bor.

Ellers, koble inn alle dere kan av fagfolk. Går han på skole, helsesykepleier, kommunens lavterskeltilbud, lege og andre.

Ikke føl noe skam for at du føler lettelse når han er hos far. Det er en ekstrem påkjenning dere foreldre lever med når han er så syk, det er både frykt og frustrasjon og sinne og en form for sorg (over at han ikke nå greier å leve et godt tenåringsliv).

Utfordringen er at som 18-åring er han myndig, og det kan gjøre det vanskeligere å få hjelp. Derfor jeg tenker det er viktig å koble på skolehelsetjenesten, hvis han går på skole.

Om han ikke greier å formidle hvordan han har det og hvor ille han har det til sin fastlege, kontakt fastlegen og fortell hvordan han fungerer.

Og ta vare på deg selv, søk gjerne hjelp for din egen del. Og sørg for at du opprettholder noe som er positivt for deg, noe du kan gjøre når han er hos far, noe sosialt, en hobby, noe som gir deg glede og som kan få deg til å få et lite pusterom fra alle bekymringene. Husk at skal du greie å stå i dette, så må du ta godt vare på deg selv. Så tenk på å spise sunt, være i nok fysisk aktivitet/trening, sov nok, fjern annet unødvendig stress, oppretthold gode relasjoner til de du står nær. Det er litt klisje, men du må passe på å ha på egen oksygenmaske, for uten den kan du ikke hjelpe ham/andre.

Ha gjerne samtaler med far, gjerne med fvk eller andre, slik at du og han kan støtte hverandre best mulig, møte barnet deres på noenlunde samme måte og vise at dere står sammen om å støtte ham.

Ta vare på deg selv ❤️

Ps! Min eks hadde et barn som gikk gjennom mye av det samme, og det var beintøft

Anonymkode: 2105b...2a6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Mange kommuner har tilbud til pårørende til personer som er psykisk syke, sjekk om slikt tilbud finnes der dere bor.

Ellers, koble inn alle dere kan av fagfolk. Går han på skole, helsesykepleier, kommunens lavterskeltilbud, lege og andre.

Ikke føl noe skam for at du føler lettelse når han er hos far. Det er en ekstrem påkjenning dere foreldre lever med når han er så syk, det er både frykt og frustrasjon og sinne og en form for sorg (over at han ikke nå greier å leve et godt tenåringsliv).

Utfordringen er at som 18-åring er han myndig, og det kan gjøre det vanskeligere å få hjelp. Derfor jeg tenker det er viktig å koble på skolehelsetjenesten, hvis han går på skole.

Om han ikke greier å formidle hvordan han har det og hvor ille han har det til sin fastlege, kontakt fastlegen og fortell hvordan han fungerer.

Og ta vare på deg selv, søk gjerne hjelp for din egen del. Og sørg for at du opprettholder noe som er positivt for deg, noe du kan gjøre når han er hos far, noe sosialt, en hobby, noe som gir deg glede og som kan få deg til å få et lite pusterom fra alle bekymringene. Husk at skal du greie å stå i dette, så må du ta godt vare på deg selv. Så tenk på å spise sunt, være i nok fysisk aktivitet/trening, sov nok, fjern annet unødvendig stress, oppretthold gode relasjoner til de du står nær. Det er litt klisje, men du må passe på å ha på egen oksygenmaske, for uten den kan du ikke hjelpe ham/andre.

Ha gjerne samtaler med far, gjerne med fvk eller andre, slik at du og han kan støtte hverandre best mulig, møte barnet deres på noenlunde samme måte og vise at dere står sammen om å støtte ham.

Ta vare på deg selv ❤️

Ps! Min eks hadde et barn som gikk gjennom mye av det samme, og det var beintøft

Anonymkode: 2105b...2a6

postet litt for fort...

Det var beintøft i noen år for min eks, men med hjelp og støtte så kom barnet seg gjennom det. Det roet seg for det barnet da h*n var et par og tyve år. Før det var det mye bekymring, en del små og større kriser stadig vekk. Men også gode øyeblikk innimellom som de fokuserte på i tillegg, for å vise at selv når alt så veldig mørkt ut for barnet, så var det gode øyeblikk innimellom.

Anonymkode: 2105b...2a6

[Anonym bruker]

Jeg er ikke pårørende, men svarer likevel. 

Jeg har vært sønnen din, bare at jeg var eldre da jeg ble skikkelig syk. Men har snakket masse med mamma (som var den nærmeste, den som fikk alt) i etterkant og hun har vært veldig ærlig på hvordan det har vært å se og oppleve barnet sitt så sykt, uten at jeg så det selv. Hun prøvde å nå inn til meg i 2 år, før jeg innså at jeg trengte hjelp. Det skjønte jeg først da jeg "av kjærlighet" tenkte på å ta med meg barnet mitt i døden. Jeg ville ikke påføre barnet sorgen som etterlatt, sykdommen min sa at det var bedre at jeg tok livet av oss begge. Da ringte jeg legen dagen etter og ballen begynte å rulle. Ble aldri lagt inn eller noe, ikke fratatt omsorgen heller, men fikk enormt god hjelp hos fastlegen og familien. "Alle" visste jo at jeg var syk, jeg måtte bare innse og innrømme det selv. 

Mamma fortalte hun hadde støttet seg på venninner og søstra si. Det er viktig at du også har noen å snakke med. Det finnes helt sikkert pårørendegrupper, enten på nett eller nær deg. Der møter man i hvert fall andre som kan forstå hva du står i. 

Jeg har blitt frisk etter 2 år med behandling, det er alltid håp. Det tyngste er at pårørende ikke får gjort stort annet å være der frem til personen innser selv at han er syk og trenger og ønsker hjelp. 

Varme klemmer til deg ❤️

 

Anonymkode: f1686...831

[Anonym bruker]

Datteren min sliter psykisk, og for å være ærlig så er det et sant helvette. Alt som kan krype og gå av instanser er koblet inn, men det skjer fint lite. Akkurat nå skulle jeg ønske at flere hadde vært ærlig om hvordan det kan være å ha tenåringer. Jeg jobber i skolen, og ser at ganske mange ungdommer sliter. I perioder angrer jeg på at jeg valgte å få barn...

Anonymkode: 2d969...e98

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Datteren min sliter psykisk, og for å være ærlig så er det et sant helvette. Alt som kan krype og gå av instanser er koblet inn, men det skjer fint lite. Akkurat nå skulle jeg ønske at flere hadde vært ærlig om hvordan det kan være å ha tenåringer. Jeg jobber i skolen, og ser at ganske mange ungdommer sliter. I perioder angrer jeg på at jeg valgte å få barn...

Anonymkode: 2d969...e98

Godt å høre at jeg ikke er alene om den «ulovlige» tanken på at jeg noen ganger angrer på at jeg fikk barn… og godt å lese hva dere skriver, tårene trillet her jeg sitter. Er så vanskelig situasjon dette her og vil jo bare det beste for sønnen min❤️ Håper at det en dag blir bedre🌸

HI

Anonymkode: ed7a8...1a5

[Anonym bruker]

Jeg er tante til en som sliter psykisk. Han får hjelp, men ting tar tid. Det har stått på i noen år nå og jeg ser at min bror og svigerinne er nærmest på felgen. De gjør selvsagt alt de kan for barnet sitt, men det tærer på. De vil jo aldri nekte han å ringe om natta når angsten river eller kjøre og hente han når han sliter som verst. De ville gjort det samme om han hadde en fysisk sykdom, men nå kommer i tillegg angsten for at han skal gi opp og gjøre noe uopprettelig. Det er vondt å se dem alle tre. 

Anonymkode: ad05d...111

[ReneRene]

Det er veldig vanskelig når barn sliter så hardt, og egentlig havner foreldre i en slags gisselsituasjon hvor de må ofre alt for å være på vakt 24 timer i døgnet, og hvor de ikke kan si nei uansett når barnet sliter ekstra, må ringe om natta eller dra å hente. Kanskje kjøre på legevakt, og også ringe ambulanse i noen tilfeller. Det er ikke mye rom for å puste ut, for alarmen kan jo gå når som helst. 

Ved siden av det, så er det å stå på for å få hjelp og samarbeide, presse og mase på helsepersonell og instanser. Og oppe i alt dette så er det selvbebreidelse og å få kritikk fra barnet.

Er utrolig tøft liv, men som første her svarte så er det veldig viktig å ha sine friområder og oaser. Benytte anledninger når de kommer til å gjøre bra ting for seg selv og være med venner. Jeg tenker også at det faktisk går an å sette noen få grenser, avhengig av hva slags symptomer barnet har. Og grensene er også bra for den som sliter, ikke minst. Men det er helt individuelt hvilke grenser man kan sette, så beste er å snakke med psykolog om det. 

Endret 6. mai 2023 av ReneRene

[Anonym bruker]

Takker for svar og gode tilbakemeldinger🌸

HI

Anonymkode: ed7a8...1a5