Kommunikasjonsproblem

[Anonym bruker]

Mannen og jeg har et litt spesielt kommuniksjonsproblem som skaper en del misforståelser og unødvendig krøll. Problemet ligger i at mannen min ikke hører hva jeg faktisk sier, men "hører" det han tror jeg kommer til å svare når han sier noe. I dag sa han bl.a:

- Svarte du ikke på meldingen om tur for Ole?

- Hvilken melding?

- Den fra den nye gruppelederen.

- Jeg får ikke de meldingene. De er det du som får. Det sa jeg da du spurte i forrige uke om jeg også fikk disse meldingene. 

- Nei, du sa at du fikk de du også.

Det jeg svarte da han spurte var at jeg ikke fikk de meldingene, så de må han svare på og informere meg om det er noe. Det viser seg da at han har "hørt" at jeg har sagt at jeg får de og tydeligvis også håndterer alt som skulle dukke opp. Samme med da han "hørte" at jeg sa ja til å hente på sfo så han kunne jobbe overtid da jeg sa nei, jeg er på kurs den dagen og du må hente. Han sier det selv at han går og tenker på hva han skal si til meg og hva jeg sikkert kommer til å svare, så han har på en måte snakket samtalen ferdig før jeg får sagt noe som helst. Når det er noe viktig nå så må jeg spørre hva han hørte av svaret mitt og det er jo nesten som å ha en unge til. Det irriterer han også, for han vil jo ikke være dum mann som ikke lytter, men han gjør det allikevel. Noen råd? Han er ikke sånn i alt, heldigvis, bare når det er noe han tenker at han ikke må glemme å snakke med meg om og som han da går og tenker mye på. 

Anonymkode: 6b95d...f4e

[Anonym bruker]

Hva tenker han selv, da? Hva mener han kan gjøre for å bli en bedre lytter?

Jeg ville spurt hva han gjør på jobb, om han der får med seg hva kolleger/leder sier til ham, eller om han hører det han på forhånd tror de kommer til å si?

Har han alltid vært slik?

Anonymkode: 7ee6b...f63

[Anonym bruker]

Ja, han har alltid vært sånn, men det er bare overfor meg. På jobb er det annerledes. Der får han jevnlige tilbakemeldinger på at han er god på kommunikasjon både innad og overfor kunder og samarbeidspartnere. Han sier at han prøver så godt han kan å lytte til hva jeg faktisk sier, men at han ikke vet hvorfor det jeg sier ikke overskriver det svaret han allerede har tenkt ut. Vi ler jo av det begge to, men det hender jo at jeg blir oppgitt og sur når han mener bestemt at jeg har sagt gul når jeg sa grønn eller ja når jeg sa nei. 

Anonymkode: 6b95d...f4e

[Anonym bruker]

Her må det skriftlige bekreftelser til! 

Anonymkode: e4432...ee1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Ja, han har alltid vært sånn, men det er bare overfor meg. På jobb er det annerledes. Der får han jevnlige tilbakemeldinger på at han er god på kommunikasjon både innad og overfor kunder og samarbeidspartnere. Han sier at han prøver så godt han kan å lytte til hva jeg faktisk sier, men at han ikke vet hvorfor det jeg sier ikke overskriver det svaret han allerede har tenkt ut. Vi ler jo av det begge to, men det hender jo at jeg blir oppgitt og sur når han mener bestemt at jeg har sagt gul når jeg sa grønn eller ja når jeg sa nei. 

Anonymkode: 6b95d...f4e

Så lenge han greier det på jobb, så tenker jeg det har med vilje å gjøre hjemme, at han tar jobben på alvor, men ikke det som skjer hjemme på alvor. Ev. at han tar deg for gitt.

Tror jeg ville fått ham med i parterapi, for dette skaper jo mye unødvendig slitasje i forholdet. Ikke ta det opp som kritikk av ham, men at dette er et problem dere må få hjelp til å løse sammen.

Ellers går det sikkert an å trene opp selv også, men da må han jo legge inn både vilje og innsats. At dere i en periode har en avtale om at han skal gjenta det du sier når det er slike avtaler o.l. dere har snakket om. "Forstod jeg deg rett, Lise, at du nå sa/mener....". Om det blir en vane, og dere gjør det konsekvent noen måneder, da tror jeg han får trent opp "hjemmehjernen" sin også

Anonymkode: 7ee6b...f63

[Anonym bruker]

Mannen min er også sånn. Jobben mestrer han mesterlig, han brenner for den og har sin hobby som jobb. Arbeidet er også rutinepreget og han har eierskap til alt han gjør. 

Hjemme er det jo annerledes. Uforutsette ting skjer hele tiden og ingen dag er lik. 

Her løser vi det med at han skriver ned alt av viktige beskjeder. Da slipper han å spørre gjentatte ganger eller huske feil, for det er veldig frustrerende også for han.

Mannen min har add og det å "falle ut" av samtaler osv er en del av diagnosebildet. Etter at vi fikk flere barn (tre tette) måtte han starte opp igjen på medisiner, som han tidligere klarte seg uten. De hjelper veldig. Men det var en avsporing. 

Anonymkode: 0bd3d...18c

[the amazing spidermamma]

Ber ham om å gjenta budskapet, kanskje? 

Selv om det burde være unødvendig. 

[ReneRene]

Dette høres veldig rart ut. At han i hodet sitt tenker at du går med på å gjøre oppgaver, spør deg,  og ikke hører hva du svarer. Det han jo gjør er å ta avgjørelsene selv, og etterpå si at han "mente at du sa"

Den der hadde jeg ikke gått på. Og ihvertfall ikke når han selv er klar over "problemet" sitt. En tabbe kan man jo gjøre et par ganger, men når dette blir typisk så skjønner han jo at han må høre hva du svarer og at han ikke tar avgjørelser han selv ønsker uten at du blir hørt 

 

[the amazing spidermamma]

Jeg kjenner igjen dette fra da min mormor begynte å bli gammel. Da begynte hun å bare "bestemme seg for" hva vi kom til å svare på spørsmål, og så fortsatte samtalen utifra det. Det ble mye goddag mann økseskaft av det, og mye gjentakelser for å få henne til å innse hva vi egentlig sa. 

Men jeg tror ikke dette er overførbart til Hi sitt problem, for mannen fungerer jo fint ellers. 

Det virker på en måte mer som klmnunikasjonsmessig latskap.