Full fokus/all in vs. delt fokus/tid?

[Anonym bruker]

Når noe omfattende skjer, hvordan håndterer dere og de dere kjenner dette? Du har en alvorlig syk forelder som kanskje ikke har mer enn et par år igjen å leve, du har hatt id-tyveri, du skriver en barnebok, du bestemmer deg for etterutdanning, du er ansvarlig for et stort og viktig prosjekt på jobben, du har hatt innbrudd og noen har stjålet arvegods som betyr utrolig mye for deg osv. 

De jeg kjenner/kjenner til som har vært borti slike saker opp igjennom har hatt full fokus på den omfattende sakene i perioder, gjerne i starten og deretter når det nærmer seg en deadline/en slutt. De har hatt støttespillere rundt i perioder, men klarer seg for det meste selv ved å veksle mellom å fokusere på det omfattende og hverdagslivet. F.eks. kunne den syke foreldrene blitt boende hjemme lenger om personen var der hele tiden, men det hadde personen ikke mulighet til. Det er sårt, men personen må sette en grense for "godt nok" i det omfattende og man må erkjenne at noe rekker man ikke, andre ting blir ikke perfekt. Det omfattende kunne blitt bedre løst, men man hadde ikke mer tid til rådighet. 

I de siste årene har jeg truffet på mennesker som organiserer dette annerledes.  De går "all in". De gir full fokus til det omfattende fra start til slutt og overlater andre forpliktelser til andre. De ser på all tid som tid til dette omfattende og overlater alle andre forpliktelser til andre. Der andre føler at de ikke har mer tid til dette omfattende, føler de at de ikke har tid til alt annen rundt. Man ser at resultatet på dette omfattende ikke kunne blitt bedre, men samtidig er det krevende for alle rundt (inkludert dem selv). I noen tilfeller ødelegger det relasjoner eller andre viktige ting prioriteres ned som f.eks. at man var så opptatt med dette at man knapt var innom vennen som var døende og også døde. Dette kan bli en vanskelig og sårt i ettertid, men vedkommende følte den ikke hadde noe valg. Det omfattende tok all tid. Det var ikke tid til andre ting, selv om vedkommende selv følte at de var viktige.  

Når noe omfattende skjer: Hva ser dere på som ledig tid til dette? All tid (kanskje bortsett fra tid på jobb) eller ser dere på tid til andre forpliktelser som tid som ikke er til rådighet? Og hva er "godt nok"? Er det viktig å gjør sitt ytterste for dette omfattende (som tross alt er tidsbegrenset ofte, selv om det kan gå år)? Kan man velge bort hverdagen og la andre ta seg av rutineoppgavene? Hvordan ser dere på "godt nok" vs veldig bra på noe og fraværende på annet? 

Anonymkode: 2046a...501

[Anonym bruker]

Tja, det er vel både og. Jeg har dessverre hatt litt for mange slike ting i livet mitt, men vanligvis blir det fullt fokus en stund. Jeg har ADHD, så da slår hyperfokuset mitt gjerne inn for fullt i noen uker eller måneder, og da gjør jeg bare akkurat det jeg må utenom, men så normaliserer det seg igjen selv om situasjonen i seg selv ikke nødvendigvis er så uforandret. Det er selvsagt også avhengig av alvorlighetsgraden. Ene barnet utviklet spiseforstyrrelser, og da var det kun plass til dette, alt annet måtte på vent i omtrent et halvt år. Da hadde jeg også pleiepenger en periode. Ved mindre alvorlige ting, for eksempel da jeg selv ble utredet, tok det mye fokus mens det pågikk, men ikke all fokus.

Anonymkode: a198f...32a