Hvilket råd ville du gitt? Homofil tenåring

[Anonym bruker]

Jeg er en middelaldrende lesbe som kom ut for 25 år siden, så jeg kan ikke si noe om verken hvordan de gjengse  holdningene til homofili er blant ungdommer i 2023, ei heller om hvordan det er å komme ut på ungdomsskolen, siden jeg var 20 da jeg kom ut.

Men jeg kan si noe om hvordan jeg synes det er å være homo. Kanskje det kan bidra med noe.

Det jeg opplever som en evig dissonans, er jo nettopp dette som flere her peker på: i prinsippet er det en ikke-sak at man er homo. Jeg har som en godmodig spøk blitt beskrevet som verdens streiteste skeive person med mitt mega-a4-liv. Rent emosjonelt og – hva skal jeg, sjelelig? – har jeg ingen, absolutt ingen indre konflikt rundt det å være lesbisk – det er ingen tvil, liksom, så det lever jeg veldig godt med i seg selv. Men samtidig er det en sak fordi det er noe som er annerledes. Jeg tenker ikke bare på den typen annerledeshet som vi opplever gjennom mennesker som ikke aksepterer oss, at noen blir mobbet, at det vi diskrimineres i ulik grad i ulike land i verden. Jeg tenker på det at vi rett og slett skiller oss fra den vanligste samlivsformen som finnes – mann og kvinne. Det blir kanskje litt svulstig, men det at menn og kvinner lager barn, er jo det som danner grunnlaget for det meste vi har hatt – og fortsatt har – av kultur og institusjoner og samfunnsstrukturer og lover.

Det er her jeg tror den følelsen av at dette *er* noe, kommer inn. Selv om vi hadde blitt 100 % akseptert på alle livets områder, tenker jeg at noen likevel hadde opplevd å stå litt på siden av majoriteten. Det er ikke så rart, for det gjør vi jo, og det er et objektivt faktum som noen vil kjenne mye på, mens andre aldri vil tenke på. Jeg personlig ønsker både at min legning ikke er et tema hele tiden, samtidig som at den anerkjennes når det trengs. Det å si at det ikke betyr noe, det er en luksus majoriteten kan unne seg. 

Jeg har ikke råd til sønnen din utover å si at han ikke skylder noen å si noe som helst. Han trenger ikke si noe. Men hvis han kjenner dypt nede i magen at det er feil for ham å ikke si noe, så bør han kanskje være åpen og ta den eventuelle risikoen. Tenk for eksempel på hvor mye disse guttene sikkert snakker om jenter nå. Hvor ofte står han og later som at han liker noen eller ikke avkrefter når noen spør om han liker noen. Det er en måte å gjemme seg på, og jeg kan fortsatt huske den følelsen fra før jeg kom ut. Den tilbakeholdelsen av hvem man er på ekte, dette skuespillet, spiser litt av selvrespekten og skaper en egen form for skam. Det er i disse årene han finner ut av hvem han er, nå legges identiteten han. Det kan bli vanskelig hvis han ikke er fri til å faktisk være seg selv. Og hvem vil vel være ungdom og ikke kunne snakke om hvem de er forelsket i? Det kunne ikke jeg, og det er noe jeg fortsatt har en slags sorg rundt.

Rent praktisk trenger han ikke proklamere det i skolegården. Han kan velge å si det i akkurat de situasjonene der han kjenner at han ikke er seg selv hvis han ikke sier det. Og ikke minst i de situasjonene der det er viktig for ham å vise sitt ekte selv. Noen ganger er ikke det viktig, det kommer an på personen og situasjonen. Det er fortsatt ofte at jeg ikke retter på folk når de henviser til "mannen min". Det er ikke viktig for meg å vise mitt ekte jeg når kjøper maling på Jernia. 
 

Når alt det er sagt, har sønnen din en god mamma som vil hans beste, og jeg tenker det kommer til å gå bra uansett hva han velger å gjøre. Lykke til! 

Anonymkode: 6966a...153

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Jeg er en middelaldrende lesbe som kom ut for 25 år siden, så jeg kan ikke si noe om verken hvordan de gjengse  holdningene til homofili er blant ungdommer i 2023, ei heller om hvordan det er å komme ut på ungdomsskolen, siden jeg var 20 da jeg kom ut.

Men jeg kan si noe om hvordan jeg synes det er å være homo. Kanskje det kan bidra med noe.

Det jeg opplever som en evig dissonans, er jo nettopp dette som flere her peker på: i prinsippet er det en ikke-sak at man er homo. Jeg har som en godmodig spøk blitt beskrevet som verdens streiteste skeive person med mitt mega-a4-liv. Rent emosjonelt og – hva skal jeg, sjelelig? – har jeg ingen, absolutt ingen indre konflikt rundt det å være lesbisk – det er ingen tvil, liksom, så det lever jeg veldig godt med i seg selv. Men samtidig er det en sak fordi det er noe som er annerledes. Jeg tenker ikke bare på den typen annerledeshet som vi opplever gjennom mennesker som ikke aksepterer oss, at noen blir mobbet, at det vi diskrimineres i ulik grad i ulike land i verden. Jeg tenker på det at vi rett og slett skiller oss fra den vanligste samlivsformen som finnes – mann og kvinne. Det blir kanskje litt svulstig, men det at menn og kvinner lager barn, er jo det som danner grunnlaget for det meste vi har hatt – og fortsatt har – av kultur og institusjoner og samfunnsstrukturer og lover.

Det er her jeg tror den følelsen av at dette *er* noe, kommer inn. Selv om vi hadde blitt 100 % akseptert på alle livets områder, tenker jeg at noen likevel hadde opplevd å stå litt på siden av majoriteten. Det er ikke så rart, for det gjør vi jo, og det er et objektivt faktum som noen vil kjenne mye på, mens andre aldri vil tenke på. Jeg personlig ønsker både at min legning ikke er et tema hele tiden, samtidig som at den anerkjennes når det trengs. Det å si at det ikke betyr noe, det er en luksus majoriteten kan unne seg. 

Jeg har ikke råd til sønnen din utover å si at han ikke skylder noen å si noe som helst. Han trenger ikke si noe. Men hvis han kjenner dypt nede i magen at det er feil for ham å ikke si noe, så bør han kanskje være åpen og ta den eventuelle risikoen. Tenk for eksempel på hvor mye disse guttene sikkert snakker om jenter nå. Hvor ofte står han og later som at han liker noen eller ikke avkrefter når noen spør om han liker noen. Det er en måte å gjemme seg på, og jeg kan fortsatt huske den følelsen fra før jeg kom ut. Den tilbakeholdelsen av hvem man er på ekte, dette skuespillet, spiser litt av selvrespekten og skaper en egen form for skam. Det er i disse årene han finner ut av hvem han er, nå legges identiteten han. Det kan bli vanskelig hvis han ikke er fri til å faktisk være seg selv. Og hvem vil vel være ungdom og ikke kunne snakke om hvem de er forelsket i? Det kunne ikke jeg, og det er noe jeg fortsatt har en slags sorg rundt.

Rent praktisk trenger han ikke proklamere det i skolegården. Han kan velge å si det i akkurat de situasjonene der han kjenner at han ikke er seg selv hvis han ikke sier det. Og ikke minst i de situasjonene der det er viktig for ham å vise sitt ekte selv. Noen ganger er ikke det viktig, det kommer an på personen og situasjonen. Det er fortsatt ofte at jeg ikke retter på folk når de henviser til "mannen min". Det er ikke viktig for meg å vise mitt ekte jeg når kjøper maling på Jernia. 
 

Når alt det er sagt, har sønnen din en god mamma som vil hans beste, og jeg tenker det kommer til å gå bra uansett hva han velger å gjøre. Lykke til! 

Anonymkode: 6966a...153

For et nydelig svar! Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive dette, det ga meg en del å tenke på. Jeg er heldig på den måten at jeg har et nært forhold til sønnen min, han tør å betro seg til meg, og den tilliten må jeg forvalte på best mulig måte. 

HI

Anonymkode: e1c0c...eba