Barn med lettere psykisk utviklingshemming

[Anonym bruker]

Jeg fikk vite i går at barnet vårt skåret jevnt lavt på WISC hos PPT, og fikk en total skår på 65, som tilsvarer lettere psykisk utviklingshemming. Er det noen her som har barn med denne diagnosen? Han skal utredes videre hos spesialisthelsetjenesten, det er også mistanke om autisme. Han er 11 år. 

Noen som vil dele sine erfaringer?

Hilsen litt trist og bekymret mamma

Anonymkode: 6ef0a...294

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til en voksen gutt med lett psykisk utviklingshemming. Det har ikke alltid vært enkelt hele tida gjennom oppveksten, men la meg fortelle deg litt om livet hans i dag. Han har egen leilighet og bor tre dører unna bestekameraten sin. I etasjen under bor en annen kompis. Han sykler eller går til jobben hver dag. Den er i en vekstbedrift og han har varierte arbeidsoppgaver. Alt fra å trykke brosjyrer oa for privatbedrifter til å klippe kommunale plener. Han handler selv, vasker sitt eget tøy og trenger bare litt hjelp til renhold og orden. Om han skal på kino ordner han det på egenhånd. Han tar også buss eller tog til nabobyen for å besøke venner alene. Han gamer en del og snakker derfor svært godt engelsk og en god del japansk. Han har hatt kjærester, han har venner, han får besøk, han går på besøk, han lever rett og slett noe som er ganske nært et helt alminnelig liv. Han må bare ha hjelp til en del ting, men også der lærer han. I forrige uke bakte han for første gang kake alene i leiligheten sin. 

Jeg vet at ingen unger er like. Ei heller de med utviklingshemming. Det jeg derimot vet er at det ikke er noe hinder for et godt og meningsfullt liv. Takk ja til alt som er av hjelp og tilbud. Push på om du bor i en kommune der det er nødvendig. Det slapp vi. Her kom kommunen til oss med tilbudene sine. Det kommer til å bli tøffe tak innimellom. For meg kjentes det aldri greit å sitte på møter og høre om hvordan gutten min ikke strakk helt til, men i hverdagen var han bare  Det er lurt å ha noen du kan lette ditt hjerte til og gråte en skvett når du trenger det. Det viktigste er å huske at den fine gutten din er akkurat den samme i dag som han var i forgårs før han fikk diagnosen. Det eneste som har endret seg er at du har fått noen knagger å henge de bekymringene du helt sikkert hadde på. Og de er bare knagger. De er ikke veikart. Ingen vet hvor langt gutten din kan nå eller hvilke ferdigheter han vil tilegne seg. Han kommer helt sikkert til å overraske deg ❤️ 

Anonymkode: 577af...6cc

[Anonym bruker]

Venninnen min har en sønn som har flere diagnoser på utviklingsplan, og har add.

Han er ung voksen nå.

Han klarte å ta førerkortet da han var 20 år, og kjører bil. Han jobber også full til i en vanlig bedrift, ikke tilrettelagt. Han bor alene i en helt vanlig leid leilighet.

Men han klarer seg ikke 100% selv. Han må ha økonomisk verge/hjelp. Han må ha hjelp til renhold og orden. Han må ha hjelp med matlaging og kosthold.

Han mestret overhodet ikke skolen. Grunnskolen var egentlig bare vond for han. Gikk på spesialskole på vgs, hvor fokuset var livsmestring mer enn utdanning/jobb. Han lærte veldig mye der. Han har ingen utdanning, men fikk jobb "på gulvet" i en jobb hvor han må bruke kroppen. Han har høy arbeidskapasitet bare noen forteller han hva han skal gjøre, og de er veldig fornøyd med han der han er. Han kommer kl 7 om morgen, får dagens arbeidsoppgaver og jobber som en helt i 7-8 timer. 

Han har mange venner, alle på nivå med han selv. Altså gutter og jenter som har en eller flere diagnoser, mer eller mindre arbeidsføre. De er en broket gjeng med søte, morsomme, empatiske og inkluderende unge voksne som er flinke til å ta vare på hverandre og ha rom for annerledeshet. 

Man kan ha et fint liv selv om man ikke passer inn i A4 boksen, men det er nok en fordel å bo på et større sted hvor det er et miljø og flere man kan være sammen med. Jevnbyrdige vennskap er viktig. Sønnen til min venninne har noen venner som ikke har noen diagnoser, men da blir det jo tatt hensyn den ene veien hele tiden, det blir litt ujevne vennskap....

Anonymkode: 8109a...01b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg er mamma til en voksen gutt med lett psykisk utviklingshemming. Det har ikke alltid vært enkelt hele tida gjennom oppveksten, men la meg fortelle deg litt om livet hans i dag. Han har egen leilighet og bor tre dører unna bestekameraten sin. I etasjen under bor en annen kompis. Han sykler eller går til jobben hver dag. Den er i en vekstbedrift og han har varierte arbeidsoppgaver. Alt fra å trykke brosjyrer oa for privatbedrifter til å klippe kommunale plener. Han handler selv, vasker sitt eget tøy og trenger bare litt hjelp til renhold og orden. Om han skal på kino ordner han det på egenhånd. Han tar også buss eller tog til nabobyen for å besøke venner alene. Han gamer en del og snakker derfor svært godt engelsk og en god del japansk. Han har hatt kjærester, han har venner, han får besøk, han går på besøk, han lever rett og slett noe som er ganske nært et helt alminnelig liv. Han må bare ha hjelp til en del ting, men også der lærer han. I forrige uke bakte han for første gang kake alene i leiligheten sin. 

Jeg vet at ingen unger er like. Ei heller de med utviklingshemming. Det jeg derimot vet er at det ikke er noe hinder for et godt og meningsfullt liv. Takk ja til alt som er av hjelp og tilbud. Push på om du bor i en kommune der det er nødvendig. Det slapp vi. Her kom kommunen til oss med tilbudene sine. Det kommer til å bli tøffe tak innimellom. For meg kjentes det aldri greit å sitte på møter og høre om hvordan gutten min ikke strakk helt til, men i hverdagen var han bare  Det er lurt å ha noen du kan lette ditt hjerte til og gråte en skvett når du trenger det. Det viktigste er å huske at den fine gutten din er akkurat den samme i dag som han var i forgårs før han fikk diagnosen. Det eneste som har endret seg er at du har fått noen knagger å henge de bekymringene du helt sikkert hadde på. Og de er bare knagger. De er ikke veikart. Ingen vet hvor langt gutten din kan nå eller hvilke ferdigheter han vil tilegne seg. Han kommer helt sikkert til å overraske deg ❤️ 

Anonymkode: 577af...6cc

Tusen takk for et nydelig svar, som gjorde meg glad og optimistisk ❤️❤️❤️❤️

Anonymkode: 6ef0a...294

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Venninnen min har en sønn som har flere diagnoser på utviklingsplan, og har add.

Han er ung voksen nå.

Han klarte å ta førerkortet da han var 20 år, og kjører bil. Han jobber også full til i en vanlig bedrift, ikke tilrettelagt. Han bor alene i en helt vanlig leid leilighet.

Men han klarer seg ikke 100% selv. Han må ha økonomisk verge/hjelp. Han må ha hjelp til renhold og orden. Han må ha hjelp med matlaging og kosthold.

Han mestret overhodet ikke skolen. Grunnskolen var egentlig bare vond for han. Gikk på spesialskole på vgs, hvor fokuset var livsmestring mer enn utdanning/jobb. Han lærte veldig mye der. Han har ingen utdanning, men fikk jobb "på gulvet" i en jobb hvor han må bruke kroppen. Han har høy arbeidskapasitet bare noen forteller han hva han skal gjøre, og de er veldig fornøyd med han der han er. Han kommer kl 7 om morgen, får dagens arbeidsoppgaver og jobber som en helt i 7-8 timer. 

Han har mange venner, alle på nivå med han selv. Altså gutter og jenter som har en eller flere diagnoser, mer eller mindre arbeidsføre. De er en broket gjeng med søte, morsomme, empatiske og inkluderende unge voksne som er flinke til å ta vare på hverandre og ha rom for annerledeshet. 

Man kan ha et fint liv selv om man ikke passer inn i A4 boksen, men det er nok en fordel å bo på et større sted hvor det er et miljø og flere man kan være sammen med. Jevnbyrdige vennskap er viktig. Sønnen til min venninne har noen venner som ikke har noen diagnoser, men da blir det jo tatt hensyn den ene veien hele tiden, det blir litt ujevne vennskap....

Anonymkode: 8109a...01b

Tusen takk til deg også, dere er gode ❤️❤️❤️ Skjønner at det er viktig å fokusere på mulighetene mer enn hindringene. 

Anonymkode: 6ef0a...294