Jeg lurer på hvorfor jeg ble mor

[Anonym bruker]

Jeg har aldri drømt om å bli mor. Jeg likte heller ikke å leke med dukker da jeg var liten, eller jo, likte å leke sånn at jeg måtte kjefte på dukkene. Jeg slo de, det syns jeg var gøy. (Meget spesielt, men jeg ble slått mye som barn - kanskje derfor? )

Men nå er jeg mor, jeg syns det er et eneste slit. Bare mas og masse oppfølging!  Jeg må ta meg selv i nakken hver dag for å prøve å være glad. Være tålmodig osv. Men jeg ser ingen gleder ! Er dette normalt? 

Anonymkode: 7b91c...366

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har aldri drømt om å bli mor. Jeg likte heller ikke å leke med dukker da jeg var liten, eller jo, likte å leke sånn at jeg måtte kjefte på dukkene. Jeg slo de, det syns jeg var gøy. (Meget spesielt, men jeg ble slått mye som barn - kanskje derfor? )

Men nå er jeg mor, jeg syns det er et eneste slit. Bare mas og masse oppfølging!  Jeg må ta meg selv i nakken hver dag for å prøve å være glad. Være tålmodig osv. Men jeg ser ingen gleder ! Er dette normalt? 

Anonymkode: 7b91c...366

Normalt er kanskje å dra det litt langt, men du er ikke alene. Ifølge forskning.no så angrer mellom 10 og 13% på at de fikk barn. 

Hva har du tenkt til å gjøre med det? Har barnet en tilstedeværende far? 

[Anonym bruker]

Kan du ha en form for depresjon? Helt greit å angre og synes det er slitsomt, det er nok ikke unormalt, men å ikke se noen gleder blir noe annet. Er du glad i barnet?

Anonymkode: de77b...181

[Anonym bruker]

Jeg tror definitivt at du både for egen og for barnets skyld bør snakke med noen. Lege eller helsestasjon. Og få henvisning videre. Det høres ut som at du kan ha en slags depresjon, kanskje er du også ganske preget av en barndom med vold. Det er ikke slik at man må elske hvert sekund av foreldrelivet, men barnet må vokse opp i trygghet om at det er elsket. Og du må ha det i hvert fall ok (+). Det ER et mas å ha små barn, men du bør oppleve glimt av glede innimellom altså!
Muligens sliter du i foreldrerollen fordi du ikke har lært hvordan gode foreldre er hjemmefra. Det betyr ikke at du er en dårlig person eller at du aldri vil fungere som mor. Det er hjelp å få der ute, ta den 💜

Anonymkode: 4714c...b84

[Anonym bruker]

Jeg ble spurt her om dagen om jeg syntes det var trist at mine ikke var små lenger. NEI!! jeg fant kjapt ut at babymenneske er jeg ikke. det. var helt greit men det ble såå mye bedre fra 2-4 år og så har jeg likt 10-18 også bedre enn 7-10 feks. hver alder sin sjarm og vi må jo ikke på død og liv trives i alle epoker? Jeg sier til de som er litt slitne og dradde i fjeset med spebarn: "husk det går seg til og går over. og gjør det som passer dere..."  Da er det ganske mange som blir litt beroliget... for at jeg ikke sier "nyt det". 

Nei vi er ikke alle som får barn som spiser perfekt og sover gjennom. og du så slitsomt det kan være med alle rådene eller alle som ser så fornøyde ut når du selv ikke har sovet en hel natt på 6 år...

Anonymkode: bc70a...444

[Anonym bruker]

Min minste blir 20 år i år, det er NÅ det begynner å bli trivelig å ha barn. Før det er det bare ansvar og mas og kjas. JEG skjønner godt hva du mener, men det er bare å holde ut. 

Anonymkode: 48385...1b5

[Anonym bruker]

Jeg drømte aldri om barn, skulle ikke ha det jeg 😅 Nå har jeg en god barndom, så dette falt nok lettere på plass enn for de som ikke har det i bagasjen. Det er normalt å synes at det er slit, tidvis, men ikke konstant. Det er normalt å ikke synes babyer er superstas. 
 

Tenker du kanskje har noen traumer du bør behandle? Du skriver du ble slått mye, kan det konstante slitet komme av at du ikke har en positiv barndom å knytte dette opp mot? Hjernen er ett merkelig organ, den lager koblinger som kan være vanskelig å forstå der og da, hvorfor du reagerer slik og sånn. Den gode nyheten er at disse koblingene kan stadig endres med riktig hjelp. 

Anonymkode: e3c8e...aa1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Kan du ha en form for depresjon? Helt greit å angre og synes det er slitsomt, det er nok ikke unormalt, men å ikke se noen gleder blir noe annet. Er du glad i barnet?

Anonymkode: de77b...181

Jeg er sikkert glad i barna.. men jeg sliter med å finne sånne følelser 😬

Anonymkode: 7b91c...366

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er sikkert glad i barna.. men jeg sliter med å finne sånne følelser 😬

Anonymkode: 7b91c...366

Hvis du er i tvil, så må du ha hjelp. Jeg synes du skal bestille time hos fastlegen og ta opp hvordan du føler det, og så få henvisning til psykolog eller liknende. Her er det åpenbart at du har en del å bearbeide fra egen barndom, og at du trenger strategier for å håndtere morsrollen på en måte som føles bedre for deg.

Anonymkode: de77b...181

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

Jeg har aldri drømt om å bli mor. Jeg likte heller ikke å leke med dukker da jeg var liten, eller jo, likte å leke sånn at jeg måtte kjefte på dukkene. Jeg slo de, det syns jeg var gøy. (Meget spesielt, men jeg ble slått mye som barn - kanskje derfor? )

Men nå er jeg mor, jeg syns det er et eneste slit. Bare mas og masse oppfølging!  Jeg må ta meg selv i nakken hver dag for å prøve å være glad. Være tålmodig osv. Men jeg ser ingen gleder ! Er dette normalt? 

Anonymkode: 7b91c...366

Ja, det er normalt. Jeg angrer som pesten på at jeg ble mor. Jeg er selvsagt glad i barna mine, men gud som jeg angrer. Hver dag. Du er ikke alene. 

Anonymkode: d9d73...d55

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja, det er normalt. Jeg angrer som pesten på at jeg ble mor. Jeg er selvsagt glad i barna mine, men gud som jeg angrer. Hver dag. Du er ikke alene. 

Anonymkode: d9d73...d55

Da burde de få lov til å bo med en familie som er sunnere i hodet.

Anonymkode: 63834...9c9

[Anonym bruker]

Å bli mamma har aldri vært en drøm. Og de første årene var et slit. Jeg er glad i barn på en måte samtidig så er jo barn irrasjonelle opportunister. 😂 Å snakke til en vegg og gjenta til det kjedsommelige. Oppdragelse er kjedelig.  Jeg elsker å være storbarnmamma. Jeg har en på 9 og 13. Fornuftige og greie unger. Litt tenåringsnykker er ok,  man kan fortsatt kommunisere med de. 
Jeg er ikke en av de som tror barn er meningen med livet, og at livet ble komplett med barn. Det er trist å pålegge barn ansvaret for meningen med livet. Når det er sagt så er livet med barn fint også da. Bare man kommer over småbarnsperioden. 
 

Anonymkode: a33d2...8be

[Anonym bruker]

Jeg har også angret til tider, men i motsetning til deg var ønsket om barn veldig stort. Så stort at jeg forhastet meg i forholdet til han jeg ble gravid med. Jeg var da passert 30 så det hastet liksom litt. 

Allerede før vi reiste hjem fra sykehuset satt jeg med følelse av anger. Barnet var søtt, men jeg slet med egne følelser og det å ikke strekke til. Jeg skjønte så lite av hva den lille trengte. Jeg fikk litt panikk. 

Det har vært et slit, men nå er ungen midt i tenårene og er ganske selvgående heldigvis. Jeg har passet veldig godt på å ikke få flere barn da, og håper det ikke blir mange barnebarn som det forventes at jeg skal ta meg av 😬

Anonymkode: 8b90f...8d3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hvis du er i tvil, så må du ha hjelp. Jeg synes du skal bestille time hos fastlegen og ta opp hvordan du føler det, og så få henvisning til psykolog eller liknende. Her er det åpenbart at du har en del å bearbeide fra egen barndom, og at du trenger strategier for å håndtere morsrollen på en måte som føles bedre for deg.

Anonymkode: de77b...181

Ja, det skal jeg gjøre 

Anonymkode: 7b91c...366

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har også angret til tider, men i motsetning til deg var ønsket om barn veldig stort. Så stort at jeg forhastet meg i forholdet til han jeg ble gravid med. Jeg var da passert 30 så det hastet liksom litt. 

Allerede før vi reiste hjem fra sykehuset satt jeg med følelse av anger. Barnet var søtt, men jeg slet med egne følelser og det å ikke strekke til. Jeg skjønte så lite av hva den lille trengte. Jeg fikk litt panikk. 

Det har vært et slit, men nå er ungen midt i tenårene og er ganske selvgående heldigvis. Jeg har passet veldig godt på å ikke få flere barn da, og håper det ikke blir mange barnebarn som det forventes at jeg skal ta meg av 😬

Anonymkode: 8b90f...8d3

Huff. Ja, håper inderlig at det ikke kommer barnebarn 😔

Anonymkode: 7b91c...366

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Ja, det er normalt. Jeg angrer som pesten på at jeg ble mor. Jeg er selvsagt glad i barna mine, men gud som jeg angrer. Hver dag. Du er ikke alene. 

Anonymkode: d9d73...d55

Godt å høre 

Anonymkode: 7b91c...366

[Anonym bruker]

Jeg tror dette er utrolig mye vanligere enn noen kan ane! For dette er tabu! Ingen tørr snakke om det forbudte, at det å være mor er så slitsomt, utmattende og utslettende at man holder på bli gal innimellom! Å det er så trist at ingen tørr å snakke om det, for konsekvensen er at mødre sitter hver for seg og føler at det er noe galt med dem, som ikke føler seg som disse vellykkede instamødrene!

Jeg råder alle unge jenter til IKKE å få barn. 

Anonymkode: 9faef...012

[Anonym bruker]

Du høres sliten og deprimert ut. 

Jeg et stort ønske om barn. Har altid satt de først, og blir nok også sett på som en god og tilstedeværende mamma.  Men gud så sliten og lei jeg har vært til tider. Vært mye alene og ting har både vært krevende og hektisk. Når jeg ser tilbake så skjønner jeg at om jeg ikke hadde følt det sånn så hadde jeg ikke vært normal. Man er ikke et super menneske,  selv om man aldri så mye ville være det. 

Anonymkode: 367c9...7af

[Anonym bruker]

Kan tenke sånn selv, har til og med 3 barn, 3 jenter, alle var ønsket å planlagt. Men nå i den værste tenåringsfasen så syns jeg det er et herk. Heller flere 4 åringer enn snart 15 åring. Hadde jeg visst alt det jeg vet nå hadde jeg droppet å få barn. Syns ikke det er noe gøy.

Anonymkode: bc3db...a06

[Anonym bruker]

Jeg synes det er kjempeslitsom og av og til et stort herk, men også en enorm gave å få disse menneskene inn i livet mitt. Det er ikke svarthvitt for meg, men jeg mener vi må kunne erkjenne at det er et stort arbeid å få og oppdra barn. Man må gi avkall på masse ting og ikke minst forsake mye som kvinne. Klart fedrene også forsaker, men det er noe med å være kvinne og mor som er sååå sementert i kulturen. 

Jeg er en karrierekvinne på den måten at jeg elsker mitt arbeid ekstremt høyt (er kunstner, ikke at det er så annerledes enn andre jobber). Barna har holdt meg tilbake til tider, jeg har ikke kunnet realisere det jeg har brent for. Samtidig har jeg en mann som bidrar minst halvparten hjemme, så jeg synes kombinasjonen har gått ganske bra.

Men, jeg synes det er helt innafor å erkjenne at foreldreskap ikke er en dans på roser.

Anonymkode: 243dd...63a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Kan tenke sånn selv, har til og med 3 barn, 3 jenter, alle var ønsket å planlagt. Men nå i den værste tenåringsfasen så syns jeg det er et herk. Heller flere 4 åringer enn snart 15 åring. Hadde jeg visst alt det jeg vet nå hadde jeg droppet å få barn. Syns ikke det er noe gøy.

Anonymkode: bc3db...a06

Vi er også midt i tenåringsfasen med våre tre døtre. Fy f*** det er slitsomt!!!! Skulle heller hatt 2-årstrassen x flere. Eldste er snart gjennom det verste - så det er håp og lys i enden av tunnelen. Hold ut!

Anonymkode: 544c6...cce

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Ja, det skal jeg gjøre 

Anonymkode: 7b91c...366

Gjør det!

Jeg ser du får svar fra mange som kjenner igjen følelsen av å angre litt og å synes det er slitsomt, og det tror jeg faktisk gjelder veldig mange, i hvert fall i perioder. Men, og det er et stort MEN her, det du beskriver skiller seg ut. Jeg tror de fleste som svarer her ikke helt har fanget opp hva du faktisk skriver.

Jeg synes også det har vært slitsomt med barn, fire tette, og har angret mer enn én gang på de verste dagene og i verste periodene. Forskjellen er at jeg likevel har opplevd mye glede også sammen med barna mine, og helt klart elsket dem høyt fra omtrent starten av, uten tvil! Likevel med to viktige unntak. Ene var det første året etter at ene barnet var født, andre for noen år siden. DA følte jeg det omtrent slik du beskriver. Ingen glede, klarte ikke å føle skikkelig kjærlighet, vare bare flat og likegyldig og så ingen vei videre. Begge gangene var jeg deprimert og måtte ha hjelp, og det ble bra igjen. Jeg synes det du beskriver kan høres ut som depresjon, men det er noe du nå ta med legen din.

Anonymkode: de77b...181

[Anonym bruker]

Hvorfor? Du ble mor fordi en mann stakk sin kjærlighetspinne inn i deg og sprutet.

Anonymkode: 9cfe8...594

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Vi er også midt i tenåringsfasen med våre tre døtre. Fy f*** det er slitsomt!!!! Skulle heller hatt 2-årstrassen x flere. Eldste er snart gjennom det verste - så det er håp og lys i enden av tunnelen. Hold ut!

Anonymkode: 544c6...cce

Her har jeg to tette som begge er puberteten nå. Og dette bare er begynnelsen. Fy F ja! 

Anonymkode: 367c9...7af

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Vi er også midt i tenåringsfasen med våre tre døtre. Fy f*** det er slitsomt!!!! Skulle heller hatt 2-årstrassen x flere. Eldste er snart gjennom det verste - så det er håp og lys i enden av tunnelen. Hold ut!

Anonymkode: 544c6...cce

Ja, må bare holde ut, vet det går over, men teller ned til det altså. "Godt" vi er flere.

Anonymkode: bc3db...a06