Apropos kynisme

[Anonym bruker]

Jeg har all mulig forståelse for folk som sliter pga. sykdom, vanskelig oppvekst og så videre, men det jeg virkelig sliter med å akseptere er folk som tar alle mulige sjanser, gjerne ting de har blitt spesifikt advart mot, og så forventer hjelp og støtte de gangene det går gærent. Jeg blir bare sur. Jeg skjønner at man ikke kan gå tilbake i tida og fikse ting, men altså...

Jeg kom til å tenke på dette da ene barnet mitt skjente ut i en sving på sykkel og havnet i en hekk etter at jeg ca. 10 000 ganger hadde sagt hvor viktig det er å redusere farten når man skal svinge. Jeg trøstet selvfølgelig, men inni meg tenkte jeg "Du kunne jo bare ha hørt på mammaen din, så kunne dette vært unngått." Unger er en ting, men mange voksne gjør i praksis akkurat det samme. 

Er det andre som reagerer slik? Hvordan takler dere trangen til å himle med øynene og si "hva var det jeg sa"?

Anonymkode: 77d55...926

[Anonym bruker]

Det er ikke kynisme å bli oppgitt over folk som oppfører seg idiotisk.

Anonymkode: ca51f...887

[ReneRene]

Folk lærer veldig sjelden av andres erfaringer, og spesielt barn. 

Nå feiler folk i alle aldre, og vi slår liksom ikke hånden av dem for det. Så spørs hva du mener, og hvilket advarsler de ikke hører på. Folk som har psykiske issues fks har veldig ofte mindre dømmekraft enn andre, så hva da? Det handler jo om sykdom. De må jo nødvendigvis få hjelp.

Noe annet er de som er friske og tyr til "løsninger" som lån og hjelp fordi de surrer til økonomisk fks. De bør ikke få hjelp fordi det er ikke måten de lærer på. 

Så mange sider ved dette også.