Når en mobber ber om tilgivelse.

[Anonym bruker]

Når en som har mobbet hele barndommen «kommer til fornuft» og sier unnskyld når de blir eldre (videregående) er det da slik at mobbeoffer skal akseptere unnskyldningen? 
Offeret har klart seg godt etter hun kom seg vekk og har nå truffet på mobber på videregående. Mobber har det ikke gått like greit med og møtte seg selv i døra på ungdomsskolen og ble selv utstøtt som et resultat av mobbing. Det dreier seg om at ingen vil lytte til og være med personen, ikke mobbing slik personen selv har bedrevet. Rett og slett er resultat av egne handlinger. 
Nå har mobber strekt ut en hånd og forsøkt å be om unnskyldning. 
Den som ble mobbet har ikke så lyst på noen som helst kontakt med mobber. Hun vil bare at de skal akseptere at den andre er der uten noen samhandling. 
Hva er deres tanker?

Det er min datter som ble mobbet. Hun har nå venner og en fin hverdag, hun er fortsatt en litt utrygg jente men har gjengen sin. Hun sier hun føler seg kvalm av tanken på å ta i hånda og gå videre. Jeg ser jo at hun åpenbart ikke er ferdig med dette, at kanskje det å prate sammen vil være godt. Hun blir fysisk dårlig av å måtte «gi tilgivelse» fordi hun synes denne personen er verdens verste menneske. Vennene hennes støtter henne og er der. 
Mobberen har flere ganger initiert kontakt datteren min har sagt de har null å snakke om. Mobberen er mye alene og ser ikke ut til å tilhøre noen spesiell gjeng, hun flyter litt rundt på en måte og forsøker å få innpass. 
Hvilket råd ville du gitt din datter?

Det har vært MANGE stygge tilfeller på barneskolen, såpass at jeg selv har hatt mest lyst å gi denne jenta en runde meg juling. 
Likevel, det å strekke ut en hånd gavner jo ikke bare mobberen, min datter hadde kanskje klart å få en slags avslutning. 

Anonymkode: 67da9...18e

[Anonym bruker]

Når din datter ikke er klar til å tilgi, og kjenner fortsatt at hun blir fysisk uvel, så vil det å strekke ut hånda og tilgi gagne kun mobberen..Absolutt viktig at din datter vil bearbeide dette så det ikke tyngder henne videre, men det har ingenting å gjøre med tilgivelse med å strekke ut hånda og ha kontakt med mobberen. 

Anonymkode: 043da...d3f

[prekæs]

Din datter må ha lyst. Hun skal heller ikke ha det hengende over seg at hun forplikter å rekke ut en hånd. Det ville jeg sagt til henne.

[Anonym bruker]

prekæs skrev (14 minutter siden):

Din datter må ha lyst. Hun skal heller ikke ha det hengende over seg at hun forplikter å rekke ut en hånd. Det ville jeg sagt til henne.

Nei. Det er jeg veldig klar på. Samtidig er hun ung og vi prater mye om dette. Jeg må jo veilede og komme med råd. Magefølelsen er at om hun klarer å snakke med personen og selv forstå forskjellen på å akseptere og tilgi så vil dette kanskje løfte henne ett hakk. Og så er jeg også der at jeg tenker hun må være klar og ha lyst. 

Anonymkode: 67da9...18e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Når din datter ikke er klar til å tilgi, og kjenner fortsatt at hun blir fysisk uvel, så vil det å strekke ut hånda og tilgi gagne kun mobberen..Absolutt viktig at din datter vil bearbeide dette så det ikke tyngder henne videre, men det har ingenting å gjøre med tilgivelse med å strekke ut hånda og ha kontakt med mobberen. 

Anonymkode: 043da...d3f

I hennes hode handler det om å tilgi. Jeg ser jo mer nyansert på dette. Å akseptere er jo noe annet. 
Hun er fortsatt veldig redd denne personen og også sint. I såpass stor grad at en eller annen avslutning, få det ut og gå videre trolig hadde hjulpet. 
Samtidig så er det fortsatt ferskt og jeg har null problem med å skjønne alle følelser. 

Anonymkode: 67da9...18e

[Anonym bruker]

En ting er å tilgi, en annen ting er å bli venner som jeg får inntrykk av at den som mobbet ønsket. Jeg syns datteren din kan si noe om at det er fint hun/ han skjønner at det som ble gjort ikke er ok, men at hun uansett ikke har noe ønske om å ha noe med vedkommende å gjøre nå p og at hun på ingen måte ønsket at de skal bli venner. 

Anonymkode: e1267...d4b

[Anonym bruker]

Din datter er ikke klar. Ikke press henne. Gi heller datteren din styrke til å fortelle hva hun føler om saken. «På sett og vis setter jeg pris på at du strekker ut en hånd. Du er klar for det, men jeg er ikke klar for å ta i mot den. Du oppførte deg jævlig mot meg i mange år, det har satt sine spor men jeg har det godt nå. På nåværende tidspunkt takker jeg for unnskyldningen men jeg ønsker ingen relasjon til deg. Du vekker dessverre dårlige følelser pga det du gjorde. Jeg setter pris på om du lar meg være i fred».

 

Spørsmålet er angrer hun, eller angrer hun bare fordi det har fått negative konsekvenser for henne selv. 

Anonymkode: cfe13...cd1

[Den perfekte mor, påan igjen]

Å tilgi er noe man gjør for seg selv, ikke for andre. Man kan alltids late som, for å gi den man «tilgir» en god følelse, men ekte tilgivelse gir den som tilgir en indre ro.

Jeg synes du skal fortelle jenta di det. At om hun skal tilgi, så er det fordi hun faktisk mener det. Det vil gjøre henne godt om hun en gang kommer dit. Om hun ikke gjør det, vil hun sakte men sikkert bli spist opp av bitterhet og nag. Det haster ikke, men på et tidspunkt bør hun ta et oppgjør med seg selv, på om hun vil la den jenta ta så stor plass i livet hennes. 
 

Når hun en gang er klar for det, kan hun prøve å tenke seg hvorfor hun ble mobbet. Ren og skjær uflaks? Hva var det i mobberens liv som gjorde henne så usikker at hun følte hun måtte mobbe? Hvorfor tillot skolen at det kunne skje? Bør hun rette sinne mot dem? Kan hun ta et oppgjør med dem og forlange å se dokumentasjon på hva de har forsøkt gjort for å hjelpe henne? Snakke med tidligere lærere? Hva har de sett og hva har de oversett? 
 

Som sagt, tilgi bør hun gjøre, men det er for sin egen skyld.

[ReneRene]

Som barn og ungdom så forstår man gjerne ikke hva som ligger bak mobbing. Hvorfor noen har glede eller nytte av å mobbe, for vi er ikke født med den slags psykologisk innsikt, og de færreste blir naturlig nok ikke opplært i å ha det heller. Hun er ung og har vært urettferdig behandlet og har fremdeles ferske sår etter det, så det er helt naturlig at hun ikke føler for å tilgi en som har behandlet henne stygt. Spørsmålet er om hun burde fått en forklaring og krevd det? Det kunne jo vært fint for henne å ikke nødvendigvis forstå, men å vite. Hun trenger derimot hverken å ønske det eller å gi tilgivelse nå.

Det du bør være obs på er å passe på så hun ikke selv blir mobber nå eller senere. Mobbeoffer kan bli så skadet at de selv blir mobbere som voksne- fordi de er sårbare og tolker og misoppfatter veldig mye i samhandling med andre, og gjerne går rundt med milelange antenner og blir trigger ekstremt lett når noen er sterkere og har mer makt. Mobbeoffer er mye sintere på fks politi, sjefen og politikere- hvis disse ikke lever opp til forventningene. De får altså oftere er komplisert forhold til alle som kan ha et "overtak" på dem. 

Så snakk med henne sånn at hun ikke får slike problemer senere, for det er faktisk sant at mobbing kan ødelegge liv. Det er veldig bra at hun har det fint nå, og som sagt kan hun med rette behandle mobberen som luft. Det er ikke hennes oppgave å redde mobberen, men det ville -kanskje- hjulpet med en skikkelig prat. 

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (6 timer siden):

Å tilgi er noe man gjør for seg selv, ikke for andre. Man kan alltids late som, for å gi den man «tilgir» en god følelse, men ekte tilgivelse gir den som tilgir en indre ro.

Jeg synes du skal fortelle jenta di det. At om hun skal tilgi, så er det fordi hun faktisk mener det. Det vil gjøre henne godt om hun en gang kommer dit. Om hun ikke gjør det, vil hun sakte men sikkert bli spist opp av bitterhet og nag. Det haster ikke, men på et tidspunkt bør hun ta et oppgjør med seg selv, på om hun vil la den jenta ta så stor plass i livet hennes. 
 

Når hun en gang er klar for det, kan hun prøve å tenke seg hvorfor hun ble mobbet. Ren og skjær uflaks? Hva var det i mobberens liv som gjorde henne så usikker at hun følte hun måtte mobbe? Hvorfor tillot skolen at det kunne skje? Bør hun rette sinne mot dem? Kan hun ta et oppgjør med dem og forlange å se dokumentasjon på hva de har forsøkt gjort for å hjelpe henne? Snakke med tidligere lærere? Hva har de sett og hva har de oversett? 
 

Som sagt, tilgi bør hun gjøre, men det er for sin egen skyld.

Samme tenkte jeg å skrive. Når man tilgir gjør man det først og fremst for sin egen del, for selv å kunne kutte trådene til det negative som har vært, og så heller fokusere på her og når og fremover. For når man tilgir legger man fra seg en stor, tung byrde som man ikke trenger å bære med seg videre i livet.

Det å tilgi betyr ikke at man glemmer, eller at man fritar den andre for skyld for det den har gjort. Det betyr at man setter seg selv fri til å ikke lenger bli unødvendig negativt påvirket av den uretten man ble utsatt for.

Kanskje det er lettere for din datter å tilgi (for sin egen del), hvis hun forstår hvorfor mobberen gjorde som hun gjorde? Din datter og vennene hennes kan da ha en samtale om at de kan gi mobberen en viss sjanse - men at de da også setter krav til den tidligere mobberen, at skal de ha kontakt med henne, så kan hun ikke drive med mobbing, ikke forsøke seg på noe som skiller vennegjengen e.l., men at hvis hun kan oppføre seg normalt og være hyggelig og vise respekt og omtanke mot andre, så kan de omgås. Så kan vennegjengen heller omgås henne til å begynne med i situasjoner som er mindre krevende, litt mer overfladiske, inntil de ser hvordan hun oppfører seg. Hvis det er slik at denne mobberen har opplevd ting som gjorde at hun mobbet, da tror jeg det kan være lettere å se hvorfor det skjedde.

Men det viktigste er at du får datteren din til å forstå at tilgivelse er noe hun bør gjøre for egen del, fordi det vil frigjøre henne selv og hun vil bli sterkere i seg selv om hun gjør det.

Anonymkode: a1e22...cde

[Anonym bruker]

Å forstå hvorfor noen mobber og hvorfor noen blir mobbet, får man aldri et fasitsvar på. Det er nesten umulig å finne en "god nok" grunn for mobbing. 

Sønnen min ble mobbet så kraftig at jeg tok ham ut av skolen ved påske i fjor. Han byttet skole og vi flyttet ut av kommunen, nettopp for at han skal slippe å møte de samme barna på ungdomsskolen. 

Jeg ville faktisk sagt til din datter at hun burde være direkte og ærlig med sin tidligere mobber. "Takk for unnskyldningen, men jeg har ikke glemt alt det jævelige du gjorde mot meg, så venner blir vi aldri". 

Min sønn har spurt mange ganger hvorfor akkurat ham ble mobbet. Det finnes ikke noe svar, det sier også psykologen hans. 

Anonymkode: 5ebc5...299

[Anonym bruker]

Datteren din skylder ikke mobberen noen verdens ting! Og det forblir slik så lenge hun trenger det, om det så er resten av livet. Mobberen kan takke seg selv.

For oss voksne er det ofte kjempevanskelig å tilgi selv om det er for vår egen del. Ungdom er ofte ikke i nærheten av den modenheten og tryggheten som trengs for å klare å tilgi.

Hennes tempo, hennes behov, herfra til evigheten. Virkelig. Og hun kan vurdere å blokkere mobberen.

Anonymkode: 1fdcb...06b

[Gjest Danida]

Hvis hun ikke kjenner seg klar til å ta imot, skal hun heller ikke gjøre det. Og her låter det jo som om mobberen har lyst til å fornye sitt sosiale liv og bli litt bedre likt, men det er ikke din datters jobb å ordne opp i.

En helt annen sak er at det noen ganger kan hjelpe å bare høre unnskyldningen sagt høyt. Man trenger ikke svare, eller slå en strek over det som har skjedd, men man kan likevel føle det bedre etterpå.