Jeg er så lei meg

[Anonym bruker]

Har det egentlig bra, ikke noe konkret å klage på, Men hverdagen har mistet litt mening, og det er ikke pga. noe håndfast. 
 

Jeg er 45, og tanken om barn som skal flytte ut om få år, foreldre om blir gamle, venner som blir syke og dør begynner å melde seg. Sammen med opplevelsen av at denne beryktede markedsverdien synker med årene som kommer til. Jeg har grei helse i dag, men ser jo at mange rundt meg helt plutselig rammes av sykdom.

Min mann er syk og har mye smerte og frykt knyttet til sykdommen - den er ikke livstruende, men livsbegrensende. Så det er mange tunge tanker og negativitet fra hans kant. Og alt jeg gjør ser ut til å bli feil

Så, et lite hjertesukk fra ei dame midt i livet, der altså. Det er kanskje dette som er den berømte midtlivskrisa?

Flere som er der? Eller som har kommet ut på andre sida med et lysere fokus?

Blir vel bedre når våren kommer, kanskje.. 

 

Anonymkode: 38566...4b4

[ReneRene]

Den bekymringen for fremtiden er nok en midlivskrise ja, for du høres ut som min litt eldre venninne, selv om hun har roet seg nå. Hun sluttet å drikke vin en lengre periode fordi alt ble helt motsatt av før- som tanker på snart voksne barn og sykdommer samt uro for å miste verdien. Hun opplevde jo også det siste, at hun plutselig ikke ble hørt like naturlig som tidligere, at det var visse temaer som de ikke involverte henne i fordi hun liksom var for gammel. Slike ting som nok mange opplever. Hun ble forresten enda mer nedfor fordi hun som alltid koste seg med vin i helgene, mistet det privilegiet også, siden hun ble så nedfor av det. Så det var en ganske lang periode hun så mer mørkt og belymringsfullt på ting. Det begynner å gå over. 

[Anonym bruker]

Forskning viser at den mest ulykkelige alderen er 47 år, nettopp av grunner du viser til. Google it! Den gode nyheten er at det snur, og man er veldig lykkelig når man er 70! Hold ut!

Anonymkode: 65fbc...c07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Forskning viser at den mest ulykkelige alderen er 47 år, nettopp av grunner du viser til. Google it! Den gode nyheten er at det snur, og man er veldig lykkelig når man er 70! Hold ut!

Anonymkode: 65fbc...c07

😅😅 70, ja det er jo like om hjørnet 😅😅

Takk fir tips om å sjekke det nærmere, jeg ligger visst godt til for å bekrefte statistikken!

HI

Anonymkode: 38566...4b4

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (12 minutter siden):

Den bekymringen for fremtiden er nok en midlivskrise ja, for du høres ut som min litt eldre venninne, selv om hun har roet seg nå. Hun sluttet å drikke vin en lengre periode fordi alt ble helt motsatt av før- som tanker på snart voksne barn og sykdommer samt uro for å miste verdien. Hun opplevde jo også det siste, at hun plutselig ikke ble hørt like naturlig som tidligere, at det var visse temaer som de ikke involverte henne i fordi hun liksom var for gammel. Slike ting som nok mange opplever. Hun ble forresten enda mer nedfor fordi hun som alltid koste seg med vin i helgene, mistet det privilegiet også, siden hun ble så nedfor av det. Så det var en ganske lang periode hun så mer mørkt og belymringsfullt på ting. Det begynner å gå over. 

Oi, her kjente jeg meg igjen. Bortsett fra at det fortsatt er gøy å drikke vin med venner 😁😁

Så flott at din venninne begynner å se lysere på det! 
 

HI

Anonymkode: 38566...4b4

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Midt i 40åra ble jeg syk, og nå når jeg nesten er 50 går jeg mot ufør. Sykdommen gjorde at jeg har mistet kontakten med alle venner og mistet litt livsgnisten. Jeg har fortsatt barna i hus hvertfall 10 år til, så har ikke begynt å tenke på det enda, men ser jo at livet på en måte er på rask vei nedover. Forholdet er dødt, og det er liksom bare kjip hverdag på repeat hele tiden. Har ikke overskudd til å endre noe akkurat nå og da blir det jo ikke endring heller. 

Anonymkode: f1275...224

[Anonym bruker]

Hold ut et par år til, så skal du se det snur! Jeg tror det også henger sammen med hormonforandringene i overgangsalderen. Jeg er straks 55, og har helt seriøst aldri vært lykkeligere enn nå! Alt har "falt på plass" og jeg har en ro og en trygghet i livet og meg selv som jeg ikke trodde var mulig. Ingen "problemer" lenger, som var dagligdags da jeg var yngre: småbarn, oppfølging av barn, ekteskapsproblemer, videreutdanning og karriere, økonomi, stort hus som måtte vedlikeholdes.... Her sitter jeg i lettstelt, moderne leilighet uten hagearbeid eller snømåking, barna voksne og klarer seg selv, trygg jobb hvor jeg ikke trenger mer videreutdanning, god økonomi, ekteskapet greit nok, har ingen interesse mer av å tenke på gresset på andre siden... Ikke samme behovet for venner og ut på livet, koser meg vel så mye i eget selskap med strikking, et glass vin og en god film. 100% lykkelig!

Anonymkode: ff035...acc

[Anonym bruker]

Som kronisk syk selv så forstår jeg bekymringene dine. Men prøv å snu fjølen litt. Prøv å se litt fra ett annet perspektiv. Du har god helse enda, du har friske barn, du har livet enda. Finn 3 ting du er takknemlig for hver dag. Jeg som er alvorlig syk er takknemlig for:

1. at jeg våkner om morningen til en ny dag.

2. At jeg har verdens flotteste døtre som betyr alt for meg.

3. At jeg har tak over hodet og varm seng å ligge i.

jeg skulle ønske jeg kunne gå ut dørene og vær ute sammen med andre, men det kan jeg ikke nå

Anonymkode: e410a...329

[Anonym bruker]

Da jeg var 45 ble mitt ene barn alvorlig syk og lå på sykehus i 4 måneder. 
Seinere samme året døde mannen min brått og uventa. 

Så den krisen var ikke bare midtlivsrelatert, for å si det slik. Men det er gått noen år siden den gang, og jeg har et supert liv i dag. Jeg råder deg til å heller glede deg over de tingene som faktisk er bra og som funker her og nå, heller enn å fokusere på alt det triste som skal skje i framtida. 

For som du vet: vonde ting vil skje, folk du elsker vil dø, og som toppen på kransekaka vil du til slutt dø selv også. Alt dette er kjent fra før. Hvorfor bruke tid og tankekraft på det NÅ? Du kan ikke hindre det via grubling.

Anonymkode: c8d81...01b

[Anonym bruker]

Standard. Må bare finne noe å sutre over. Typisk kvinner. 

Anonymkode: 649d9...b9b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Standard. Må bare finne noe å sutre over. Typisk kvinner. 

Anonymkode: 649d9...b9b

Sier hun som sutrer selv. Gratulerer med dagens innlegg. 

Anonymkode: c8c58...8f4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Sier hun som sutrer selv. Gratulerer med dagens innlegg. 

Anonymkode: c8c58...8f4

Hehe. Fantastisk. 
 

HI, det er ikke unormalt. Jeg er der selv innimellom, etter mange år i hamsterhjulet begynner jeg å få tid til meg selv igjen. Og tid å reflektere. 😂
Karriere og livet generelt er veldig bra. Drømmejobb, god økonomi, godt samliv med mannen og ungene har det fint. Og så har jeg disse eksistensielle undringene. Kjenner på egen dødelighet liksom. Er hverken hypokonder eller engstelig, men etterhvert med årene så kryper det alvorlige rundt livet nærmere fordi man opplever mer på nært hold, slik du beskriver. Sykdom rundt venner. Det treffer jo helt tilfeldig. Jeg setter pris på livet og helsa, men det er en sårhet bak det at jeg setter pris på det. Fordi jeg har selvsagt mistet noen som sto meg nær. 
Da jeg var yngre var jeg mer, du skal ha bra uflaks om det skjer. Etterhvert så innser man at dette kan lett skje. 
Jeg er ikke trist og lei meg da, men kan reflektere i er det du reflekterer over innimellom og kjenne på at jeg lever NÅ og nærmest få et manisk behov om å leve NÅ. 
Og så tenker jeg at å leve med noen med kroniske smerter er slitsomt og en psykisk påkjenning. Min pappa var syk de siste årene han levde og jeg ble rett og slett veldig mentalt sliten av det. Jeg var så på vakt rundt han. Han ville ikke klage og være til bry og jeg var hele tiden oppmerksom på han. Du skal ikke se bort i fra at du er litt ekstra påvirker av din manns smerter og utfordringer. Han stjeler energi. Ufrivillig, men selvsagt belastes du. Med å måtte ta i et tak, pleie når det er ekstra ille, ha det usynlige øyet på han. Han høres jo deprimert ut, det kan smitte også. Hjemmet ditt er ikke et bekymringsløst hjem. 

Anonymkode: 2bef8...d21

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Hehe. Fantastisk. 
 

HI, det er ikke unormalt. Jeg er der selv innimellom, etter mange år i hamsterhjulet begynner jeg å få tid til meg selv igjen. Og tid å reflektere. 😂
Karriere og livet generelt er veldig bra. Drømmejobb, god økonomi, godt samliv med mannen og ungene har det fint. Og så har jeg disse eksistensielle undringene. Kjenner på egen dødelighet liksom. Er hverken hypokonder eller engstelig, men etterhvert med årene så kryper det alvorlige rundt livet nærmere fordi man opplever mer på nært hold, slik du beskriver. Sykdom rundt venner. Det treffer jo helt tilfeldig. Jeg setter pris på livet og helsa, men det er en sårhet bak det at jeg setter pris på det. Fordi jeg har selvsagt mistet noen som sto meg nær. 
Da jeg var yngre var jeg mer, du skal ha bra uflaks om det skjer. Etterhvert så innser man at dette kan lett skje. 
Jeg er ikke trist og lei meg da, men kan reflektere i er det du reflekterer over innimellom og kjenne på at jeg lever NÅ og nærmest få et manisk behov om å leve NÅ. 
Og så tenker jeg at å leve med noen med kroniske smerter er slitsomt og en psykisk påkjenning. Min pappa var syk de siste årene han levde og jeg ble rett og slett veldig mentalt sliten av det. Jeg var så på vakt rundt han. Han ville ikke klage og være til bry og jeg var hele tiden oppmerksom på han. Du skal ikke se bort i fra at du er litt ekstra påvirker av din manns smerter og utfordringer. Han stjeler energi. Ufrivillig, men selvsagt belastes du. Med å måtte ta i et tak, pleie når det er ekstra ille, ha det usynlige øyet på han. Han høres jo deprimert ut, det kan smitte også. Hjemmet ditt er ikke et bekymringsløst hjem. 

Anonymkode: 2bef8...d21

Signerer denne! Er selv 46 og helsen er heldigvis bra enda. Likevel føler man nok litt på at man er på vei inn i en ny fase. Kroppen endrer seg, ungene blir selvstendig og er en del jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes.

Så mitt fokus nå er å leve livet fult ut. Noe  som gjør at jeg prøver å gjøre noe meningsfylt hver dag. Har byttet jobb, videreutdanner meg, drikker vi og trener. Føler på en ny frihet, og jeg elsker det! 

Anonymkode: 69c2d...4a6