Noen med adhd her? ADHD og mat.

[Anonym bruker]

Jeg fikk diagnose for et par år siden. Har forsøkt litt medisiner uten særlig hell, men så testet jeg Attentin og den virker som tusan. Helt absurd. Jeg ble plutselig normal og skjønner nå hvor unormal jeg har vært. 
Uansett. Utover at den hjelper konsentrasjon så opplever jeg for første gang det jeg tror er å ha et normalt forhold til mat. 
Mat har vært noe jeg alltid har tenkt på. Når kan jeg spise, hva kan jeg spise. Mat har vært trøst, belønning, avledning og straff. Jeg fikk da jeg fikk adhd diagnose også diagnose atypisk spiseforstyrrelse. Overspising en periode med en påfølgende periode der jeg nektet meg mat. 
Jeg ble fulgt tett opp rundt dette med mat i starten fordi medisinene kan trigge spiseforstyrrelse. Mister sultfølelse. 
Hos meg har den bare gitt meg evnen til å kjenner når jeg faktisk er sulten og mett. Jeg har gått ned nesten 15 kg, veldig sakte nedgang og ikke noe jeg har jobbet målbevisst mot. Det bare blir sånn når overspisingen er borte og jeg spiser normalt. 
Flere som har denne varianten i forhold til mat og adhd?

Hvordan var det å ta pause på medisinen? Våknet det evinnelige suget etter mat igjen?

Jeg kjenner at det er så deilig å være her jeg er nå. Hodet er rolig. Jeg smugspiser ikke, spiser så jeg blir kvalm, for så å sulte meg i fem dager. Jeg vil ikke tilbake dit. 

Anonymkode: fae1a...1e6

[Anonym bruker]

Ja, er vel det korte svaret. Jeg har store deler av livet mitt, alltid egentlig, hatt et problematisk forhold til mat.

Det ene er rent sensorisk. Jeg takler ikke en del konsistenser og smaker, og har aldri skjønt at så mange kan spise ting de ikke liker bare for å være høflig. Jeg begynner å brekke meg, blir veldig kvalm, lei meg osv. hvis jeg har prøvd på det samme. Det går bare ikke, og dette har igjen ført til mye stress og litt angst før besøk ol. fordi jeg overtenker rundt hva vertskapet vil servere og om jeg vil takle situasjonen. 

Det andre er det mentale forholdet. Som barn og tenåring var mat som regel bare drivstoff. Om ikke jeg hadde rutiner rundt meg, glemte jeg å spise. En sommer da jeg var 15 år gikk jeg ned flere kilo og fikk ganske alvorlig jernmangel rett og slett fordi jeg knapt spiste. Ikke for å slanke meg, jeg var tynn, men fordi jeg knapt var hjemme og rekte mye rundt, og da kom jeg ikke på å spise rett og slett. Som voksen har det vært mer enten eller mye av tiden. Enten voldsomme rutiner med måltider planlagt langt i forveien, helt kaos og glemte måltider, kaloritelling som nok tidvis vippet over i det syklige, eller, som nå, tidvis overspising med altfor stort fokus på mat og overvekt fordi jeg har helt mistet kontrollen over matinntaket mitt. Jeg kan sitte i timesvis og tenke på en middag jeg gleder meg til, smugspise snop som jeg gjemmer rundt om osv.

Jeg ble utredet for, og fikk, diagnosen ADHD for noen måneder siden, og psykologen mente at jeg sannsynligvis også har uspesifisert spiseforstyrrelse. Nå skal jeg begynne på medisiner etter påske og håper inderlig jeg får samme effekt som deg. Jeg er lei av at mat skal ta så stor plass i livet mitt, jeg vil ha et normalt forhold til mat. 

Anonymkode: 92d81...df0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ja, er vel det korte svaret. Jeg har store deler av livet mitt, alltid egentlig, hatt et problematisk forhold til mat.

Det ene er rent sensorisk. Jeg takler ikke en del konsistenser og smaker, og har aldri skjønt at så mange kan spise ting de ikke liker bare for å være høflig. Jeg begynner å brekke meg, blir veldig kvalm, lei meg osv. hvis jeg har prøvd på det samme. Det går bare ikke, og dette har igjen ført til mye stress og litt angst før besøk ol. fordi jeg overtenker rundt hva vertskapet vil servere og om jeg vil takle situasjonen. 

Det andre er det mentale forholdet. Som barn og tenåring var mat som regel bare drivstoff. Om ikke jeg hadde rutiner rundt meg, glemte jeg å spise. En sommer da jeg var 15 år gikk jeg ned flere kilo og fikk ganske alvorlig jernmangel rett og slett fordi jeg knapt spiste. Ikke for å slanke meg, jeg var tynn, men fordi jeg knapt var hjemme og rekte mye rundt, og da kom jeg ikke på å spise rett og slett. Som voksen har det vært mer enten eller mye av tiden. Enten voldsomme rutiner med måltider planlagt langt i forveien, helt kaos og glemte måltider, kaloritelling som nok tidvis vippet over i det syklige, eller, som nå, tidvis overspising med altfor stort fokus på mat og overvekt fordi jeg har helt mistet kontrollen over matinntaket mitt. Jeg kan sitte i timesvis og tenke på en middag jeg gleder meg til, smugspise snop som jeg gjemmer rundt om osv.

Jeg ble utredet for, og fikk, diagnosen ADHD for noen måneder siden, og psykologen mente at jeg sannsynligvis også har uspesifisert spiseforstyrrelse. Nå skal jeg begynne på medisiner etter påske og håper inderlig jeg får samme effekt som deg. Jeg er lei av at mat skal ta så stor plass i livet mitt, jeg vil ha et normalt forhold til mat. 

Anonymkode: 92d81...df0

Jøss. Når jeg tenker meg om så var jeg veldig lik deg i barndommen. Enten eller. Jeg var fryktelig tynn. Fikk magekatarr, jeg stressa masse og glemte måltider, var underernært.
Så gradvis inn i voksen livet begynte problemene. Jeg ser jo at det var adhd’en som ble vanskelig å håndtere. Studier ble tøft (før det så var skole lett.) På barneskolen var jeg flinkest i klassen (har fotografisk minne) Ungdomsskolen var lett, toppkarakter i alle fag. Videregående dro seg til og ble tøffere men med skippertak klarte jeg å hente meg inn. Karakterene sank men fortsatt gode karakterer. 
Så kom universitetet og skippertak gikk ikke. Da begynte medisinering med mat. 

Jeg har virkelig klart meg godt i livet da. Hatt mye medvind og min adhd er slik at holder jeg på med noe som interesserer meg så er jeg ekstremt dedikert. Jobben min er superspennende.

Jeg har svingt mellom 65 og 95 kilo hele livet. (Er 171). Jeg har en magisk grense på 92 kg da kjenner jeg at dette er ubehagelig og så klarer jeg å mønstre nok vilje til å gå ned. Vel nede begynner det destruktive matinntaket igjen, da er jeg ofte utslitt av disiplinen jeg har drevet med et halvt år. 
Nå veier jeg 72, er harmonisk og avslappet. Jeg kan fortsatt kose meg med en sjokolade midt i uka, men det er mer impuls, ikke noe jeg har planlagt, og jeg klarer meg med to biter.

Jeg tok en pause med medisiner bare for å kjenne på forskjellen. Etter to dager merket jeg nemlig at hodet mitt begynte å tenke på mat igjen. 
Det rare med medisinen er at jeg merket ingen forskjell når jeg startet. Endringen kom smygende over tid og jeg reflekterte ikke over dette med mat før jeg tok pausen. Det som var hovedårsak til medisinering var at jeg merket disiplinen i jobbsammenheng var dårligere. Jeg klarte ikke fokusere på møter (Corona og teams ble for tøft) i tillegg var vi i et prosjekt og jeg merket at drivet mitt var borte, jeg kunne sovne på sofaen midt i arbeidstiden. (Hjemmekontor og mat tilgjengelig, spiste meg inn i matkoma)

Da jeg tok pausen kom alle ting som ikke fungerte raskt til overflaten igjen. Da måtte jeg tenke over hva som skjedde. Det er jo slik jeg har vært hele livet, overfokusert på mat. Mat og sult (som ikke er sult men sug) tok for mye fokus. Og det ble mer fremtredende ved stress, så du kan si at corona var den utløsende faktor for min del. Det er utmattende å ha en slik energityv. 
Tilbake på medisin og nå er jeg normal igjen. 
Jeg kan lett forstå de med adhd som feks misbruker alkohol eller narkotika. Mat er min dop og jeg lengter etter å bli rusa konstant. 
Jeg er egentlig ganske oppegående og reflektert, har god innsikt i eget sjeleliv, men at mat var narkotika for meg har jeg ikke skjønt før nå. 
Jeg har bare tenkt jeg har et usunt forhold til mat og lurt på hvorfor. Jeg har mistenkt adhd i mange år men mine problemer med mat hadde jeg ingen aning om var koblet til dette. Jeg var bare en dame uten viljestyrke. 
Tusen takk for svar, det er fint å høre at vi er flere, selvom jeg ikke unner noen å ha det slik så er det en trøst at dette ikke er unormalt. 
Håper du får medisin som hjelper deg slik det har hjulpet meg. ❤️

Anonymkode: fae1a...1e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jøss. Når jeg tenker meg om så var jeg veldig lik deg i barndommen. Enten eller. Jeg var fryktelig tynn. Fikk magekatarr, jeg stressa masse og glemte måltider, var underernært.
Så gradvis inn i voksen livet begynte problemene. Jeg ser jo at det var adhd’en som ble vanskelig å håndtere. Studier ble tøft (før det så var skole lett.) På barneskolen var jeg flinkest i klassen (har fotografisk minne) Ungdomsskolen var lett, toppkarakter i alle fag. Videregående dro seg til og ble tøffere men med skippertak klarte jeg å hente meg inn. Karakterene sank men fortsatt gode karakterer. 
Så kom universitetet og skippertak gikk ikke. Da begynte medisinering med mat. 

Jeg har virkelig klart meg godt i livet da. Hatt mye medvind og min adhd er slik at holder jeg på med noe som interesserer meg så er jeg ekstremt dedikert. Jobben min er superspennende.

Jeg har svingt mellom 65 og 95 kilo hele livet. (Er 171). Jeg har en magisk grense på 92 kg da kjenner jeg at dette er ubehagelig og så klarer jeg å mønstre nok vilje til å gå ned. Vel nede begynner det destruktive matinntaket igjen, da er jeg ofte utslitt av disiplinen jeg har drevet med et halvt år. 
Nå veier jeg 72, er harmonisk og avslappet. Jeg kan fortsatt kose meg med en sjokolade midt i uka, men det er mer impuls, ikke noe jeg har planlagt, og jeg klarer meg med to biter.

Jeg tok en pause med medisiner bare for å kjenne på forskjellen. Etter to dager merket jeg nemlig at hodet mitt begynte å tenke på mat igjen. 
Det rare med medisinen er at jeg merket ingen forskjell når jeg startet. Endringen kom smygende over tid og jeg reflekterte ikke over dette med mat før jeg tok pausen. Det som var hovedårsak til medisinering var at jeg merket disiplinen i jobbsammenheng var dårligere. Jeg klarte ikke fokusere på møter (Corona og teams ble for tøft) i tillegg var vi i et prosjekt og jeg merket at drivet mitt var borte, jeg kunne sovne på sofaen midt i arbeidstiden. (Hjemmekontor og mat tilgjengelig, spiste meg inn i matkoma)

Da jeg tok pausen kom alle ting som ikke fungerte raskt til overflaten igjen. Da måtte jeg tenke over hva som skjedde. Det er jo slik jeg har vært hele livet, overfokusert på mat. Mat og sult (som ikke er sult men sug) tok for mye fokus. Og det ble mer fremtredende ved stress, så du kan si at corona var den utløsende faktor for min del. Det er utmattende å ha en slik energityv. 
Tilbake på medisin og nå er jeg normal igjen. 
Jeg kan lett forstå de med adhd som feks misbruker alkohol eller narkotika. Mat er min dop og jeg lengter etter å bli rusa konstant. 
Jeg er egentlig ganske oppegående og reflektert, har god innsikt i eget sjeleliv, men at mat var narkotika for meg har jeg ikke skjønt før nå. 
Jeg har bare tenkt jeg har et usunt forhold til mat og lurt på hvorfor. Jeg har mistenkt adhd i mange år men mine problemer med mat hadde jeg ingen aning om var koblet til dette. Jeg var bare en dame uten viljestyrke. 
Tusen takk for svar, det er fint å høre at vi er flere, selvom jeg ikke unner noen å ha det slik så er det en trøst at dette ikke er unormalt. 
Håper du får medisin som hjelper deg slik det har hjulpet meg. ❤️

Anonymkode: fae1a...1e6

Takk for det ❤️

Ja, mat er nok definitivt blitt min narkotika også. Mat er trøst, kos, får generelt et skikkelig dopaminrush av å spise. Før hadde jeg en grense på 75 kg, så 80 kg. Nå er jeg på 94 kg og har gitt opp. 

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver om skole og høyere utdanning også. Jeg klarte meg godt på barneskolen og hadde ganske gode karakterer på ungdomsskolen, men på VGS ble det mer ustabilt med 2 på en prøve og 5 på den neste. Mye fravær fordi jeg skulket en del osv. Høyere utdanning ble vanskelig, og ikke minst veldig broket. Jeg hadde ingen planer, bare tok fag jeg trodde ville være morsomme. Strøk på en eksamen fordi jeg leste feil på oppgaveteksten, fikk D på en i et emne som var litt kjedelig, A på en annen i et spennende emne osv. Vitnemålet mitt er et salig lappeteppe over mange år med avbrudd av barn og arbeid innimellom, men jeg har faktisk mastergrad med laud. Først nå innser jeg hvor mange av de store avgjørelsene i livet mitt er en direkte følge av impulsivitet. 

Jeg trives også godt i jobben min, eller jeg gjorde det. Så ble jeg utbrent og deprimert, igjen og igjen, og dertil enda mer trøstespising osv. Nå har jeg lyst å gjøre noe annet, men vet ikke hva, og kan jo ikke kaste bort en så lang utdanning heller. Jeg hater å være så rastløs og at jeg kjeder meg så fort.

 

Anonymkode: 92d81...df0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Takk for det ❤️

Ja, mat er nok definitivt blitt min narkotika også. Mat er trøst, kos, får generelt et skikkelig dopaminrush av å spise. Før hadde jeg en grense på 75 kg, så 80 kg. Nå er jeg på 94 kg og har gitt opp. 

Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver om skole og høyere utdanning også. Jeg klarte meg godt på barneskolen og hadde ganske gode karakterer på ungdomsskolen, men på VGS ble det mer ustabilt med 2 på en prøve og 5 på den neste. Mye fravær fordi jeg skulket en del osv. Høyere utdanning ble vanskelig, og ikke minst veldig broket. Jeg hadde ingen planer, bare tok fag jeg trodde ville være morsomme. Strøk på en eksamen fordi jeg leste feil på oppgaveteksten, fikk D på en i et emne som var litt kjedelig, A på en annen i et spennende emne osv. Vitnemålet mitt er et salig lappeteppe over mange år med avbrudd av barn og arbeid innimellom, men jeg har faktisk mastergrad med laud. Først nå innser jeg hvor mange av de store avgjørelsene i livet mitt er en direkte følge av impulsivitet. 

Jeg trives også godt i jobben min, eller jeg gjorde det. Så ble jeg utbrent og deprimert, igjen og igjen, og dertil enda mer trøstespising osv. Nå har jeg lyst å gjøre noe annet, men vet ikke hva, og kan jo ikke kaste bort en så lang utdanning heller. Jeg hater å være så rastløs og at jeg kjeder meg så fort.

 

Anonymkode: 92d81...df0

Ja utdannelsen min er mildt sagt interresant. Litt halvveis her og der. Jeg fikk likevel et halvgått løp godkjent som  degree og kunne bygge på den.  Siden fattet min veileder interesse for min alternative utdannelse og jeg fikk et stipendiat. Det fungerte ikke helt så veien til doktorgrad ble skrinlagt. Nå er jeg i en helt annen bransje. 😂

Anonymkode: fae1a...1e6