Livet = en permanent unntakstilstand

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (10 minutter siden):

Ja, det kan du. Hvorfor skal nettopp du gjøre det når du er av flere som ikke vil? Eller for å si det på en annen måte, hvorfor skal andre slippe og ikke du? 

Og derfor!

Blir vi - vi som føler en forpliktelse for barna våre og for samfunnet, inkludert de barna som har foreldre som ikke bidrar (!), NEDLESSET i frivillig arbeid og dugnad! Det er sånne foreldre  som har dine holdninger som er problemet i dag. Folk som bare skal vere med, som ikke bidrar, som ikke ser problemet - «fordi «noen andre» slipper, så skal ikke jeg», og «Det er din egen feil - det er bare å si nei». 

Det funker ikke sånn i Norge. Vi kan ikke ha en haug ,et flertall, med foreldre som skal late som at det ikke innebærer dugnad og felles innsats å ha et inkluderende samfunn der alle skal ha råd til å delta. Skjerp dere!!!! 

Anonymkode: 03a8e...fd1

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Du kan selvfølgelig være en egoist og bare gjøre ting du selv har lyst til. Jeg tviler på at livet fitt på sikt blir særlig godt. Du ender nok geller som mine svigerforeldre. De har aldri prioritert andre enn seg selv og har bare blitt mer og mer ensome og mindre og mindre populære. De har ingen venner og blir ikke invitert til noe av familien lenger. Sønnene besøker dem en gang i året omtrent. Barnebarna har de ikke hatt kontakt med på flere år. Når de før tviler jeg på at de får fylt en benk i kirken, på tross av stor familie og at de bor i en by.

Anonymkode: 3854c...a54

Jeg aner ikke hva du prøver å si her? Leste du HI, og hva har det med dine svigerforeldre å gjøre?

Skal man gjøre masse greier for andre hele tiden og mistrives selv fordi man er redd for å bli sittende alene som eldre, eller hva prøver du å si relatert til HI her? 

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Og derfor!

Blir vi - vi som føler en forpliktelse for barna våre og for samfunnet, inkludert de barna som har foreldre som ikke bidrar (!), NEDLESSET i frivillig arbeid og dugnad! Det er sånne foreldre  som har dine holdninger som er problemet i dag. Folk som bare skal vere med, som ikke bidrar, som ikke ser problemet - «fordi «noen andre» slipper, så skal ikke jeg», og «Det er din egen feil - det er bare å si nei». 

Det funker ikke sånn i Norge. Vi kan ikke ha en haug ,et flertall, med foreldre som skal late som at det ikke innebærer dugnad og felles innsats å ha et inkluderende samfunn der alle skal ha råd til å delta. Skjerp dere!!!! 

Anonymkode: 03a8e...fd1

Hvorfor i all verden skriver du dette til meg som om du vet hva jeg gjør, har gjort, og kommer til å gjøre?? 

Dette handler ikke om meg altså. Det handler om Ts som har ventet på bedre tider i 20 år. 

 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (7 minutter siden):

Det er ingen som snakker om å skumme noen fløte her. HI handler om at Ts lever i en -permanent- unntakstilstand hvor hun føler at hun må vente på bedre tider hele tiden. I 20 år faktisk. Da er det kanskje et godt råd å be henne se på valgene hun tar og hvorfor hun velger dem. 

Selkvfølgelig handler det om å skumme fløten, men som vanlig er det å diskutere noe som helst med deg helt håpløst.

Anonymkode: 0c205...7f7

[Anonym bruker]

Det er vel heller at dere ikke klarer å leve her og nå som er problemet. Trist egentlig. Å stadig føle man jager etter noe. 

Anonymkode: 5ab55...03f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jammen, det er jo ikke et valg? Jobben krever sitt, og jobb må jeg jo ha. Møter og dugnader hører med til barnas fritidsaktiviteter der jeg er i styret i en klubb og i reisekomite i en annen klubb. Vi har også den årlige påskedugnaden for en av klubbene der jeg er med i den gruppa også. Som foreldre MÅ vi faktisk bidra. Så er det kursing som vi er pålagt gjennom jobben, på kveldstid. Vi har 70 årsdag i nærmeste fremtid og konfirmasjon som må organiseres. Jeg kan ikke se at noe av dette kan kuttes ut uten en alvorlig sykdom å skylde på. 

Anonymkode: 65154...9dc

Selvsagt er det et valg, til en viss grad. Jobbe må man og følge opp barn må man. Men man må ikke legge listen for hva man ellers skal være med på for høyt. Om barnas aktiviteter ruinerer familielivet må man ta et familiemøte og finne ut hvordan man skal legge opp hverdagen. Må noe vike for at livet skal bestå av mer enn pliktløp så må man ta det ansvaret som foreldre. 

Anonymkode: 6a71a...7bc

[Admin]

Tråden er ryddet for negativ brukerdebatt.

Admin

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (35 minutter siden):

Ja og man kan også velge å gjøre masse ting som gjør livet til stress som fører til mistrivsel også, og resultatet kan bli depresjon og at det også går ut over andre. 

Og det er helt okay at man ikke -alltid- kan gjøre som man ønsker. Da gjør man det likevel uten å klage så mye? Når det ramses opp mange ting som får en til å mistrives så mye at man kun venter på bedre tider i 20 år, så sier det seg selv at noen valg man har gjort og gjør er helt fullstendig feil. Da må man faktisk gjøre noe med det. 

Delvis enig og delvis uenig. Noe rår man ikke over. 
 

Men, alle de barmhjertige samaritaner som sliter seg ut på dugnad, det er en egen finurlighet. 99,9% fostrer ikke opp en ny Haaland, er det egentlig krise om en cup må avlyses? Jeg tror vi ville hatt litt godt av det om noen bare lot det gå så langt fremfor å bli så bitter over at andre ikke er like engasjert. De fleste ender tross alt den karrieren ved å tråkke over i bedriftsfotball i 30-årene 😆

Anonymkode: 1cd5a...8cf

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt? Hvorfor må dere vente på at utdannelse er over og at ungene blir større? Hva er målet? 

Jeg går liksom å venter på at ting skal roe seg ned og jeg får puste, føler at det konstant er prosjekter og stress som henger over oss, og at livet bare ruller avgårde uten at vi rekker å nyte noenting. Og jeg har gjort mye for å redusere stress. 

Anonymkode: b0aeb...bb0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Delvis enig og delvis uenig. Noe rår man ikke over. 
 

Men, alle de barmhjertige samaritaner som sliter seg ut på dugnad, det er en egen finurlighet. 99,9% fostrer ikke opp en ny Haaland, er det egentlig krise om en cup må avlyses? Jeg tror vi ville hatt litt godt av det om noen bare lot det gå så langt fremfor å bli så bitter over at andre ikke er like engasjert. De fleste ender tross alt den karrieren ved å tråkke over i bedriftsfotball i 30-årene 😆

Anonymkode: 1cd5a...8cf

Enig i at lista legges altfor høyt. Det burde være mulig å trene på et lag som ikke hadde kamper, cuper, dugnader, men kun treninger. Det er jo å spille som er gøy, ikke å kjøre bil i tre timer…

Anonymkode: 35ab5...89d

[Anonym bruker]

Jeg har levd «frempå» hele livet. Lagt planer, organisert, sett langt fremover. Så rammet alvorlig sykdom kjernefamilien - livet ble snudd opp ned. Planer langt fremover ble umulig. Vi ble tvunget til å ha et mye kortere perspektiv. Leve mer fra dag til dag. Det ble også en nødvendighet å finne de små lykkeglimtene i hverdagen når det stormet som aller verst.

Jeg skulle absolutt vært foruten denne opplevelsen, men det gjorde også noe med oss som har vært bra. Vi er blitt flinkere på «her og nå».

Anonymkode: b0c7e...470

[Anonym bruker]

Da jeg leste overskriften til Hi tenkte jeg at ja, mitt liv har nesten vært en lang unntakstilstand. Men for meg er det pga. alvorlig ulykke/skade, kravlet meg tilbake i funksjon etter noen år, mot alle odds, tok utdanning og gjorde det bra i jobb før alvorlig sykdom som igjen satte meg utenfor arbeidslivet. Igjen, mot alle odds kom jeg meg tilbake etter lang og vond kamp. Så slo ny alvorlig sykdom ut, som jeg trolig har hatt hele livet, men da i mildere form før. Alt dette har gjort at jeg har falt mellom stoler hos Nav, ikke blitt trodd av systemet, slitt med helsevesenet og har fått gjeld pga. Navs feilbehandling og sitter igjen med minimalt å leve for. Store deler av tiden har jeg også måttet stå helt alene i alt dette, uten noen som helst form for hjelp. Det er unntakstilstand over tid.

Men når jeg leser det du skriver, Hi, så tror jeg "feilen" ligger i at dere synes å være så opptatt av "når bare", "hvis bare"... at dere glemmer å leve her og nå selv med alt det dere gjør. Dere er priveligerte, HI, dere har jobber, dere får videreutdanning, dere har hus og økonomi til å pusse opp osv. osv. Det dere trenger å bli flinkere til, det er å lete etter og ta tak i hverdagslykken som finnes i alt dere har og gjør. Og skal dere greie det, da må dere slutte å "jage", akseptere at livet er her og nå, hver dag. Oppussing som kan være så utmattende, fokuser på at dere er priveligerte som har muligheten til å pusse opp og få det noenlunde som dere vil, se på hver lille fremgang, vis at dere setter pris på hverandre og det begge gjør for å nå akkurat det målet om oppussing, gjør noe koselig ut av det, lag minner. Oppussing er fint til å la middagen være picknick midt i alt arbeidet og støvet og redskaper og rot, eller sette på radioen og ta en klinedans med mannen til én dans før dere jobber videre hver for dere. Det er så mye muligheter hver eneste dag, og det tar ikke nødvendigvis noe tid eller ekstra energi, det er tankemønster og vaner som må snus.

Jeg er heldig og har noen veldig gode venner. De har hatt enormt mye med både jobber som har gjort at de har jobbet ulike tider på døgnet, sett minimalt til hverandre, bygget seg opp fra ingenting, hatt lang adskillelse pga. utdanning, krevende jobber. Likevel har de alltid tatt seg tid til å stille opp på ting for å støtte barnas aktiviteter, ene som trener også. Og de har bidratt ellers i lokalsamfunnet. Hvert år er det et stort arrangement i kommunen hvor overskuddet går til lokale aktiviteter, noe som gjør at tilbud til barn koster lite, de støtter alltid med utstyr til de som ikke har det osv. Det er enormt med timer før under og etter arrangementet som mange legger ned, i tillegg til de som jobber med planlegging hele året for neste års arrangement. Der var det mange som følte de ble for slitne av alt, og de så at de stod i fare for å miste mange. Der gikk de inn for å snu tankegangen, at det ikke skulle være bare et ork og en plikt, det skulle være noe som var positivt - og så snudde de, var opptatt av å bruke oppgaver for å være sosiale, for å inkludere, skape tradisjoner, og de har en kultur hvor folk er utrolig flinke til å vise at de setter pris på hverandre. Resultatet ble at det ble mer ettertraktet å være med, fordi det ble så positivt. Folk som tidligere snakket om hvor slitne de var, hadde ikke tid eller overskudd - de gjør akkurat det samme og ofte mer nå enn tidligere, og likevel er det ikke snakk om at de ikke orker, gruer seg e.l. Mine venner har bare vært noen av flere som har bidratt til dette skiftet av fokus - og det har fungert. Venneparet har i alle år holdt på en stund hver uke som partid, noen ganger har de bare rukket et langt kyss i døra når den ene kommer hjem og den andre må stikke ut, men som regel har de alltid tatt seg tid til å prioritere hverandre samme dag, om ikke annet så kort tid før leggetid, hvor alt annet legges bort, de slår av alt av tv o.l. og fokuserer kun på hverandre, minner hverandre om hvorfor de valgte hverandre, hva de kan gjør i uken som kommer for å se positivt på den tross alle aktiviteter. Og de greier det. De er ikke sprekere enn andre, har ikke bedre helse enn andre, har mer jobb enn de fleste, har utrolig mange engasjement utenom jobb, selv nå som barna er blitt store fortsetter de med det for lokalmiljøets skyld. Alt ligger i holdning og livsinnstillingen, de ser på hver dag som en gave til å være sammen (selv om de altså ser hverandre lite), til å gjøre den andre glad, til å bidra til å gjøre livet bedre. Jeg er heldig som har slike venner

Så Hi, snakk med mannen din, det er så mye dere kan gjøre for at hverdagen kan bli mye bedre for dere, selv med det aktivitetsnivået dere har - men begge to må velge det og se på det som en holdningendring.

Anonymkode: 470a5...d87

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Lurer på om andre lever slik vi lever, i en konstant unntakstilstand.

Føler at vi er konstant stresset og venter på at ett eller annet skal gå over. Når bare vi får pusset opp dette, blir ferdige med denne utdannelsen, når bare ungene blir større, når vi flytter inn der, når jeg har slått meg til ro i den nye jobben, når bare denne skaden går over osv. Mulig det bare er vi som er dårlige på å ha det rolig, for det føles som vi pøser på med nye ting når vi endelig nærmer oss ferdige med noe annet. Vi er like ille begge to, og nå har vi levd slik i over 20 år... Det tar jo ikke slutt!

Og det er ikke slik at vi er kravstore heller, med at vi må ha det nyeste og beste, eller ikke er fornøyd med jobb/ lønn osv. Vi tjener helt greit, har et normalt hus. Ikke mangler vi noe, og ikke svømmer vi i luksus. 

Anonymkode: b0aeb...bb0

Jeg var sånn før. Ikke at jeg ville pusse opp eller kjøpe nye ting. Men jeg følte at jeg levde et liv i venteværelset. At der alltid var noe annet foran meg som ville få ting til å ramle på plass. Jeg levde med konstant lengsel.

Så tok jeg et livsendrende valg, forlot samboeren, tok jobb et annet sted, flyttet dit og fikk brukt utdannelsen min på en måte jeg aldri hadde fått før. Jeg ble der ikke så lenge, jeg kom tilbake til hjemplassen min etter 2 år, men da var det med en helt annen ro. Jeg fikk en ny kjæreste, deretter 2 nye barn, og kjente ikke lenger på at jeg var i venteværelset.

Nå er jeg på et sted i livet der jeg ikke går og stunder etter nye hendelser og nye ting, men de kommer jo deisende på meg likevel. 

Anonymkode: 0337d...c15

[Anonym bruker]

Jøss, det du skriver er jo faktisk livet. 

Jeg har tre barn, alene. Jeg følger opp barna, er selv under utredning pga sykdom, og jeg hjelper også min pappa mye da han ikke greier alt selv lenger. Men det er jo livet. 

Å følge jentene på turn er tid med de, pluss trening for meg mens jeg venter. Å følge gutten på judo er tid med han. 

Å pusse opp ser jeg på som positivt, ellers hadde jeg ikke gjort det. Huset blir finere, jeg trives og får forandring. 

Måke snø er trening, da trenger jeg ikke trene ekstra den dagen. 

Nyt øyeblikkene her og nå. Én ting som må være verre enn å synes livet er masete må være å ligge på dødsleiet og angre på at du gikk glipp av livet. 

Anonymkode: d5bd5...2c6

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (40 minutter siden):

Jeg går liksom å venter på at ting skal roe seg ned og jeg får puste, føler at det konstant er prosjekter og stress som henger over oss, og at livet bare ruller avgårde uten at vi rekker å nyte noenting. Og jeg har gjort mye for å redusere stress. 

Anonymkode: b0aeb...bb0

Men hva er målet da? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Voksenlivet krever faktisk at vi gjør en hel del ting som ikke er "berikende", rett og slett for at hjulene skal gå rundt. Det er faktisk helt nødvendig at foreldre stiller i både styre, dugnader og ulike komiteer for at lagene kan drive. Jeg kan ikke la være å gå på jobb. Hvem skal da skaffe mat på bordet? NAV? Dette tullete utsagnet om at man selv velger, er kun for de som står utenfor samfunnet på en eller annen måte. Som voksen arbeidsfør forelder, KREVES det faktisk at man deltar. 

Anonymkode: 65154...9dc

Så veldig rett det du skriver 

Anonymkode: 530c7...591

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Nei. Du har alltid et valg. Trives du ikke i jobben, så se deg om etter ny jobb. Trives du ikke med dugnader, så overlat det til andre. Liker du ikke å arrangere bursdager, så bidra med det du liker og prøv å se litt glede med det. Akkurat som med konfirmasjon. 

Det er jo en grunn til at du gjør alt du misliker, og ofte er det fordi man blir presset og folk forventer ting fra deg av en grunn. Eller det er at du føler deg selv uerstattelig.

Dette har ingenting med å være voksen å gjøre. Tror du virkelig at alle voksne lever i roller de føler seg presset inn i, og som de misliker og blir slitne av? 

Man har alltid valg, uansett. 

Ja Gud hjelpes , hvordan skal. Samfunnet bli om alle følger dine råd? Elendig forslag!

Anonymkode: 530c7...591

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Og derfor!

Blir vi - vi som føler en forpliktelse for barna våre og for samfunnet, inkludert de barna som har foreldre som ikke bidrar (!), NEDLESSET i frivillig arbeid og dugnad! Det er sånne foreldre  som har dine holdninger som er problemet i dag. Folk som bare skal vere med, som ikke bidrar, som ikke ser problemet - «fordi «noen andre» slipper, så skal ikke jeg», og «Det er din egen feil - det er bare å si nei». 

Det funker ikke sånn i Norge. Vi kan ikke ha en haug ,et flertall, med foreldre som skal late som at det ikke innebærer dugnad og felles innsats å ha et inkluderende samfunn der alle skal ha råd til å delta. Skjerp dere!!!! 

Anonymkode: 03a8e...fd1

Jeg så ikke et eneste sted at hovedinnlegget handlet om belastninger ved å jobbe mye dugnad? HI skrev om sine egne forventninger til livet.

Anonymkode: 0337d...c15

[Kengubarnet]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Og derfor!

Blir vi - vi som føler en forpliktelse for barna våre og for samfunnet, inkludert de barna som har foreldre som ikke bidrar (!), NEDLESSET i frivillig arbeid og dugnad! Det er sånne foreldre  som har dine holdninger som er problemet i dag. Folk som bare skal vere med, som ikke bidrar, som ikke ser problemet - «fordi «noen andre» slipper, så skal ikke jeg», og «Det er din egen feil - det er bare å si nei». 

Det funker ikke sånn i Norge. Vi kan ikke ha en haug ,et flertall, med foreldre som skal late som at det ikke innebærer dugnad og felles innsats å ha et inkluderende samfunn der alle skal ha råd til å delta. Skjerp dere!!!! 

Anonymkode: 03a8e...fd1

👏

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (53 minutter siden):

Delvis enig og delvis uenig. Noe rår man ikke over. 
 

Men, alle de barmhjertige samaritaner som sliter seg ut på dugnad, det er en egen finurlighet. 99,9% fostrer ikke opp en ny Haaland, er det egentlig krise om en cup må avlyses? Jeg tror vi ville hatt litt godt av det om noen bare lot det gå så langt fremfor å bli så bitter over at andre ikke er like engasjert. De fleste ender tross alt den karrieren ved å tråkke over i bedriftsfotball i 30-årene 😆

Anonymkode: 1cd5a...8cf

De barmhjertige samaritaner som sliter seg ut på dugnad er i alle fall samlet her på DIB!

For jeg tror ikke jeg har møtt så mange i det virkelige liv som både bruker all fritiden på barnas hobbyer OG i tillegg bruker all lungekapasiteten på å klage over dem som ikke bruker all fritiden på barnas hobbyer... 

Livet er mer enn barndom, og barndommen er mer enn idrett. Selv drev jeg det lengst innen frilek, og hvis jeg hadde sett mamma stå i pølsekiosk for at jeg skulle få gå et skirenn, ville jeg ha blitt direkte flau.

Anonymkode: 0337d...c15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

De barmhjertige samaritaner som sliter seg ut på dugnad er i alle fall samlet her på DIB!

For jeg tror ikke jeg har møtt så mange i det virkelige liv som både bruker all fritiden på barnas hobbyer OG i tillegg bruker all lungekapasiteten på å klage over dem som ikke bruker all fritiden på barnas hobbyer... 

Livet er mer enn barndom, og barndommen er mer enn idrett. Selv drev jeg det lengst innen frilek, og hvis jeg hadde sett mamma stå i pølsekiosk for at jeg skulle få gå et skirenn, ville jeg ha blitt direkte flau.

Anonymkode: 0337d...c15

Jeg derimot ville blitt flau om mine foreldre ikke stilte opp, heldigvis slapp jeg å oppleve det

Anonymkode: 530c7...591

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Ja Gud hjelpes , hvordan skal. Samfunnet bli om alle følger dine råd? Elendig forslag!

Anonymkode: 530c7...591

Jaja, det er ihvertfall tydelig hvem som er mest tilfreds her da, men klart at mitt liv passer nok ikke alle. Problemet er at hi sliter med å aldri være tilfreds, og jeg syns jo at det er veldig bemerkelsesverdig at noen av dere er sure og mener "at sånn er det bare"

 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (41 minutter siden):

Jaja, det er ihvertfall tydelig hvem som er mest tilfreds her da, men klart at mitt liv passer nok ikke alle. Problemet er at hi sliter med å aldri være tilfreds, og jeg syns jo at det er veldig bemerkelsesverdig at noen av dere er sure og mener "at sånn er det bare"

 

Ja i noen år er det bare sånn, om man interesserer set for det barna gjør og stiller opp da selvsagt

Anonymkode: 530c7...591

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ja i noen år er det bare sånn, om man interesserer set for det barna gjør og stiller opp da selvsagt

Anonymkode: 530c7...591

Nei det trenger ikke være sånn. Har hatt nok av barn i huset og var ikke så utilfreds i det hele tatt. Sliten noen ganger ja, men hadde aldri tatt på meg masse greier jeg ikke ville eller maktet. 

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (35 minutter siden):

Nei det trenger ikke være sånn. Har hatt nok av barn i huset og var ikke så utilfreds i det hele tatt. Sliten noen ganger ja, men hadde aldri tatt på meg masse greier jeg ikke ville eller maktet. 

Nei for de som ikke gidder å stille opp trenger det ikke være spnn, andre er opptatt av fellesskapet;)

Anonymkode: 530c7...591