Bidra til fellesoppgaver

[Anonym bruker]

En ungdom eller ung voksen som konkurrerer på nasjonalt nivå har en litt annen hverdag enn andre. For å få til dette samtidig med utdanning, må mye tilrettelegges på alle nivå (foreldre, studie, forbund, andre rundt). Når disse ungdommene/unge voksne så legger opp eller trapper ned har vi sett at noen av dem får problemer med sine relasjoner. Selv om de er hyggelige og omtenksomme som person, virker noen å ha mistet evnen til å gjøre oppgaver for fellesskapet eller andre. Får de en oppgave kan denne gjøres om det passer godt med andre planer, er det noe som må planlegges inn kan den bare utsettes til man tilslutt ikke rekker å gjøre det (uten at noen varsles). Så oppdager noen gjerne at oppgaven ikke er gjort etter at det er for sent eller det skaper mye merarbeid for andre. Da kommer mange unnskyldninger og bortforklaringer. Bor de sammen med andre (foreldre, samboer, i studentkollektiv), kan forholde til de nærmeste surne. Spesielt om de bor de sammen med andre enn foreldrene er ikke de andres tålmodighet evigvarende. De forventer jo at personen bidrar, mens det virker som om personen selv forventer at alt er likt og at tiden man ikke lenger bruker på aktiviteten er egentid. Noen som har noen tips/betraktninger til hvordan ungdommer/unge voksne som (på noen områder i livet) har fått alt tilrettelagt kan klare å gå inn i vanlig fellesskap med de forventningene som er der? 

Anonymkode: dac44...7d3

[Anonym bruker]

Veldig spesielt innlegg. Er dette ditt barn?

Anonymkode: 0a3d2...492

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Veldig spesielt innlegg. Er dette ditt barn?

Anonymkode: 0a3d2...492

Nei, det er ikke mitt barn, Det er heller ikke én person, Jeg har sett dette hos flere. Alle har ikke drevet med idrett, men med noe som har tatt mye tid og hvor de dermed har fått ting tilrettelagt. Første gang jeg var borti det var med en venninne som bodde i kollektiv med en som var slik.   

Anonymkode: dac44...7d3

[Anonym bruker]

Det må stilles krav til alle mennesker helt fra barndommen, uansett om de er gode til å sparke en ball eller ikke. Dersom man ikke begynner med dette før vedkommende er 20 år, er det for sent. Da får de bare seile sin egen sjø og lære på den harde måten hvordan livet er.

Anonymkode: 97281...128

[Anonym bruker]

Vi blir alle påvirket av livet vi lever, noen i større eller mindre grad enn andre, og det er ingen tvil om at topp-idrettsutøver er blant dem som ofte lever i et slags bobleliv hvor alt dreier seg om dem. Ikke fordi de er egoistiske, men fordi det må være sånn for at de skal kunne prestere som de skal. Det er ikke for ingenting at det er en god del av dem som har endt opp med rusmisbruk eller andre ikke så lure ting.  

Det er derfor viktig, tror jeg, at folk rundt dem, i alle fall de nærmeste, er med på å stille tilpassede krav og behandler dem så normalt som det går an. Akkurat hva kravene skal være vil jo være individuelt. Det kommer jo helt an på hva de driver med og på hvor høyt nivå. En som er er midt i konkurranse sesongen trenger kanskje ikke å passe lillesøster som er syk eller forkjøla, men det går helt fint å ta oppvasken, selv om den kanskje må vente til etter ettermiddags-treningen. 

Anonymkode: c8208...dea

[Anonym bruker]

Alle som har hatt foreldre til å fikse alt blir sånn. De lærer fort når de kommer il det virkelige livet. De fleste mennesker er tilpasningsdyktige

Anonymkode: 870f8...d1d

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det er klart at når alt har blitt tilrettelagt rundt en person i en årrekke, og gjerne i de årene hvor vi lærer grunnleggende sosiale normer og regler, så vil man ha et mye mer egosentrisk fokus etterpå også. De årene som andre har lært disse tingene så har jo disse ungdommene lært andre ting istedenfor. Slike ting må også læres, det er ikke slik at man bare kan dem. Når det etterhvert blir slik at det forventes en annen deltakelse vil de derfor falle gjennom, inntil de etterhvert også lærer seg disse grunnleggende ferdighetene.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nei, det er ikke mitt barn, Det er heller ikke én person, Jeg har sett dette hos flere. Alle har ikke drevet med idrett, men med noe som har tatt mye tid og hvor de dermed har fått ting tilrettelagt. Første gang jeg var borti det var med en venninne som bodde i kollektiv med en som var slik.   

Anonymkode: dac44...7d3

Rart du tenker så mye på det. Av egen erfaring med eget barn kan jeg si det er null problem. Det er bare å stille krav og ha forventninger. Problemet er hos foreldrene. 

Anonymkode: 0a3d2...492

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

En ungdom eller ung voksen som konkurrerer på nasjonalt nivå har en litt annen hverdag enn andre. For å få til dette samtidig med utdanning, må mye tilrettelegges på alle nivå (foreldre, studie, forbund, andre rundt). Når disse ungdommene/unge voksne så legger opp eller trapper ned har vi sett at noen av dem får problemer med sine relasjoner. Selv om de er hyggelige og omtenksomme som person, virker noen å ha mistet evnen til å gjøre oppgaver for fellesskapet eller andre. Får de en oppgave kan denne gjøres om det passer godt med andre planer, er det noe som må planlegges inn kan den bare utsettes til man tilslutt ikke rekker å gjøre det (uten at noen varsles). Så oppdager noen gjerne at oppgaven ikke er gjort etter at det er for sent eller det skaper mye merarbeid for andre. Da kommer mange unnskyldninger og bortforklaringer. Bor de sammen med andre (foreldre, samboer, i studentkollektiv), kan forholde til de nærmeste surne. Spesielt om de bor de sammen med andre enn foreldrene er ikke de andres tålmodighet evigvarende. De forventer jo at personen bidrar, mens det virker som om personen selv forventer at alt er likt og at tiden man ikke lenger bruker på aktiviteten er egentid. Noen som har noen tips/betraktninger til hvordan ungdommer/unge voksne som (på noen områder i livet) har fått alt tilrettelagt kan klare å gå inn i vanlig fellesskap med de forventningene som er der? 

Anonymkode: dac44...7d3

Kanskje ved å si det høyt?
"Nå har vi skreddersydd din hverdag rundt idretten din (eller hva det nå er hen drev med) i X år, og det innebærer at vi har tatt ansvar for mange ting og latt deg slippe å bekymre deg om dem. Det var fordi vi ønsket at du skulle ha maksimale sjanser til å lykkes. 
Men nå som din hverdag er roligere, så har du også fått romsligere med tid til å gjøre andre ting. Og da er det vi forventer at du deltar i alt det som du til nå har kommet lettere unna. Det innebærer å gjøre husarbeid (fyll inn navn på oppgaver her), og noen av disse er tidskritiske. De skal være gjort innenfor den og den frist. Det er en forventning vi har til deg - ikke at du skal gjøre mer og kompensere for det du har sluppet før, men at du skal gjøre like mye som andre og delta på lik linje med andre. Hvis du har noen innspill til hvilke typer oppgaver som er lettere eller vanskeligere for deg, så kan vi godt ta en samtale om det, men det er slutt på at vi skreddersyr hverdagen for deg."

Anonymkode: 51c47...186

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Nei, det er ikke mitt barn, Det er heller ikke én person, Jeg har sett dette hos flere. Alle har ikke drevet med idrett, men med noe som har tatt mye tid og hvor de dermed har fått ting tilrettelagt. Første gang jeg var borti det var med en venninne som bodde i kollektiv med en som var slik.   

Anonymkode: dac44...7d3

Jeg bodde i kollektiv med en venninne som hadde mistet mora si da hun var barn.
Av en eller annen grunn tildelte hun meg morsrollen, og klarte ikke gjøre et eneste arbeidsslag uten å bli instruert i forkant og få ros i etterkant, om det så var å støvsuge et gulv.

Det betyr likevel ikke at jeg tror at alle som har mistet en forelder er blitt uselvstendige.

Anonymkode: 51c47...186

[ReneRene]

Uansett hvor mye man har fått tilrettelagt så skjønner enhver at oppgaver fordeles i et fellesskap. Det er altså ikke noe de ikke forstår som i at de har lav intelligens, men de unngår fordi de ikke gidder. Det hjelper lite at personen er hyggelig og blid ift dette.

[Anonym bruker]

Det er ingen motsetning mellom å ha barn som satser og å fremdeles oppdra dem til velfungerende mennesker.

Anonymkode: 32fe7...b9e