Sønnen min suger energien min utav meg…

[Anonym bruker]

Og det høres rart ut da han er 18 år (nettopp blitt). Han sliter en del med ting og nå er han i en periode hvor han konfererer meg med alt «feil» han mener jeg har gjort som mor. Han har hatt en helt «normal» oppdragelse men selvfølgelig hat jeg gjort noe feil opp igjennom. Men han ser kun feilene men har lite eksempler på hvilke «feil» han mener jeg har gjort. 
Det er utrolig slitsomt å stadig få klager fra en «voksen» sønn og han kan typisk si visst jeg er uenig med han at «ja, sånn har det alltid vært, jeg har aldri blitt hørt», «du har aldri gjort som jeg ville» e.l.

Tips til hvordan takle dette??

Anonymkode: 73832...7bc

[ReneRene]

Du må ihvertfall ikke gå i forsvar. Si at du vil høre på det han har å si, og lytt til ham. Ikke protester men tenk på det han kommer med. Dette kommer ikke ut av det blå, for når unger konfronterer foreldre så er det noe i det. Det er veldig typisk at noen foreldre forsvarer seg og beskylder barna for å være dramatiske og komme med feil oppfatning om ting, så ikke gå i den fella da det er å gaslighte- å gi ham tvil om egen opplevelse og dømmekraft. Det er skadelig og påfører ham mer problrmer.

Når du tenker over det han sier så må du se ting fra hans perspektiv. Alle foreldre gjør feil, men problemet er at de kan lett bagatellisere det fordi fra deres perspektiv var det ikke så alvorlig eller noe å ta på vei for. Se det fra hans ståsted, og vær åpen om at du skjønner eller ikke kjenner deg igjen, men at du skjønner at det har vært et problem for ham. 

Barn bruker ikke å konfrontere foreldre uten grunn eller for at de vil såre. De vil bli hørt. 

Egentlig skal du være glad for at han sier fra, for da har dere mulighet til å fikse det. En annen ting er at du har gjort noe riktig i og med at han faktisk tør å si fra. Det er mange unge som aldri tør å si noe til foreldrene, selv når de blir enda eldre.

 

[Anonym bruker]

Det er i alle fall ingen mening i å nekte på det han sier, men du har lov å svare "Synd du opplever det som at du aldri har blitt hørt" eller lignende. Han har jo rett til å beholde sin opplevelse av episodene og forholdene hjemme, men han har ikke rett til å lyve. Og når folk bruker ord som "aldri" og "alltid" så er det en bjelle som ringer hos meg. Da er det vanskelig å tro på at de er helt saklige og edruelige i en beskrivelse av situasjonene.

Anonymkode: 64bfd...2ed

[pele]

ReneRene skrev (7 timer siden):

Du må ihvertfall ikke gå i forsvar. Si at du vil høre på det han har å si, og lytt til ham. Ikke protester men tenk på det han kommer med. Dette kommer ikke ut av det blå, for når unger konfronterer foreldre så er det noe i det. Det er veldig typisk at noen foreldre forsvarer seg og beskylder barna for å være dramatiske og komme med feil oppfatning om ting, så ikke gå i den fella da det er å gaslighte- å gi ham tvil om egen opplevelse og dømmekraft. Det er skadelig og påfører ham mer problrmer.

Når du tenker over det han sier så må du se ting fra hans perspektiv. Alle foreldre gjør feil, men problemet er at de kan lett bagatellisere det fordi fra deres perspektiv var det ikke så alvorlig eller noe å ta på vei for. Se det fra hans ståsted, og vær åpen om at du skjønner eller ikke kjenner deg igjen, men at du skjønner at det har vært et problem for ham. 

Barn bruker ikke å konfrontere foreldre uten grunn eller for at de vil såre. De vil bli hørt. 

Egentlig skal du være glad for at han sier fra, for da har dere mulighet til å fikse det. En annen ting er at du har gjort noe riktig i og med at han faktisk tør å si fra. Det er mange unge som aldri tør å si noe til foreldrene, selv når de blir enda eldre.

 

Veldig bra skrevet👍

[Anonym bruker]

#krenk! Dette må du rett og slett ikke finne deg i! Nå tar jeg utgangspunkt i at oppveksten har vært innenfor normalspekteret, slik som du beskriver, hvor man sjonglerer foreldrerollen med mange andre roller i samfunnet, og hvor man innimellom gjør feil. Det er viktig, mener jeg, å ikke godta en virkelighetsfjern virkelighetsforståelse under fanen "bli hørt". Jeg mener derfor det er utrolig viktig at du faktisk gir han motstand på de såkalte opplevelsene, men du må gjøre det på en måte så han hører. 

Så når han kommer med alle disse feilene, spør spørsmål, få han til å fortelle mer, og så - når det viser seg at dette sammensuriet av vås folder seg ut som en løk - uten noe kjerne - kan du si, "skal vi snakke om det som egentlig plager deg" Kanskje han er ensom, får ikke til det sosiale på skole, redd for fremtiden osv? Det gagner absolutt ingen å være i et falskt freudiansk fengsel hvor mor fremstilles som roten til alt ondt. Løser ikke hans problemer, og skader deres relasjon.

Anonymkode: f56a0...e67

[Anonym bruker]

Hvis han stadig gnåler om det og aldri blir ferdig så hadde jeg blitt lei tilslutt og sagt noe som ala: 

Ja vennen min, jeg vet dette ikke var så greit, men se på deg da for en flott og moden kar du er blitt, så noe må nå ha vært riktig sant? Glem fortiden og se hvordan du selv ordner livet ditt, og så får du oppdra dine egne fremtidige barn litt bedre da vettu 😉🙃

Anonymkode: 0772d...78b

[Anonym bruker]

Vi må faktisk slutte å forstå ungdommen i hjel. Greit å høre på han en gang, men hadde ikke funnet meg i å høre på dette gang etter gang. Ungdommen i dag takler lite motgang og er vant til at alt blir tilrettelagt for dem. Alt skal skje på deres måte. Er lov å sette grenser. 

Anonymkode: 7ae1a...51e

[Østerdølen]

Ja, hvorfor er det automatisk at det er guttens versjon som er riktig?Jada, mor skal kunne høre han ut, men hun må jo også ha mulighet til å komme med sin side av saken. 

Og hun må også få lov til å si i fra at nok er nok. Hadde jeg vært henne, tror jeg at jeg hadde svart at "er du så missfornøyd, kanskje du skulle ha funnet deg et eget sted å bo, siden jeg tydeligvis ikke er bra nok for deg".

[ReneRene]

Østerdølen skrev (2 minutter siden):

Ja, hvorfor er det automatisk at det er guttens versjon som er riktig?Jada, mor skal kunne høre han ut, men hun må jo også ha mulighet til å komme med sin side av saken. 

Og hun må også få lov til å si i fra at nok er nok. Hadde jeg vært henne, tror jeg at jeg hadde svart at "er du så missfornøyd, kanskje du skulle ha funnet deg et eget sted å bo, siden jeg tydeligvis ikke er bra nok for deg".

Det er ikke sikkert at gutten har rett i alt, men det er voksne som er omsorgspersoner og ikke omvendt. Hvis hun svarer som du foreslår så går hun i offerrollen, og dermed blir gutten den som må ta ansvar.

En annen ting er at gutten har problemer, og det kommer av en grunn uten at jeg skal si at dette er på grunn av hi. Det som likevel er verdt å merke seg i det hun skriver er at ja, hun har gjort feil, men sønnen er -kun- opptatt av feilene. Det tyder på at det faktisk er feil som har påvirket ham veldig negativt. Når han sier at han aldri har blitt hørt og at han mener moren aldri har fulgt ønskene hans, så er det jo et tydelig signal om at det er noe han har hatt problemer med. Hi skriver at han kommer med lite konkrete eksempler, men han sier jo hva noe av problemet har vært. Det er noe av det HI bør tenke på om kan stemme ut fra hans ståsted. 

[Anonym bruker]

"Ja, feilfri er jeg ikke, og det har sikkert skjedd i kampens hete at jeg ikke har lyttet godt nok til deg. Men i familien og livet mitt med jobb og allverdens krav er det ikke alltid jeg har kunnet styre løpet etter dine behov heller, akkurat som jeg har måttet tilpasse meg deg har du måttet tilpasse deg meg og kravene samfunnet forøverig stiller til oss. Om det er konkrete ting du mener jeg kunne gjort annerledes er jeg mer enn villig til å lytte og lære, men disse høytsvevende frasene om at jeg alltid har gjort feil er veldig lite konstruktive. Ingen av oss er feilfri, og vi gjør stadig feil begge to, men skal vi kunne forbedre oss må vi ha mer konstruktive tilbakemeldinger. Tenk litt på det, og gi meg konkrete eksempler, så kan vi snakke om det. Har du det vanskelig kan vi snakke om det også, jeg vil gjerne hjelpe om jeg kan."

Anonymkode: 5a937...8f4

[Anonym bruker]

Ingen sier at hans versjon er riktig.
Men hvis man vil beholde en slags relasjon, så må man likevel anerkjenne den versjonen også.

Dessverre er dette nok et utslag av psykisk sykdom. Jeg har sett en lignende dynamikk utspille seg i en periode på over 35 år, med min egen bror og mor i rollene. Han har jaget etter en unnskyldning fra henne i årevis, det skulle liksom rette opp i alle feilene og urettferdighetene han mente at han hadde vokst opp med.

Han er ett år unna meg i alder, så jeg har jo vokst opp med det samme som ham, og de episodene og den foreldrestilen han beskriver er ikke gjenkjennelige for meg. Men hans egne depresjoner fargelegger verdensbildet hans og historien hans. Og det hjelper ikke "å snakke om det", for han vrir historiene sine mer og mer i en bestemt retning  hver gang han har et tema oppe. Og den retningen er alltid at han har vært et offer, at andre hadde det så mye bedre enn ham, at han fikk kjeft hele tiden, at han ble kalt for stygge ting osv osv. 

Selvsagt har det vært konflikter hos oss som i ethvert hjem, men han fikk ikke mer kjeft, han hadde det ikke dårligere enn oss andre. Men det nytter omtrent ikke å korrigere ham.

Anonymkode: 64bfd...2ed

[Den perfekte mor, påan igjen]

Østerdølen skrev (1 minutt siden):

Ja, hvorfor er det automatisk at det er guttens versjon som er riktig?Jada, mor skal kunne høre han ut, men hun må jo også ha mulighet til å komme med sin side av saken. 

Og hun må også få lov til å si i fra at nok er nok. Hadde jeg vært henne, tror jeg at jeg hadde svart at "er du så missfornøyd, kanskje du skulle ha funnet deg et eget sted å bo, siden jeg tydeligvis ikke er bra nok for deg".

Det er ikke guttene versjon som er riktig, men guttens opplevelse er riktig. Moren har en helt annen opplevelse, og hennes opplevelse er like riktig. 
 

Han er 18 år og fortsatt mangler det mye før de er «voksne» i hodet. Men det er ingenting i veien for å realitetsorientere litt. Spørre hva han mener, komme med eksempler på episoder hvor han har hatt en slik opplevelse. Det er jo heller ingen grunn til å anta at det er direkte feil, man kan jo ikke la ungene få bestemme hele veien. Det er helt vanlig å overkjøre barna noen ganger i oppveksten. Om du ofte bare har avfeid han uten å begrunne, har han jo også rett. Å forklare ungene hvorfor man mener det man mener, er viktig både for at de skal respektere avgjørelsen, men også for at de skal ta lærdom av den.

 

 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

"Ja, feilfri er jeg ikke, og det har sikkert skjedd i kampens hete at jeg ikke har lyttet godt nok til deg. Men i familien og livet mitt med jobb og allverdens krav er det ikke alltid jeg har kunnet styre løpet etter dine behov heller, akkurat som jeg har måttet tilpasse meg deg har du måttet tilpasse deg meg og kravene samfunnet forøverig stiller til oss. Om det er konkrete ting du mener jeg kunne gjort annerledes er jeg mer enn villig til å lytte og lære, men disse høytsvevende frasene om at jeg alltid har gjort feil er veldig lite konstruktive. Ingen av oss er feilfri, og vi gjør stadig feil begge to, men skal vi kunne forbedre oss må vi ha mer konstruktive tilbakemeldinger. Tenk litt på det, og gi meg konkrete eksempler, så kan vi snakke om det. Har du det vanskelig kan vi snakke om det også, jeg vil gjerne hjelpe om jeg kan."

Anonymkode: 5a937...8f4

Tror denne tilnærmingen kan være nyttig, men formuleringene må gjerne files litt til å låte som at man virkelig vil lytte - ikke at "vi har feil begge to", for det er han neppe moden for å ta til seg.

Anonymkode: 64bfd...2ed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ingen sier at hans versjon er riktig.
Men hvis man vil beholde en slags relasjon, så må man likevel anerkjenne den versjonen også.

Dessverre er dette nok et utslag av psykisk sykdom. Jeg har sett en lignende dynamikk utspille seg i en periode på over 35 år, med min egen bror og mor i rollene. Han har jaget etter en unnskyldning fra henne i årevis, det skulle liksom rette opp i alle feilene og urettferdighetene han mente at han hadde vokst opp med.

Han er ett år unna meg i alder, så jeg har jo vokst opp med det samme som ham, og de episodene og den foreldrestilen han beskriver er ikke gjenkjennelige for meg. Men hans egne depresjoner fargelegger verdensbildet hans og historien hans. Og det hjelper ikke "å snakke om det", for han vrir historiene sine mer og mer i en bestemt retning  hver gang han har et tema oppe. Og den retningen er alltid at han har vært et offer, at andre hadde det så mye bedre enn ham, at han fikk kjeft hele tiden, at han ble kalt for stygge ting osv osv. 

Selvsagt har det vært konflikter hos oss som i ethvert hjem, men han fikk ikke mer kjeft, han hadde det ikke dårligere enn oss andre. Men det nytter omtrent ikke å korrigere ham.

Anonymkode: 64bfd...2ed

For å utdype litt, så prøvde jo mamma så klart den der "ja, du har rett, unnskyld for alt"-metoden, og det var han veldig fornøyd med ... i ca 48 timer. Så ringte han opp igjen, og alt var feil på nytt. Hun hadde ikke unnskyldt seg fort nok, oppriktig nok, med rett stemme eller på rett måte.

Han hadde jo da fått et par døgn til å putre og gjære videre aleine, og innså vel at selv om han nå hadde hørt det han trodde skulle bli forløsende ord, så var han like deprimert og forknytt som før. Og siden det ikke fins noen side i hans bok hvor det står "du er deppa bare fordi du tilfeldigvis er syk", så måtte han vel tilbake til det han ser som hovedårsaken til all elendigheten, nemlig barndommen og mora si.

Anonymkode: 64bfd...2ed

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Ingen sier at hans versjon er riktig.
Men hvis man vil beholde en slags relasjon, så må man likevel anerkjenne den versjonen også.

Dessverre er dette nok et utslag av psykisk sykdom. Jeg har sett en lignende dynamikk utspille seg i en periode på over 35 år, med min egen bror og mor i rollene. Han har jaget etter en unnskyldning fra henne i årevis, det skulle liksom rette opp i alle feilene og urettferdighetene han mente at han hadde vokst opp med.

Han er ett år unna meg i alder, så jeg har jo vokst opp med det samme som ham, og de episodene og den foreldrestilen han beskriver er ikke gjenkjennelige for meg. Men hans egne depresjoner fargelegger verdensbildet hans og historien hans. Og det hjelper ikke "å snakke om det", for han vrir historiene sine mer og mer i en bestemt retning  hver gang han har et tema oppe. Og den retningen er alltid at han har vært et offer, at andre hadde det så mye bedre enn ham, at han fikk kjeft hele tiden, at han ble kalt for stygge ting osv osv. 

Selvsagt har det vært konflikter hos oss som i ethvert hjem, men han fikk ikke mer kjeft, han hadde det ikke dårligere enn oss andre. Men det nytter omtrent ikke å korrigere ham.

Anonymkode: 64bfd...2ed

Det siste avsnittet ditt sier veldig mye om hvordan det var hos dere. Du skriver ikke at han hadde det like bra som dere andre, men han hadde det ikke dårligere. Du skal også vite at søsken kan ha helt ulike erfaringer og opplevelser med situasjoner og ting som skjer, og akkurat det er veldig vanlig. At broren din sliter psykisk er ikke uten grunn. 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

For å utdype litt, så prøvde jo mamma så klart den der "ja, du har rett, unnskyld for alt"-metoden, og det var han veldig fornøyd med ... i ca 48 timer. Så ringte han opp igjen, og alt var feil på nytt. Hun hadde ikke unnskyldt seg fort nok, oppriktig nok, med rett stemme eller på rett måte.

Han hadde jo da fått et par døgn til å putre og gjære videre aleine, og innså vel at selv om han nå hadde hørt det han trodde skulle bli forløsende ord, så var han like deprimert og forknytt som før. Og siden det ikke fins noen side i hans bok hvor det står "du er deppa bare fordi du tilfeldigvis er syk", så måtte han vel tilbake til det han ser som hovedårsaken til all elendigheten, nemlig barndommen og mora si.

Anonymkode: 64bfd...2ed

HI - Jeg tror ano...2ed er inne på noe, skaff sønnen din psykolog/psykiater - det har deres relasjon mye mer igjen for en den "klart du skal anerkjennes og forstås gutten min - unnskyld for alt galt jeg har gjort " 

Anonymkode: f56a0...e67

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Og det høres rart ut da han er 18 år (nettopp blitt). Han sliter en del med ting og nå er han i en periode hvor han konfererer meg med alt «feil» han mener jeg har gjort som mor. Han har hatt en helt «normal» oppdragelse men selvfølgelig hat jeg gjort noe feil opp igjennom. Men han ser kun feilene men har lite eksempler på hvilke «feil» han mener jeg har gjort. 
Det er utrolig slitsomt å stadig få klager fra en «voksen» sønn og han kan typisk si visst jeg er uenig med han at «ja, sånn har det alltid vært, jeg har aldri blitt hørt», «du har aldri gjort som jeg ville» e.l.

Tips til hvordan takle dette??

Anonymkode: 73832...7bc

Har han diagnose? 

Jeg har opplevd "det berømte" brevet fra min datter, hun har 2-3 diagnoser bla adhad.

Fryktelig å motta et slikt brev der du blir bebreide for det meste. Så viser det seg at dette har flere mødre med barn som er litt sårbare som får en slik skyllebøtte.

Så må man bare møte hverandre på best mulig måte, for selv om man føler at du har gjort allt i din makt for at ungen skal få en best mulig fremtid så er det viktig at den andre blir møtt på sine følelser. 

Jeg tenker at veien blir til mens man går og det er viktig å kunne innrømme at noen ganger gjør vi som foreldre "feil " selv om det er i den beste intensjon. 

 

Anonymkode: a84d0...32a

[Anonym bruker]

Hvis det er sånn at han sliter psykisk, så de dårlige fasene lett handle om at man tenker gjennom hva foreldre kunne gjort annerledes for å støtte dem bedre, eller for å unngå at ting ble som de ble. Det gjør jeg selv, men jeg har aldri turt å si det til mamma. Rett og slett fordi hun garantert vil misforstå og gå i forsvar. Jeg tenker det ikke for å kritisere. Fortiden får man ikke endret, men av og til trenger han sikkert å fortelle deg dette for å forklare hva han trenger i fremtiden? Jeg tror i alle fall det ikke handler om kritikk. Jeg tror det handler om alt han skulle ønske var annerledes, og da er tilbakeblikk et sted å starte. Ikke forsvar deg, men svar heller «det er mulig at det var galt, men der og da så gjorde jeg alt jeg kunne for at du skulle ha det bra, og jeg var sikker på at det var det rette for deg det og da. Jeg et ikke perfekt, og jeg har ikke gjort alt perfekt, men jeg har alltid gjort så godt jeg kunne og det jeg trodde var best for deg.»

Anonymkode: c6be9...fc1

[Anonym bruker]

Jeg har aldri følt at det var rom for å være meg som liten og ung. Jeg er mye mer sensitiv enn mine søsken og har vokst opp i en familie hvor det var lite rom for å vise såkalte negative følelser. Jeg følte meg verken sett eller hørt, mine to brødre skjønner ikke hva jeg snakker om. For de har absolutt ikke samme følelse rundt barndommen.

Først i en alder av 34 år hos privat psykolog turte jeg å åpne meg om det. Jeg syntes det var vanskelig og vondt og skulle klage på oppveksten, for jeg vet at mamma og pappa alltid har gjort sitt beste og alltid ment dem har vært der for oss alle tre. 

Pappa har jeg snakket med om det. Han forstod faktisk og har beklaget at jeg følte det sånn. 

Mamma har jeg prøvd å snakke med, men hun går rett i forsvar og blir irritert/fornærmet. 

Jeg syns det er beintøft av sønnen din å si noe så ung. Der kan ikke ha vært lett. Så mitt råd er å spørre hva han tenker er gode løsninger og hvordan han ønsker å bli møtt. Han skal ikke få bestemme, men sammen må dere finne ben måte å endre ting på. Han er fortsatt såpass ung at det kan ha stor betydning for utviklingen hans og relasjonen deres videre. 

Anonymkode: a2c8a...1cb

[Anonym bruker]

Takker for tilbakemeldinger og råd!

Han er deprimert og leter nok (som noen av dere skrev) etter et svar på sin diagnose. Jeg beklager masse (både konkrete ting og generelt) og sier til han at jeg har langt ifra gjort alt riktig.  Jeg har jo heller ikke har hatt makt til å styre alt som han er bitter på. (F.eks hvordan skolen løste ting, ppt var i bilde) Men han blir ikke fornøyd med svarene og mener jeg f.eks burde flyttet han over på en annen skole  og det er min feil at det ikke ble gjort. 
Han «truer» også med å ta livet sitt dersom sånn eller sånn, så jeg føler jeg går på «nåler», det er jo så vondt å høre på. 

HI

 

Anonymkode: 73832...7bc

[ReneRene]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Takker for tilbakemeldinger og råd!

Han er deprimert og leter nok (som noen av dere skrev) etter et svar på sin diagnose. Jeg beklager masse (både konkrete ting og generelt) og sier til han at jeg har langt ifra gjort alt riktig.  Jeg har jo heller ikke har hatt makt til å styre alt som han er bitter på. (F.eks hvordan skolen løste ting, ppt var i bilde) Men han blir ikke fornøyd med svarene og mener jeg f.eks burde flyttet han over på en annen skole  og det er min feil at det ikke ble gjort. 
Han «truer» også med å ta livet sitt dersom sånn eller sånn, så jeg føler jeg går på «nåler», det er jo så vondt å høre på. 

HI

 

Anonymkode: 73832...7bc

Du har jo svar på hvorfor han ikke byttet skole, så da vet han hvorfor. Når han får en grunn og en forklaring så må han akseptere den ,og hvis han ikke gjør det så blir det lite nyttig å straffe deg ved å fortsette og klandre deg. Det er bra at du forklarer og gir ham svar, og da må han godta de han får. 

[Anonym bruker]

Sånn er min 13 år gamle sønn også. Og dette har blitt verre med alderen.  Han har en diagnose, og i raserianfall kan han si sånt. Når han har fått raset ut noe som kan ta lang tid, så unnskylder han seg og sier at han ikke mente det han sa.

Jeg vet at jeg ikke er perfekt , men han vet at han kan ta opp reele ting med meg. Og jeg innrømmer feil og forstår han. Når jeg spør han er i godt humør så har han egentlig lite å utsette på meg. 

Kan det være at han er trygg på deg og det tar det som går galt ut på deg? 

Anonymkode: 2503f...c8f

[Anonym bruker]

ReneRene skrev (1 time siden):

Du har jo svar på hvorfor han ikke byttet skole, så da vet han hvorfor. Når han får en grunn og en forklaring så må han akseptere den ,og hvis han ikke gjør det så blir det lite nyttig å straffe deg ved å fortsette og klandre deg. Det er bra at du forklarer og gir ham svar, og da må han godta de han får. 

Det er ikke sånn depresjon fungerer….

Anonymkode: c6be9...fc1

[Lev livet :-)]

ReneRene skrev (2 timer siden):

Du har jo svar på hvorfor han ikke byttet skole, så da vet han hvorfor. Når han får en grunn og en forklaring så må han akseptere den ,og hvis han ikke gjør det så blir det lite nyttig å straffe deg ved å fortsette og klandre deg. Det er bra at du forklarer og gir ham svar, og da må han godta de han får. 

Hadde det bare vært så lett…

HI

[ReneRene]

Lev livet :-) skrev (3 minutter siden):

Hadde det bare vært så lett…

HI

Jeg skjønner veldig godt. Når du har kommet med en forklaring og kanskje også bedt om unnskyldning i noen tilfeller, så er det vanskelig og utmattende når de fremdeles bebreider deg. Vet nesten ikke annet råd enn å stoppe han ved å være bestemt, eller bare si at du vil gå bort fordi det ikke er nyttig å høre på. Selv om han ikke skjønner eller aksepterer grunnen og forklaringene dine, så må han godta at det er fakta. 

Eller det er det han bør gjøre.