En hel generasjon sykeligjøres.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Jeg tror jeg forholder meg til hva Swang sier her. Fordi hun er leder for de som er tettest på unges problemer. Det er bare dumt å avfeie det, for det gjør ihvertfall ikke saken bedre. Nå har vel kritikken vart også før pandemien, så at den tar seg opp er jo fordi det faktisk er direkte skremmende at vi sykeligjøre unge. De skal videre i livet og utføre samfunnsnyttige oppgaver. 

Anonymkode: 0444d...401

Swang har jo ingen direkte forskning bak konklusjonen, det er jo bare hennes antagelse rundt årsaken at det har økt med mange tusen siden 2019. 

Jeg er enig med den perfekt mor her, det er store omveltninger i disse årene som overhodet ikke kan beskrives som normal hverdag for unge. Skal ikke avfeie årsaken til Swang, men jeg legger ikke hele forklaringen på bakgrunn av noe en fagperson tror, de kan også ha tunellsyn. 

Anonymkode: 394e1...f72

[Anonym bruker]

Swang påstår jo ikke å ha den eneste forklaringen, ei heller den mest sentrale. Hun fokuserer på en utfordring knyttet tett mot hennes fagfelt og hvordan hennes fagfelt kan avhjelpe her. Andre har sagt lignende tidligere. Lavterskeltilbudene må være mye mer tilgjengelig. Taes noen av disse problemstillingene tidlig kan mye håndteres med verktøy her fremfor i spesialhelsetjenesten senere. Kan spesialhelsetjeneste få konsentrerer seg om de mer alvorlige tilstandene, kan køene her bli mindre om de som kan behandles av skolehelsetjenesten får hjelpen der. I tillegg vil man nok kunne hindre at noen blir sykere ved at de får verktøy tidligere, får snudd utviklingen eller tidligere får tatt tak i miljøet om noe av utfordringer ligger der. 

Så nevner hun at ungdom må lære at det er vanlig at livet svinger og at de må lære dette. Her virker det som om flere tenker at det er foreldrene som har sviktet. Det syes puter under armene på dem etc. Noen foreldre gjør nok dette, men det er ikke mange og ikke mange nok til å få omfanget. Det er dessuten få foreldre som la om foreldrestilen til å sy puter under armene på barna under pandemien. Dette kan da ikke forklare forskjellene før og etter pandemien. Swang peker heller ikke på dette. 

De som jobber tett med barn og ungdom ser at det som tidlig ble tenkt på som små utfordringer nå får mye større plass. De ser en gruppe barn/ungdommer som har fått en annerledes utvikling enn generasjoner før dem har hatt. Dette gjelder de som var fra mellomtrinnet til ut vgs. når pandemien traff. De som var yngre har ikke kommet til denne fasen enda og de som er eldre var ferdig med den viktigste delen. Noen av de eldre som hadde sine første studieår under pandemien og nedstengning er også påvirket, men på en litt annen måte. Mange av dem fikk oppleve ensomhet og vansker med å finne sin plass i et nytt miljø og muligens en ny by. Også disse kan få og få forsterket psykiske utfordringer, men de er av en litt annen art. 

Pandemi-generasjonen (mellomtrinn - slutten av vgs) har mistet en del læring som andre generasjoner har fått automatisk. I stedet for å orientere seg mer ut av familien og mot venner og andre ungdommer, endte mange opp på rommene sine. Skolene stengte en periode, aktiviteter stengte enda lenger, noen barn og ungdom havnet i den ene karantenen etter den andre, det var kohorter der man kun kunne være sammen i små gruppe (ofte maks 5). Det ble vanskelig å velge hvem man skulle henge med og noen ble utestengt med henvisning til reglene. Så kom alle bekymringene. Barn og ungdom isolerte seg selv ekstra fordi de hadde sårbare i familien. Smittesporingsteam gjorde det tydelig hvem som hadde smittet hvem. Så i stedet for å orienterer seg mot venner, håndtere et selv i utvikling, endrede hormoner, venner i samme utvikling, gradvis opptrapping av konflikter/motsetninger mellom venner og overfor andre så ble det bom stopp. Samtidig var trendene i samfunnet der med tanker om "den beste utgaven av seg selv" og at man er sin egen lykkes smed. Dette er en trend som har vært der lengre, men som blir vanskeligere å håndtere under disse forutsetningene. Hva skjedde med "godt nok"? 

Det var også store forskjeller mellom landsdeler, skoler og enkelt-elever hvor mye de havnet i karantene og mistet skolegang. Noen var moden nok til selvstudium, de fleste var det ikke. Manglende læring stresset mange da de føler de har mistet viktig kunnskap på skolen. I tillegg ble det veldig tydelig at det også var lærere som falt helt igjennom. 

Det er ikke det at foreldre til denne generasjonen har gjort noe annerledes nå, men både foreldre og skolehelsetjeneste må nok kompensere for generasjonen som mistet den gradvise overgangen til sitt voksne jeg og å håndtere gradvis større utfordringer sosialt (primært), men også faglig. Man har mistet den automatiske, gradvise flyten og får nå mye større trappetrinn å flytte seg mellom. Dette må da læres mer eksplisitt enn tidligere og blir da vanskeligere å lære.  De fleste er ikke syke, og bør ikke sykeliggjøres (verken av de rundt eller av legemiddelindustrien), men de trenger andre og tydeligere verktøy for å navigere seg gjennom det som er igjen av denne fasen. 

Anonymkode: 759cc...fcd

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt<3 skrev (3 timer siden):

Det er ikke alt jeg ville delt i en gruppe heller og det handler ikke om at jeg ikke vil dele fokus. 

Det er alminnelige erfaringer mange går igjennom i ungdomstiden som er greit å dele. Det er fint at de vet at de ikke er alene om problemene og at de også er ganske vanlige, og har alltid vært det. Hvis de har større problemer så er det ingen som sier at de ikke skal snakke med helsesykepleier. Det er ikke enten eller, men hva de unge selv hadde hatt godt utbytte av. 

Anonymkode: 0444d...401

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er nok ikke bare foreldrenes feil. Det er an sammensatt problemstilling. Man får bie fra foreldrene, og så lærer man at man ikke skal krenke andre. Men så er det varierende fra setting til setting hva som er krenkende. Man skal tolerere alle uansett legning, religion m, diagnose osv, men de som har en annen legning eller feks ADHD unnskyldes fordi det er jo synd på dem. Så kommer du hjem og da er det synd på deg. Så skal du passe på å si tydelig nei om noen seksuelt trakasserer deg, og samtidig skal du ha på klær som gjør at de ønsker å seksualisere deg. Du skal være deg selv, men helst ikke hvis det kan være en ulempe for andre. Du skal sladre og slarve, men ikke foran Trine og Per. Du skal være bare snill og grei, men du skal si fra på en slem måte om du er lei. Listen er evig lang.

Jeg jobber med ungdommer deler av tiden, og merker at det er stor forskjell på forventninger i de forskjellige hjemmene. Noen av de har lært at de har null ansvar for andre mennesker rundt seg, og kun for seg selv. Noen må da ta det ansvaret de ikke tar, og det er tøft

Nå er det ikke ungdommene selv som har lage disse normene og lovene. 

Anonymkode: 7a2a4...8ed

Det er ikke ungdommenes skyld nei. Selvfølgelig er det foreldre og andre voksne. Men betegnende er det at en i tråden om sjokopålegg tenker på alle de som ikke får det på bursdagen. Ja, det er kjipt, men det fører ikke til noen skader psykisk, ingenting. Likevel skal de skånes. Det er helt feil at de ikke kan føle på ting, men må skånes for alt selv om det ikke har noen alvorlige konsekvenser. Om noen konsekvenser i det hele tatt. 

Anonymkode: 0444d...401

[Anonym bruker]

https://forskning.no/barn-og-ungdom-forebyggende-helse-oslomet/dette-er-ungdommen-na-til-dags/402476 

Åpnes i ny fane. 

Jeg er ikke så bekymret jeg. 

 

Eneste jeg tenker på, er at foreldre glemmer å lære barna sine vanlig folkeskikk. Hvordan man skal være mot andre. Være en god venn. 

Anonymkode: ce86c...09d

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (56 minutter siden):

Det er alminnelige erfaringer mange går igjennom i ungdomstiden som er greit å dele. Det er fint at de vet at de ikke er alene om problemene og at de også er ganske vanlige, og har alltid vært det. Hvis de har større problemer så er det ingen som sier at de ikke skal snakke med helsesykepleier. Det er ikke enten eller, men hva de unge selv hadde hatt godt utbytte av. 

Anonymkode: 0444d...401

Begge deler er fint det, men tenker ikke voksne bør mene så mye om hva som er stort nok til at de kan snakke med fagfolk om. Er det et reelt valg for ungdommen om feks grupper eller privat prat er det flott👍

[Anonym bruker]

mamma til adhd gutt&lt;3 skrev (13 minutter siden):

Begge deler er fint det, men tenker ikke voksne bør mene så mye om hva som er stort nok til at de kan snakke med fagfolk om. Er det et reelt valg for ungdommen om feks grupper eller privat prat er det flott👍

Voksne skal jo oppdra dem da. Det er jo hele essensen her. Så skal vi lære dem å løpe til helsesykepleier fordi de har små problemer, eller skal vi lære dem at det er helt naturlig og at de ikke er syke for det? Det er jo saken her. 

Anonymkode: 0444d...401

[mamma til adhd gutt<3]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Voksne skal jo oppdra dem da. Det er jo hele essensen her. Så skal vi lære dem å løpe til helsesykepleier fordi de har små problemer, eller skal vi lære dem at det er helt naturlig og at de ikke er syke for det? Det er jo saken her. 

Anonymkode: 0444d...401

Poenget var vel at noe av grunnen til problemene her var at lavterskeltilbudet til de unge i skolen var blitt dårligere pga pandemien? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Voksne skal jo oppdra dem da. Det er jo hele essensen her. Så skal vi lære dem å løpe til helsesykepleier fordi de har små problemer, eller skal vi lære dem at det er helt naturlig og at de ikke er syke for det? Det er jo saken her. 

Anonymkode: 0444d...401

Jeg er ikke enig med deg at det er det som er saken her. 
Da vi vokste opp hadde vi en gradvis og automatisk læring av å håndterer utfordringer. Når man er i en ungdomsfase har man endringene i seg selv (selvet og hormoner) og tilsvarende endringer hos andre som inngår i håndteringen av utfordringer de står overfor (spesielt de sosiale). Ungdom skal lære seg å finne en ballase og et perspektiv samtidig som de formes. Dette fikk tidligere generasjoner automatisk i glidende overganger. Pandemien har vanskeliggjort dette og denne generasjon står overfor en trappetrinnsmodell der de trinnene de nå må forsere er høye. De er ikke syke, men de mangler verktøy for å håndtere og sortere dette. Du kan sammenligne det med at der tidligere generasjoner har gått på fjelltur opp en lang og passe bratt bakke over tid må denne generasjonen forsere stigningen på mye kortere til og dermed klatre i fjellet. Det er da klart de trenger andre verktøy. Da er det veldig bra at de kan gå til helsesykepleier for dette. Holninger som din over her er med på å høyne terskel i det som bør være et lavterskeltilbud som flere burde benyttet seg av. 

Anonymkode: 759cc...fcd

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (15 timer siden):

Det sier leder for helsesykepleierne Ann Karin Swang. Hun sier at mange tusen barn flere enn for tre år siden henvises til psykiatrien, og at voksne må gjøre barna mer robuste. De som henvises kan ta opp plasser til de som virkelig trenger hjelp, og vi må lære unge at livet byr på utfordringer uten at det sykeligjøres. Grunnen til at økningen er så stor tror hun er fordi helsesykepleierne hadde andre oppgaver under pandemien, og at barna da ikke hadde dem å snakke med så ting forble uløste. 

Nå har vi fått varsko fra Sanna og nå dette. Kanskje foreldre skal ta ett skritt tilbake og la barna få bryne seg litt, som fks i det minste gå til trening selv, klare å lytte til lydbøker og ikke dille med i ett og alt? Det er disse "perfekte" foreldrene som ødelegger barna mest. Samtidig må også andre voksne tørre å la barna tåle litt.

På tide å våkne? 

 

Anonymkode: 0444d...401

Ja jøss. Alt var mye bedre under krigen.

Helt ærlig: jeg har aldri vært tilhenger av å "dille". Men ingen blir syke av for mye omsorg. Forskjellen mellom "før" (et tøyelig begrep) og "nå" er at man ser og anerkjenner ting man ikke før tok notis av. Og hvordan det gikk med unger/ungdommer, det var ungdommens eget problem. Man valgte å ikke anerkjenne at atferdsproblemer, utagering, kriminalitet, psykisk sykdom, uførhet, vold, rusbruk og manglende utdanning i de aller fleste tilfeller er et resultat av svikt fra de voksne og storsamfunnet. 

I dag ser man sammenhengene, og har trukket i bremsen. I stedet for å feie vekk og usynliggjøre problemene (la personen stri med det selv) gjør man opptelling over dem. Når tallene blir synlige, virker de kjempestore. Men folk har hatt de samme problemene før. De har bare ikke fått hjelp med dem...

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Dette starta ikke med pandemi. Men den er nok god å ha som unnskyldning for deg. Putesying under armene på barna og en overveldende mangel på å behandle dem så de blir levedyktige er en trend over tid.

Anonymkode: d20a3...0b8

Det er veldig merkelig å argumentere med at dette ikke starta med pandemi når det i HI står at flere tusen flere enn for tre år siden… 

Jeg tror ikke at pandemien er årsak til at mange skryter på seg angst og andre psykiatriske diagnoser. Det har vært en motesak i flere år. Man har sykeliggjort helt vanlige normale følelser som å være lei seg, være svingete i humøret, kjenne at man er litt usikker på folkemengder osv. Men med pandemien har det vært en ekstrem oppblomstring i reelle problemer.