Barnefordeling når barnefar har utøvd psykisk vold

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Takk for svar! Har lest artikkelen nå, og den bekrefter det jeg erfarer- det er vanskelig å bli forstått, og fars forklaringer og det at han har søkt hjelp støtter jo hans side. 
BUP nærmest kjeftet på meg da jeg fortalte jeg ikke ville barna skulle overnatte hos barnefar- de har jo sett at vi har samarbeidet godt under barnas utredning. Far fikk beskjed om at han ikke måtte godta å bli degradert som far, at han måtte få på plass en ny samværsavtale- og at han hadde like mye rett til å ha barna som meg. Jeg hadde ikke på forhånd fortalt så mye om fars sinne, annet enn at han hadde et sinneproblem, og det ble heller ikke spurt mer fra behandlerens side om dette. Fokuset var barnets utfordringer. BV var tilstede under dette møtet, og hevdet (tross jeg vet det er vanskelig avsløre barnefar) at de kunne avsløre om det var noe som ikke var bra, de hadde deres metoder. Jeg sa jeg ikke trodde de ville avsløre, men gikk med på å go de en sjanse. BV sa de skulle ta en gjennomgang for å sjekke ut fars omsorgsevne. Jeg skulle inn på samtale, så far, så meg og far igjen. Jeg ble kalt inn, og hadde PPT/ helsestasjon med meg (hun tilbød seg være med). BV gav uttrykk for å forstå, og skulle hjelpe meg i prosessen med å bli trygg på at barnefar har endret seg. (Barnefar hadde på forhånd ytret ønske om at han skulle snakke åpent med meg om eventuelle situasjoner som skulle oppstå- men jeg vil ikke være «den som skal kontrollere», da jeg av erfaring tidligere har fått kjeft når jeg har vist til avtaler barnefar ikke har holdt).  BV bekreftet å skulle hjelpe. Så får jeg via barnefar beskjed om at saken er avsluttet. I fellesmøtet etterpå sier BV forran barnefar at det ikke var alvorlig nok! Jeg hadde jo ikke fått fortalt alt engang, da jeg trodde jeg skulle få en ny time hvor fysisk vold, seksuell vold og den latente volden kunne gås nærmere inn på. Jeg har også mange situasjoner nedskrevet. Men denne personen fra BV følte jeg misbrukte tilliten jeg gav. BV kunne i det minste informert meg om at saken var avsluttet før jeg fikk vite det av  barnefar! Eller helst avsluttet før jeg begynte åpne meg opp- det koster meg mye å fortelle om disse vanskelige tingene vi har opplevd. Jeg har sagt ifra at jeg må få snakke med noen som har erfaring på psykisk vold. 
 

er enig i at det er barna jeg skal prioritere å beskytte, samtidig er det vanskelig å skulle politianmelde han, da konsekvensene kan bli svørt store for både barna, han og meg. 
 

jeg ønsker jo egentlig et godt samarbeid med han, og at barna skal ha et godt forhold til sin far. Anmelder jeg situasjoner som har skjedd for feks 15 år siden, så kan man vel si at samarbeidet er over. Kanskje kan det bli brukt mot meg ved at jeg drar opp ting som har rammet meg og ikke barna- og at jeg forsøker komme med ting som ikke har betydning for saken? Og hvorfor har jeg ikke kommet med det før- men anmelder akkurat når man står i en barnefordelingssak? Hvordan vil det påvirke barna om de får vite hva han har gjort? Kanskje blir de nok en gang sinte på meg? 
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Jeg er glad du leste artikkelen, for jeg tror det er viktig for deg å se at det finnes fagfolk som forstå (Grete Nordhelle er både psykolog og advokat). Hun har skrevet mer om denne tematikken også, om manipulasjon.

Jeg tror du bør ta kontakt med Krisesenteret nå, som jeg skrev tidligere, og som du nå er inne på selv. De vet og de kan, de kjenner igjen måtene du og ungene blir manipulert på, de kjenner igjen spillet din eksmann holder på med. Og de kan sette deg i kontakt med en advokat. Diskuter situasjonen med Krisesenteret og advokat.

Du skriver du er så redd for at du ikke greier å fortelle alt. Da tenker jeg du kan gjøre det enkelt for deg selv, enten skrive det ned før et møte med dem, eller om du ikke orker det, bare be dem lese svarene dine i denne tråden. Både de på Krisesenteret og advokaten vil etter det hjelpe deg videre i samtalen, vite hva de skal spørre om slik at du får fortalt det du trenger å fortelle.

Jeg synes også du skal få advokat og bv og de på bup og andre som har med barna å gjøre til å lese den arikkelen til Grete Nordhelle. Når de først blir oppmerksom på tematikken, såpass direkte, vil det være enklere for dem å gjennomskue hvordan din eks manipulerer. Ikke bare hvordan han manipulerer deg fremdeles (som e4a godt klargjorde) og barna deres, men også hvordan han manipulerer BV og andre instanser som skal hjelpe barna. Det er også helt avgjørende for at barna skal få riktig hjelp at fagpersonene som skal hjelpe dem forstår hva som faktisk skjedde i hjemmet, hvordan far faktisk er.

Det er naturlig at du har søkt å finne svar på hvorfor din eks er som han er, finne en forklaring. Men kjære deg, det er ikke din jobb. Det er en jobb fagfolk ev. får ta. Det er egentlig ikke så viktig, det som er viktig er at du innser at det hverken er din eller barnas skyld at han er som han er! Forhold deg til fakta, hvordan han fremdeles behandler deg og ungene, dvs. han er fremdeles veldig manipulerende og psykisk voldelig mot deg og barna. Det han gjør nå mot barna er dessuten enda verre, for nå manipulerer han barna og bruker deres naturlige lojalitet til foreldre til å få dem til å manipulere deg, fordi han skaper et narrativ:  'du er den stygge, han er bare en mann som er veldig glad i ungene sine og veldig lei seg fordi du nekter ham å ha barna hos seg'. Det han gjør der er svært skadelig for barna dine, alle barna, både de eldste og de yngste, for det setter dem i en varig følelse av lojalitetskonflikt mellom deg og ham, det skaper masse skyldfølelse hos dem fordi de ikke ønsker å risikere å være alene med far når han blir voldelig, men samtidig tar på seg skyld for at far er lei seg fordi de ikke er hos ham. Og da går de på deg, fordi du er den trygge, og forsøker å få deg til å ordne opp (og da bruker fars ord til deg). Men dette kan ikke ordnes ved å sende ungene alene til ham så lenge han fortsatt er psykisk voldelig både mot deg og ungene.

Og når du snakker med Krisesenteret og de andre instansene, vær helt åpen og ærlig med dem, slik du planla å være før BV avsluttet saken (btw, at saken ble avsluttet som den ble er et tegn på manipulasjon fra hans side). Det er veldig viktig at de får hele historien om hans voldelighet, alle år tilbake, selv de tingene som ligger langt bak i tid. Grunnen til at det er så viktig, det er fordi det vil gjøre det mye tydeligere at en mann som har 15-20 år med vold bak seg, han vil ikke greie å endre seg fullstendig på det ene året som har gått etter du flyttet fra ham. Så lenge de ikke kjenner hele historien er det mye enklere for ham å manipulere fagfolk, for da fremstår hans manipulering som "logisk", at dette "bare" er en konflikt mellom dere og at nå som dere bor fra hverandre så forsvinner problemet. Det at du har latt ham komme hjem til deg for å møte ungene må også forklares tydelig etter du har fortalt resten av historien, slik at det kommer frem at du gjorde det for å kunne beskytte barna mer. Men da er det også viktig at du får frem det at selv om han har fått komme til deg og ungene for samvær, så fortsetter han sin psykiske vold og manipulering av både deg og ungene og blir stadig sint. Derfor er det kjempeviktig også at du får endret den ordningen, slik at han ikke lenger kan fortsette å manipulere deg og ungene.

Min mening er at denne mannen bør ha samvær kun med tilsyn av bv, fordi han skader ungene med den manipuleringen han holder på med hvor han manipulerer ungene til å, uten å vite det, manipulere deg igjen.

Alt sett samlet, og i tillegg det at han bor såpass langt unna som han gjør, det gjør at han, om han går til retten, aldri vil få 50 % samvær slik han tror. For det første er det klart at ungene ikke kan overlates til en far med så stor sinneproblematikk at han fremdeles, etter et år med psykolog, fortsetter med sinne og psykisk vold mot deg og barna. For det andre er avstanden så stor at det av praktiske grunner ikke vil bli godtatt av retten.

Ring Krisesenteret i dag, da er du i gang ❤️

 

Ps! Det vanskeligste var å gå fra ham, å bryte ut, HI. Det krevde styrke fra din side. Så du er sterk!

Anonymkode: d2be7...e26

[LillaGorilla♥♥]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg er glad du leste artikkelen, for jeg tror det er viktig for deg å se at det finnes fagfolk som forstå (Grete Nordhelle er både psykolog og advokat). Hun har skrevet mer om denne tematikken også, om manipulasjon.

Jeg tror du bør ta kontakt med Krisesenteret nå, som jeg skrev tidligere, og som du nå er inne på selv. De vet og de kan, de kjenner igjen måtene du og ungene blir manipulert på, de kjenner igjen spillet din eksmann holder på med. Og de kan sette deg i kontakt med en advokat. Diskuter situasjonen med Krisesenteret og advokat.

Du skriver du er så redd for at du ikke greier å fortelle alt. Da tenker jeg du kan gjøre det enkelt for deg selv, enten skrive det ned før et møte med dem, eller om du ikke orker det, bare be dem lese svarene dine i denne tråden. Både de på Krisesenteret og advokaten vil etter det hjelpe deg videre i samtalen, vite hva de skal spørre om slik at du får fortalt det du trenger å fortelle.

Jeg synes også du skal få advokat og bv og de på bup og andre som har med barna å gjøre til å lese den arikkelen til Grete Nordhelle. Når de først blir oppmerksom på tematikken, såpass direkte, vil det være enklere for dem å gjennomskue hvordan din eks manipulerer. Ikke bare hvordan han manipulerer deg fremdeles (som e4a godt klargjorde) og barna deres, men også hvordan han manipulerer BV og andre instanser som skal hjelpe barna. Det er også helt avgjørende for at barna skal få riktig hjelp at fagpersonene som skal hjelpe dem forstår hva som faktisk skjedde i hjemmet, hvordan far faktisk er.

Det er naturlig at du har søkt å finne svar på hvorfor din eks er som han er, finne en forklaring. Men kjære deg, det er ikke din jobb. Det er en jobb fagfolk ev. får ta. Det er egentlig ikke så viktig, det som er viktig er at du innser at det hverken er din eller barnas skyld at han er som han er! Forhold deg til fakta, hvordan han fremdeles behandler deg og ungene, dvs. han er fremdeles veldig manipulerende og psykisk voldelig mot deg og barna. Det han gjør nå mot barna er dessuten enda verre, for nå manipulerer han barna og bruker deres naturlige lojalitet til foreldre til å få dem til å manipulere deg, fordi han skaper et narrativ:  'du er den stygge, han er bare en mann som er veldig glad i ungene sine og veldig lei seg fordi du nekter ham å ha barna hos seg'. Det han gjør der er svært skadelig for barna dine, alle barna, både de eldste og de yngste, for det setter dem i en varig følelse av lojalitetskonflikt mellom deg og ham, det skaper masse skyldfølelse hos dem fordi de ikke ønsker å risikere å være alene med far når han blir voldelig, men samtidig tar på seg skyld for at far er lei seg fordi de ikke er hos ham. Og da går de på deg, fordi du er den trygge, og forsøker å få deg til å ordne opp (og da bruker fars ord til deg). Men dette kan ikke ordnes ved å sende ungene alene til ham så lenge han fortsatt er psykisk voldelig både mot deg og ungene.

Og når du snakker med Krisesenteret og de andre instansene, vær helt åpen og ærlig med dem, slik du planla å være før BV avsluttet saken (btw, at saken ble avsluttet som den ble er et tegn på manipulasjon fra hans side). Det er veldig viktig at de får hele historien om hans voldelighet, alle år tilbake, selv de tingene som ligger langt bak i tid. Grunnen til at det er så viktig, det er fordi det vil gjøre det mye tydeligere at en mann som har 15-20 år med vold bak seg, han vil ikke greie å endre seg fullstendig på det ene året som har gått etter du flyttet fra ham. Så lenge de ikke kjenner hele historien er det mye enklere for ham å manipulere fagfolk, for da fremstår hans manipulering som "logisk", at dette "bare" er en konflikt mellom dere og at nå som dere bor fra hverandre så forsvinner problemet. Det at du har latt ham komme hjem til deg for å møte ungene må også forklares tydelig etter du har fortalt resten av historien, slik at det kommer frem at du gjorde det for å kunne beskytte barna mer. Men da er det også viktig at du får frem det at selv om han har fått komme til deg og ungene for samvær, så fortsetter han sin psykiske vold og manipulering av både deg og ungene og blir stadig sint. Derfor er det kjempeviktig også at du får endret den ordningen, slik at han ikke lenger kan fortsette å manipulere deg og ungene.

Min mening er at denne mannen bør ha samvær kun med tilsyn av bv, fordi han skader ungene med den manipuleringen han holder på med hvor han manipulerer ungene til å, uten å vite det, manipulere deg igjen.

Alt sett samlet, og i tillegg det at han bor såpass langt unna som han gjør, det gjør at han, om han går til retten, aldri vil få 50 % samvær slik han tror. For det første er det klart at ungene ikke kan overlates til en far med så stor sinneproblematikk at han fremdeles, etter et år med psykolog, fortsetter med sinne og psykisk vold mot deg og barna. For det andre er avstanden så stor at det av praktiske grunner ikke vil bli godtatt av retten.

Ring Krisesenteret i dag, da er du i gang ❤️

 

Ps! Det vanskeligste var å gå fra ham, å bryte ut, HI. Det krevde styrke fra din side. Så du er sterk!

Anonymkode: d2be7...e26

For et fantastisk bra svar- HI, jeg håper du tar til deg disse rådene. ❤️ 

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for flotte svar❤️ 

det var en sterk historie fra deg som hadde levd med en liknende mann- jeg kjenner selv at jeg innimellom tenker det hadde vært det enkleste å sendt barna dit på overnatting, men jeg tar meg i at jeg må stå for det jeg kjenner er riktig- en av grunnene til at jeg har holdt ut så lenge i forholdet var frykten for å måtte sende barna dit alene.. men hele tiden ligger den usikre og banker på- hadde det ikke vært best for barna om far hadde fått hatt dem på natt- da hadde vi sluppet unna denne manipulasjonen hvor barna blir brukt som budbringere/ det hadde blitt mindre konflikt, og videre kan jeg tenke at det var jo ikke SÅ ofte han var SÅ sint, kanskje har han forbedret seg, han sier jo psykologen sier det, barna vil jo dit, han er jo egentlig en god far osv.. Da kan jeg ta fram notater jeg har gjort før han flyttet ut- og kjenner meg igjen sterk nok til å si at barna ikke skal dit på overnatting. Jeg har selv en klar formening om hva som er riktig, men har faktisk sagt flere ganger at jeg kunne ønsket at avgjørelsen ikke hadde ligget hos meg- at noen som skjønner seg mer på dette kunne tatt avgjørelsen. På den andre siden hadde jeg aldri blitt fornøyd om avgjørelsen ble at far skulle ha barna 50%🤷‍♀️ 

men hvordan tenker du som har levd med en slik mann i forhold til hvordan dette har påvirket datteren din? Jeg føler et slikt behov for å beskytte de små. Jeg sitter nok med dårlig samvittighet for at jeg ikke avsluttet dette forholdet tidligere, jeg hadde jo en drøm om kjernefamilien, han hadde jo mange positive egenskaper også, han var jo deres far.. men har jo hele veien kjent at han har gått over streken- men jeg har latt tvilen komme han tilgode- han sier jo han skal søke hjelp, han sier jo han ikke skal gjøre det flere ganger osv.. på slutten var han ikke like medgjørlig, det var mindre beklagelser. Han følte det som kritikk da jeg tok opp situasjonene som hadde skjedd med han, og kritikk tåler han dårlig. Da er det enten forsvar, forlate situasjonen (med et ønske om at jeg ikke tar opp tråden igjen når han kommer tilbake), eller han satte seg i offerrollen. Jeg føler jeg har blitt god på å svelge kameler, for med barna tilstede nesten hele tiden var det ikke mye rom for å ta til motmæle.   Noen ganger følte jeg det var på sin plass å si ifra, men det ble aldri godt mottatt. 
 

Ja, begynner å innse at jeg ikke kommer meg ut av dette alene. Har liksom syntes det høres så voldsomt ut å skulle kontakte krisesenteret.. men om ingen andre vil/ kan forstå- så er nok det riktige plassen p henvende seg.

 

Tusen takk for svar nok en gang!❤️

TS
 

 

 

 

 

Anonymkode: e51cc...8e9

[HvittHus]

Ring krisesenteret. De er rågode på slike saker. Svigerdatteren min jobber nå på et krisesenter og forteller at de har dagsamtaler, altså samtaler med ikkebeboere, og kan også foreta samtaler med barna. De ansatte kan hjelpe med kontakt med helsevesen, BV, politi og rettsystemet. Kommer bekymringen fra krisesenteret vil den stå sterkere overfor hjelpeinstansen enn hvis bare du står alene. Så mot deg opp og ring.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 timer siden):

Det er vanskelig å skulle anmelde barnefar, han er jo en person som står meg og barna nær. Hvordan vil det være om barna får vite om den fysiske volden og voldtektene.. ? Kanskje mister han jobben også?  Dette er jo mange år siden den verste volden nå. Jeg ønsker å skjerme barna for dette, de trenger ikke vite dette når de ikke vet det nå. Barnefar sier også at jeg ikke kan bruke mot han ting han har gjort for flere år siden, at det må tas hensyn til hvordan ting er nå. Opplevde BV var enig med han i dette. 
Men jeg har tenkt tanken på å anmelde, for blir så fortvilt når  jeg ikke opplever å bli forstått og hørt. 
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Du har vært sammen med en manipulativ narsissist. Det nytter ikke å prøve å forstå, det nytter ikke å prøve å få andre til å forstå, og det nytter IALLEFALL ikke å få narsissisten til å forstå. Det eneste som virker er å godta at ting ble som de ble, og minimere kontakten mest mulig for både deg og barna. 

 

Tro meg. Det eneste som nytter med slike er å gå helt "cold turkey". Kun kommunikasjon på sms ang. ungene, ingenting annet. Slike personer er farlige, og de lurer andre trill rundt mens de gaslighter deg. De bruker ungene og alle andre som lar seg bruke til å ta deg. 

 

Gjør deg selv en tjeneste, ikke forvent at noen skal forstå, helsepersonell og barnevernet er helt åndssvake når det kommer til slike ting. Det er akkurat som at de aldri har lært om at psykopater og narsissister finnes, og de klarer iallefall ikke å lukte lunta når noe ikke stemmer. 

Anonymkode: 08f27...6aa

[Anonym bruker]

Du skal aldri stole på at narsissisten forteller sannheten om hva andre sier til dem, ikke når det handler om dem selv. De ser ikke sitt eget speilbilde, det er aldri noe feil med dem, alt er alle andres feil. 

 

Så lenge den holdningen ligger til grunn har ikke narsissisten endret seg noe som helst. Men klart, de lyver jo så det renner og er villige til det meste for å få viljen sin... 

Anonymkode: 08f27...6aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Tusen hjertelig takk for flotte svar❤️ 

det var en sterk historie fra deg som hadde levd med en liknende mann- jeg kjenner selv at jeg innimellom tenker det hadde vært det enkleste å sendt barna dit på overnatting, men jeg tar meg i at jeg må stå for det jeg kjenner er riktig- en av grunnene til at jeg har holdt ut så lenge i forholdet var frykten for å måtte sende barna dit alene.. men hele tiden ligger den usikre og banker på- hadde det ikke vært best for barna om far hadde fått hatt dem på natt- da hadde vi sluppet unna denne manipulasjonen hvor barna blir brukt som budbringere/ det hadde blitt mindre konflikt, og videre kan jeg tenke at det var jo ikke SÅ ofte han var SÅ sint, kanskje har han forbedret seg, han sier jo psykologen sier det, barna vil jo dit, han er jo egentlig en god far osv.. Da kan jeg ta fram notater jeg har gjort før han flyttet ut- og kjenner meg igjen sterk nok til å si at barna ikke skal dit på overnatting. Jeg har selv en klar formening om hva som er riktig, men har faktisk sagt flere ganger at jeg kunne ønsket at avgjørelsen ikke hadde ligget hos meg- at noen som skjønner seg mer på dette kunne tatt avgjørelsen. På den andre siden hadde jeg aldri blitt fornøyd om avgjørelsen ble at far skulle ha barna 50%🤷‍♀️ 

men hvordan tenker du som har levd med en slik mann i forhold til hvordan dette har påvirket datteren din? Jeg føler et slikt behov for å beskytte de små. Jeg sitter nok med dårlig samvittighet for at jeg ikke avsluttet dette forholdet tidligere, jeg hadde jo en drøm om kjernefamilien, han hadde jo mange positive egenskaper også, han var jo deres far.. men har jo hele veien kjent at han har gått over streken- men jeg har latt tvilen komme han tilgode- han sier jo han skal søke hjelp, han sier jo han ikke skal gjøre det flere ganger osv.. på slutten var han ikke like medgjørlig, det var mindre beklagelser. Han følte det som kritikk da jeg tok opp situasjonene som hadde skjedd med han, og kritikk tåler han dårlig. Da er det enten forsvar, forlate situasjonen (med et ønske om at jeg ikke tar opp tråden igjen når han kommer tilbake), eller han satte seg i offerrollen. Jeg føler jeg har blitt god på å svelge kameler, for med barna tilstede nesten hele tiden var det ikke mye rom for å ta til motmæle.   Noen ganger følte jeg det var på sin plass å si ifra, men det ble aldri godt mottatt. 
 

Ja, begynner å innse at jeg ikke kommer meg ut av dette alene. Har liksom syntes det høres så voldsomt ut å skulle kontakte krisesenteret.. men om ingen andre vil/ kan forstå- så er nok det riktige plassen p henvende seg.

 

Tusen takk for svar nok en gang!❤️

TS
 

 

 

 

 

Anonymkode: e51cc...8e9

For meg var nok dette anderledes. Jeg gikk fra han da barnet var 1 år, først da turte jeg. Vi var unge da vi ble sammen og jeg var 19 da jeg fikk henne. Han styrte livet mitt ved å bestemme hvem jeg fikk være med, hvem jeg kunne snakke med på tlf, tekste med osv. Jeg fikk ikke sminke meg om jeg skulle avgårde, og når jeg dro avgårde sendte han alltid masse «søte» meldinger om at han savnet meg osv. Alt for å ha kontroll. Han var også voldelig over de årene vi var sammen. Men han forgudet barnet! Virkelig! Jeg ser i ettertid at det også handlet om kontroll for da hun begynte å bli større mistet han grepet. Han mistet kontroll når han ikke lenger kunne bestemme hvor jeg skulle bo. Han var ingen god far. Aldri stilt opp på noe rundt barnet. Han tapte i retten, to ganger. Han er ikke et godt menneske. Likevel så er jeg livredd han og har gjort alt jeg kunne for å holde ting rolig 

Anonymkode: 4f4a8...1a6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Takk for svar! Flere av barna har hatt/ har utfordringer, som spiseforstyrrelse, depresjon, angst og ADHD. Det er vanskelig å si med sikkerhet hva som forårsaker barnas utfordringer, og jeg vil ikke pålegge han skylden. Jeg har mine tanker om at sinnet hans har påvirket dem i negativ retning, men slikt er vanskelig å «bevise». 
 

Eldste barn på 17 år gav uttrykk for at vi ikke kunne ha det slik lenger, da barnefar bodde hjemme. Samme barn har i ettertid uttrykt at det ble bedre da faren flyttet ut, og at det er utrolig hvor fort man glemmer hvordan ting var. Nå har barnet tatt fars parti etter å ha snakket med sin far, og mener jeg må la de små overnatte. Eldste barn velger selv hvor å være (barnet var så stort, jeg orket ikke kampen hvor far gikk til barnet og gråt- hvorpå barnet ble sint på meg), men dette barnet har kun overnattet hos far en knapp handfull ganger siden han flyttet ut. 
 

ja, jeg sitter med dårlig samvittighet- hvem er jeg, som skal bestemme at far ikke skal ha de minste barna på overnatting? Men jeg har samtidig en overbevisning i meg om hva jeg tenker er barnas beste, og klarer ikke slippe opp på dette. Jeg har så mange ganger før hørt av barnefar at fra nå skal han prioritere barna, at han aldri skal bli så sint igjen osv- og gitt han sjanse på sjanse, på bekostning av barna og meg selv. En gang må jeg si at nok er nok.

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Lot merke til at du skrev at et eller flere barn har ADHD.  Dette er jo medfødt og veldig arvelig.  Og høres ut som far har ubehandlet ADHD. Ikke at det hjelper så mye men dette er nok mye av problemene til far. 

Anonymkode: e051b...a3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Lot merke til at du skrev at et eller flere barn har ADHD.  Dette er jo medfødt og veldig arvelig.  Og høres ut som far har ubehandlet ADHD. Ikke at det hjelper så mye men dette er nok mye av problemene til far. 

Anonymkode: e051b...a3e

Skriver dette siden jeg har vært gjennom noe lignende. Og skjønner så alt for godt hvordan det er ❤️

Anonymkode: e051b...a3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Lot merke til at du skrev at et eller flere barn har ADHD.  Dette er jo medfødt og veldig arvelig.  Og høres ut som far har ubehandlet ADHD. Ikke at det hjelper så mye men dette er nok mye av problemene til far. 

Anonymkode: e051b...a3e

For noe tull, man blir ikke en uempatisk narsissist av å ha ADHD! 

Anonymkode: 08f27...6aa

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen! ❤️

Far har nok noen symptomer som kan likne på ADHD hva gjelder svekket impulskontroll, samt at han ikke har mye energi igjen etter en dag på jobb (har lest det kan være et symptom dersom man fungerer på skole/ jobb, bruker opp all energien der). Utover dette klarer jeg ikke se hverken uro, at han har tankekaos eller er tilbaketrukket / en grubler (ADD). Han blir fort irritabel om han forstyrres når han skal gjøre en litt «krevende» oppgave da, feks betale en regning eller sende en søknad, så litt dårlig på å gjøre to ting samtidig.. Det blir bare spekulasjoner.. Men jeg har spurt han, da jeg har lest at veldig mange barn med ADHD har en far med ADHD, men far kjenner seg ikke igjen i at han skulle ha det selv. 
 

ser dere nevner narsissist, er jo det jeg også har tenkt i flere år, samtidig som jeg har vansker for å bli enig med meg selv- for han er jo for det meste snill og grei. Stiller alltid opp presist, hjelper til med å kjøre barna til og fra aktiviteter, er spandabel, hjalp til hjemme, ja egentlig er han en veldig god venn. Jeg har jo alltid drømt om at han skulle få skikk på sinnet sitt- tenk hvor fint vi kunne hatt det.. 

Følte egentlig det skjedde noe med hans empati noen måneder etter siste barn ble født, opplevde han bestemte seg for å gjøre det han hadde lyst til, selv om det innebar jeg ble sittende alene med barna, han mente jeg var fastgrodd hjemme uansett- og han så at livet hadde så mye mer å by på kunne han fortelle meg. Det var i denne perioden han begynte bruk barna som «mellommann». Skulle tro han var i en slags opposisjonskrise🤷‍♀️

Lurer på at mye av hans problem bunner i dårlig selvbilde/ stort behov for å få positiv oppmerksomhet. Siste tiden vi bodde sammen fikk han blomster fra jobb etter å ha vært fraværende en periode- hvor det sto at de savnet hans blide vesen og hans gode humør etc.. Kjente jeg ble sjalu faktisk! At han framsto så positiv på jobb, for så å komme hjem å være potte sur. Kunne sitte ved kjøkkenbordet å rope at om han får et neste liv, så skal han ikke ha barn! - dette foran barna.  Huff altså! Men nå, når han ikke får tilgang på barna hele tiden- da er det veldig om å gjøre å ha de mest mulig.. De store utbruddene var ikke like ofte, men jeg skjønte til slutt at det før eller siden alltid vil komme et nytt utbrudd- en eller annen gang. Siste året var det dårlig stemning hver dag (slik jeg husker det), det var alltid noen han måtte mase på, noe han måtte kommentere.. Han kunne sitte sort i øynene uten å si noe, eller klage, kritisere og ble fort irritabel. Kunne kritisere meg fordi jeg lot minste barn få velge hva det ville ha på brødskiva, for å i neste øyeblikk kritisere meg for å ikke gi barnet valg da han så barnets hyling som en reaksjon på at jeg hadde bestemt pålegg.. Føltes noen ganger som at det ble feil uansett hva jeg gjorde..

Har mange ganger unngått gjøre ting jeg egentlig hadde lyst til- fordi han ble sint, feks dra på stranden med barna våre og en venninne av meg med hennes barn. Sjalusien tok han ofte i begynnelsen av forholdet, da knuste han bilruta mi da han ble sint fordi han mente jeg hadde prøvd gjøre han sjalu da vi var på utestedet. Hadde jeg hilst på en X var det nok til at han kunne slå maten min ut av hendene mine på vei hjem fra utestedet, true meg med en stol, ta kvelertak, voldta osv. Jeg sluttet raskt dra på utestedet, han tålte ikke sprit/ alkohol. Mens han selv gikk 6 måneder bak min rygg med ei annen jente. I denne perioden bodde vi fra hverandre pga sinnet hans, men han var veldig på at han uansett var min, og det var bare meg for han- og at han ikke hadde noe å leve for om han ikke fikk meg tilbake.. Jeg har brukt år på å komme over sviket.. Har mange ganger lurt på om han egentlig vet hva kjærlighet er- om han noen gang egentlig har elsket meg? 

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Takk for svar alle sammen! ❤️

Far har nok noen symptomer som kan likne på ADHD hva gjelder svekket impulskontroll, samt at han ikke har mye energi igjen etter en dag på jobb (har lest det kan være et symptom dersom man fungerer på skole/ jobb, bruker opp all energien der). Utover dette klarer jeg ikke se hverken uro, at han har tankekaos eller er tilbaketrukket / en grubler (ADD). Han blir fort irritabel om han forstyrres når han skal gjøre en litt «krevende» oppgave da, feks betale en regning eller sende en søknad, så litt dårlig på å gjøre to ting samtidig.. Det blir bare spekulasjoner.. Men jeg har spurt han, da jeg har lest at veldig mange barn med ADHD har en far med ADHD, men far kjenner seg ikke igjen i at han skulle ha det selv. 
 

ser dere nevner narsissist, er jo det jeg også har tenkt i flere år, samtidig som jeg har vansker for å bli enig med meg selv- for han er jo for det meste snill og grei. Stiller alltid opp presist, hjelper til med å kjøre barna til og fra aktiviteter, er spandabel, hjalp til hjemme, ja egentlig er han en veldig god venn. Jeg har jo alltid drømt om at han skulle få skikk på sinnet sitt- tenk hvor fint vi kunne hatt det.. 

Følte egentlig det skjedde noe med hans empati noen måneder etter siste barn ble født, opplevde han bestemte seg for å gjøre det han hadde lyst til, selv om det innebar jeg ble sittende alene med barna, han mente jeg var fastgrodd hjemme uansett- og han så at livet hadde så mye mer å by på kunne han fortelle meg. Det var i denne perioden han begynte bruk barna som «mellommann». Skulle tro han var i en slags opposisjonskrise🤷‍♀️

Lurer på at mye av hans problem bunner i dårlig selvbilde/ stort behov for å få positiv oppmerksomhet. Siste tiden vi bodde sammen fikk han blomster fra jobb etter å ha vært fraværende en periode- hvor det sto at de savnet hans blide vesen og hans gode humør etc.. Kjente jeg ble sjalu faktisk! At han framsto så positiv på jobb, for så å komme hjem å være potte sur. Kunne sitte ved kjøkkenbordet å rope at om han får et neste liv, så skal han ikke ha barn! - dette foran barna.  Huff altså! Men nå, når han ikke får tilgang på barna hele tiden- da er det veldig om å gjøre å ha de mest mulig.. De store utbruddene var ikke like ofte, men jeg skjønte til slutt at det før eller siden alltid vil komme et nytt utbrudd- en eller annen gang. Siste året var det dårlig stemning hver dag (slik jeg husker det), det var alltid noen han måtte mase på, noe han måtte kommentere.. Han kunne sitte sort i øynene uten å si noe, eller klage, kritisere og ble fort irritabel. Kunne kritisere meg fordi jeg lot minste barn få velge hva det ville ha på brødskiva, for å i neste øyeblikk kritisere meg for å ikke gi barnet valg da han så barnets hyling som en reaksjon på at jeg hadde bestemt pålegg.. Føltes noen ganger som at det ble feil uansett hva jeg gjorde..

Har mange ganger unngått gjøre ting jeg egentlig hadde lyst til- fordi han ble sint, feks dra på stranden med barna våre og en venninne av meg med hennes barn. Sjalusien tok han ofte i begynnelsen av forholdet, da knuste han bilruta mi da han ble sint fordi han mente jeg hadde prøvd gjøre han sjalu da vi var på utestedet. Hadde jeg hilst på en X var det nok til at han kunne slå maten min ut av hendene mine på vei hjem fra utestedet, true meg med en stol, ta kvelertak, voldta osv. Jeg sluttet raskt dra på utestedet, han tålte ikke sprit/ alkohol. Mens han selv gikk 6 måneder bak min rygg med ei annen jente. I denne perioden bodde vi fra hverandre pga sinnet hans, men han var veldig på at han uansett var min, og det var bare meg for han- og at han ikke hadde noe å leve for om han ikke fikk meg tilbake.. Jeg har brukt år på å komme over sviket.. Har mange ganger lurt på om han egentlig vet hva kjærlighet er- om han noen gang egentlig har elsket meg? 

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Er du helt blind?

 

Mannen er en VOLDTEKTSMANN og en STOR BABY når han ikke får viljen sin. Det lyser narsissist lang vei. GOD VENN??? EN GOD VENN VOLDTAR DEG IKKE.

 

Du må klapse deg selv hardt i trynet og slutte å lage unnskyldninger for denne drittsekken av en narsissist. Slutt å være en "enabler". 

Anonymkode: 08f27...6aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Er du helt blind?

 

Mannen er en VOLDTEKTSMANN og en STOR BABY når han ikke får viljen sin. Det lyser narsissist lang vei. GOD VENN??? EN GOD VENN VOLDTAR DEG IKKE.

 

Du må klapse deg selv hardt i trynet og slutte å lage unnskyldninger for denne drittsekken av en narsissist. Slutt å være en "enabler". 

Anonymkode: 08f27...6aa

Takk for svar! 
Det jeg ville fram til var kanskje at jeg her har fokusert mye på hans negative sider, men han har mange positive også, som ikke har kommet fram.  Har lest en del om narsissisme, og kjenner meg igjen i mye,  men ikke alt. Mange sier det er svært vanskelig komme seg ut av et forhold med en narsissist, nok pga de fine sidene ved han, samt teknikkene som brukes for at jeg skal bli usikker på meg selv bla. Er helt enig, er helt forkastelig å voldta, være utro, manipulere, kjefte, kalle meg ufine ting foran barna (som feks helvettes kjærring), ta kvelertak, true osv.. Men så kommer den usikre inn- han har jo ikke utøvd fysisk vold på mange år, det er sjelden han bruker materiell vold, ting har blitt bedre.. men jeg vil uansett ikke utsette barna for det som har vært mest framtredende de siste årene- sinnet hans! 
 

barnefar tok i dag opp at psykologen hans har skrevet en anbefaling om at han skal ha barna på samvær- som sendes til BV.. jeg prøvde spørre barnefar hvilket grunnlag han kan skrive en slik anbefaling etter å ha snakket med han i mindre enn ett år, at jeg har levd med dette i 25 år-og da avbrøt han meg med at jeg kunne ikke bruke mot han ting som har skjedd for mange år siden. Han mente han ikke hadde hatt noen utbrudd på 2 år nå. Jeg svarte at det var nå ikke helt sant da, er ikke lenge siden jeg fikk en sms med beklagelse fra han.. ( det var ikke et stort utbrudd, men er nok for meg til å bevise han ikke klarer beherske seg når jeg pusher litt.)Han pustet tungt for å beherske seg og reiste seg og gikk.
Jeg tror mer på at bedringen kommer av at jeg har svelget kameler- ikke konfrontert, han har ikke hatt barna så mye, og på tidspunkt hvor han ikke trenger stresse, han har mer frihet osv. 

Jeg kjenner hjertet dunker hardt, jeg blir skjelven og får tungt for å puste når han kommer med krav om å ha barna på overnatting. Forsøker roe meg med tanken på at psykologens uttalelse ikke er et dokument de er pliktig hensynta, (selv om det ikke forundrer meg om de gjør det).
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar! 
Det jeg ville fram til var kanskje at jeg her har fokusert mye på hans negative sider, men han har mange positive også, som ikke har kommet fram.  Har lest en del om narsissisme, og kjenner meg igjen i mye,  men ikke alt. Mange sier det er svært vanskelig komme seg ut av et forhold med en narsissist, nok pga de fine sidene ved han, samt teknikkene som brukes for at jeg skal bli usikker på meg selv bla. Er helt enig, er helt forkastelig å voldta, være utro, manipulere, kjefte, kalle meg ufine ting foran barna (som feks helvettes kjærring), ta kvelertak, true osv.. Men så kommer den usikre inn- han har jo ikke utøvd fysisk vold på mange år, det er sjelden han bruker materiell vold, ting har blitt bedre.. men jeg vil uansett ikke utsette barna for det som har vært mest framtredende de siste årene- sinnet hans! 
 

barnefar tok i dag opp at psykologen hans har skrevet en anbefaling om at han skal ha barna på samvær- som sendes til BV.. jeg prøvde spørre barnefar hvilket grunnlag han kan skrive en slik anbefaling etter å ha snakket med han i mindre enn ett år, at jeg har levd med dette i 25 år-og da avbrøt han meg med at jeg kunne ikke bruke mot han ting som har skjedd for mange år siden. Han mente han ikke hadde hatt noen utbrudd på 2 år nå. Jeg svarte at det var nå ikke helt sant da, er ikke lenge siden jeg fikk en sms med beklagelse fra han.. ( det var ikke et stort utbrudd, men er nok for meg til å bevise han ikke klarer beherske seg når jeg pusher litt.)Han pustet tungt for å beherske seg og reiste seg og gikk.
Jeg tror mer på at bedringen kommer av at jeg har svelget kameler- ikke konfrontert, han har ikke hatt barna så mye, og på tidspunkt hvor han ikke trenger stresse, han har mer frihet osv. 

Jeg kjenner hjertet dunker hardt, jeg blir skjelven og får tungt for å puste når han kommer med krav om å ha barna på overnatting. Forsøker roe meg med tanken på at psykologens uttalelse ikke er et dokument de er pliktig hensynta, (selv om det ikke forundrer meg om de gjør det).
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Hvem bryr seg hvor lenge siden det er siden det skjedde, han misbrukte tillitten din og krenket deg på det groveste. Hvordan kan du noen gang stole på ham igjen? Ta vare på alt du har av bevis, og slutt å la være å konfrontere ham. Han har fremdeles et sinneproblem. 

 

Du må gå til noen som du kan snakke med, som kan fortelle deg at du gjør det rette og at dette er hans feil og kun hans feil. 

Anonymkode: 08f27...6aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar! 
Det jeg ville fram til var kanskje at jeg her har fokusert mye på hans negative sider, men han har mange positive også, som ikke har kommet fram.  Har lest en del om narsissisme, og kjenner meg igjen i mye,  men ikke alt. Mange sier det er svært vanskelig komme seg ut av et forhold med en narsissist, nok pga de fine sidene ved han, samt teknikkene som brukes for at jeg skal bli usikker på meg selv bla. Er helt enig, er helt forkastelig å voldta, være utro, manipulere, kjefte, kalle meg ufine ting foran barna (som feks helvettes kjærring), ta kvelertak, true osv.. Men så kommer den usikre inn- han har jo ikke utøvd fysisk vold på mange år, det er sjelden han bruker materiell vold, ting har blitt bedre.. men jeg vil uansett ikke utsette barna for det som har vært mest framtredende de siste årene- sinnet hans! 
 

barnefar tok i dag opp at psykologen hans har skrevet en anbefaling om at han skal ha barna på samvær- som sendes til BV.. jeg prøvde spørre barnefar hvilket grunnlag han kan skrive en slik anbefaling etter å ha snakket med han i mindre enn ett år, at jeg har levd med dette i 25 år-og da avbrøt han meg med at jeg kunne ikke bruke mot han ting som har skjedd for mange år siden. Han mente han ikke hadde hatt noen utbrudd på 2 år nå. Jeg svarte at det var nå ikke helt sant da, er ikke lenge siden jeg fikk en sms med beklagelse fra han.. ( det var ikke et stort utbrudd, men er nok for meg til å bevise han ikke klarer beherske seg når jeg pusher litt.)Han pustet tungt for å beherske seg og reiste seg og gikk.
Jeg tror mer på at bedringen kommer av at jeg har svelget kameler- ikke konfrontert, han har ikke hatt barna så mye, og på tidspunkt hvor han ikke trenger stresse, han har mer frihet osv. 

Jeg kjenner hjertet dunker hardt, jeg blir skjelven og får tungt for å puste når han kommer med krav om å ha barna på overnatting. Forsøker roe meg med tanken på at psykologens uttalelse ikke er et dokument de er pliktig hensynta, (selv om det ikke forundrer meg om de gjør det).
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Du fasiliterer jo alt sånn at han skal kunne ha bare solskinnsdager med barna. Å "beherske" seg når andre tripper på tå rundt en, er da virkelig ikke noen stor kunst. 

Anonymkode: a6dbf...e4a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Tusen hjertelig takk for flotte svar❤️ 

det var en sterk historie fra deg som hadde levd med en liknende mann- jeg kjenner selv at jeg innimellom tenker det hadde vært det enkleste å sendt barna dit på overnatting, men jeg tar meg i at jeg må stå for det jeg kjenner er riktig- en av grunnene til at jeg har holdt ut så lenge i forholdet var frykten for å måtte sende barna dit alene.. men hele tiden ligger den usikre og banker på- hadde det ikke vært best for barna om far hadde fått hatt dem på natt- da hadde vi sluppet unna denne manipulasjonen hvor barna blir brukt som budbringere/ det hadde blitt mindre konflikt, og videre kan jeg tenke at det var jo ikke SÅ ofte han var SÅ sint, kanskje har han forbedret seg, han sier jo psykologen sier det, barna vil jo dit, han er jo egentlig en god far osv.. Da kan jeg ta fram notater jeg har gjort før han flyttet ut- og kjenner meg igjen sterk nok til å si at barna ikke skal dit på overnatting. Jeg har selv en klar formening om hva som er riktig, men har faktisk sagt flere ganger at jeg kunne ønsket at avgjørelsen ikke hadde ligget hos meg- at noen som skjønner seg mer på dette kunne tatt avgjørelsen. På den andre siden hadde jeg aldri blitt fornøyd om avgjørelsen ble at far skulle ha barna 50%🤷‍♀️ 

men hvordan tenker du som har levd med en slik mann i forhold til hvordan dette har påvirket datteren din? Jeg føler et slikt behov for å beskytte de små. Jeg sitter nok med dårlig samvittighet for at jeg ikke avsluttet dette forholdet tidligere, jeg hadde jo en drøm om kjernefamilien, han hadde jo mange positive egenskaper også, han var jo deres far.. men har jo hele veien kjent at han har gått over streken- men jeg har latt tvilen komme han tilgode- han sier jo han skal søke hjelp, han sier jo han ikke skal gjøre det flere ganger osv.. på slutten var han ikke like medgjørlig, det var mindre beklagelser. Han følte det som kritikk da jeg tok opp situasjonene som hadde skjedd med han, og kritikk tåler han dårlig. Da er det enten forsvar, forlate situasjonen (med et ønske om at jeg ikke tar opp tråden igjen når han kommer tilbake), eller han satte seg i offerrollen. Jeg føler jeg har blitt god på å svelge kameler, for med barna tilstede nesten hele tiden var det ikke mye rom for å ta til motmæle.   Noen ganger følte jeg det var på sin plass å si ifra, men det ble aldri godt mottatt. 
 

Ja, begynner å innse at jeg ikke kommer meg ut av dette alene. Har liksom syntes det høres så voldsomt ut å skulle kontakte krisesenteret.. men om ingen andre vil/ kan forstå- så er nok det riktige plassen p henvende seg.

 

Tusen takk for svar nok en gang!❤️

TS
Anonymkode: e51cc...8e9

Jeg har uthevet noen av de tingene du skriver. Dette er bare en masse røde flagg for meg, varsellamper og kimende bjeller. At han manipulerer barna, styrer dem ved å ansvarliggjøre dem for hans egne følelser, bruker dem som budbringere osv er noe du faktisk må fortelle de aktuelle instansene. Det er også psykisk vold. Han trekker dem inn i en konflikt som er hans egen. Og du strever for å skjerme dem fra den. 

Jeg tenkte også på noe du sa om at du ikke ville "snakke stygt om faren deres." Jeg tenker at det er stor forskjell på å si noe "stygt" og på å si det som er sannheten! Dersom sannheten er stygg, så kan han for det selv! Det er ikke din oppgave å tilbakeholde den eller pynte på den.

Anonymkode: a6dbf...e4a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Har mange ganger lurt på om han egentlig vet hva kjærlighet er- om han noen gang egentlig har elsket meg? 

Sånne folk elsker ingen andre enn seg selv. Ta ikke feil av det.

De elsker ikke sine barn heller, men de elsker den makten de får ved å manipulere deg i relasjonen.

Anonymkode: a6dbf...e4a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 timer siden):

For noe tull, man blir ikke en uempatisk narsissist av å ha ADHD! 

Anonymkode: 08f27...6aa

Det har jeg heller ikke sagt. Men er man både narsist og har en diagnose i tillegg så kan det bli ganske så ille. Og dette har jeg erfaring med. 

Anonymkode: e051b...a3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det har jeg heller ikke sagt. Men er man både narsist og har en diagnose i tillegg så kan det bli ganske så ille. Og dette har jeg erfaring med. 

Anonymkode: e051b...a3e

Og får man ikke den hjelpen man trenger og nok støtte og i tillegg ha en vanskelig oppvekst , siden dette går i arv. Hi nevner også at han er usikker på seg selv, og da legger man til seg en vane med å manipulere andre mennesker.   Man kan i  verste fall hende opp som sosiopat. Sier ikke at dette gjelder eksmannen til Hi siden jeg ikke kjenner han. 

Anonymkode: e051b...a3e

[Gjest Danida]

Her er en annen interessant lenke:
Saksbehandlere i barnevernet ignorerte vold mot mor (forskning.no)

[Anonym bruker]

Danida skrev (1 time siden):

Her er en annen interessant lenke:
Saksbehandlere i barnevernet ignorerte vold mot mor (forskning.no)

Helt riktig. De kaller det da konflikt mellom foreldre, og er da ofte bekymret for barna siden de da er i en foreldre konflikt. 

Anonymkode: e051b...a3e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Jeg har uthevet noen av de tingene du skriver. Dette er bare en masse røde flagg for meg, varsellamper og kimende bjeller. At han manipulerer barna, styrer dem ved å ansvarliggjøre dem for hans egne følelser, bruker dem som budbringere osv er noe du faktisk må fortelle de aktuelle instansene. Det er også psykisk vold. Han trekker dem inn i en konflikt som er hans egen. Og du strever for å skjerme dem fra den. 

Jeg tenkte også på noe du sa om at du ikke ville "snakke stygt om faren deres." Jeg tenker at det er stor forskjell på å si noe "stygt" og på å si det som er sannheten! Dersom sannheten er stygg, så kan han for det selv! Det er ikke din oppgave å tilbakeholde den eller pynte på den.

Anonymkode: a6dbf...e4a

Takk for svar!

Slik det er nå, så er det ting bare han og jeg vet at han har gjort med meg- og så lenge jeg ikke vil fortelle barna hva han har gjort, så vil de aldri klare skjønne hvorfor det er enkelte ting jeg reagerer på. Ett av de eldste barna har sagt det rett ut- at jeg må fotelle, om ikke ser de kun fars side. Men jeg synes ikke barna mskal belastes med de fæle tingene han har gjort, jeg ønsker skjerme dem- at de skal få være så bekymringsfrie som mulig.. Dette er jo en mann som står dem nært, som de er glade i og bryr seg om. Barna er helt uskyldige i dette, og det ville vært en påkjenning for dem om de hadde fått vite. Kanskje det også ville gjort at de blir usikre på seg selv-  hvem er jeg når min far er en voldtektsmann feks? 

men mener du at du ville fortalt barna hva han hadde gjort? Jeg er helt åpen med barna om hans sinneproblematikk- men dette er jo noe de selv har vært vitne til. Barna vet veldig  godt hvorfor jeg ikke vil sende de på overnatting hos far. 
 

men er enig i at sannheten er stygg- og det er barnefarens skyld! Og sålenge barna ikke vet føler jeg meg ganske sjakk matt..

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

[Anonym bruker]

Danida skrev (2 timer siden):

Her er en annen interessant lenke:
Saksbehandlere i barnevernet ignorerte vold mot mor (forskning.no)

Føler dette stemmer godt ja! Hos oss sier de at de vil hjelpe oss samarbeide bedre.. 

jeg sier med dem at det er ikke det at jeg ikke vil- jeg kan ikke gå på kompromiss mtp samvær.. så nå har de oppnevnt en ny person som skal hjelpe oss finne en løsning på samværet. Jeg vet jo at ingen kan hjelpe oss sålenge de velger se bort fra volden han har utøvd. Jeg føler meg verken hørt eller forstått. 
 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Hvem bryr seg hvor lenge siden det er siden det skjedde, han misbrukte tillitten din og krenket deg på det groveste. Hvordan kan du noen gang stole på ham igjen? Ta vare på alt du har av bevis, og slutt å la være å konfrontere ham. Han har fremdeles et sinneproblem. 

 

Du må gå til noen som du kan snakke med, som kan fortelle deg at du gjør det rette og at dette er hans feil og kun hans feil. 

Anonymkode: 08f27...6aa

Jeg har også tenkt at sålenge volden ikke har stoppet opp i løpet av 25 år, til tross for at han har søkt hjelp flere ganger, så viser det klart at dette er ett vedvarende problem. Det er litt av poenget med å ta fram ting som har skjedd for lenge siden. 
 

Han selv legger det fram ovenfor BV at han nå har søkt hjelp, og at hjelpen fungerer- og at de må kunne se på hvordan han har oppført seg den siste tiden. Dette bekreftet BV. Har rapporter fra BV fra 5 år tilbake som ikke gir barnefar så gode tilbakemeldinger- men disse ville ikke BV ta i betraktning- da de var for gamle. Det er her og nå og framover som teller, det var mitt inntrykk.. 

han selv sier at om gamle ting skal dras fran, så er han «dømt» for alltid, at uansett om han bedrer seg, så vil han være dømt. 
 

jeg skjønner hva han mener, man kan føle på en stor maktesfølelse over å aldri skulle få en sjanse til, uansett hva man gjør for å forbedre seg. 
 

men han har som sagt holdt på i 25 år, dog en del verre i første halvdel av tiden. Jeg har tenkt en del på hva som skal til for at jeg skulle trodd han hadde endret seg. Det første er tid, mye mer tid. Det andre er at han klarer se hva han har gjort mot oss, at han viser han er lei seg for det og tar ansvar for det. Enda er han at han legger mye av skylden på meg og blir oppfarende. Det gir meg ikke en god følelse på at han har forbedret seg..

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 16.3.2023 den 17.35):

Takk for svar!

Slik det er nå, så er det ting bare han og jeg vet at han har gjort med meg- og så lenge jeg ikke vil fortelle barna hva han har gjort, så vil de aldri klare skjønne hvorfor det er enkelte ting jeg reagerer på. Ett av de eldste barna har sagt det rett ut- at jeg må fotelle, om ikke ser de kun fars side. Men jeg synes ikke barna mskal belastes med de fæle tingene han har gjort, jeg ønsker skjerme dem- at de skal få være så bekymringsfrie som mulig.. Dette er jo en mann som står dem nært, som de er glade i og bryr seg om. Barna er helt uskyldige i dette, og det ville vært en påkjenning for dem om de hadde fått vite. Kanskje det også ville gjort at de blir usikre på seg selv-  hvem er jeg når min far er en voldtektsmann feks? 

men mener du at du ville fortalt barna hva han hadde gjort? Jeg er helt åpen med barna om hans sinneproblematikk- men dette er jo noe de selv har vært vitne til. Barna vet veldig  godt hvorfor jeg ikke vil sende de på overnatting hos far. 
 

men er enig i at sannheten er stygg- og det er barnefarens skyld! Og sålenge barna ikke vet føler jeg meg ganske sjakk matt..

 

TS

Anonymkode: e51cc...8e9

Et godt råd er å ikke si hva han har gjort. Om det er ting de husker så kan dere jo selvfølgelig snakke om det. Men om du forteller kan jeg love deg at barnevernet vil bruke det mot deg. Også i retten om det vil komme så langt. 

Anonymkode: e051b...a3e