Kan dere med hånden på hjerte si at dere aldri har gjort noe med barna deres som dere er redd skal komme frem i lyset?

[Anonym bruker]

Vi var en venninnegjeng som pratet om dette og vi var litt delt. Noen sier de har i frustrasjon og sinne enten holdt barnet litt ekstra hardt i armen eller kjeftet og sagt noe stygt til barnet. Andre mente de aldri har gjort noe som helst som har såret barnet, knapt nok hevet stemmen.

Hva tenker dere, hva er mest vanlig? 

 

Anonymkode: 0e8c1...552

[Gjest Danida]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Vi var en venninnegjeng som pratet om dette og vi var litt delt. Noen sier de har i frustrasjon og sinne enten holdt barnet litt ekstra hardt i armen eller kjeftet og sagt noe stygt til barnet. Andre mente de aldri har gjort noe som helst som har såret barnet, knapt nok hevet stemmen.

Hva tenker dere, hva er mest vanlig? 

 

Anonymkode: 0e8c1...552

Jeg har blitt sint og vist det på en måte som jeg ikke syns er okay i dag. I øyeblikkets hete var det vanskelig å se klart hva som var rett reaksjonsmåte.

Jeg tror det er ganske vanlig, og de som tror de aldri har gjort noe som setter spor hos barnet, er nok de som lyver mest for seg selv. 

[Anonym bruker]

Jeg har klappa til eldste ungen min en gang. Det var overhodet ikke okey og jeg hadde nok aldri gjort det den dag i dag. Men jeg tør si det høyt. Har også tatt litt hardere tak i henne enn hva som er greit. 
 

Røske unger inntil meg fordi de plutselig havner for nærme en bil ser jeg ikke på som samme tematikk (ref den andre tråden som var her for litt siden)

Anonymkode: d88be...067

[Anonym bruker]

Ja det kan jeg.

Jeg har absolutt gjort ting som kanskje er litt over grensa, men ingenting jeg er redd for å si til andre.

Anonymkode: 050e6...d01

[Anonym bruker]

Ja. Kjeftet og sagt stygge ting, skjønteselvfølgelig etterpå at det ikke var ok, og det har ikke gjentatt seg. Men der og var det riktig reaksjon, selv om den var helt feil. 

Anonymkode: a0299...1b4

[Himmel og hav]

Ja, det kan jeg. Det betyr ikke at jeg alltid har oppført meg eller handlet på den mest hensiktsmessige måten. Jeg har vært rasende sint, jeg har vært urettferdig,  jeg har vært så frustrert at jeg har grått, jeg har i vanvare klemt fingrene til en unge i bildøra, jeg har ledd på feil sted, ikke ledd på riktig sted, sunget for høyt på tur, gjort dem flaue, vekket dem midt på natta for å se nordlys, hubro og elg, danset naknemed dem i regnet og sikkert mye annet "feil". Nå synes ikke jeg at følelser er noe man skal passe seg for å vise at man har i nære relasjoner. Om jeg har vært urimelig har jeg bedt om unnskyldning. Om noen mener at jeg ikke har gjort alt etter boka så stemmer nok det, men det er ikke noe jeg tenker ikke tåler dagens lys. Ungene har vokst opp uten store skader på sin sjel og er ganske robuste og romslige mennesker, så jeg tenker jo at det gikk ganske bra.

[ReneRene]

Merkelige eksempler du kommer med, for å holde et barn ekstra hardt i armen en gang tåler helt fint dagens lys. Jeg vet ikke hva du mener med å si stygge ting til barnet, men det skal være ganske stygt før det ikke tåler dagens lys, og det skal det også være for at barnet ikke tåler det. Det er ingen foreldre som unngår å gjøre feil og tabber, og stort sett alle barn vil ha med seg et dårlig minne og en dårlig erfaring hjemmefra. De med de såkalt perfekte foreldre oftere enn andre barn.

Jeg har ikke gjort noe som ikke tåler dagens lys, og jeg dømmer heller aldri andre foreldre ved enkelttilfeller av feil de gjør. At du skriver at det ikke tåler dagens lys er jo ganske betegnende for hvor redde man er for å bli dømt og sett ned på av andre foreldre- som sjelden er et hår bedre selv. 

[Anonym bruker]

Har aldri gjort noe jeg er redd for å fortelle andre. De som påstår de aldri har gjort noe feil i oppdragelse eller håndtering av egne barn regner jeg med har noe å skjule

Anonymkode: 4f6ff...f0e

[Anonym bruker]

Jeg har aldri sagt stygge ting eller vært syrlig verbalt mot ungene. Derimot har jeg flere ganger tatt hardere i dem enn jeg hadde trengt eller tenkt, og ved par anledninger har jeg «rappet» til dem. Jeg har alltid vært veldig lei meg etterpå, og jeg er flink til å unnskylde meg. Det gjør det ikke greit, og det har jeg sagt til barna. Jeg har tidvis vært under et enormt press og stress, og det har gjort meg skjør psykisk. For meg innebærer ikke det depresjon eller angst, men sinne. Jeg jobber med det hver eneste dag, og det er lenge siden sist episode nå. 
Dette er ikke noe jeg forteller til alle, det faller seg ikke naturlig. Men mine nærmeste vet. Jeg og barna har et godt forhold, de forteller meg om følelser oh tanker, og noen ganger tenker jeg at de er mer åpne om sine egne «feil», siden jeg også har noen. Kanskje det bare er noe jeg trøster meg selv med, men det gjør meg litt godt likevel. Vi tilbringer mye kvalitetstid sammen, jeg følger opp og er ellers ressurssterk, mener derfor ikke at barna mine er utsatt for vold eller omsorgssvikt. Men, jeg skammer meg over egne feil og ønsker ikke å ha det sånn. 

Anonymkode: 90f8c...203