Inspirert av utallige tråder her...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner jo at vi mennesker ser på dette på en litt ulike måter. 
Men jeg har bitt meg merke i en type tråder om vennskap og gjensidighet. En ting er å være venn med noen som aldri tar kontakt osv og at det er tungt å holde det gående aleine. En annen problemstilling som går igjen, er den om hvordan man har det når "gjengen" gjør noe uten deg. 
Det er da jeg tenker og grubler litt. Jeg skjønner så klart at utenforskap er en veldig vond følelse. Men i løpet et helt liv, så har vil jo alle bevege seg inn og ut av ulike kretser. Jeg har vært venn med mange i forbigående faser, mens andre sannsynligvis er med på livstid. 

Men jeg vet også at jeg i mange sammenhenger har vært i utkanten av en "gjeng" eller at jeg bare kjenner én av kretsen og er ukjent/perifer for de andre.  Det er ganger da jeg skjønner hvorfor - når f eks 4 venninner alle er kristne, går på samme bibelgruppe og har mye til felles der, så er jeg the odd one out, selv om jeg deler hybel med én av dem. Hennes relasjon til de tre er ikke lik den relasjonen hun har til meg. Da er det faktisk ikke naturlig at hun ber meg med som femte hjulet på vogna i alt det de 4 gjør. Noen ganger er det riktig og hyggelig at vi er 5. Men derfra til å bli sur når de gjør noe uten meg, er bare rart.  Å ha en venn er fint, men ikke å nekte den vennen å ha flere. 

Hvis jeg f eks går på et salsakurs og blir venninne med 2 stykker der, så er det helt OK at jeg innimellom stikker og danser på en klubb med disse to. Kanskje er det ei jente til som ikke var med på kurset, ei vi alle kjenner vi, men det betyr ikke at hun er utestengt selv om det skjer at vi driver med ting uten å spørre henne. Hun har andre interesser. Vi kan møtes når vi ikke danser salsa.

Og noen ganger merker jeg faktisk at folk i en bestemt krets (selv om de er hyggelige) ikke ligner meg. Noen ganger er det jeg selv som ikke "passer" inn. De inkluderer meg som best de kan, men jeg fanger likevel opp at jeg er annerledes. At stemningen endrer seg når jeg er med. Det er jeg som er i utkanten av sirkelen, og samme hvor snille de er, så vet jeg jo at de er en gjeng også uavhengig av om jeg er med. Jeg er ikke navet i hjulet der, og det må jeg akseptere. 

Og jeg aksepterer det! Jeg kan være kjernen i en annen gjeng, jeg trenger ikke å være ettertraktet av alle, eller bli bedt og ringt ned fra alle kanter. Det fins andre som er nærmere meg og ligner meg selv mer. Hvorfor skulle jeg gråte over å ikke bli med hos dem som bare har noen få berøringspunkter med meg? 

Jeg tenker at det er viktig å "se" seg selv litt også. Se etter om det virkelig er sånn at de andre ekskluderer meg? Eller er det faktisk sånn at de var venner før jeg kom inn i bildet og har en felles historie? Kanskje er det at de liker hverandre på grunn av noen personlighetstrekk jeg ikke deler? Hvis jeg er nådeløst ærlig og prøver å se meg selv med realistiske øyne, så vil jeg jo oppdage at det er mange plasser jeg ikke hører til, og mange jeg ikke kan bli bestevenninne av. Alt jeg kan forlange er at folk er høflige og skikkelige.
 

Anonymkode: 22086...6cd

[Anonym bruker]

Her har du tatt flere eksempler på sosiale settinger og relasjoner du ikke blir invitert til og forstår hvorfor. 

Lar du selv være å invitere andre fordi de ikke passer inn eller deler gjengens interesser? Har det noe å si da, om den som ikke er invitert har andre å være sammen med, eller blir vedkommende uinvitert uansett på samme premisser? 

Anonymkode: 18b21...dc1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Her har du tatt flere eksempler på sosiale settinger og relasjoner du ikke blir invitert til og forstår hvorfor. 

Lar du selv være å invitere andre fordi de ikke passer inn eller deler gjengens interesser? Har det noe å si da, om den som ikke er invitert har andre å være sammen med, eller blir vedkommende uinvitert uansett på samme premisser? 

Anonymkode: 18b21...dc1

Jeg brukte kristentro og salsadans fordi det er konkret. Mest fordi det letter kommunikasjonen her på forum.
Men noen ganger skyldes det jo usagte ting som ikke er konkret. Hun som sier at mennene på jobb slutta å le da hun kom inn, skjønner jo at det er hennes kjønn som er  "feil" for settingen. Ikke alltid er det så eksplisitt. En relasjon kan ha sin egen karakter som er usynlig for andre utenfor, og den utenfor ser ikke selv hva som skiller ham fra de andre. Vi er alle den som er utenfor ett eller annet sted. 

For å svare på det du spør om, så er det både ja og nei. Noen ganger er personen ikke invitert, fordi de premissene jeg bruker når jeg inviterer er at jeg vil møte noen som jeg kan dele akkurat dette ene med, og han/hun går ikke inn under kriteriet. Vil jeg snakke med andre kristne (billedlig talt) inviterer jeg ikke ateisten. 
Andre ganger, når det er andre typer situasjoner, kan jeg ofte invitere den som er ny på stedet, eller den som har andre interesser enn flertallet av mine venner. Det kan stimulere samtalen, og kanskje knyttes det nye bånd mellom folk som jeg ikke visste ville komme til å like hverandre.

Men jeg har lov til å ønske meg en engere krets innimellom. Mine behov i en relasjon og i et vennskap er også viktig, og min trang til å møte mine likesinnede er legitim. Det er ikke bare en annens trang til selskap som er viktig.

Anonymkode: 22086...6cd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Jeg brukte kristentro og salsadans fordi det er konkret. Mest fordi det letter kommunikasjonen her på forum.
Men noen ganger skyldes det jo usagte ting som ikke er konkret. Hun som sier at mennene på jobb slutta å le da hun kom inn, skjønner jo at det er hennes kjønn som er  "feil" for settingen. Ikke alltid er det så eksplisitt. En relasjon kan ha sin egen karakter som er usynlig for andre utenfor, og den utenfor ser ikke selv hva som skiller ham fra de andre. Vi er alle den som er utenfor ett eller annet sted. 

For å svare på det du spør om, så er det både ja og nei. Noen ganger er personen ikke invitert, fordi de premissene jeg bruker når jeg inviterer er at jeg vil møte noen som jeg kan dele akkurat dette ene med, og han/hun går ikke inn under kriteriet. Vil jeg snakke med andre kristne (billedlig talt) inviterer jeg ikke ateisten. 
Andre ganger, når det er andre typer situasjoner, kan jeg ofte invitere den som er ny på stedet, eller den som har andre interesser enn flertallet av mine venner. Det kan stimulere samtalen, og kanskje knyttes det nye bånd mellom folk som jeg ikke visste ville komme til å like hverandre.

Men jeg har lov til å ønske meg en engere krets innimellom. Mine behov i en relasjon og i et vennskap er også viktig, og min trang til å møte mine likesinnede er legitim. Det er ikke bare en annens trang til selskap som er viktig.

Anonymkode: 22086...6cd

Det siste avsnittet hadde vært nok svar til det jeg lurte på 🙂 det virket nemlig som om du hadde brukt mye tid til å forstå og akseptere at du ikke alltid ble invitert, men mulig jeg fikk inntrykket fordi det var så omstendelig. 

Anonymkode: 18b21...dc1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Det siste avsnittet hadde vært nok svar til det jeg lurte på 🙂 det virket nemlig som om du hadde brukt mye tid til å forstå og akseptere at du ikke alltid ble invitert, men mulig jeg fikk inntrykket fordi det var så omstendelig. 

Anonymkode: 18b21...dc1

Nei, jeg skjønner fort hvor det er kjemi og hvor det ikke er.
Men sosiale koder er jo komplekst, og mye ligger i det underforståtte. Og vi mennesker er jo ulike i hvor kjapt vi fanger en stemning, hvordan vi leser rommet og hva vi legger i en relasjon.

Anonymkode: 22086...6cd