ADHD og høy intelligens

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg kan sikkert øve opp konsentrasjonen noe, men litt av problemet med ADHD er at jeg har dopaminmangel i hjernen og/eller mangelfulle nevrotransmittere til å overføre dopaminen. Det er i hvert fall det man antar er årsaken. Dette innebærer at jeg, eller hjernen min, fungerer annerledes enn nevrotypiske hjerner, og derfor klarer jeg ikke å "bare ta meg sammen", nettopp fordi kjerneproblemet er eksekutative vansker. Jeg vet hva og hvordan, men jeg klarer ikke å komme i gang/gjennomføre. Det gjelder hukommelse også. Diverse IQ-tester løser jeg relativt lett og fort, og jeg har forsøkt teknikker for bedre hukommelse, men jeg har rett og slett for dårlig arbeidsminne til at det fungerer. Jeg kan f.eks. fort forstå hvordan en IQ-nøtt skal løses, altså hva som er neste i rekken, men kan likevel slite med å finne rett brikke fordi innen jeg oppi hodet har snudd x og y og skal begynne på z, har jeg allerede glemt x og må begynne på nytt igjen, osv.

Håpet er at medisiner vil hjelpe på konsentrasjon og hukommelse, men jeg trenger å løse opp i den ballen av strategier og maskering som jeg har laget meg, og det klarer jeg ikke alene tror jeg. 

HI

Anonymkode: fec66...160

Jeg mente ikke at det bare var å ta seg sammen, for det forstår jeg godt ikke er mulig. Jeg tenkte mer på om det er mulig å øve opp, men det er jo ikke sikkert. Det er ihvertfall min måte å ha øvd opp manglende konsentrasjon på, men det kan være at medisiner vil hjelpe deg. 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Skrivefeil. Det skulle stå dummere. Det skulle også stå dømmer, ikke dømme

Anonymkode: 13b36...475

Vel, det er like irrelevant uansett formulering, det var ingen som dømte noen og ingen ble kalt verken dum eller dummere - pun intended!

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det går an å øve opp konsentrasjon. Iq-tester i ulik grad er nyttig, og der for du også øvet opp tålmodighet. Du får super fokus på det som er interessant så hva med å prøve det, la det gå sport i ulike tester og også lære deg lange tallrekker utenat? Det er teknikker og verktøy som ikke alltid har så mye mening ellers, men det kan også å ha det. 

Det er også ekstremt viktig å bygge opp selvdisiplin! At du uansett motivasjon gjør det du skal. Selvdisiplin skal kicke inn når nettopp lyst og motivasjon uteblir, men det må læres.

Anonymkode: 59d1d...874

Manglende konsentrasjon og manglende konsentrasjon er to ulike ting.
Selv har jeg ikke ADHD; så for meg er manglende konsentrasjon et problem når jeg f eks har feber. Da blir jeg sløvet og trøtt, mister tråden og hjernen jobber i sneglefart. Har også hatt manglende konsentrasjon da jeg led av depresjon. Også da var jeg sløvet.

Mens sønnen min har ADHD og mangler konsentrasjon fordi han liksom ikke klarer å bli på samme kanal over tid. Han hopper til neste og neste spor, det hele er veldig flyktig, og du kan sammenligne det med at du prøver å kjøre bil mens radioen gauler og en løs bakskjerm skrangler og skrangler. Du blir rista ut av tankerekka hele tida. Du er ikke sløv, du kan fint være superoppmerksom på hver enkeltstående ting, men det får liksom ingen varighet i tid og dermed heller ikke noen konkrete resultater.

Mht selvdisiplin så er det vel ingen som har blitt utsatt for så mye ødeleggende krav om selvdisiplin som høyt intelligente folk med ADHD. Jeg tror sønnen min brukte opp sin selvdisiplin hver dag i løpet av skoledagen, det var kun den som hindret ham i å rive av seg buksa, knuse vinduet og løpe rallende rundt i korridoren av bare kjedsomhet... Det de lærer er å maskere sin egen rastløshet og frustrasjon. Det eneste som faktisk hjelper er å finne noe som de fascineres av, og zoome inn på det. Å jobbe med noe man virkelig brenner for.

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, selv om jeg har autismespekterdiagnose (Asperger) og ikke ADHD (mange likheter mellom disse). Jeg fikk diagnose for et par år siden, etter å ha blitt utbrent igjen og igjen. Ble ufør etter å ha fått diagnosen, men håper å kunne jobbe igjen på et senere tidspunkt i livet.  Jeg ble forespeilet å få hjelp, men det er akkurat som om det som liksom skal hjelpe, ikke gir noe mening for meg. Og da føler jeg meg bare enda verre, og mer annerledes. Og forvirret. Jeg har gått tilbake til «selvhjelp». Prøver å fokusere på det som er viktig for meg, og å lære mest mulig om hvordan jeg fungerer, og se sammenhenger. Det fungerer best så langt i livet, men ønsker meg selvsagt noen som har såpass innsikt at jeg kunne hatt noen å snakke med som ihvertfall hadde forstått LITT av det som er meg.. 

Anonymkode: 373eb...1f7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Manglende konsentrasjon og manglende konsentrasjon er to ulike ting.
Selv har jeg ikke ADHD; så for meg er manglende konsentrasjon et problem når jeg f eks har feber. Da blir jeg sløvet og trøtt, mister tråden og hjernen jobber i sneglefart. Har også hatt manglende konsentrasjon da jeg led av depresjon. Også da var jeg sløvet.

Mens sønnen min har ADHD og mangler konsentrasjon fordi han liksom ikke klarer å bli på samme kanal over tid. Han hopper til neste og neste spor, det hele er veldig flyktig, og du kan sammenligne det med at du prøver å kjøre bil mens radioen gauler og en løs bakskjerm skrangler og skrangler. Du blir rista ut av tankerekka hele tida. Du er ikke sløv, du kan fint være superoppmerksom på hver enkeltstående ting, men det får liksom ingen varighet i tid og dermed heller ikke noen konkrete resultater.

Mht selvdisiplin så er det vel ingen som har blitt utsatt for så mye ødeleggende krav om selvdisiplin som høyt intelligente folk med ADHD. Jeg tror sønnen min brukte opp sin selvdisiplin hver dag i løpet av skoledagen, det var kun den som hindret ham i å rive av seg buksa, knuse vinduet og løpe rallende rundt i korridoren av bare kjedsomhet... Det de lærer er å maskere sin egen rastløshet og frustrasjon. Det eneste som faktisk hjelper er å finne noe som de fascineres av, og zoome inn på det. Å jobbe med noe man virkelig brenner for.

Anonymkode: d3961...66a

Haha, herregud det siste der er faktisk utrolig kjent! Det er sånn jeg ofte sitter på en del jobbmøter. Jeg må aktivt bruke ekstreme mengder med energi på å sitte pent i ro og se høflig interessert ut, når jeg inni meg brøler høyt av kjedsomhet og frustrasjon over de som, i mine øyne, bruker så ufattelig lang tid på å forstå og få inn noe det tok meg to sekunder å skjønne. Av og til må jeg late som jeg må på toalettet og gå ut av møtet for å ikke si eller gjøre noe jeg vil angre dypt på etterpå. Da kan jeg faktisk finne på å knikse og sprette litt bortover korridoren og tar meg en kjapp runde sudoku eller noe bare for å roe ned kroppen og hjernen litt før jeg går inn igjen.

Og ja, jeg sliter med å konsentrere meg fordi tankene leker ping-pong hvis et emne er kjedelig. Jeg har rett og slett vanskelig for å holde fast i en tanke i mer enn noen sekunder da, og kan derfor bruke en time på å komme meg gjennom en artikkel på én side hvis jeg synes denne er kjedelig, mens jeg kan pløye meg igjennom en helt bok på noen timer hvis jeg synes det er spennende. 

HI

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg kjenner meg veldig igjen, selv om jeg har autismespekterdiagnose (Asperger) og ikke ADHD (mange likheter mellom disse). Jeg fikk diagnose for et par år siden, etter å ha blitt utbrent igjen og igjen. Ble ufør etter å ha fått diagnosen, men håper å kunne jobbe igjen på et senere tidspunkt i livet.  Jeg ble forespeilet å få hjelp, men det er akkurat som om det som liksom skal hjelpe, ikke gir noe mening for meg. Og da føler jeg meg bare enda verre, og mer annerledes. Og forvirret. Jeg har gått tilbake til «selvhjelp». Prøver å fokusere på det som er viktig for meg, og å lære mest mulig om hvordan jeg fungerer, og se sammenhenger. Det fungerer best så langt i livet, men ønsker meg selvsagt noen som har såpass innsikt at jeg kunne hatt noen å snakke med som ihvertfall hadde forstått LITT av det som er meg.. 

Anonymkode: 373eb...1f7

Ja, det er akkurat det, man føler seg rett og slett litt ensom. Det har noe med at hjernen fungerer annerledes, rett og slett. Jeg håper vi begge finner noen, og klarer å få hjelp nok til å stå i/komme tilbake i jobb. Lykke til!

HI

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Haha, herregud det siste der er faktisk utrolig kjent! Det er sånn jeg ofte sitter på en del jobbmøter. Jeg må aktivt bruke ekstreme mengder med energi på å sitte pent i ro og se høflig interessert ut, når jeg inni meg brøler høyt av kjedsomhet og frustrasjon over de som, i mine øyne, bruker så ufattelig lang tid på å forstå og få inn noe det tok meg to sekunder å skjønne. Av og til må jeg late som jeg må på toalettet og gå ut av møtet for å ikke si eller gjøre noe jeg vil angre dypt på etterpå. Da kan jeg faktisk finne på å knikse og sprette litt bortover korridoren og tar meg en kjapp runde sudoku eller noe bare for å roe ned kroppen og hjernen litt før jeg går inn igjen.

Og ja, jeg sliter med å konsentrere meg fordi tankene leker ping-pong hvis et emne er kjedelig. Jeg har rett og slett vanskelig for å holde fast i en tanke i mer enn noen sekunder da, og kan derfor bruke en time på å komme meg gjennom en artikkel på én side hvis jeg synes denne er kjedelig, mens jeg kan pløye meg igjennom en helt bok på noen timer hvis jeg synes det er spennende. 

HI

Anonymkode: fec66...160

Her kommer det en vegg av informasjon som jeg ikke kommer til å bruke så mye tid på å organisere i logisk rekkefølge. Normalt ville jeg jobbet lenge med det for å få teksten perfekt, men denne gangen skal jeg gå ut fra at du kommer til å tilgi meg siden du vet hvor mye tid og energi organisering tar. 🙂 Jeg kommer sikkert til å høres helt spinnvill og intens ut, men det får bare være.

Jeg kjenner meg sånn igjen i alt du skriver – og det gjør meg både glad og trist. Glad fordi det finnes noen jeg kunne snakket med og sagt ALT til, som hadde forstått meg og ikke oppfattet meg som rar eller overlegen eller skrytete. Som hadde forstått at det er underforstått at jeg vet at jeg ikke er smartest i verden eller rarest i verden eller har flest utfordringer i verden, men at jeg bare har lyst til å sette ord på det fordi det er så kaotisk for meg. Trist fordi jeg ikke vet hvordan vi skal finne hverandre.

Jeg er med i en gruppe for kvinner med ADHD. Det er et privat tilbud, ikke offentlig. Jeg får mye ut av det de andre deler. Alt er ulike versjoner av samme kjerneproblematikk, og det er alltid paralleller å trekke til mitt eget liv, og det er en lettelse å kunne si ting uten å sensurere. Hvis du ikke har prøvd grupper før, så hadde jeg gitt det et forsøk.

Husk at det er veldig kort tid siden du fikk diagnosen. Du har nok en identitetskrise gående – selv kjente jeg på mye sorg det første halvåret. "Tenk at jeg kunne blitt med den IQ-en! Tenk at jeg kunne fått til!" Nå har jeg begynt på medisiner, som hjelper veldig. Jeg får gjort så mye utover kjerneoppgavene på jobb at det nesten blir for mye. Jeg, som alltid bare har trengt en gasspedal, trenger plutselig en brems!

Jeg har ikke Mensa-IQ, men jeg ble plassert innenfor de øverste 6–7 prosentene. Og kjenner at jeg fortsatt er litt obsessed over det resultatet. Jeg vet at det ikke er viktig, men etter alle disse årene med voldsom underprestering er det akkurat som at jeg trengte en seier. Selv en seier jeg ikke har jobbet noe for. Og jeg har klart meg greit i livet, har utdannelse og full jobb og fremstår sikkert som helt vanlig. Klarer å få ungene på trening, betaler regninger i tide, kommer tidsnok til avtaler (livredd for å komme for seint). Men det er hovedsakelig fordi jeg er redd for konsekvensene hvis jeg ikke gjør det. Jeg har ikke lyst til noen ting, sånn egentlig. Det er mange ting jeg tenker jeg burde gjort, som hadde vært bra for meg, som kunne gitt meg noe. Men jeg har aldri lyst. Jeg gjør ting av plikt, av nødvendighet, aldri fordi jeg føler mestring og glede. Jeg gjør ting for å slippe skammen over å ikke gjøre dem. Aller helst har jeg lyst til å sitte i en sofa og gjøre det som faller meg inn, mens andre tar seg av alt det andre. Og paradokset er jo at jeg vet at det ikke hadde gitt meg glede, Men det er det hjernen helst vil. Jeg har ADD, da, og har alltid vært ganske passiv.

Før jeg fikk diagnosen, beskrev jeg ofte at jeg følte jeg stod og dunket hodet i veggen og ikke kom noe sted. Eller at jeg lette etter en nøkkel til en dør. Det føltes på en måte som at problemene mine hadde en av/på-bryter. Hvis jeg egentlig visste hva som var bra for meg, hvorfor gjorde jeg det ikke? Det var helt uforståelig. Nå har jeg fått medisiner som funker, og nå føles det faktisk litt som at bryteren blir slått på. Det er selvsagt en overforenkling, men det er likevel delvis slik.

Det du sier om at du føler deg dum selv om du er smart, sier noe om hvor viktige disse eksekutive funksjonene og evnen til å regulere seg er. Det er som å kunne snakke, men det går ikke fordi leppene er limt igjen. Man har så mye inni seg, men får ikke brukt det. Jeg har skikkelig dårlig hukommelse, som gjør at jeg glemmer informasjon på jobb og må bruke tid på å finne den igjen. Vi har mye nyttig informasjon lagret på ulike plattformer på jobb, men jeg husker ikke hvor, så jeg må lete gjennom alt. Og så leser jeg for kjapt over mappenavnene. Eller så er ikke mappenavnene intuitive nok til at jeg klarer å ta inn hva de inneholder. Da lurer kanskje noen på hvorfor jeg ikke bare kan lage mitt eget system eller notere hvor ting er. Det er en god ide, og jeg vet at det hadde hjulpet, men jeg klarer det ikke. Hvor skal jeg begynne? Skal jeg bruke Excel? Eller kanskje det finnes et bedre verktøy? Hvordan skal jeg sortere? Jeg må kanskje bruke noen kategorier? Hvilke? Hva er hensiktsmessig?

Det blir ingen oversikt – jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. 

(Selv om det må nevnes at etter at jeg begynte på medisiner, har jeg nå laget meg et system nettopp på jobb. Det er det sykeste som noen gang har skjedd.)

Tankene mine spretter avgårde uten stans, og jeg følger hver eneste impuls. Jeg scoret så lavt på impulskontroll under utredningen at jeg føler jeg burde kunne bruke det til noe. Finnes det et eller annet der lav impulskontroll er positivt? Akkurat nå når jeg skriver dette, er jeg fullstendig fokusert og skriver fort, men til vanlig ser det sånn ut: Åpner PC-en. Åpner programmer. Leser første mail, som ber meg fikse noe med en gang. Det haster. Må sjekke en opplysning i mailen. Åpner nettleseren. Ser en åpen fane fra gårsdagen om et helt annet tema og begynner å lese det i steder. Ser et ukjent ord jeg får lyst til å google. Får et treff som minner meg om været. Ser ut og ser sollyset på veggen på nabobygget. Sitter og ser ut på sollyset og tenker på hvor fint det er. Ser en bil. Kommenterer bilen til kollegaen. Snakker videre med kollegaen, som nevner fotballtrening. Faen, foreldremøte på fotballen! Sjekker Spond. Ubetalt innbetaling i Spond. Åpner mobilbanken, sjekker saldo. Begynner å sjekke status på pensjonssparing. Tenker at aksjesparing kunne vært gøy. Bruker 15 minutter på å lese om utbytteaksjer. Kommer på hastemail – går tilbake til innboksen.

Når jeg snakker, er det så mye som er selvsagt og underforstått for meg. Da mener jeg ikke kunnskap eller kompetanse – det er masse jeg ikke kan, og jeg er kjempedårlig til å huske enkel allmennkunnskap. (Når var vikingtiden igjen?) Jeg tror det er mønstre og sammenhenger og evnen til å abstrahere. Jeg er generelt veldig lite opptatt av detaljer. Noen som også straffer seg en del fordi jeg baserer meninger på min egen overgripende analyse, og i møte med eksperter er virkeligheten selvsagt mye mer detaljert.

Jeg er ganske dårlig på relasjoner og spesielt på å opprettholde dem. Når folk ikke er med meg, så forsvinner de litt. Til og med barna når jeg er borte fra dem (forutsatt at jeg vet at de har det bra, selvsagt). Jeg ringer ikke og sender ikke meldinger jevnlig, men jeg kan godt sende ganske personlige meldinger hvis jeg ser noe som minner meg om dem. Jeg forventer heller ikke at folk holder kontakten med meg siden jeg vet at jeg er dårlig på det, men paradoksalt nok så lengter jeg veldig etter mer nærhet fra venner.

Leste en tekst nettopp som passet ganske bra:

A high IQ can make it easier to compensate for ADHD symptoms. High-IQ adults with ADHD appear to function well, but this comes at a high emotional cost. Investing much time and energy to present a flawless public persona, they rely on obsessive behaviors to guarantee organization and structure. However successfully they manage their cycles of procrastination and hyperfocus, they inevitably feel burdened and exhausted. Determined to keep anxiety, frustration, shame, and disappointment internalized, they relentlessly self-monitor. They are hypervigilant about hiding anything that might expose their internal chaos.

High-IQ adults with ADHD feel most successful when their performance doesn’t reflect the challenges over which they triumph each day. If they are not overtly suffering, nor appear to be in need, it is unlikely that they will get the support they need. The combination of pride and shame deters them from revealing their inner experience, and, as a result, they are isolated with their burdens.
(https://www.additudemag.com/high-iq-and-adhd-high-functioning/)

Jeg har brukt mye energi på å gruble for fortiden og være bekymret for fremtiden. Har hatt panikkangst og fått rare oppheng i ting jeg blir redd for. Medisiner hjelper mot dette også og har gjort at jeg kan begynne å gjøre noe med de dypt automatiserte mestringsteknikkene jeg har tillagt meg. 

Lykke til!

Anonymkode: 1b686...4d8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Her kommer det en vegg av informasjon som jeg ikke kommer til å bruke så mye tid på å organisere i logisk rekkefølge. Normalt ville jeg jobbet lenge med det for å få teksten perfekt, men denne gangen skal jeg gå ut fra at du kommer til å tilgi meg siden du vet hvor mye tid og energi organisering tar. 🙂 Jeg kommer sikkert til å høres helt spinnvill og intens ut, men det får bare være.

Jeg kjenner meg sånn igjen i alt du skriver – og det gjør meg både glad og trist. Glad fordi det finnes noen jeg kunne snakket med og sagt ALT til, som hadde forstått meg og ikke oppfattet meg som rar eller overlegen eller skrytete. Som hadde forstått at det er underforstått at jeg vet at jeg ikke er smartest i verden eller rarest i verden eller har flest utfordringer i verden, men at jeg bare har lyst til å sette ord på det fordi det er så kaotisk for meg. Trist fordi jeg ikke vet hvordan vi skal finne hverandre.

Jeg er med i en gruppe for kvinner med ADHD. Det er et privat tilbud, ikke offentlig. Jeg får mye ut av det de andre deler. Alt er ulike versjoner av samme kjerneproblematikk, og det er alltid paralleller å trekke til mitt eget liv, og det er en lettelse å kunne si ting uten å sensurere. Hvis du ikke har prøvd grupper før, så hadde jeg gitt det et forsøk.

Husk at det er veldig kort tid siden du fikk diagnosen. Du har nok en identitetskrise gående – selv kjente jeg på mye sorg det første halvåret. "Tenk at jeg kunne blitt med den IQ-en! Tenk at jeg kunne fått til!" Nå har jeg begynt på medisiner, som hjelper veldig. Jeg får gjort så mye utover kjerneoppgavene på jobb at det nesten blir for mye. Jeg, som alltid bare har trengt en gasspedal, trenger plutselig en brems!

Jeg har ikke Mensa-IQ, men jeg ble plassert innenfor de øverste 6–7 prosentene. Og kjenner at jeg fortsatt er litt obsessed over det resultatet. Jeg vet at det ikke er viktig, men etter alle disse årene med voldsom underprestering er det akkurat som at jeg trengte en seier. Selv en seier jeg ikke har jobbet noe for. Og jeg har klart meg greit i livet, har utdannelse og full jobb og fremstår sikkert som helt vanlig. Klarer å få ungene på trening, betaler regninger i tide, kommer tidsnok til avtaler (livredd for å komme for seint). Men det er hovedsakelig fordi jeg er redd for konsekvensene hvis jeg ikke gjør det. Jeg har ikke lyst til noen ting, sånn egentlig. Det er mange ting jeg tenker jeg burde gjort, som hadde vært bra for meg, som kunne gitt meg noe. Men jeg har aldri lyst. Jeg gjør ting av plikt, av nødvendighet, aldri fordi jeg føler mestring og glede. Jeg gjør ting for å slippe skammen over å ikke gjøre dem. Aller helst har jeg lyst til å sitte i en sofa og gjøre det som faller meg inn, mens andre tar seg av alt det andre. Og paradokset er jo at jeg vet at det ikke hadde gitt meg glede, Men det er det hjernen helst vil. Jeg har ADD, da, og har alltid vært ganske passiv.

Før jeg fikk diagnosen, beskrev jeg ofte at jeg følte jeg stod og dunket hodet i veggen og ikke kom noe sted. Eller at jeg lette etter en nøkkel til en dør. Det føltes på en måte som at problemene mine hadde en av/på-bryter. Hvis jeg egentlig visste hva som var bra for meg, hvorfor gjorde jeg det ikke? Det var helt uforståelig. Nå har jeg fått medisiner som funker, og nå føles det faktisk litt som at bryteren blir slått på. Det er selvsagt en overforenkling, men det er likevel delvis slik.

Det du sier om at du føler deg dum selv om du er smart, sier noe om hvor viktige disse eksekutive funksjonene og evnen til å regulere seg er. Det er som å kunne snakke, men det går ikke fordi leppene er limt igjen. Man har så mye inni seg, men får ikke brukt det. Jeg har skikkelig dårlig hukommelse, som gjør at jeg glemmer informasjon på jobb og må bruke tid på å finne den igjen. Vi har mye nyttig informasjon lagret på ulike plattformer på jobb, men jeg husker ikke hvor, så jeg må lete gjennom alt. Og så leser jeg for kjapt over mappenavnene. Eller så er ikke mappenavnene intuitive nok til at jeg klarer å ta inn hva de inneholder. Da lurer kanskje noen på hvorfor jeg ikke bare kan lage mitt eget system eller notere hvor ting er. Det er en god ide, og jeg vet at det hadde hjulpet, men jeg klarer det ikke. Hvor skal jeg begynne? Skal jeg bruke Excel? Eller kanskje det finnes et bedre verktøy? Hvordan skal jeg sortere? Jeg må kanskje bruke noen kategorier? Hvilke? Hva er hensiktsmessig?

Det blir ingen oversikt – jeg vet ikke hvordan jeg gjør det. 

(Selv om det må nevnes at etter at jeg begynte på medisiner, har jeg nå laget meg et system nettopp på jobb. Det er det sykeste som noen gang har skjedd.)

Tankene mine spretter avgårde uten stans, og jeg følger hver eneste impuls. Jeg scoret så lavt på impulskontroll under utredningen at jeg føler jeg burde kunne bruke det til noe. Finnes det et eller annet der lav impulskontroll er positivt? Akkurat nå når jeg skriver dette, er jeg fullstendig fokusert og skriver fort, men til vanlig ser det sånn ut: Åpner PC-en. Åpner programmer. Leser første mail, som ber meg fikse noe med en gang. Det haster. Må sjekke en opplysning i mailen. Åpner nettleseren. Ser en åpen fane fra gårsdagen om et helt annet tema og begynner å lese det i steder. Ser et ukjent ord jeg får lyst til å google. Får et treff som minner meg om været. Ser ut og ser sollyset på veggen på nabobygget. Sitter og ser ut på sollyset og tenker på hvor fint det er. Ser en bil. Kommenterer bilen til kollegaen. Snakker videre med kollegaen, som nevner fotballtrening. Faen, foreldremøte på fotballen! Sjekker Spond. Ubetalt innbetaling i Spond. Åpner mobilbanken, sjekker saldo. Begynner å sjekke status på pensjonssparing. Tenker at aksjesparing kunne vært gøy. Bruker 15 minutter på å lese om utbytteaksjer. Kommer på hastemail – går tilbake til innboksen.

Når jeg snakker, er det så mye som er selvsagt og underforstått for meg. Da mener jeg ikke kunnskap eller kompetanse – det er masse jeg ikke kan, og jeg er kjempedårlig til å huske enkel allmennkunnskap. (Når var vikingtiden igjen?) Jeg tror det er mønstre og sammenhenger og evnen til å abstrahere. Jeg er generelt veldig lite opptatt av detaljer. Noen som også straffer seg en del fordi jeg baserer meninger på min egen overgripende analyse, og i møte med eksperter er virkeligheten selvsagt mye mer detaljert.

Jeg er ganske dårlig på relasjoner og spesielt på å opprettholde dem. Når folk ikke er med meg, så forsvinner de litt. Til og med barna når jeg er borte fra dem (forutsatt at jeg vet at de har det bra, selvsagt). Jeg ringer ikke og sender ikke meldinger jevnlig, men jeg kan godt sende ganske personlige meldinger hvis jeg ser noe som minner meg om dem. Jeg forventer heller ikke at folk holder kontakten med meg siden jeg vet at jeg er dårlig på det, men paradoksalt nok så lengter jeg veldig etter mer nærhet fra venner.

Leste en tekst nettopp som passet ganske bra:

A high IQ can make it easier to compensate for ADHD symptoms. High-IQ adults with ADHD appear to function well, but this comes at a high emotional cost. Investing much time and energy to present a flawless public persona, they rely on obsessive behaviors to guarantee organization and structure. However successfully they manage their cycles of procrastination and hyperfocus, they inevitably feel burdened and exhausted. Determined to keep anxiety, frustration, shame, and disappointment internalized, they relentlessly self-monitor. They are hypervigilant about hiding anything that might expose their internal chaos.

High-IQ adults with ADHD feel most successful when their performance doesn’t reflect the challenges over which they triumph each day. If they are not overtly suffering, nor appear to be in need, it is unlikely that they will get the support they need. The combination of pride and shame deters them from revealing their inner experience, and, as a result, they are isolated with their burdens.
(https://www.additudemag.com/high-iq-and-adhd-high-functioning/)

Jeg har brukt mye energi på å gruble for fortiden og være bekymret for fremtiden. Har hatt panikkangst og fått rare oppheng i ting jeg blir redd for. Medisiner hjelper mot dette også og har gjort at jeg kan begynne å gjøre noe med de dypt automatiserte mestringsteknikkene jeg har tillagt meg. 

Lykke til!

Anonymkode: 1b686...4d8

Wow, tusen takk for at du deler alt dette, og ja, jeg er så utrolig enig med deg rundt at vi nok hadde hatt mye å snakke om! Herregud, jeg kjenner meg igjen i absolutt alt du skriver omtrent, også det med mailen på jobb og vanskene med å opprettholde relasjoner. Jeg har også litt dette ute av syne ute av sinn, så  sant jeg ikke er bekymret for dem det gjelder. 

Det virker også som du fullt ut forstår hvor skoen min trykker, hva jeg føler jeg faktisk trenger hjelp til, og også opplevelsen min rundt å finne ut at jeg faktisk er smart. På et nivå har jeg vel alltid visst det, men siden jeg så utrolig ofte har følt meg så dum, så ble det revolusjonerende å få vite at jeg slett ikke er dum, tvert imot er jeg angivelig blandt de 2 % smarteste. Det føles litt godt å kunne være stolt av noe, og sårt og tenke på hva jeg kanskje kunne oppnådd uten vanskene mine. Nå føles det for sent. Jeg er for utslitt, rett og slett, jeg har mer enn nok med å bare overleve til at det virker mulig å skulle leve.

Takk for delingen din, og kloke ord, jeg tar dem til meg! Og jeg synes forresten det var lett å lese svaret ditt, det ga helt mening for meg.

HI

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Jeg er veldig lik deg, bor i Trøndelag.  Rop ut om du vil snakkes på privat melding.

Anonymkode: 8f2fe...e5c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 3.3.2023 den 12.30):

Dette er garantert ikke riktig forum, sånn egentlig, men jeg håper likevel at kanskje noen leser dette og kjenner seg igjen likevel. 

For noen måneder siden fikk jeg diagnosen ADHD, noe som har forklart utrolig mye for meg rundt mange vansker jeg har hatt helt fra barndommen av. Før og under utredningsprosessen fikk jeg hyperfiksering på ADHD og leste ,så og lyttet til alt jeg klarte å komme over. Dette er helt typisk for meg når noe fanger interessen min. Problemet nå er at hjelpen jeg blir tilbudt, utenom medisiner, er psykoeudukasjon i gruppe. Det er ikke dette jeg trenger, jeg blir bare frustrert fordi stoffet som tas opp er en forenklet utgave av informasjonen jeg allerede har, og hjelpetiltak som foreslås er ting jeg "alltid" har gjort uansett. 

Da diagnosen ble satt, sa utreder at jeg har svært høy intelligens, og at det i veldig stor grad forklarer hvordan jeg har klart meg såpass godt som jeg har såpass lenge som jeg har. Jeg har, ubevisst, søkt og funnet enormt mange strategier som har maskert og veid opp for mange av utfordringene mine, og til slutt har jeg blitt ødelagt av det ved stadig å bli utbrent og deprimert. 

Å få diagnosen var en enorm lettelse, men samtidig føler jeg nok en gang at jeg ikke passer inn. Jeg føler meg ikke hjemme i grupper for andre med ADHD fordi jeg, i følge psykologen, får såpass mye drahjelp fra høy IQ at jeg opplever utfordringene på en annen måte enn de fleste andre. Samtidig føler jeg meg ofte dum og ubrukelig på jobb, der samtlige kollegaer nok er svært smarte og vi alle har høy utdanning, fordi jeg sliter med å konsentrere meg, holde fokus og har dårlig arbeidsminne. Jeg faller rett og slett mellom to stoler, og jeg føler meg enda mer ensom og oppgitt nå enn tidligere. Altså, jeg har venner og mennesker rundt meg, men jeg savner å ha noen som er lik meg, og/eller noen som skjønner hvor mine utfordringer er og har konkrete tips til å lette min hverdag. 

Uff, dette ble langt, men kanskje noen der ute kjenner seg igjen? Har dere fått hjelp?

Anonymkode: fec66...160

Ser denne tråden er gammel. Men jeg kjenner meg igjen i det du sier. Ble nylig utredet, har adhd. Ble også testet for iq og eq, begge deler over gjennomsnittet. Problemet mitt er st det er vanskelig å være "smart blandt mindre smarte" fordi jeg kjeder meg i samtale med andre nettop pga at jeg allerede vet det som blir sagt/delt.

Anonymkode: a2ee4...2ec

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 3.3.2023 den 20.09):

Dette var en utrolig stor respons, jeg er faktisk litt overveldet og vet ikke helt hva jeg skal si.

Det viktigste er av avkrefte at jeg på noen måter synes folk flest er dumme. Som jeg skrev, så føler jeg meg ofte dum selv på jobb når jeg ikke klarer å henge med alltid fordi jeg mister fokus osv. Dette markerer jeg veldig godt, så jeg tror ikke kollegaene mine merker noe. For meg er ikke dumhet nødvendigvis knyttet til intelligens, mer enten en egen følelse av utilstrekkelighet, eller for andre hvis de ikke er villig til å ta til seg noe og lære av det. Ikke når de ikke klarer, men ikke vil. Jeg skjønner jo at jeg med høy intelligens nok tenker, resonnerer og lærer fortere enn majoriteten, men det gjør meg ikke bedre enn dem som menneske, bare litt annerledes i prosesser knyttet til læring, tankemønstre ol.

Jeg har ikke lyst til å skrive hvor jeg bor eller yrke for ikke å bli gjenkjent, men jeg er i 40-årene og har alltid følt meg litt utenfor og annerledes. Problemene mine er knyttet til kjernesymptomene på ADHD, altså at jeg sliter med konsentrasjon, hukommelse, utholdenhet, er rastløs, impulsiv, utålmodig og har store problemer med igangsetting, altså jeg prokastinerer ekstremt. Samtidig har jeg hyperfokus og jobber ekstremt fort under press, så det er ikke uvanlig at jeg gjør nesten en hel ukes jobb på en kveld. Da merker ikke andre at jeg sliter, jobben blir jo gjort. På samme måte klarer jeg sånn omtrent, sammen med mannen min, å holde huset ryddig og rent - der vi har gjester. Resten er bombet, sikkert ganske støvete og skittent osv. Så folk tror jeg er ryddig og organisert, for de ser bare det jeg velger å vise fram.

Det jeg kanskje synes er mest vanskelig nå er å finne ut hva som egentlig er mestringsstrategier og maskering, for det har blitt så gjennomarbeidet over et helt liv at jeg ikke er i stand til å få oversikt selv. På overflaten klarer jeg meg, men det koster meg så enormt mye energi at jeg da altså blir utbrent og deprimert oftere og oftere. Det er, så vidt jeg kan forstå, her jeg trenger hjelp, og jeg er usikker på om jeg vil finne en slik hjelp i grupper hvis majoriteten der er slik som i bøkene jeg har lest og FB-gruppene jeg har forsøkt å følge, der de fleste i større grad enn meg vet nøyaktig hvor de sliter og trenger strategier, mens jeg må finne ut hvor jeg har for mange strategier og roe ned i stedet. Gir det mening?

HI

 

Anonymkode: fec66...160

Du har mye av svaret her rundt følelsen av utenfor og alene, som du selv sier, andre ser det ikke fordi du er god på å skjule. Du er ikke alene om det, men det er ikke lett å finne hverandre når en skjuler det for omverden. 
 

Jeg har ikke adhd, men jeg prokastinerer. Tror det ligger mye løsning i å akseptere hvordan man er. Selv passer jeg så dårlig inn i en 8-4 jobb, driver nå eget firma. Kan finne på å jobbe midt på natten eller kl 04 om morgen. Når jeg først setter i gang er jeg veldig effektiv. Men utenom kan jeg prokastinere og trykke rundt en evighet uten å gjøre noe. Det at jeg kan styre min egen hverdag og jobbe når jeg har noe jeg skal, ikke etter klokka, er gull for min del. Ulempen med det er at om jeg er usikker på hvordan jeg skal løse noe, da kommer jeg ikke i gang. Løser det ved å starte med noe enkelt jeg vet jeg kommer til å gjennomføre bare for å starte. 

Anonymkode: 54b8c...e84

[Anonym bruker]

De med adhd har ofte høy intelligens. De tenker raskere, og er mer løsningsorienterte. 
der det skorter på er konsentrasjon og impulsivitet. 
jeg har ikke fått diagnosen adhd, men har barn som har det, og tror nok jeg har det selv også. 
har også alltid tenkt jeg er over intelligent.. uten å virke skrytete. 
Fra jeg var lita var jeg mer opptatt av omstendighetene rundt og detaljer, fremfor det som faktisk skjedde på en forestilling. For den fikk jeg ikke med meg. 
Det virker som du har mange knagger å henge ting på, og kommer kanskje til løsninger og konklusjoner/ forståelse  før de andre har tenkt over spørsmålet. 
man tenker gjerne så raskt at en føler de andre rundt er treig og ikke henger med. 

 

Anonymkode: 2d353...7b0