ADHD og høy intelligens

[Anonym bruker]

Dette er garantert ikke riktig forum, sånn egentlig, men jeg håper likevel at kanskje noen leser dette og kjenner seg igjen likevel. 

For noen måneder siden fikk jeg diagnosen ADHD, noe som har forklart utrolig mye for meg rundt mange vansker jeg har hatt helt fra barndommen av. Før og under utredningsprosessen fikk jeg hyperfiksering på ADHD og leste ,så og lyttet til alt jeg klarte å komme over. Dette er helt typisk for meg når noe fanger interessen min. Problemet nå er at hjelpen jeg blir tilbudt, utenom medisiner, er psykoeudukasjon i gruppe. Det er ikke dette jeg trenger, jeg blir bare frustrert fordi stoffet som tas opp er en forenklet utgave av informasjonen jeg allerede har, og hjelpetiltak som foreslås er ting jeg "alltid" har gjort uansett. 

Da diagnosen ble satt, sa utreder at jeg har svært høy intelligens, og at det i veldig stor grad forklarer hvordan jeg har klart meg såpass godt som jeg har såpass lenge som jeg har. Jeg har, ubevisst, søkt og funnet enormt mange strategier som har maskert og veid opp for mange av utfordringene mine, og til slutt har jeg blitt ødelagt av det ved stadig å bli utbrent og deprimert. 

Å få diagnosen var en enorm lettelse, men samtidig føler jeg nok en gang at jeg ikke passer inn. Jeg føler meg ikke hjemme i grupper for andre med ADHD fordi jeg, i følge psykologen, får såpass mye drahjelp fra høy IQ at jeg opplever utfordringene på en annen måte enn de fleste andre. Samtidig føler jeg meg ofte dum og ubrukelig på jobb, der samtlige kollegaer nok er svært smarte og vi alle har høy utdanning, fordi jeg sliter med å konsentrere meg, holde fokus og har dårlig arbeidsminne. Jeg faller rett og slett mellom to stoler, og jeg føler meg enda mer ensom og oppgitt nå enn tidligere. Altså, jeg har venner og mennesker rundt meg, men jeg savner å ha noen som er lik meg, og/eller noen som skjønner hvor mine utfordringer er og har konkrete tips til å lette min hverdag. 

Uff, dette ble langt, men kanskje noen der ute kjenner seg igjen? Har dere fått hjelp?

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen ja, men jeg har ikke diagnosen. Utredningen som jeg fikk på tredje forsøk ble avsluttet før den startet, da de mente å kunne se at jeg ikke hadde behov for hjelp. Noe av årsaken til det er nok min egen maskering av symptomer og en svært uerfaren utreder.

 

Anonymkode: 51a54...25b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Dette er garantert ikke riktig forum, sånn egentlig, men jeg håper likevel at kanskje noen leser dette og kjenner seg igjen likevel. 

For noen måneder siden fikk jeg diagnosen ADHD, noe som har forklart utrolig mye for meg rundt mange vansker jeg har hatt helt fra barndommen av. Før og under utredningsprosessen fikk jeg hyperfiksering på ADHD og leste ,så og lyttet til alt jeg klarte å komme over. Dette er helt typisk for meg når noe fanger interessen min. Problemet nå er at hjelpen jeg blir tilbudt, utenom medisiner, er psykoeudukasjon i gruppe. Det er ikke dette jeg trenger, jeg blir bare frustrert fordi stoffet som tas opp er en forenklet utgave av informasjonen jeg allerede har, og hjelpetiltak som foreslås er ting jeg "alltid" har gjort uansett. 

Da diagnosen ble satt, sa utreder at jeg har svært høy intelligens, og at det i veldig stor grad forklarer hvordan jeg har klart meg såpass godt som jeg har såpass lenge som jeg har. Jeg har, ubevisst, søkt og funnet enormt mange strategier som har maskert og veid opp for mange av utfordringene mine, og til slutt har jeg blitt ødelagt av det ved stadig å bli utbrent og deprimert. 

Å få diagnosen var en enorm lettelse, men samtidig føler jeg nok en gang at jeg ikke passer inn. Jeg føler meg ikke hjemme i grupper for andre med ADHD fordi jeg, i følge psykologen, får såpass mye drahjelp fra høy IQ at jeg opplever utfordringene på en annen måte enn de fleste andre. Samtidig føler jeg meg ofte dum og ubrukelig på jobb, der samtlige kollegaer nok er svært smarte og vi alle har høy utdanning, fordi jeg sliter med å konsentrere meg, holde fokus og har dårlig arbeidsminne. Jeg faller rett og slett mellom to stoler, og jeg føler meg enda mer ensom og oppgitt nå enn tidligere. Altså, jeg har venner og mennesker rundt meg, men jeg savner å ha noen som er lik meg, og/eller noen som skjønner hvor mine utfordringer er og har konkrete tips til å lette min hverdag. 

Uff, dette ble langt, men kanskje noen der ute kjenner seg igjen? Har dere fått hjelp?

Anonymkode: fec66...160

Hei! Jeg kjenner meg igjen. Har et barn med ADHD (eller, ADD) og under diagnostiseringen tenkte jeg mye på min egen situasjon også. Har tatt det opp med psykolog, som avfeide det på samme måte som du har opplevd. Altså: du har en god jobb, du klarer å beholde jobben, du fungerer for bra. 

Så har jeg veid litt frem og tilbake i etterkant, og funnet at det i og for seg stemmer, selv om jeg er uenig med psykologen i at jeg ikke har dette. Men samtidig har vi alle utfordringer av en eller annen art, sterke og svake sider, og alle trenger heller ikke være hypereffektive i alt de gjør. Jeg har antagelig noen gode strategier (og evner) som gjør at jeg fungerer såpass bra som jeg tross alt gjør, og som kompenserer for manglende gjennomføringsevne for eksempel. Også har jeg slått meg til ro med at vi alle fungerer ulikt, og at dette er meg - og at det å fokusere for å hente ut slikt man kaller "ens fulle potensial" i grunn har veldig lite med virkeligheten å gjøre. God fungering og godt nettverk er nettopp dét: godt. Og ja, jeg har også vært utbrent, sliten og følt meg mislykket, altså. Men det handler mye mer om hvilke krav jeg stiller til meg selv enn de f.eks. arbeidsgiver stiller til meg. Selv her jeg jobber, som er i et svært kompetent miljø, føler jeg ikke at jeg kommer til kort når jeg tenker meg om - det er JEG som stiller urealistisk høye krav. 

Dernest tenker jeg at det å få oppfølging av psykolog kan være en hjelp for alle, uansett hvem vi er. Nå vet jeg ikke om du har deltatt i psykoedukasjonsgruppen ennå, men om du ikke har det ville jeg gitt det en sjanse. Du kan lese deg opp og hyperfiksere, men det kan aldri erstatte klinisk erfaring (fra terapeuten) eller de pasienterfaringene som deles i en gruppedynamikk. Jeg tenker det er viktig å ikke undervurdere det. Og det handler såvisst ikke bare om IQ! Videre kan du jo absolutt få oppfølging av terapeut på egenhånd, om det er å foretrekke.

Men når du skriver at den hjelpen du blir tilbudt ikke er den rette: hva tenker DU kunne vært rett for deg?

Anonymkode: 01f46...79c

[Anonym bruker]

Drit i diagnosen og ta utgangspunkt i dine sterke og svake sider. Hva trenger du hjelp til?

Anonymkode: 426f9...8d2

[Anonym bruker]

Å ha svært høy intelligens er ensomt. Når man i tillegg har en diagnose blir det ofte en ekstra utfordring som du sier, for da passer man ikke inn der heller. Det er et underkommunisert problem alene å ha høy intelligens, for det blir betraktet som et luksusproblem da andre ikke ser utfordringene med det, og det er gjerne noe en ikke kan ta opp uten at andre vil føle seg truet og også mindreverdige, selv om det ikke er hensikten. Problemene til de som forholder seg til det blir fort fokus, så det er få som både vil og evner å sette seg inn i det. Kanskje det er naturlig. Har du meldt deg inn i Mensa? Har du tenkt på å bytte jobb? 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen. Ja, det er kanskje både lurt å prøve kurset likevel, og det er definitivt ensomt når man fungerer litt annerledes enn folk flest.

Jeg kjenner også at jeg blir sint på vegne av dere som blir avvist fordi dere klarer dere for godt, det er jo akkurat samme beskjed jeg har møtt i flere år før legen omsider, under tvil, hørte på meg og sendte henvisning sånn at jeg kom til på DPS. Det er utrolig frustrerende at det skal være slik, og det gjør det også vanskelig å finne informasjon fordi de fleste bøker ol. tar utgangspunkt i at man med ADHD ikke klarer å holde på en jobb, ta utdanning eller holde huset rent, så når man da får dette til, da er man uvanlig der også. 

HI

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Huff. Leit å høre om alle problemene du har møtt på.

Sønnen min er en av "dere", dvs en av dem med høy intelligens og ADHD. Sier seg selv at bl a skole var slitsomt for ham, han opplevde det vel omtrent som å være fanga i en film der alt rundt ham går i sakte kino. Han er i jobb nå, er helt propell og har 3 ulike jobber gående i ulike deltidsprosenter, men mestringsstrategiene er et eneste rør. Hjemme har han kaos, jeg mener KAOS, det går omtrent ikke an å komme inn der. For ikke å rote det helt til for seg selv, har han alle nøkler på samme knippe og alle nødvendigheter i samme sekk når han går ut. Blant annet. Men det er slitsomt, klart det er.

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Takk for svar, alle sammen. Ja, det er kanskje både lurt å prøve kurset likevel, og det er definitivt ensomt når man fungerer litt annerledes enn folk flest.

Jeg kjenner også at jeg blir sint på vegne av dere som blir avvist fordi dere klarer dere for godt, det er jo akkurat samme beskjed jeg har møtt i flere år før legen omsider, under tvil, hørte på meg og sendte henvisning sånn at jeg kom til på DPS. Det er utrolig frustrerende at det skal være slik, og det gjør det også vanskelig å finne informasjon fordi de fleste bøker ol. tar utgangspunkt i at man med ADHD ikke klarer å holde på en jobb, ta utdanning eller holde huset rent, så når man da får dette til, da er man uvanlig der også. 

HI

Anonymkode: fec66...160

Kanskje du kan tenke mer positivt om det? Jeg er på ingen måte sint over at jeg er avvist. Jeg fungerer jo helt normalt på mange måter, selv om det kanskje koster endel. Men det er mange det koster mye for å fungere normalt! Og det er tross alt også mange som fungerer langt dårligere (og da tenker jeg på tvers av alle diagnoser!) og som definitivt er i behov av mye støtte. 

Jeg mener ikke å være invaderende altså, men blir nysgjerrig: hva tenker du er det som er vanskelig for deg mtp diagnosen? Hva ønsker du hjelp til å mestre?

Anonymkode: 01f46...79c

[Anonym bruker]

Jeg tror du ikke skal dømme gruppen du enda ikke har deltatt i. Det er faktisk ikke uvanlig å ha ADHD og ha høy IQ. Gi det en sjanse kanskje før du dømme alle de andre som dumme?

Anonymkode: 13b36...475

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Jeg tror du ikke skal dømme gruppen du enda ikke har deltatt i. Det er faktisk ikke uvanlig å ha ADHD og ha høy IQ. Gi det en sjanse kanskje før du dømme alle de andre som dumme?

Anonymkode: 13b36...475

Du oppfatter at hi dømmer, men hen dømmer ikke selv om hen føler seg utenfor. Hen vet hva de gjør i slike grupper og mener at hen vil falle utenfor med grunner som blir oppgitt. Likevel tar du ikke til deg det som står der helt lett forståelig, men akkurat du forstår ikke og lager deg en helt egen og helt subjektiv teori på bakgrunn av feil tolkning. Spørsmålet blir derfor hvorfor du oppfatter dette som at hi mener noen er dumme. 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Har ADD som det het før. Diagnose da jeg kom i overgangsalderen. (Tidlig pga jeg måtte fjerne eggstokker) Alltid skjønt jeg har hatt det men har funnet masse strategier for å virke. Har høy utdannelse. Bachelor og diplomøkonom. Jeg har hyperfokus når ting interesserer meg, derfor har jeg klart studier særdeles godt. Symptomer og tester scorer høyt på adhd, utdannelse og karriere drar meg ned. Det er for bra. Men…. Det har skjedd en endring i hvordan man ser på adhd og spesielt kvinner og adhd. 
Jeg trengte medisiner og nå bruker jeg det. Fungerer supert. 

Anonymkode: 8b9a0...03f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du oppfatter at hi dømmer, men hen dømmer ikke selv om hen føler seg utenfor. Hen vet hva de gjør i slike grupper og mener at hen vil falle utenfor med grunner som blir oppgitt. Likevel tar du ikke til deg det som står der helt lett forståelig, men akkurat du forstår ikke og lager deg en helt egen og helt subjektiv teori på bakgrunn av feil tolkning. Spørsmålet blir derfor hvorfor du oppfatter dette som at hi mener noen er dumme. 

Anonymkode: 59d1d...874

Jeg har ikke skrevet at hun mener de er dumme. Sånn apropos å lage en egen historie. Jeg baserte svaret mitt på blant annet der HI skriver dette «Jeg føler meg ikke hjemme i grupper for andre med ADHD fordi jeg, i følge psykologen, får såpass mye drahjelp fra høy IQ at jeg opplever utfordringene på en annen måte enn de fleste andre. »

Anonymkode: 13b36...475

[Anonym bruker]

Angående dette å ikke føle man hører hjemme. Jeg oppsøkte noen grupper på FB. Milde himmel for en gjeng. Det var «se så rotete jeg har det», «se hvor jeg fant bilnøklene mine», og medisin og dosering konstant. Jeg orka ikke være med der. Det eneste fokuset var hvor håpløse de var. (Skulle være ment som humor , hahaha vi med adhd er rare). Jeg syntes de var en merkelig gjeng. De hadde liksom ikke adhd, de var adhd. 

Anonymkode: 8b9a0...03f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har ikke skrevet at hun mener de er dumme. Sånn apropos å lage en egen historie. Jeg baserte svaret mitt på blant annet der HI skriver dette «Jeg føler meg ikke hjemme i grupper for andre med ADHD fordi jeg, i følge psykologen, får såpass mye drahjelp fra høy IQ at jeg opplever utfordringene på en annen måte enn de fleste andre. »

Anonymkode: 13b36...475

Du skrev ordrett : ...før du dømmer alle de andre som dumme. 

Hvorfor må jeg gjengi hva du skrev få innlegg tilbake? Det står det svart på hvitt så det er jo helt absurd at du benekter det.Hvis man vet at man har svært høy iq og har drahjelp fra det, så betyr det ikke det samme som å oppfatte eller mene at andre er dumme. Å forklare slike ting er utfordrende og slitsomt når folk feiltolker gang på gang og veldig ofte. 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tror du ikke skal dømme gruppen du enda ikke har deltatt i. Det er faktisk ikke uvanlig å ha ADHD og ha høy IQ. Gi det en sjanse kanskje før du dømme alle de andre som dumme?

Anonymkode: 13b36...475

Det var jo ikke helt det det sto, da. Det sto at gruppeaktiviteten ikke var givende og at infoen ble porsjonert ut og gitt som om mottakerne var helt blanke på dette. Det er ikke HI. Hun trenger at det går fortere og at hun lærer noe hun ikke kan fra før. Det er ikke å dømme noen.

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Hvis man vet at man har svært høy iq og har drahjelp fra det, så betyr det ikke det samme som å oppfatte eller mene at andre er dumme. Å forklare slike ting er utfordrende og slitsomt når folk feiltolker gang på gang og veldig ofte. 

Anonymkode: 59d1d...874

Alle som har høy IQ har opplevd dette... dessverre. Man lærer å underkommunisere vettet sitt fordi folk blir fornærma.

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Angående dette å ikke føle man hører hjemme. Jeg oppsøkte noen grupper på FB. Milde himmel for en gjeng. Det var «se så rotete jeg har det», «se hvor jeg fant bilnøklene mine», og medisin og dosering konstant. Jeg orka ikke være med der. Det eneste fokuset var hvor håpløse de var. (Skulle være ment som humor , hahaha vi med adhd er rare). Jeg syntes de var en merkelig gjeng. De hadde liksom ikke adhd, de var adhd. 

Anonymkode: 8b9a0...03f

Kan være mye mestring i humor.

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Alle som har høy IQ har opplevd dette... dessverre. Man lærer å underkommunisere vettet sitt fordi folk blir fornærma.

Anonymkode: d3961...66a

Ja, man må være ekstra ydmyk, ekstra pedagogisk, ekstra påpasselig med å ikke vise at man har tilegnet seg mer kunnskap enn andre, og man må hele tiden oppleve misforståelser på grunn av feiltolkning og at andre leser ut fra sin subjektive tolkning. Det blir utrolig utmattende noen ganger, og hadde det enda alltid gått på at de faktisk ikke skjønner noe eller feiltolket, så ville det vært en glede å forklare. Det er den iboende troen på at mennesker med høy intelligens er bedre og også at de tror de er bedre, som gjør at det alltid blir problemer. 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Ja, man må være ekstra ydmyk, ekstra pedagogisk, ekstra påpasselig med å ikke vise at man har tilegnet seg mer kunnskap enn andre, og man må hele tiden oppleve misforståelser på grunn av feiltolkning og at andre leser ut fra sin subjektive tolkning. Det blir utrolig utmattende noen ganger, og hadde det enda alltid gått på at de faktisk ikke skjønner noe eller feiltolket, så ville det vært en glede å forklare. Det er den iboende troen på at mennesker med høy intelligens er bedre og også at de tror de er bedre, som gjør at det alltid blir problemer. 

Anonymkode: 59d1d...874

Særlig må jenter og kvinner passe på med å ikke virke for glupe.
Jeg husker en elev jeg hadde på videregående - hun snakket 4 språk og er en av de kjappeste jeg har møtt i å tilegne seg nytt stoff. Det var vondt å observere hvordan hun spilte en rolle overfor en gutt i klassen som for så vidt også var veldig gløgg - der hun justerte seg ned til et punkt hvor hun spilte nier for å la han være tier...

Anonymkode: d3961...66a

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du? Alder? 
Vi to har mye til felles…

Anonymkode: 8f2fe...e5c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Særlig må jenter og kvinner passe på med å ikke virke for glupe.
Jeg husker en elev jeg hadde på videregående - hun snakket 4 språk og er en av de kjappeste jeg har møtt i å tilegne seg nytt stoff. Det var vondt å observere hvordan hun spilte en rolle overfor en gutt i klassen som for så vidt også var veldig gløgg - der hun justerte seg ned til et punkt hvor hun spilte nier for å la han være tier...

Anonymkode: d3961...66a

Jeg vet. Nå er det vel sånn at jenter blir forventet mer av på visse måter enn hva som forventes av menn. Jenter blir også oftere dømt fortere. Jeg vet ikke om det er gamle fordommer og forestillinger og at menn skal være smarte og kvinner kun ta seg godt ut. Jeg så en film fra 50-tallet hvor en nybakt far så henført på babyen og sa til moren :- jeg håper hun får mitt hode og ditt utseende!

Han mente det uten å være humoristisk. Jeg er redd slike myter sitter i. Ekstra galt blir det hvis en kvinne tar seg godt ut og samtidig er langt over gjennomsnitt intelligent. Da snevrer det inn omgangskretsen din for å si det sånn. Enda mer altså. 

 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Dette var en utrolig stor respons, jeg er faktisk litt overveldet og vet ikke helt hva jeg skal si.

Det viktigste er av avkrefte at jeg på noen måter synes folk flest er dumme. Som jeg skrev, så føler jeg meg ofte dum selv på jobb når jeg ikke klarer å henge med alltid fordi jeg mister fokus osv. Dette markerer jeg veldig godt, så jeg tror ikke kollegaene mine merker noe. For meg er ikke dumhet nødvendigvis knyttet til intelligens, mer enten en egen følelse av utilstrekkelighet, eller for andre hvis de ikke er villig til å ta til seg noe og lære av det. Ikke når de ikke klarer, men ikke vil. Jeg skjønner jo at jeg med høy intelligens nok tenker, resonnerer og lærer fortere enn majoriteten, men det gjør meg ikke bedre enn dem som menneske, bare litt annerledes i prosesser knyttet til læring, tankemønstre ol.

Jeg har ikke lyst til å skrive hvor jeg bor eller yrke for ikke å bli gjenkjent, men jeg er i 40-årene og har alltid følt meg litt utenfor og annerledes. Problemene mine er knyttet til kjernesymptomene på ADHD, altså at jeg sliter med konsentrasjon, hukommelse, utholdenhet, er rastløs, impulsiv, utålmodig og har store problemer med igangsetting, altså jeg prokastinerer ekstremt. Samtidig har jeg hyperfokus og jobber ekstremt fort under press, så det er ikke uvanlig at jeg gjør nesten en hel ukes jobb på en kveld. Da merker ikke andre at jeg sliter, jobben blir jo gjort. På samme måte klarer jeg sånn omtrent, sammen med mannen min, å holde huset ryddig og rent - der vi har gjester. Resten er bombet, sikkert ganske støvete og skittent osv. Så folk tror jeg er ryddig og organisert, for de ser bare det jeg velger å vise fram.

Det jeg kanskje synes er mest vanskelig nå er å finne ut hva som egentlig er mestringsstrategier og maskering, for det har blitt så gjennomarbeidet over et helt liv at jeg ikke er i stand til å få oversikt selv. På overflaten klarer jeg meg, men det koster meg så enormt mye energi at jeg da altså blir utbrent og deprimert oftere og oftere. Det er, så vidt jeg kan forstå, her jeg trenger hjelp, og jeg er usikker på om jeg vil finne en slik hjelp i grupper hvis majoriteten der er slik som i bøkene jeg har lest og FB-gruppene jeg har forsøkt å følge, der de fleste i større grad enn meg vet nøyaktig hvor de sliter og trenger strategier, mens jeg må finne ut hvor jeg har for mange strategier og roe ned i stedet. Gir det mening?

HI

 

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Dette var en utrolig stor respons, jeg er faktisk litt overveldet og vet ikke helt hva jeg skal si.

Det viktigste er av avkrefte at jeg på noen måter synes folk flest er dumme. Som jeg skrev, så føler jeg meg ofte dum selv på jobb når jeg ikke klarer å henge med alltid fordi jeg mister fokus osv. Dette markerer jeg veldig godt, så jeg tror ikke kollegaene mine merker noe. For meg er ikke dumhet nødvendigvis knyttet til intelligens, mer enten en egen følelse av utilstrekkelighet, eller for andre hvis de ikke er villig til å ta til seg noe og lære av det. Ikke når de ikke klarer, men ikke vil. Jeg skjønner jo at jeg med høy intelligens nok tenker, resonnerer og lærer fortere enn majoriteten, men det gjør meg ikke bedre enn dem som menneske, bare litt annerledes i prosesser knyttet til læring, tankemønstre ol.

Jeg har ikke lyst til å skrive hvor jeg bor eller yrke for ikke å bli gjenkjent, men jeg er i 40-årene og har alltid følt meg litt utenfor og annerledes. Problemene mine er knyttet til kjernesymptomene på ADHD, altså at jeg sliter med konsentrasjon, hukommelse, utholdenhet, er rastløs, impulsiv, utålmodig og har store problemer med igangsetting, altså jeg prokastinerer ekstremt. Samtidig har jeg hyperfokus og jobber ekstremt fort under press, så det er ikke uvanlig at jeg gjør nesten en hel ukes jobb på en kveld. Da merker ikke andre at jeg sliter, jobben blir jo gjort. På samme måte klarer jeg sånn omtrent, sammen med mannen min, å holde huset ryddig og rent - der vi har gjester. Resten er bombet, sikkert ganske støvete og skittent osv. Så folk tror jeg er ryddig og organisert, for de ser bare det jeg velger å vise fram.

Det jeg kanskje synes er mest vanskelig nå er å finne ut hva som egentlig er mestringsstrategier og maskering, for det har blitt så gjennomarbeidet over et helt liv at jeg ikke er i stand til å få oversikt selv. På overflaten klarer jeg meg, men det koster meg så enormt mye energi at jeg da altså blir utbrent og deprimert oftere og oftere. Det er, så vidt jeg kan forstå, her jeg trenger hjelp, og jeg er usikker på om jeg vil finne en slik hjelp i grupper hvis majoriteten der er slik som i bøkene jeg har lest og FB-gruppene jeg har forsøkt å følge, der de fleste i større grad enn meg vet nøyaktig hvor de sliter og trenger strategier, mens jeg må finne ut hvor jeg har for mange strategier og roe ned i stedet. Gir det mening?

HI

 

Anonymkode: fec66...160

Det går an å øve opp konsentrasjon. Iq-tester i ulik grad er nyttig, og der for du også øvet opp tålmodighet. Du får super fokus på det som er interessant så hva med å prøve det, la det gå sport i ulike tester og også lære deg lange tallrekker utenat? Det er teknikker og verktøy som ikke alltid har så mye mening ellers, men det kan også å ha det. 

Det er også ekstremt viktig å bygge opp selvdisiplin! At du uansett motivasjon gjør det du skal. Selvdisiplin skal kicke inn når nettopp lyst og motivasjon uteblir, men det må læres.

Jeg tror du kanskje ville hatt nytte av en coach. Jobbe mer på tomannshånd hvor fokuset blir på nettopp deg og det du har av utfordringer. En psykolog er ikke særlig til hjelp annet enn å lytte og følge systemer de er mer eller mindre pålagt, og det er jo til nytte for de som trenger det. Jeg ville undersøke mulighetene for om det er en seriøs coach i ditt område. 

Anonymkode: 59d1d...874

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (28 minutter siden):

Det går an å øve opp konsentrasjon. Iq-tester i ulik grad er nyttig, og der for du også øvet opp tålmodighet. Du får super fokus på det som er interessant så hva med å prøve det, la det gå sport i ulike tester og også lære deg lange tallrekker utenat? Det er teknikker og verktøy som ikke alltid har så mye mening ellers, men det kan også å ha det. 

Det er også ekstremt viktig å bygge opp selvdisiplin! At du uansett motivasjon gjør det du skal. Selvdisiplin skal kicke inn når nettopp lyst og motivasjon uteblir, men det må læres.

Jeg tror du kanskje ville hatt nytte av en coach. Jobbe mer på tomannshånd hvor fokuset blir på nettopp deg og det du har av utfordringer. En psykolog er ikke særlig til hjelp annet enn å lytte og følge systemer de er mer eller mindre pålagt, og det er jo til nytte for de som trenger det. Jeg ville undersøke mulighetene for om det er en seriøs coach i ditt område. 

Anonymkode: 59d1d...874

Jeg kan sikkert øve opp konsentrasjonen noe, men litt av problemet med ADHD er at jeg har dopaminmangel i hjernen og/eller mangelfulle nevrotransmittere til å overføre dopaminen. Det er i hvert fall det man antar er årsaken. Dette innebærer at jeg, eller hjernen min, fungerer annerledes enn nevrotypiske hjerner, og derfor klarer jeg ikke å "bare ta meg sammen", nettopp fordi kjerneproblemet er eksekutative vansker. Jeg vet hva og hvordan, men jeg klarer ikke å komme i gang/gjennomføre. Det gjelder hukommelse også. Diverse IQ-tester løser jeg relativt lett og fort, og jeg har forsøkt teknikker for bedre hukommelse, men jeg har rett og slett for dårlig arbeidsminne til at det fungerer. Jeg kan f.eks. fort forstå hvordan en IQ-nøtt skal løses, altså hva som er neste i rekken, men kan likevel slite med å finne rett brikke fordi innen jeg oppi hodet har snudd x og y og skal begynne på z, har jeg allerede glemt x og må begynne på nytt igjen, osv.

Håpet er at medisiner vil hjelpe på konsentrasjon og hukommelse, men jeg trenger å løse opp i den ballen av strategier og maskering som jeg har laget meg, og det klarer jeg ikke alene tror jeg. 

HI

Anonymkode: fec66...160

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Du skrev ordrett : ...før du dømmer alle de andre som dumme. 

Hvorfor må jeg gjengi hva du skrev få innlegg tilbake? Det står det svart på hvitt så det er jo helt absurd at du benekter det.Hvis man vet at man har svært høy iq og har drahjelp fra det, så betyr det ikke det samme som å oppfatte eller mene at andre er dumme. Å forklare slike ting er utfordrende og slitsomt når folk feiltolker gang på gang og veldig ofte. 

Anonymkode: 59d1d...874

Skrivefeil. Det skulle stå dummere. Det skulle også stå dømmer, ikke dømme

Anonymkode: 13b36...475