Gå til innhold

Er du en inkluderende person?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Delvis. Jeg er villig til å gi alle en sjanse og sier ofte "kom å sett deg med oss, du" hvis jeg ser noen stå/sitte alene på f.eks. jobb, foreldremøter ol. Jeg er også flink til å snakke med og opptre høflig overfor mer eller mindre alle. 

Når det er sagt, så har jo også jeg et vanlig liv med jobb, hus, barn og diverse som da er travelt nok som det er. Derfor har jeg også begrenset med energi og overskudd til å være "støttekontakt" for personer som ikke gir noe tilbake, eller jeg rett og slett overhodet ikke har kjemi med. De menneskene (utover familien) jeg tilbringer tid med som i å gå ut å spise, gå tur med osv. er de som er venner som jeg har valgt, og blitt valgt av, og trives godt med. Men om jeg f.eks. skal arrangere noe med kollegaer på min avdeling, inviterer jeg absolutt alle med, også de jeg egentlig liker så godt (men like er vennlig og høflig overfor).

Anonymkode: 39b9f...433

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Delvis. Jeg er villig til å gi alle en sjanse og sier ofte "kom å sett deg med oss, du" hvis jeg ser noen stå/sitte alene på f.eks. jobb, foreldremøter ol. Jeg er også flink til å snakke med og opptre høflig overfor mer eller mindre alle. 

Når det er sagt, så har jo også jeg et vanlig liv med jobb, hus, barn og diverse som da er travelt nok som det er. Derfor har jeg også begrenset med energi og overskudd til å være "støttekontakt" for personer som ikke gir noe tilbake, eller jeg rett og slett overhodet ikke har kjemi med. De menneskene (utover familien) jeg tilbringer tid med som i å gå ut å spise, gå tur med osv. er de som er venner som jeg har valgt, og blitt valgt av, og trives godt med. Men om jeg f.eks. skal arrangere noe med kollegaer på min avdeling, inviterer jeg absolutt alle med, også de jeg egentlig liker så godt (men like er vennlig og høflig overfor).

Anonymkode: 39b9f...433

*ikke liker så godt

Anonymkode: 39b9f...433

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Delvis. Jeg er villig til å gi alle en sjanse og sier ofte "kom å sett deg med oss, du" hvis jeg ser noen stå/sitte alene på f.eks. jobb, foreldremøter ol. Jeg er også flink til å snakke med og opptre høflig overfor mer eller mindre alle. 

Når det er sagt, så har jo også jeg et vanlig liv med jobb, hus, barn og diverse som da er travelt nok som det er. Derfor har jeg også begrenset med energi og overskudd til å være "støttekontakt" for personer som ikke gir noe tilbake, eller jeg rett og slett overhodet ikke har kjemi med. De menneskene (utover familien) jeg tilbringer tid med som i å gå ut å spise, gå tur med osv. er de som er venner som jeg har valgt, og blitt valgt av, og trives godt med. Men om jeg f.eks. skal arrangere noe med kollegaer på min avdeling, inviterer jeg absolutt alle med, også de jeg egentlig liker så godt (men like er vennlig og høflig overfor).

Anonymkode: 39b9f...433

Det første du gjør er det viktigste. Godt å se at du er oppmerksom på andre! Du trenger jo ikke å vie hele livet til å inkludere i alle sammenhenger. 

Anonymkode: cd2dc...da8

Annonse

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Delvis. Jeg er villig til å gi alle en sjanse og sier ofte "kom å sett deg med oss, du" hvis jeg ser noen stå/sitte alene på f.eks. jobb, foreldremøter ol. Jeg er også flink til å snakke med og opptre høflig overfor mer eller mindre alle. 

Når det er sagt, så har jo også jeg et vanlig liv med jobb, hus, barn og diverse som da er travelt nok som det er. Derfor har jeg også begrenset med energi og overskudd til å være "støttekontakt" for personer som ikke gir noe tilbake, eller jeg rett og slett overhodet ikke har kjemi med. De menneskene (utover familien) jeg tilbringer tid med som i å gå ut å spise, gå tur med osv. er de som er venner som jeg har valgt, og blitt valgt av, og trives godt med. Men om jeg f.eks. skal arrangere noe med kollegaer på min avdeling, inviterer jeg absolutt alle med, også de jeg egentlig liker så godt (men like er vennlig og høflig overfor).

Anonymkode: 39b9f...433

Denne beskrivelsen passer egentlig ganske godt for meg også. 

Noen smykker seg med å være inkluderende som den ultimate verdien, og er kompromissløse. Alle skal med, de har selvsagt ingen fordommer mot noen, de er villige til å trå over egne grenser og andres grenser for å fremstå inkluderende. Jeg tenker at jeg har gode nok verdier og prinsipper som ligger i bunn og danner utgangspunktet mitt, men i praksis har jeg fordommer, det er folk jeg liker mindre enn andre, jeg har ikke alltid overskudd eller gidd til å være den som får med alle. Og jeg er litt på siden av resten - jeg er dårlig til å opprettholde kontakt med folk, dårlig på det der litt usynlige og usagte som eksisterer mellom mennesker. Derfor kan det hende jeg fremstår som litt distansert og ikke så veldig varm og inkluderende. 

Anonymkode: 7c5af...593

Anonym bruker skrev (På 1.3.2023 den 10.06):

Delvis. Jeg er villig til å gi alle en sjanse og sier ofte "kom å sett deg med oss, du" hvis jeg ser noen stå/sitte alene på f.eks. jobb, foreldremøter ol. Jeg er også flink til å snakke med og opptre høflig overfor mer eller mindre alle. 

Når det er sagt, så har jo også jeg et vanlig liv med jobb, hus, barn og diverse som da er travelt nok som det er. Derfor har jeg også begrenset med energi og overskudd til å være "støttekontakt" for personer som ikke gir noe tilbake, eller jeg rett og slett overhodet ikke har kjemi med. De menneskene (utover familien) jeg tilbringer tid med som i å gå ut å spise, gå tur med osv. er de som er venner som jeg har valgt, og blitt valgt av, og trives godt med. Men om jeg f.eks. skal arrangere noe med kollegaer på min avdeling, inviterer jeg absolutt alle med, også de jeg egentlig liker så godt (men like er vennlig og høflig overfor).

Anonymkode: 39b9f...433

Dette beskriver også meg ganske presist.

Men det er en balansegang, føler jeg. Jeg er ekstrovert og kan snakke med alle, og når jeg ser noen står aleine eller ikke helt vet hvem de skal ta kontakt med, så inviterer jeg dem gjerne til bordet mitt og prøver å bryte isen. Bare at noen ganger kan dette backfire. Jeg prøver å få dem med i gruppa, sånn at de blir kjent med flere og har flere kontaktpunkter å bruke. I stedet ender det med at jeg sitter med et slags "ansvar" for dem, de klynger seg til den tryggheten det er å ha meg der (siden jeg var grei og sa hei først). 

Det syns jeg kan bli slitsomt. Jeg vil gjerne geleide personen inn i en situasjon slik at hun slipper å være på utsida, eller slipper å føle seg ubekvem. Men derfra til å være bestevenninner er det en lang vei. Rollen som isbryter kan ikke bli på livstid. Har hatt et par ubehagelige opplevelser med dette. Jeg er festivalmenneske og har mine faste greier jeg vil dra på hver sommer. Der møter jeg mange gamle kjente, og hvis noen er litt ny i sammenhengen eller ikke kjenner så mange, så er det lurt å holde seg i mitt nedslagsfelt, for da vil de bli introdusert for de faste festivalgjengerne ganske kjapt. 

Men to jeg kjenner, en fyr og ei jente (som selv hadde oppsøkt stedet på eget initiativ, det må sies!) har vært sure på meg i ettertid! Og begge har begrunnet det med at de ikke klarte å få samme relasjon til alle disse menneskene som jeg har... For meg blir det et veldig rart ankepunkt. Jeg har eldgamle vennskap fra studietida, som jeg pusser støvet av hver sommer, de går 25 år tilbake i tid. Og relasjonene har mange fasetter. Så det ene året så jeg hun jenta, som jeg kjente litt fra før, og registrerte at hun ikke hadde så mange kjenninger der. Jeg prøvde å ha henne på radaren gjennom hele festivalen. Sørge for at vi dansa litt sammen, tok noen øl sammen, at hun ble bedt med på nachspielet og så videre. Men hun satt altså og furta etterpå over at alle disse var bedre venner med meg enn de var med henne! Da tenker jeg at man ikke har en realistisk forventning.
Han fyren hadde det litt på samme måte; jeg visste at han var ensom og han sa også i reine ord at det var vanskelig å føle seg utenfor "miljøet". Så jeg så til at han fikk bli med rundt bordet der jeg var, jeg sa fra hvor det var nachspiel og at han kunne komme. Så langt alt vel. Men etterpå var han furt fordi jeg ikke sørga for å sitte ved siden av ham hele kvelden, alle kveldene...! (Nå skal det sies at vi hadde et kort forhold en gang for mange, mange år siden, og muligens er han sur fordi jeg ikke ville puste liv i det. Men å blokkere meg på facebook etterpå er å gå for langt, syns jeg.)

Så jeg er blitt litt på vakt mot å inkludere overalt, alltid. På foreldremøter og andre kleine situasjoner er jeg imidlertid på banen og prøver å prate med alle.

Anonymkode: d6022...36c

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...