Dritt besteforeldre.

[Anonym bruker]

Lang historie kort, men etter min far fikk seg ny familie da min mor døde, er det dem det gjelder. Han viser ingen engasjement omtrent til sine egne barnebarn eller oss to barna. Det er ferier med hennes barn og «ste-barnebarn», og de treffes flere ganger i uken. Hver gang jeg ringer så høres det ut som et ork og en plikt. 
Vi bor i nærheten av hverandre, men det går månedsvis mellom hver gang vi treffes. 
Bestefar sier hele tiden at han skal se kamper osv, men kommer aldri.

Nå har minste bursdag i helgen, og jeg ringte for å invitere i selskap. De husker ikke engang at hun hadde bursdag. Det var bare « åja, ja.. kanskje vi kan» osv. 

Jeg gruer meg til hver gang de kommer, og har ikke lyst til å ha de her. Det er bare snakk om de andre, og de har null interesse for noen av oss. 
Han avsluttet samtalen istad med å si at han hadde tatt med barna hennes ut på middag i kveld, og at de nå ville kalle han pappa. Og det var han livs stolteste øyeblikk!

Jeg har lyst til og aldri ringe mer, aldri be de. Ungene spør ikke lenger om dem heller.

Hvordan kan en far oppføre seg sånn? 

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal følge opp med å si "jeg har kalt deg pappa hele mitt liv, men du driter i meg likevel, og i ungene mine."

Ikke gidd å legge fingrene imellom. 

Syns du skal si som sant er, at nå som din mor er død og din far gir faen, så er du jo i praksis foreldreløs.

Anonymkode: 07a99...3e5

[Anonym bruker]

Ikke uvanlig. I de fleste familier, er det mor som er involvert i det som angår barn og familie. Som å huske bursdager, ordne med klær til 17.mai, sørge for at det blir jul i huset, for å nevne en liten del. Mannen deltar kanskje ved å gjøre det kona ber han om, uten selv verken huske på noe som helst eller ta selvstendig ansvar for en eneste bursdagsgave eller at jentungen har hvit strømpebukse til kjolen hun skal ha på seg i selskap.

Når så kona forsvinner, enten ved skilsmisse eller død, blir mannen helt handicapet, om han da ikke finner en annen dame som er villig til å påta seg ansvaret. Han er vant til at kona sørger for kontakt med familien, bestefarrollen - og farsrollen for den del - avhenger ofte av kona. Jeg hører ofte fedre i alle aldre blir omtalt som sååå supre fedre, mens de egentlig bare sitter og tar imot frukten av det kona har sådd. 

Så det du beskriver er egentlig det som er mest vanlig, tror jeg. 

Anonymkode: a6fe5...429

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Jeg syns du skal følge opp med å si "jeg har kalt deg pappa hele mitt liv, men du driter i meg likevel, og i ungene mine."

Ikke gidd å legge fingrene imellom. 

Syns du skal si som sant er, at nå som din mor er død og din far gir faen, så er du jo i praksis foreldreløs.

Anonymkode: 07a99...3e5

Ja, det har jeg vært.

Har prøvd å si noe, men de sier bare til alle at jeg er sjalu osv, at de må få velge selv hvem de skal være med osv. Og det er jo sant.. men jeg orker ikke føle meg tilsidesatt og at vi ikke betyr noe lenger. Aldri et spørsmål eller at de tar kontakt først. Jeg kunne vært død et halvt år uten at de hadde fått vite det.

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal si fra om dette. Det er bedre enn de stadige skuffelsene du opplever. 

Anonymkode: 71485...b2b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Ikke uvanlig. I de fleste familier, er det mor som er involvert i det som angår barn og familie. Som å huske bursdager, ordne med klær til 17.mai, sørge for at det blir jul i huset, for å nevne en liten del. Mannen deltar kanskje ved å gjøre det kona ber han om, uten selv verken huske på noe som helst eller ta selvstendig ansvar for en eneste bursdagsgave eller at jentungen har hvit strømpebukse til kjolen hun skal ha på seg i selskap.

Når så kona forsvinner, enten ved skilsmisse eller død, blir mannen helt handicapet, om han da ikke finner en annen dame som er villig til å påta seg ansvaret. Han er vant til at kona sørger for kontakt med familien, bestefarrollen - og farsrollen for den del - avhenger ofte av kona. Jeg hører ofte fedre i alle aldre blir omtalt som sååå supre fedre, mens de egentlig bare sitter og tar imot frukten av det kona har sådd. 

Så det du beskriver er egentlig det som er mest vanlig, tror jeg. 

Anonymkode: a6fe5...429

Det er nok sant det du sier der. Dessverre. Bare forstår ikke hvordan en far kan se dette skje og ikke savne eller ha lyst til å være med sine egne barn og barnebarn.

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Jeg syns du skal si fra om dette. Det er bedre enn de stadige skuffelsene du opplever. 

Anonymkode: 71485...b2b

Har sagt et par ganger, men det ble i grunn verre etter det, da de overhodet ikke ser det selv. 

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Det er nok sant det du sier der. Dessverre. Bare forstår ikke hvordan en far kan se dette skje og ikke savne eller ha lyst til å være med sine egne barn og barnebarn.

Anonymkode: ab524...9f6

Det er nok en biologisk forskjell mellom mødre og fedre. En far vil sannsynligvis ikke savne barn, eller barnebarn, på samme måte som mor vil. Fedre kan med letthet være borte fra barn fra de er helt små, uten at det påvirker dem i særlig grad. De fleste mødre ville ikke greid å reise fra sin 3 måneder gamle baby i 2 måneder, f eks. Jeg tror ikke du som kvinne greier å sette deg inn i dette, og da heller ikke forstå hvordan han så lett kan la være å ønske å være med dere. 

Anonymkode: a6fe5...429

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 minutter siden):

Ja, det har jeg vært.

Har prøvd å si noe, men de sier bare til alle at jeg er sjalu osv, at de må få velge selv hvem de skal være med osv. Og det er jo sant.. men jeg orker ikke føle meg tilsidesatt og at vi ikke betyr noe lenger. Aldri et spørsmål eller at de tar kontakt først. Jeg kunne vært død et halvt år uten at de hadde fått vite det.

Anonymkode: ab524...9f6

Om de så sier at du er sjalu, da? Du kan da bare svare at det har du all grunn til å være, for du er underprioritert, og dersom han mener han kan velge bort sitt eget kjøtt og blod, så er han jo bare et forkastelig dårlig menneske.

Anonymkode: 07a99...3e5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Det er nok en biologisk forskjell mellom mødre og fedre. En far vil sannsynligvis ikke savne barn, eller barnebarn, på samme måte som mor vil. Fedre kan med letthet være borte fra barn fra de er helt små, uten at det påvirker dem i særlig grad. De fleste mødre ville ikke greid å reise fra sin 3 måneder gamle baby i 2 måneder, f eks. Jeg tror ikke du som kvinne greier å sette deg inn i dette, og da heller ikke forstå hvordan han så lett kan la være å ønske å være med dere. 

Anonymkode: a6fe5...429

Har ikke tenkt på det utifra det perspektivet, men det lyder veldig sant det der. 
Bare sårt at min far ikke føler det sånn. Når kona hans mista sin far for litt siden så skulle de ha etterpålag hos de. Etter kirken ga han min bror og meg en klem og sa: Vi ses hjemme. Vi spurte, skal vi komme og? Hans kone sa: Nei, vi har ikke bedt de, har ikke bestilt mat til flere. Og han bare trekker på skuldrene. 

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Hvis det er noen trøst har mine barn besteforeldre som ikke en fang gidder å komme i konfirmasjonen deres.

Anonymkode: 06c94...a27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Hvis det er noen trøst har mine barn besteforeldre som ikke en fang gidder å komme i konfirmasjonen deres.

Anonymkode: 06c94...a27

Huff. Så trist. Uforståelig. Håper de har mange andre flotte folk rundt seg.

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Huff. Så trist. Uforståelig. Håper de har mange andre flotte folk rundt seg.

Anonymkode: ab524...9f6

Ja, det har de. De har både annen familie og venner som er veldig nære. Sånn sett er det ikke synx på dem 😊

Anonymkode: 06c94...a27

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Ja, det har de. De har både annen familie og venner som er veldig nære. Sånn sett er det ikke synx på dem 😊

Anonymkode: 06c94...a27

Godt å høre☺️

Anonymkode: ab524...9f6

[Anonym bruker]

Kanskje du skal slutte å ta kontakt, slutte å invitere. Om de en gang spør, er det jo bare å si at hver gang du har tatt kontakt eller invitert, høres det ut som at dere ikke har tid eller vil komme. Dere tror jeg er sjalu når jeg sier ifra om skjevfordeling. Da har jeg ikke lyst på besøk av dere. Ønsker folk som prioriterer oss også. Ikke bare enveiskjørt forhold. 

Anonymkode: 94380...28e

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg. Her vokste jeg opp med en slik far. Nå som voksen har jeg forstått at han på mange måter direkte mobbet meg som barn både ved utestengelse, kommentarer osv. Da jeg var 18 år klarte jeg omsider å ta det opp og forklare hvordan jeg hadde det. Da sa han unnskyld, lovet bot og bedring og skulle ringe meg. Han ringte aldri og jeg orket bare ikke mer, var psykisk nedbrutt og i behandling, så da bare mistet vi helt kontakt. Jeg har det mye bedre uten ham i livet mitt, men stiller meg ofte samme spørsmål som deg. Spesielt da jeg fikk mitt første barn og kjente på den enorme morskjærligheren ble det enda mer sårt og uforståelig at han kunne bry seg så lite om meg, sitt eget barn.

Anonymkode: 1ae5d...5c2

[ulenissen]

Jeg synes du skal slutte å ta kontakt, for du blir bare skuffet. Det er din far sitt tap på alle måter.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen kontakt med min far. Han flyttet og fikk ny familie. He sa jeg trengte at han viste engasjement og derfor ville jeg ar han skulle ha ansvaret for å ringe en stund framover. Siden jeg akkurat hadde blitt myndig, mente han det var helt urimelig. Jeg sa at vår kontakt var i hans hender, og hvis han ikke tok ansvar anså jeg vårt forhold som avsluttet. 

Det er 25 år siden. Til å begynne med syntes jeg det var vanskelig. Han gråt til moren sin og sa jeg var slem, så hun ble sint på meg. Greit nok. Han var hennes favoritt hele veien, så forventet den reaksjonen. 

Uansett, så er det det beste jeg har gjort. Når jeg begynte å analysere hva han (ikke) ga i foejoldet og hva dette kostet meg av tristhet, frustrasjon, følelsen av å bli avvist og ikke elsket, så ble valget etterhvert det beste for meg og senere min familie. Jeg orker bare ikke jakte på noe han ikke kan eller vil gi... 

Anonymkode: 0741c...62c

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg skjønner veldig godt at du er lei deg, og at det er helt naturlig at du er det. Man trenger foreldrene sin selv som voksen. Faren din er tafatt, ubetenksom og kald, og det virker som at han ikke er opptatt av deg. Det er selvsagt en stor sorg for deg, skulle bare mangle.

Det er viktig at du forstår eller jobber med å forstå at dette ikke er din feil. Du har ikke gjort noe galt, og om du så hadde det, så skal foreldre likevel bry seg og tilgi og jobbe for en relasjon. Og om du er sjalu eller misunnelig, så er jo det helt naturlig! Du og barna dine blir tilsidesatt av faren din. Så hvis du får kommentarer om at du er sjalu, kan du med hevet hode si "det kan godt hende, men det er bare fordi jeg opplever at du nedprioriterer meg og barna til fordel for den nye familien din. det betyr bare at jeg har lyst til å ha en god relasjon til deg. jeg blir lei meg når du ikke tar kontakt eller vises interesse."

Sender en varm klem. 

Anonymkode: b4f94...b50

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg føler med deg. Her vokste jeg opp med en slik far. Nå som voksen har jeg forstått at han på mange måter direkte mobbet meg som barn både ved utestengelse, kommentarer osv. Da jeg var 18 år klarte jeg omsider å ta det opp og forklare hvordan jeg hadde det. Da sa han unnskyld, lovet bot og bedring og skulle ringe meg. Han ringte aldri og jeg orket bare ikke mer, var psykisk nedbrutt og i behandling, så da bare mistet vi helt kontakt. Jeg har det mye bedre uten ham i livet mitt, men stiller meg ofte samme spørsmål som deg. Spesielt da jeg fikk mitt første barn og kjente på den enorme morskjærligheren ble det enda mer sårt og uforståelig at han kunne bry seg så lite om meg, sitt eget barn.

Anonymkode: 1ae5d...5c2

Faren din er jo mangelfullt utrustet.

Anonymkode: 07a99...3e5