Er spiseforstyrrelser arvelig?

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat fått vite at jeg har en uspesifisert spiseforstyrrelse, rett og slett fordi jeg ikke passer helt inn i noen av de tre kategoriene anoreksi, bulimi eller overspising (er mer mot den siste), men i lengre perioder blir besatt av mat, spiser for mye og ikke har skikkelig kontroll. 

Mamma hadde bulimi noen år, og en tante (mammas søster) døde av anoreksi. Jeg har også en kusine (barn av en annen søster av mamma) som har hatt anoreksi. 

Det får meg jo til å lure på om noen familier er mer disponert for spiseforstyrrelser enn andre, eller om dette er tilfeldig?

Anonymkode: 4e76d...84c

[Anonym bruker]

Det ser sånn ut. 

Anonymkode: 5331c...495

[Anonym bruker]

https://www.psychologytoday.com/us/blog/eating-disorders-among-gender-expansive-and-neurodivergent-individuals/202210/the-correlation?amp
Mange som har spiseforstyrrelser viser seg å være nevrodivers, selv om det er lite oppmerksomhet rundt dette. Behandlere synes ofte å ikke klare å se dette, eller være oppmerksom på det i det hele tatt. Vanlig oppfatning er at autisme, adhd, Tourettes etc er merkbart/synlig for andre, og at man selv «vet» det, men sånn er det gjerne ikke (man tror at man er likedan, og føler/oppfatter likedan som alle andre, på samme måte som barn som vokser opp i giftige familier tror alle har det sånn). Og disse tilstandene er arvelig. 

Nå sier jeg absolutt ikke at alle med spiseforsyrrelser ikke er nevrotypikere (det motsatte av nevrodiverte). Regner med spisemønster hos en forelder også kan plukkes opp og på den måten tillæres/eller at det på annen måte kan være arvelig.

Anonymkode: 5fb37...f53

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

https://www.psychologytoday.com/us/blog/eating-disorders-among-gender-expansive-and-neurodivergent-individuals/202210/the-correlation?amp
Mange som har spiseforstyrrelser viser seg å være nevrodivers, selv om det er lite oppmerksomhet rundt dette. Behandlere synes ofte å ikke klare å se dette, eller være oppmerksom på det i det hele tatt. Vanlig oppfatning er at autisme, adhd, Tourettes etc er merkbart/synlig for andre, og at man selv «vet» det, men sånn er det gjerne ikke (man tror at man er likedan, og føler/oppfatter likedan som alle andre, på samme måte som barn som vokser opp i giftige familier tror alle har det sånn). Og disse tilstandene er arvelig. 

Nå sier jeg absolutt ikke at alle med spiseforsyrrelser ikke er nevrotypikere (det motsatte av nevrodiverte). Regner med spisemønster hos en forelder også kan plukkes opp og på den måten tillæres/eller at det på annen måte kan være arvelig.

Anonymkode: 5fb37...f53

Litt morsomt at du nevner det, for jeg er på slutten av en ADHD-utredning og får sannsynligvis diagnosen i morgen. Det var under denne prosessen spiseforstyrrelsen ble avdekket også. Vi har mistanke om at både mamma, tanten og kusinen min også kan ha ADHD, det er mye som tyder på det. Jeg har også selv to barn med Tourettes og ADHD  og det er mulig jeg hadde Tourettes selv som barn, veldig lett, men hverken mamma eller jeg husker godt nok utover at vi begge husket ett tydelig tics jeg hadde. Jeg er i 40-årene og har alltid følt meg litt annerledes, men akkurat som du skriver har jeg også alltid trodd at "alle" hadde det som meg på mange områder. Nå innser jeg jo at jeg både har tatt feil og hvor stor funksjonsnedsettelse jeg faktisk har på alle arenaer. Det er en overveldende prosess.

HI

Anonymkode: 4e76d...84c

[Anonym bruker]

Tror det handler mye om miljøet man vokser opp i.

Anonymkode: bd92b...b9a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 22.2.2023 den 10.15):

Litt morsomt at du nevner det, for jeg er på slutten av en ADHD-utredning og får sannsynligvis diagnosen i morgen. Det var under denne prosessen spiseforstyrrelsen ble avdekket også. Vi har mistanke om at både mamma, tanten og kusinen min også kan ha ADHD, det er mye som tyder på det. Jeg har også selv to barn med Tourettes og ADHD  og det er mulig jeg hadde Tourettes selv som barn, veldig lett, men hverken mamma eller jeg husker godt nok utover at vi begge husket ett tydelig tics jeg hadde. Jeg er i 40-årene og har alltid følt meg litt annerledes, men akkurat som du skriver har jeg også alltid trodd at "alle" hadde det som meg på mange områder. Nå innser jeg jo at jeg både har tatt feil og hvor stor funksjonsnedsettelse jeg faktisk har på alle arenaer. Det er en overveldende prosess.

HI

Anonymkode: 4e76d...84c

Ja, det er en overveldende og ofte ganske så ensom prosess. Fagfolk har (generelt sett) heller ikke den kunnskapen om, og forståelsen for, de forskjellige tilstandene og lidelser/sykdommer etc som kan være relatert til dem.  Jeg ble selv diagnostisert med autisme for få år siden, og jeg er godt voksen. Jeg personlig ser ikke at det egentlig burde vært nødvendig å kalle alle disse tilstandene for diagnoser. Det er bare hjernen som fungerer på en mer omfattende måte. Det er omgivelsenes forventninger, og reaksjoner på oss, som skaper mye av det som er trøbbel for oss. Våre spiseforstyrrelser, rusproblemer, angst, osv er en måte å protestere mot, rømme fra, prøve å passe inn, takle det vonde på. Vi merker det jo godt selv, at vi er annerledes (som du jo sier), og vi er uakseptable og «feile».  Jeg lever veldig godt med min autisme, og ville ikke vært noen annen. Men det har vært et helvete å vokse opp, og det er ikke noe selvfølge at jeg er her i dag.  Det er utrolig trist å se at andre (spesielt unge) sliter og at det ikke er nok kompetanse der ute, og lite evne til å tenke utenfor boksen, til å hjelpe godt nok. 

Anonymkode: 5fb37...f53