Hvordan er ditt forhold til kjærestens sine barn?

[Anonym bruker]

-Elsker dem som dine egne

-Er glad i dem

-Liker dem, har et greit forhold til dem 

-Tåler dem, men ønsker helst å slippe dem

Hvor omtrent på skalaen er dere? Hvor lenge har dere vært sammen/kjent barna hans og hvor gamle var de da dere møttes? Gikk det greit å bli introdusert og kjent med dem?

Jeg er i et forhold på 3. året nå med en fantastisk mann som har 3 tenåringsjenter. Forholdet mitt til dem nå er relativt greit, men det er ikke bare lett. Det hadde sikkert vært lettere dersom vi ble kjent da de var litt yngre, de var 14, 16 og 18 da vi møttes. Vi har vært veldig forsiktige, tatt mye hensyn til jentene hans hele veien. Vi ventet et halvt år før han introduserte meg for dem og vi bor fortsatt hver for oss og treffes hovedsakelig i helgene. Jentene har akseptert meg og det går stort sett greit, selvom det nok ikke er de varmeste følelsene verken fra deres side eller min. De er skikkelig pappas prinsesser, han har hatt hovedomsorgen siden de var små, moren bor langt unna og har pga avstand og psykisk helse tatt lite del i barnas liv de siste 10 årene. Jentene er vel det jeg vil kalle bortskjemte og selvfølgelig veldig pappajenter siden de mest har hatt han som omsorgsperson. De vet å tvinne faren rundt lillefingeren, han står virkelig på pinne for dem. Jeg prøver selvsagt å ikke blande meg i dette, det er hans barn og hans valg, men jeg kjenner jo at det til tider er et irritasjonsmoment og det er hovedsaklig derfor vi bor hver for oss. Ser ikke for meg at det vil fungere å bo sammen før jentene er ute av redet. Jeg prøver å være åpen, tolerant og vise at jeg er glad i jentene hans, men helt ærlig og innerst inne så er jeg ikke særlig glad i dem dessverre. Det har jeg dårlig samvittighet for og jeg prøver å jobbe med meg selv og være positiv og fin mot dem, men jeg klarer dessverre ikke å bli ordentlig glad i dem slik jeg føler at jeg burde. 

Anonymkode: a2cd9...1b8

[Anonym bruker]

Du virker veldig negativ til disse jentene. Les engang til hvordan du omtaler dem. Leit. Stygt. Du hopper inn i en familie. Sånn er det. 

Jeg ble glad da du skrev at dere bor hver for dere, trodde det var for jentene sin del, men dessverre så var det ikke det. 

De merker den dårlige innstilling din. Du sier selv at du ikke har varme følelser for dem. 

3 jenter som etterhvert får barn. Mannen din kommer til å ha mye å gjøre med de 3 jentene fremover. Mer enn nå. Er du med på det? Du irriterer deg allerede nå...

Anonymkode: b704b...c30

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Du virker veldig negativ til disse jentene. Les engang til hvordan du omtaler dem. Leit. Stygt. Du hopper inn i en familie. Sånn er det. 

Jeg ble glad da du skrev at dere bor hver for dere, trodde det var for jentene sin del, men dessverre så var det ikke det. 

De merker den dårlige innstilling din. Du sier selv at du ikke har varme følelser for dem. 

3 jenter som etterhvert får barn. Mannen din kommer til å ha mye å gjøre med de 3 jentene fremover. Mer enn nå. Er du med på det? Du irriterer deg allerede nå...

Anonymkode: b704b...c30

Du trenger ikke å være så negativ da, jeg skriver jo at jeg virkelig prøver og det har jeg gjort hele veien. Faren deres er også ganske oppgitt og lei av at de er bortskjemte, han ser det selv men klarer ikke å sette ned foten og si nei eller kreve noe av dem. At vi bor hver for oss er fordi vi tenker det er det beste for jentene og enklere for oss. Det blir mindre forandringer og nytt, mindre konflikter. 

Anonymkode: a2cd9...1b8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

-Elsker dem som dine egne

-Er glad i dem

-Liker dem, har et greit forhold til dem 

-Tåler dem, men ønsker helst å slippe dem

Hvor omtrent på skalaen er dere? Hvor lenge har dere vært sammen/kjent barna hans og hvor gamle var de da dere møttes? Gikk det greit å bli introdusert og kjent med dem?

Jeg er i et forhold på 3. året nå med en fantastisk mann som har 3 tenåringsjenter. Forholdet mitt til dem nå er relativt greit, men det er ikke bare lett. Det hadde sikkert vært lettere dersom vi ble kjent da de var litt yngre, de var 14, 16 og 18 da vi møttes. Vi har vært veldig forsiktige, tatt mye hensyn til jentene hans hele veien. Vi ventet et halvt år før han introduserte meg for dem og vi bor fortsatt hver for oss og treffes hovedsakelig i helgene. Jentene har akseptert meg og det går stort sett greit, selvom det nok ikke er de varmeste følelsene verken fra deres side eller min. De er skikkelig pappas prinsesser, han har hatt hovedomsorgen siden de var små, moren bor langt unna og har pga avstand og psykisk helse tatt lite del i barnas liv de siste 10 årene. Jentene er vel det jeg vil kalle bortskjemte og selvfølgelig veldig pappajenter siden de mest har hatt han som omsorgsperson. De vet å tvinne faren rundt lillefingeren, han står virkelig på pinne for dem. Jeg prøver selvsagt å ikke blande meg i dette, det er hans barn og hans valg, men jeg kjenner jo at det til tider er et irritasjonsmoment og det er hovedsaklig derfor vi bor hver for oss. Ser ikke for meg at det vil fungere å bo sammen før jentene er ute av redet. Jeg prøver å være åpen, tolerant og vise at jeg er glad i jentene hans, men helt ærlig og innerst inne så er jeg ikke særlig glad i dem dessverre. Det har jeg dårlig samvittighet for og jeg prøver å jobbe med meg selv og være positiv og fin mot dem, men jeg klarer dessverre ikke å bli ordentlig glad i dem slik jeg føler at jeg burde. 

Anonymkode: a2cd9...1b8

La det være sagt først at jeg også har bonusbarn, men vi er av ulike, naturlige årsaker lite sammen utover ferier og en og annen helg, så jeg merker ikke det du skriver like godt.

Men! Jeg tror det du beskriver er veldig, veldig vanlig. Det er SÅ LETT å irritere seg over barn som ikke er ens egne, og å kritisere (eller, tenke inne i seg) at ens partner håndterer ting feil. Spesielt tenker jeg det er slik når man blir kjent med barna og de er såpass store. Noen ganger er det kanskje riktig, men jeg tror at som forelder leser man barna sine på en helt annen måte enn noen annen voksen klarer, også handler man deretter. Alle barn tvinner foreldrene sine rundt lillefingrene, og alle foreldre er svake for sine egne barn. Når man kommer så tett innpå blir det utrolig tydelig, men samtidig umulig å gjøre noe med. Det eneste du kan gjøre, tenker jeg, er å snakke om det når og om han spør deg, og da på en uhyre saklig og ryddig måte. Det er ingenting i verden som er så sårt som kritikk av egne barn, og spesielt kritikk som rammer samspille mellom foreldre og barn - det er nesten umulig å håndtere. Det er jo i vår natur at vi gjør det ytterste for barna våre, og vil være de aller beste foreldrene for dem. Du, som bonusmor, kan ikke tvinge frem hverken kjærlighet eller noe annet, men du kan finne en måte å leve med det på. Akkurat nå tenker jeg du har valgt en god strategi, nemlig å bo hver for dere. (Det samme gjør vi, de ukene vi har barn) Da omgår man denne nesten umulige problemstillingen, og kan fokusere på parforholdet når man faktisk er sammen.

Anonymkode: e8dc7...cab

[Anonym bruker]

Det kan selvfølgelig være utfordrende med stebarn, og kanskje spesielt i ditt tilfelle hvor tre personer kommer før deg til enhver tid. Det er krevende å alltid være den som nødvendigvis blir prioritert sist. Jeg tror det er fornuftig at dere er særboere frem til barna hans flytter ut 

Jeg irriterte meg ganske mye over det ene stebarnet på grunn av oppførselen hans. Det andre var jeg  veldig begeistret for mens den tredje var helt ok uten store følelser involvert. Jeg brydde meg mye om alle tre uansett og gjorde ikke noen stor forskjell. Forholdet var bra, og er det enda bortsett fra med henne jeg var veldig begeistret for! Hun har jeg ikke kontakt med. 

Anonymkode: 626a3...d05

[Anonym bruker]

Jeg er skikkelig glad i mine 3 bonusbarn. Og med tid så vet jeg at de setter stor pris på meg og. Selvsagt har det vært perioder med prøv og feil. Jeg har barn fra før av selv, og tror derfor det er lettere å forstå ting når en selv er forelder. Du nevner ikke noe om egne barn, så går ut i fea at du er aleine når dere ikke er sammen. Alle mennesker fanger opp misnøye og hvem som liker en eller ikke. Jeg hadde nok glatt merket din holdning ovenfor meg om du var min fars kjæreste. 
Tenker du bør vurdere grundig hva som er dine verdier i dette og hvor mye du vil ofre for hans barn. For her er det du som er tillegget i familien og ikke de. Slik har jeg innstilt meg som ekstra voksen ovenfor mine ekstra barn. Og vist dem at jeg liker å være sammen med de, snakke med de og bry meg om de. Som faller meg naturlig gitt min kjæreste og har samme rolle for mine barn. Hos oss er dynamikken veldig fin, vi er heldige som har det slik. Men mye av æren er hos oss voksne og hvordan vi møter barna våre. 

Anonymkode: b6c6f...624

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er skikkelig glad i mine 3 bonusbarn. Og med tid så vet jeg at de setter stor pris på meg og. Selvsagt har det vært perioder med prøv og feil. Jeg har barn fra før av selv, og tror derfor det er lettere å forstå ting når en selv er forelder. Du nevner ikke noe om egne barn, så går ut i fea at du er aleine når dere ikke er sammen. Alle mennesker fanger opp misnøye og hvem som liker en eller ikke. Jeg hadde nok glatt merket din holdning ovenfor meg om du var min fars kjæreste. 
Tenker du bør vurdere grundig hva som er dine verdier i dette og hvor mye du vil ofre for hans barn. For her er det du som er tillegget i familien og ikke de. Slik har jeg innstilt meg som ekstra voksen ovenfor mine ekstra barn. Og vist dem at jeg liker å være sammen med de, snakke med de og bry meg om de. Som faller meg naturlig gitt min kjæreste og har samme rolle for mine barn. Hos oss er dynamikken veldig fin, vi er heldige som har det slik. Men mye av æren er hos oss voksne og hvordan vi møter barna våre. 

Anonymkode: b6c6f...624

Dette var klokt.

Anonymkode: d6043...00f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

Jeg ble glad da du skrev at dere bor hver for dere, trodde det var for jentene sin del, men dessverre så var det ikke det. 

 

Anonymkode: b704b...c30

Hvorfor er det «dessverre» at hi velger å være særboer for sin egen del egentlig? Mistet hun retten til å ta gode valg for seg selv da hun fant seg en mann med barn? Burde hun være kvinnelig oppofrende og flytte inn til mannen (KUN hvis jentene ville det så klart) selv om hun ikke har lyst?

Anonymkode: af908...b63

[Anonym bruker]

Da jeg var småbarnsmor og min eks var småbarnsfar og vi skulle prøve å lage en stor lykkelig familie ut av alle, da hadde jeg det ganske tungt. 
Én ting er at samboeren min plutselig begynte å tone flagg: han hadde jo deltatt mange og lange samtaler med meg før vi flyttet sammen, der han snakket meg etter munnen om alle verdier og vurderinger og alle holdninger til barneoppdragelse osv osv. Men egentlig hadde han ikke disse meningene. Det var bare noe han sa; og i praksis motarbeidet han meg. Han mente stikk motsatt av alt han hadde påstått seg å mene. Eksempelvis syns ikke jeg det er OK å si æsj til mat. Det er helt greit å avstå fra å spise den, men ikke å æsje, grine, si at den var ekkel eller hyle til seg noe annet. Det hadde mannen min sagt seg enig i først, men i praksis ble det til at han i stedet reiste seg og lagde ny mat hvis noen sa æsj. 

Men det som var verre, var at han i tillegg gjorde forskjell. Hvis han en sjelden gang mente at reglene måtte overholdes, og at vi skulle være strenge, da gjaldt det kun for mitt barn. Hans barn kunne få alt som de ville. Hvis man beholder eksempelet over, det med bordskikk, så kunne f eks hans barn få lov til å grise og spise med fingrene, mens mitt barn ikke fikk lov til å sitte litt rart på stolen engang. Hans barn kunne til og med få forsyne seg med store stabler, selv om det var helt klart at de ikke ville spise det opp. Men den ene gangen mitt barn tok en skive roastbiff for mye, og ville gå fra bordet før den var spist, lagde samboeren min et rent helvete og tvang ham til å bli sittende en halvtime aleine der....

(Det hører til historien at min samboer ikke var enig i at barna burde bli sittende til alle var ferdige - ikke engang til de andre barna var ferdige. Selvsagt ville ikke ungen min sitte aleine og spise roastbiff, han ville gå fra og leke med de andre.)

Anonymkode: 607e6...912

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i det ene barnet. Den andre har vært ekstremt vanskelig, frekk og sur siden første dag. Bor ikke sammen og kommer nok til å vente til barna er ute av redet. 
 

Anonymkode: d5336...c69