Til deg som er ufør

[Anonym bruker]

Hvordan greide du å akseptere at du ble ufør? Var det en sorgprosess?

Hvordan ble hverdagen din etterpå? Hva gjør du?

Jeg står foran et slikt mulig utfall, og jeg har fullstendig panikk. Føler hele livet rakner, både økonomisk og at jeg da ikke lenger er til nytte mer liksom. Annet enn for familien min. 

Anonymkode: fe447...5ff

[Anonym bruker]

Det verste var å slutte å jobbe, synes jeg, men måtte jobbe med meg selv for å akseptere det. Tok flere år etter jeg ikke lenger kunne jobbe før jeg fikk innvilget uføretrygd, så den dagen det skjedde, da var jeg forlengst over den sorgprosessen. Det var egentlig bare en lettelse å slippe å forholde seg til Nav-systemet som bare gjorde meg enda sykere.

Jeg holder på fokuset at mitt ansvar nå er å gjøre det som er best for min helse hver dag; sunt kosthold, bevegelse/trening, holde hodet i aktivitet, stressmestring og det å skape et visst innhold i livet slik det er.

Du er heldig som har en familie. Og det å få en uføretrygd er ikke nødvendigvis en livsstilsdom for alle. Flere kan komme tilbake i noe jobb senere, eller i kanskje gjøre litt frivillig arbeid.

Livet er langt fra enkelt, kan ikke fordra å ikke jobbe, ikke bidra. Hadde en jobb jeg elsket og hvor jeg gjorde en viktig forskjell i andres liv. Savner det enormt, gledet meg til å gå på jobb hver eneste dag!

Men jeg tenker at jeg bare må gjøre min "jobb" som nå er å ta best mulig vare på helsen, og det gjelder enten jeg blir varig uføretrygdet eller om jeg kan komme meg delvis eller helt ut i jobb en gang i fremtiden.

 

Anonymkode: 4a734...ae9

[Anonym bruker]

Ja, det er en voldsom sorgprosess, det tar tid å akseptere.

Nå er det en stund siden jeg ble ufør, jeg ble syk da jeg var 35, prøvde iherdig å holde meg i jobb i mange år, men måtte til slutt gi opp og ble ufør da jeg var 41, nå er jeg 48.

Må innrømme at jeg fremdeles synes det er vanskelig. Jeg har jo aksepterte det, men likevel er det en sorg. Særlig i møte med nye mennesker, for spørsmålet om hva du driver med kommer alltid, og det er ikke noe gøy å svare at du er ufør.

Jeg har en slags rutine på dagene. Da ungene var mindre hadde vi vaskehjelp, det har vi ikke lenger. Så jeg gjør litt husarbeid hver dag. Det har tatt lang tid å akseptere at jeg ikke kan gjøre så mye hver dag. I dag har jeg støvsugd en etasje, det er det jeg makter i dag liksom. Men når jeg tar litt hver dag, i tillegg til av mann og ungdommer jo bidrar litt, så holdes huset okei.

Jeg har hund. Det er en grunn til at mange uføre har hund. Det er mye selskap i dem, mye kos, det er fint å ha noen å snakke til når man tusler rundt hjemme på dagene. Hunden svarer ikke, men det føles bedre enn å snakke med seg selv  På gode dager går jeg en runde med han midt på dagen, på dårlige dager går mannen eller en av ungene med han på kvelden.

Også lager jeg middag. Ikke alltid så komplisert, men jeg har jo tid. Så i dag har det stått grytekjøtt og putrer på ovnen siden tolv-ett, også hiver jeg i en pose med lapskausblanding fra frysedisken en halvtimes tid før mannen kommer hjem. Lapskaus til middag, som smaker godt fordi jeg har god tid til å langtidskoke kjøttet.

Så mine oppgaver i familien er å stå opp med ungdommene om morgenen, synes det er koselig å snakke med dem og ønske dem en god dag. Gjøre litt husarbeid hver dag, alt fra 10 min til bortimot en time. Gå tur med hunden på gode dager og lage middag.

Ellers blir det mange timer i døgnet på sofaen, jeg har veldig liten kapasitet. Klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke tilegne med noe særlig nytt, klarer ikke fokusere lenge om gangen, blir fort sliten og har en del smerter. Svimmel og uvel når jeg blir sliten, så må prøve å holde meg innenfor hva jeg klarer hver dag, går jeg over blir "straffen" tung etterpå.

Jeg er ikke særlig sosial. Jeg føler meg utenfor sammen med andre mennesker, særlig i festlige settinger. Jeg tåler ikke alkohol lenger, og jeg kan ikke være så lenge. Det blir så påtatt og tungt, jeg blir som regel heller hjemme.

 

Anonymkode: ffa0d...610