Noen her som er pårørende til noen med borderline personlighetsforstyrrelse?

[Anonym bruker]

Hvordan forholder dere dere til personen?

Anonymkode: 3c126...8c5

[Anonym bruker]

Hun er søsteren min, så jeg forholder meg til henne som det...

Hun bor på andre siden av byen, så møter henne ikke veldig ofte, en gang eller to i måneden. "Prater" med henne på messenger et par ganger i uka.

Det går helt fint å forholde seg til henne, synes mer synd på henne enn blir plaget av at hun er som hun er. Hun er ensom, har to hunder og går veldig opp i sitt hundehold. På mange områder er hun umulig å snakke med, for hun har skylapper og ser bare sin egen virkelighet og er helt uinteressert i å høre andres betraktninger, hun har rett, ferdig snakka. Blir sint om noen sier imot henne, for det er hun som har rett. Slitsom om du skal være sammen med henne over tid, men hun har mange gode sider også og er oppriktig glad i ungene mine.

Hun sliter med selvfølelse og trekker seg unna folk. Det er kanskje ikke så vanlig ved denne diagnosen? Hun har også angst og tidvis depresjoner.

Hun har vært gjennom allverdens behandlingstilbud, både alene og i grupper. Nå har helsevesenet gitt henne opp, hun er ufør og ifølge helsevesenet ikke mottagelig for mer behandling. Det var nok et slag i trynet for henne, hun ønsker jo å være frisk, ha mann og barn, jobb osv som alle andre, men klarer ingen av delene.

Anonymkode: 5a5aa...ffe

[Anonym bruker]

Min mor har nok det (hun er ikke diagnostisert, men min psykolog mener hun mest sannsynlig har det utfra det jeg har fortalt). I fem år kuttet jeg henne helt ut for hun oppførte seg forferdelig. Nå har jeg kontakt med henne igjen, møtes 2-3 ganger i året. Sender meldinger kanskje en gang i mnd. Det går greit. Hun er fortsatt seg selv. Jeg kan dessverre ikke ha mer med henne å gjøre enn det for hun klarer ikke behandle meg bra, hun kan være veldig ubehagelig, er veldig uforutsigbar, kritiserer og dømmer og kaster rundt seg med forferdelige anklager og sjokkerende påstander. I tillegg gasslighter og manipulerer hun.

Jeg er glad i henne og har vondt av henne, for hun forårsaker seg selv mest smerte selvsagt ❤️ det er vondt

Anonymkode: a5c55...134

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Min mor har nok det (hun er ikke diagnostisert, men min psykolog mener hun mest sannsynlig har det utfra det jeg har fortalt). I fem år kuttet jeg henne helt ut for hun oppførte seg forferdelig. Nå har jeg kontakt med henne igjen, møtes 2-3 ganger i året. Sender meldinger kanskje en gang i mnd. Det går greit. Hun er fortsatt seg selv. Jeg kan dessverre ikke ha mer med henne å gjøre enn det for hun klarer ikke behandle meg bra, hun kan være veldig ubehagelig, er veldig uforutsigbar, kritiserer og dømmer og kaster rundt seg med forferdelige anklager og sjokkerende påstander. I tillegg gasslighter og manipulerer hun.

Jeg er glad i henne og har vondt av henne, for hun forårsaker seg selv mest smerte selvsagt ❤️ det er vondt

Anonymkode: a5c55...134

Tusen takk for svar.,, Jeg skjønner hva du mener. Det er så vondt♥️

Anonymkode: 3c126...8c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Hun er søsteren min, så jeg forholder meg til henne som det...

Hun bor på andre siden av byen, så møter henne ikke veldig ofte, en gang eller to i måneden. "Prater" med henne på messenger et par ganger i uka.

Det går helt fint å forholde seg til henne, synes mer synd på henne enn blir plaget av at hun er som hun er. Hun er ensom, har to hunder og går veldig opp i sitt hundehold. På mange områder er hun umulig å snakke med, for hun har skylapper og ser bare sin egen virkelighet og er helt uinteressert i å høre andres betraktninger, hun har rett, ferdig snakka. Blir sint om noen sier imot henne, for det er hun som har rett. Slitsom om du skal være sammen med henne over tid, men hun har mange gode sider også og er oppriktig glad i ungene mine.

Hun sliter med selvfølelse og trekker seg unna folk. Det er kanskje ikke så vanlig ved denne diagnosen? Hun har også angst og tidvis depresjoner.

Hun har vært gjennom allverdens behandlingstilbud, både alene og i grupper. Nå har helsevesenet gitt henne opp, hun er ufør og ifølge helsevesenet ikke mottagelig for mer behandling. Det var nok et slag i trynet for henne, hun ønsker jo å være frisk, ha mann og barn, jobb osv som alle andre, men klarer ingen av delene.

Anonymkode: 5a5aa...ffe

Så trist at helsevesenet har gitt henne opp. Sånn skal det ikke være, synes jeg. 

Anonymkode: 3c126...8c5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Så trist at helsevesenet har gitt henne opp. Sånn skal det ikke være, synes jeg. 

Anonymkode: 3c126...8c5

Det er litt vanskelig, for de fleste psykiske sykdommer er jo kronisk. Selv om man drømmer om å bli frisk, så vil terapi, medisiner og behandling egentlig handle om mestring, og å leve et så godt liv som mulig, med sykdommen.

Men man må jo tenke over hvordan ting formidles, og det er mye feil formidling når det kommer til psykisk helse synes jeg. Det er likevel en helt annen diskusjon.

Anonymkode: 5a5aa...ffe