Gi meg håp her ❤️

[Anonym bruker]

Min mann og vår sønn er ikke akkurst kompiser for tiden... sønnen vår er 19 år gammel, blir 20 år i år. (Han er egentlig ikke min mann sin biologiske sønn, men har vært en pappa for han siden han var 1.5 år gammen. Biologisk far er død)

Uansett - de kan ikke se hverandre uten å bli irriterte på hverandre. 

Sønnen vår har vært en skikkelig lat tenåring, så kan forstå frustrasjonen til mannen. Men mannen gnåler og gnåler, så kan også forstå sønnen. 

Uansett, nå bor sønnen vår så og si hos kjæresten sin, men irritasjonen ovenfor disse to karene har bare bygget seg opp. Når jeg snakker med de hver for seg, får jeg litt fornuft fra de begge, men det skal ca 10 min i felles rom før de to begynner. Om mannen spør om noe, blir sønnen sur med en gang.

Si at dette går over etterhvert. At med tid og avstand (og forhåpentligvis litt kommunikasjon etterhvert) blir det bedre.

 

Anonymkode: fa706...b28

[Anonym bruker]

Anbefaler å ringe familievernkontoret og spørre om et møte. Jeg gjorde det pga vanskelig forhold til min mor (jeg er 37). Vi fikk god hjelp. Var der flere ganger.

Jeg tenker at det først og fremst er mannen din som gjør feil i å gnåle, men her trenger begge hjelp til å bedre kommunikasjonen og relasjonen 

Anonymkode: 01075...b69

[Anonym bruker]

Min bror og mor har alltid hatt ett dårlig forhold. I stor grad fordi moren min gnålet bestandig, men aller mest fordi hun i det gnålet glemte hun å se han som person. Broren min har bare blitt mer og mer bitter etterhvert som årene har gått dessverre. Og selv om moren min i bunnen er snill og bare har ment vel, så går de begge to tilbake til det gamle mønsteret hele tiden.

Jeg vet ikke om moren min hadde evnet terapi, men hvis mannen din kan klare det så tror jeg det er bra å få hjelp utenfra.

Anonymkode: a6e25...968

[Anonym bruker]

Kjenner til frustrasjonen. Her er det slik mellom min datter på 16 og stefar. Hun blir sur hvis hun ikke får viljen sin, og han sier at hun må hjelpe til mer her hjemme, så kan hun få mer ting. Han er på det punktet at han skal ta henne nesten hele tiden og er sur når han snakker med henne.. har snakket med de begge 2 og føler de begge kan ta ansvar. Mest mannen da det er han som er voksen. Han er typisk old school type i oppdragelse og der skjærer det. Var på familievernkontoret men der satt hun seg i vranga og nektet å samarbeide. Så vi kom egentlig ingen vei. 

Anonymkode: 2753f...a08

[Anonym bruker]

Sønnen vår kommer til å NEKTE familievernkontoret. Jeg skal selvsagt ta det opp med han, uten tvil. Og skal legge det frem med godviljen. 

Jeg blir så lei meg når jeg leser over her om forhold som ikke har blitt bedre, heller tvert i mot. Jeg har til og meg vært inne på tanken om å flytte i leilighet, bare for å unngå større "skade". Jeg gleder meg nesten til sønnen flyttet helt ut og bare kommer på besøk, sånn at mannen ikke kan påpeke rotete rom, oppvask, skittentøy osv. 

Han er flink med de yngre barna, men eldstemann har strukket strikket i lengste laget noen ganger. Ikke noe alvorlig, men nok til at denne litt "old school " mannen blir i dette negative sporet...

De er like tverre begge to...

Hi

Anonymkode: fa706...b28

[Anonym bruker]

Jeg syns faktisk din mann skal ta ansvar her. Han er den voksne eller mest erfarne av dem, han er den som i regelen burde ha mest peiling på hvordan man bygger en relasjon. Derfor er det hans ansvar å ta tak i hvordan han selv framstå og hvordan han kommuniserer.

Ungdommen deres har jo tatt ansvar for seg selv ved å fjerne seg fra situasjonen, han søker tilflukt hos kjæresten, skjermer seg fra gnålet og unngår å oppsøke dere. Det er prisverdig av ham, men det burde virkelig ikke vært nødvendig. Ungdommer flytter jo til slutt ut, men de skal da ikke skvises ut ved hjelp av gnål og dårlig stemning. Når den unge flytter, skal man da fortsatt være venner, sånn at man kan sees etterpå og ha det bra når de kommer på besøk. 

Jeg ville ha regnet det for en fallitterklæring hvis et barn som vokste opp hos meg, stebarn eller annet barn, vantrivdes så grundig at hen ikke ville være her lenger.

 

Anonymkode: 465c3...89d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Mest mannen da det er han som er voksen. Han er typisk old school type i oppdragelse og der skjærer det. Var på familievernkontoret men der satt hun seg i vranga og nektet å samarbeide. Så vi kom egentlig ingen vei. 

Anonymkode: 2753f...a08

Tror egentlig ikke dere kan forvente at en 16-åring skal ha modenhet nok til å gå inn for familieterapi, altså. Hun aner neppe hva det er hun kan forvente derfra. Ville heller ha satsa på at du og gubben fortsatte der, så kunne han spy i fra seg sin irritasjon på et nøytralt sted, og få råd om hvordan han selv kunne få endring til å skje. 

Men det starter dessverre med at vi voksne må endre oss først. Vi kan ikke forvente at ungdommene skal ta tak i en prosess uten at vi selv gjør det...

Anonymkode: 465c3...89d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Tror egentlig ikke dere kan forvente at en 16-åring skal ha modenhet nok til å gå inn for familieterapi, altså. Hun aner neppe hva det er hun kan forvente derfra. Ville heller ha satsa på at du og gubben fortsatte der, så kunne han spy i fra seg sin irritasjon på et nøytralt sted, og få råd om hvordan han selv kunne få endring til å skje. 

Men det starter dessverre med at vi voksne må endre oss først. Vi kan ikke forvente at ungdommene skal ta tak i en prosess uten at vi selv gjør det...

Anonymkode: 465c3...89d

Jeg er både enig og uenig i det du skriver her. Ei på 16 år skal kunne snakke med en familieterapaut alene først og samme med oss etterpå for å fortelle sin versjon først. De klarer veldig fint å fortelle om sine problemer ellers rundt til venner og helsesøster. 
ja voksne må endre seg for er vi som har hovedansvaret der absoutt. Mannen eri ett negativ spor, og som hi sier så er det iforhold til rydding av soverom osv som er ett veldig kjent fenomen hos ungdommer. Her har jeg sagt at han kan bare slutte å se inn på rommet så slippe å ta den kampen hele tiden. Er hun som må leve der. Går ei uke så er det på an igjen.. jeg sa til han ikveld hva med å lete etter løsninger isdedenfor å lete etter feil hele tiden. Det er svært frustrerende for hver enkel person å bli påpekt med ting hele tiden. Hvis ting ikke virker på jobb så fortsetter man ikke i samme spor, da må det endringer til. Men han er så vanskelige.. er ikke han som er problemet.  
hadde jeg ikke vert så syk som jeg er nå (sengeliggende) så hadde jeg tatt en lang pause fra dette forholdet. For føler at han vet at han sitter med makt så lenge jeg er så syk. Jeg kan ikke bare pakke å gå. 

Anonymkode: 2753f...a08

[Anonym bruker]

Gutten skal vell uansett glatte ut nå ganske snart. Da blir det ikke så mye å irritere seg over i hverdagen.

Anonymkode: bf59c...3f1

[Anonym bruker]

Det er naturlig at det blir mer gnisninger mellom dem. De har ikke den betingelsesløse kjærligheten man har til egne barn og egne foreldre. I tillegg kjenner de hverandre veldig godt og det er enkelt å la det gå ut over hverandre. Dette kommer til å gå over. Sønnen blir mer voksen og stefar roer seg ned

Anonymkode: 23ef9...6db

[Anonym bruker]

Har ei datter på samme alder som din sønn. Hennes forhold til min mann/ hennes far, har tidvis vært veldig turbulent. Det siste halve året har det imidlertid gått mye bedre. Hun har en diagnose, som hun er blitt mer bevisst på. Faren har også blitt mer bevisst på hvordan diagnosen hennes «virker». Hun har, etter flere år, sluttet å pushe grenser/ provosere. Han på sin side har gått veldig i seg selv, og innsett hva det er som trigger han.

Ting er jo ikke perfekt, men det er blitt så mye bedre!!

Dersom du får med deg mannen, ville jeg prøvde Familievernkontoret. Det er tross alt han som er den voksne. Dersom du også får med sønn, hadde det vært enda bedre. Men start med mannen.

Anonymkode: 914d9...d06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Min mann og vår sønn er ikke akkurst kompiser for tiden... sønnen vår er 19 år gammel, blir 20 år i år. (Han er egentlig ikke min mann sin biologiske sønn, men har vært en pappa for han siden han var 1.5 år gammen. Biologisk far er død)

Uansett - de kan ikke se hverandre uten å bli irriterte på hverandre. 

Sønnen vår har vært en skikkelig lat tenåring, så kan forstå frustrasjonen til mannen. Men mannen gnåler og gnåler, så kan også forstå sønnen. 

Uansett, nå bor sønnen vår så og si hos kjæresten sin, men irritasjonen ovenfor disse to karene har bare bygget seg opp. Når jeg snakker med de hver for seg, får jeg litt fornuft fra de begge, men det skal ca 10 min i felles rom før de to begynner. Om mannen spør om noe, blir sønnen sur med en gang.

Si at dette går over etterhvert. At med tid og avstand (og forhåpentligvis litt kommunikasjon etterhvert) blir det bedre.

 

Anonymkode: fa706...b28

Det er overhodet ikke sikkert det går over eller roer seg. Dessverre. Men er lov å håpe. 

Skjønner sønnen. Hvis far bare gnåler og kjefter, skjønner jeg at sønnen er sur. Når far er hyggelig å sier hei, er det ikke lett for et barn(ung eller voksen) og legge alt til side og være hyggelig. Her har far ansvar å rydde opp. 

Anonymkode: bea2b...b49

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 timer siden):

Kjenner til frustrasjonen. Her er det slik mellom min datter på 16 og stefar. Hun blir sur hvis hun ikke får viljen sin, og han sier at hun må hjelpe til mer her hjemme, så kan hun få mer ting. Han er på det punktet at han skal ta henne nesten hele tiden og er sur når han snakker med henne.. har snakket med de begge 2 og føler de begge kan ta ansvar. Mest mannen da det er han som er voksen. Han er typisk old school type i oppdragelse og der skjærer det. Var på familievernkontoret men der satt hun seg i vranga og nektet å samarbeide. Så vi kom egentlig ingen vei. 

Anonymkode: 2753f...a08

Her tenker jeg at alt ansvaret burde ligge på den voksne. Han oppfører deg dårlig og slipper unna med det. Mens hun må skjerpe seg og være voksen? Typisk. 

Anonymkode: bea2b...b49

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 timer siden):

hadde jeg ikke vert så syk som jeg er nå (sengeliggende) så hadde jeg tatt en lang pause fra dette forholdet. For føler at han vet at han sitter med makt så lenge jeg er så syk. Jeg kan ikke bare pakke å gå. 

Anonymkode: 2753f...a08

Men MÅ barnet ditt leve der, da?
Å bli uglesett av en steforelder hver eneste dag, det er bare ødeleggende. Jeg tror ikke folk som ikke har hatt steforeldre vet hvordan det føles!
Kan hun bo hos sin biologiske far?

Anonymkode: 465c3...89d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Det er naturlig at det blir mer gnisninger mellom dem. De har ikke den betingelsesløse kjærligheten man har til egne barn og egne foreldre. I tillegg kjenner de hverandre veldig godt og det er enkelt å la det gå ut over hverandre. Dette kommer til å gå over. Sønnen blir mer voksen og stefar roer seg ned

Anonymkode: 23ef9...6db

Men akkurat av de grunnene du nevner, så risikerer man i stedet at relasjonen faller helt fra hverandre.

Anonymkode: 465c3...89d