Hva legger dere i å ha angst?

[oslofrk]

Jeg har trodd at man måtte ha angstanfall daglig for å kalle det angst, men innser at oppfatningen er feil. Så jeg lurer -hva legger du i å ha angst? 

[Anonym bruker]

Er du meg? Jeg stilte nøyaktig samme spørsmål til psykologen som utreder meg for ADHD, sist uke faktisk, og kom med nøyaktig samme tanke bak som deg. Som tenåring hadde jeg nemlig skikkelige angstanfall med hyperventilering og hele pakken, så da det sluttet, så har jeg bare antatt at jeg ikke lenger hadde angst.  Jeg har selvfølgelig innsett at en del situasjoner gjør meg nervøs, men jeg har ikke tenkt på det som å ha angst. Dette til tross for at jeg ofte, flere ganger daglig, kjenner sug/klump i magen, føler meg uvel/urolig og gruer meg til å måtte gjøre diverse ting. Tydeligvis er dette også angst. Så nå holder jeg litt på å revurdere hele livet mitt (ikke bare pga. dette, men også med tanke på sannsynligvis en ADHD-diagnose), og må liksom bli kjent med meg selv helt på nytt. Det viser seg at veldig, veldig mye som jeg har trodd var helt normalt slett ikke er det.

Anonymkode: caefe...2a4

[Anonym bruker]

Det er en slags indre uro, ikke nødvendigvis panikk. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

[Anonym bruker]

Indre uro. Og tenker også at hvis det plager deg så mye at det går utover dagligegjøremål så er det angst.

Anonymkode: dca46...23a

[Anonym bruker]

Jeg sliter med angst. Det kjennes som en konstant indre uro. Noen ganger klarer jeg ikke forstå hvorfor, andre ganger kan jeg plassere angsten. I tunge perioder kan jeg ikke dra på butikken. Hvis jeg feks er sliten, har sovet dårlig og det er mye «annet» som foregår rundt meg så unngår jeg steder med folk, feks. Angstanfall får jeg ikke lenger, men jeg sliter likevel med angst. 

Anonymkode: a1a5c...6b4

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Er du meg? Jeg stilte nøyaktig samme spørsmål til psykologen som utreder meg for ADHD, sist uke faktisk, og kom med nøyaktig samme tanke bak som deg. Som tenåring hadde jeg nemlig skikkelige angstanfall med hyperventilering og hele pakken, så da det sluttet, så har jeg bare antatt at jeg ikke lenger hadde angst.  Jeg har selvfølgelig innsett at en del situasjoner gjør meg nervøs, men jeg har ikke tenkt på det som å ha angst. Dette til tross for at jeg ofte, flere ganger daglig, kjenner sug/klump i magen, føler meg uvel/urolig og gruer meg til å måtte gjøre diverse ting. Tydeligvis er dette også angst. Så nå holder jeg litt på å revurdere hele livet mitt (ikke bare pga. dette, men også med tanke på sannsynligvis en ADHD-diagnose), og må liksom bli kjent med meg selv helt på nytt. Det viser seg at veldig, veldig mye som jeg har trodd var helt normalt slett ikke er det.

Anonymkode: caefe...2a4

Er du meg? ☺️Jeg har også adhd og prøver å finne ut av hva som er «normalt» og hva som faktisk ikke er heeelt vanlig…

Har hele livet fått høre at «alle har det sånn», men innser at det ikke stemmer!

[oslofrk]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg sliter med angst. Det kjennes som en konstant indre uro. Noen ganger klarer jeg ikke forstå hvorfor, andre ganger kan jeg plassere angsten. I tunge perioder kan jeg ikke dra på butikken. Hvis jeg feks er sliten, har sovet dårlig og det er mye «annet» som foregår rundt meg så unngår jeg steder med folk, feks. Angstanfall får jeg ikke lenger, men jeg sliter likevel med angst. 

Anonymkode: a1a5c...6b4

Takk!

Du er ikke alene ♥️

[Anonym bruker]

oslofrk skrev (9 timer siden):

Jeg har trodd at man måtte ha angstanfall daglig for å kalle det angst, men innser at oppfatningen er feil. Så jeg lurer -hva legger du i å ha angst? 

Det er da ikke noe man skal "legge" noe i. Det har en definisjon.

Angst er en irrasjonell frykt. Og angsten kvalifiserer til å kalles sykdom, eller sykelig, når den står i veien for det personen ønsker å gjøre. Når funksjonsnivået påvirkes av angsten.

Man "må" ikke ha anfall, verken hver dag eller innimellom. Man kan ha andre utslag av angsten, f eks unngåelsesatferd eller tvangspreget atferd.

Anonymkode: cd4e7...c60

[Anonym bruker]

Angst er også noe man skaper selv, at man er redd for noe som ikke er farlig. Altfor mange snakker om angst som om det skulle vært en fysisk sykdom, altså noe uforskyldt. De sier: Å, jeg er plaget med panikkangst, men de har selv skapt det med tankene sine. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

De sier: Å, jeg er plaget med panikkangst, men de har selv skapt det med tankene sine. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

Dersom du tror dette, tar du jo feil. Da kan du like godt si at folk som er i psykose har "skapt den med tankene sine". Selvsagt er de tingene den psykotiske ser og hører kun noe som fins inni hans eget hodet. Men det er jo ikke noe han steller til med en bevisst tanke.

Anonymkode: cd4e7...c60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.2.2023 den 20.24):

Angst er også noe man skaper selv, at man er redd for noe som ikke er farlig. Altfor mange snakker om angst som om det skulle vært en fysisk sykdom, altså noe uforskyldt. De sier: Å, jeg er plaget med panikkangst, men de har selv skapt det med tankene sine. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

Åh milde.. angst er like "uforskyldt" som mange somatiske sykdommer og tilstander altså.

Anonymkode: b96f8...8d1

[Anonym bruker]

Hva gjør man egentlig med slik angst?

Har slitt med det siden tidlig 90-tallet oger nå så sliten av det. Har aldri tatt det opp siden jeg jo ikke har panikkangst eller store angstanfall. Men jeg har en urolig klump som aldri er borte, en konstant reddsel for hva som kan skje. Kan føle kort varig glede ved positive aktiviteter og turer, men ellers er å følte glede noe fremmed.

Vurderer å ta det opp med legen, men har jo så lite konkret å komme med.....en klump liksom. Men denne klumpen begrenser meg voldsomt. Det sykeste er at jeg kjenner en enorm sjalusi på de som blir alvorlig syke, og enda men på de som dør. Tenk så fantastisk å få dø, det gleder jeg meg til.

Så hva gjør en lege hvis en kommer og forteller noe slikt? For jeg har alltid trodd at uten synlig antall er det umulig å bli latt seriøs.

Anonymkode: 13f60...a90

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.2.2023 den 8.54):

Er du meg? Jeg stilte nøyaktig samme spørsmål til psykologen som utreder meg for ADHD, sist uke faktisk, og kom med nøyaktig samme tanke bak som deg. Som tenåring hadde jeg nemlig skikkelige angstanfall med hyperventilering og hele pakken, så da det sluttet, så har jeg bare antatt at jeg ikke lenger hadde angst.  Jeg har selvfølgelig innsett at en del situasjoner gjør meg nervøs, men jeg har ikke tenkt på det som å ha angst. Dette til tross for at jeg ofte, flere ganger daglig, kjenner sug/klump i magen, føler meg uvel/urolig og gruer meg til å måtte gjøre diverse ting. Tydeligvis er dette også angst. Så nå holder jeg litt på å revurdere hele livet mitt (ikke bare pga. dette, men også med tanke på sannsynligvis en ADHD-diagnose), og må liksom bli kjent med meg selv helt på nytt. Det viser seg at veldig, veldig mye som jeg har trodd var helt normalt slett ikke er det.

Anonymkode: caefe...2a4

Nå vet jeg ikke hvilke situasjoner du opplever frykt og sug i magen av. Men det er helt normalt å grue seg til enkelte ting som man vet er irrasjonelt å grue seg til (ta opp noe ubehagelig, åpne en regning,  si fra at man har sykt barn igjen osv).

Angst er menneskelig og en del av livet. Alle mennesker har litt angst, men flertallet har ikke så mye angst at det hindrer livsutfoldelse. 

Anonymkode: 6b262...19e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Nå vet jeg ikke hvilke situasjoner du opplever frykt og sug i magen av. Men det er helt normalt å grue seg til enkelte ting som man vet er irrasjonelt å grue seg til (ta opp noe ubehagelig, åpne en regning,  si fra at man har sykt barn igjen osv).

Angst er menneskelig og en del av livet. Alle mennesker har litt angst, men flertallet har ikke så mye angst at det hindrer livsutfoldelse. 

Anonymkode: 6b262...19e

Det jeg refererte til er alt mulig av hendelser, ikke bare de vanlige som alle gruer seg til. Jeg kan sitte i sofaen og så bare kommer det, uten grunn. Eller rundt helt merkelige ting, som at jeg kommer på at jeg må begynne på middagen om en halvtime, skulle byttet om på en vask, ser at klokken er mye og jeg må få pusset tennene og lagt meg. Det er liksom aldri noe spesielt eller konsekvent rundt det, men det er liksom kronisk der, mange ganger for dagen. De tingene du ramser opp ville gitt meg mye sterkere symptomer, som kvalme, sterk rastløshet, løs mage osv. 

Anonymkode: caefe...2a4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Det jeg refererte til er alt mulig av hendelser, ikke bare de vanlige som alle gruer seg til. Jeg kan sitte i sofaen og så bare kommer det, uten grunn. Eller rundt helt merkelige ting, som at jeg kommer på at jeg må begynne på middagen om en halvtime, skulle byttet om på en vask, ser at klokken er mye og jeg må få pusset tennene og lagt meg. Det er liksom aldri noe spesielt eller konsekvent rundt det, men det er liksom kronisk der, mange ganger for dagen. De tingene du ramser opp ville gitt meg mye sterkere symptomer, som kvalme, sterk rastløshet, løs mage osv. 

Anonymkode: caefe...2a4

Skjønner. Hvor lenge du hatt det slik?

Anonymkode: 6b262...19e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Skjønner. Hvor lenge du hatt det slik?

Anonymkode: 6b262...19e

Alltid? Jeg vet faktisk ikke, jeg kan ikke huske at jeg ikke har hatt det sånn. Som nevnt lenger oppe så trodde jeg dette var helt normalt. Det er først nylig det har gått opp for meg at folk flest ikke har det slik. Det er ikke sånn at det påvirker meg veldig mye, som i at jeg bare sitter hjemme eller noe, jeg er i full jobb, har mann, barn, hund og hus, liksom, men jeg synes nok noen ting er mer vanskelig enn mange andre.

Jeg har f.eks. alltid sterkt mislikt butikker, til og med som lite barn. Det betyr ikke at jeg ikke går på butikken, men jeg går omtrent aldri og shopper slik jeg har inntrykk av at folk flest gjør. Må jeg ha noe, f.eks. ny bukse er det rett inn, pløye meg så raskt gjennom butikkene som overhodet mulig, kjøpe og rett ut igjen. Mannen min og jeg kan egentlig ikke handle sammen, heller ikke matvarer. Han kan gå i rolig (sikkert normalt) tempo, kikke på ting, stå og tenke, foreslå å gå innom flere butikker på veien, og generelt bruke (i mine øyne) absurd mye tid. Jeg freser gjennom butikken så fort jeg bare klarer uten å løpe, og så rett hjem igjen. På en veldig god dag takler jeg litt flere butikker og litt roligere tempo, men primært funker ikke vi to sammen på butikker. Jeg blir faktisk helt på gråten på en dårlig dag, sånn på ordentlig, hvis vi er innom en butikk sammen og han bruker lang tid eller vil innom flere ("det er jo null stress", eh, jo, det er kjempestress for meg!). Så mesteparten av tiden handler han inn omtrent alt, alene. 

Poenget mitt er at jeg lever livet mitt relativt normalt, men har begynt å innse at vanlige ting, som da f.eks. å handle, koster meg utrolig mye mer krefter og energi enn det gjør for folk flest. Jeg har blitt utbrent flere ganger, selv om jeg ikke gjør mer enn andre, faktisk tvertimot, og det har plaget meg, men uten at jeg har skjønt hvorfor. Nå har jeg altså sannsynligvis omsider funnet forklaringen.

Anonymkode: caefe...2a4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.2.2023 den 20.33):

Dersom du tror dette, tar du jo feil. Da kan du like godt si at folk som er i psykose har "skapt den med tankene sine". Selvsagt er de tingene den psykotiske ser og hører kun noe som fins inni hans eget hodet. Men det er jo ikke noe han steller til med en bevisst tanke.

Anonymkode: cd4e7...c60

Nei, det er forskjell på psykisk sykdom og en psykiatrisk lidelse. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 5.2.2023 den 20.19):

Åh milde.. angst er like "uforskyldt" som mange somatiske sykdommer og tilstander altså.

Anonymkode: b96f8...8d1

Nei, det er det ikke. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Nei, det er forskjell på psykisk sykdom og en psykiatrisk lidelse. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

Enlighten me...

Anonymkode: 9af72...8c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 5.2.2023 den 21.41):

Hva gjør man egentlig med slik angst?

Har slitt med det siden tidlig 90-tallet oger nå så sliten av det. Har aldri tatt det opp siden jeg jo ikke har panikkangst eller store angstanfall. Men jeg har en urolig klump som aldri er borte, en konstant reddsel for hva som kan skje. Kan føle kort varig glede ved positive aktiviteter og turer, men ellers er å følte glede noe fremmed.

Vurderer å ta det opp med legen, men har jo så lite konkret å komme med.....en klump liksom. Men denne klumpen begrenser meg voldsomt. Det sykeste er at jeg kjenner en enorm sjalusi på de som blir alvorlig syke, og enda men på de som dør. Tenk så fantastisk å få dø, det gleder jeg meg til.

Så hva gjør en lege hvis en kommer og forteller noe slikt? For jeg har alltid trodd at uten synlig antall er det umulig å bli latt seriøs.

Anonymkode: 13f60...a90

Dette hørtes slitsomt ut. Gi legen din en sjanse til å hjelpe deg! 

Anonymkode: 9af72...8c7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 8.2.2023 den 12.01):

Nei, det er forskjell på psykisk sykdom og en psykiatrisk lidelse. 

Anonymkode: 50c7c...bbc

Hva konkret mener du er forskjellen? Dette er jo synonymer....

Anonymkode: cd4e7...c60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 8.2.2023 den 9.49):

 

Poenget mitt er at jeg lever livet mitt relativt normalt, men har begynt å innse at vanlige ting, som da f.eks. å handle, koster meg utrolig mye mer krefter og energi enn det gjør for folk flest. Jeg har blitt utbrent flere ganger, selv om jeg ikke gjør mer enn andre, faktisk tvertimot, og det har plaget meg, men uten at jeg har skjønt hvorfor. Nå har jeg altså sannsynligvis omsider funnet forklaringen.

Anonymkode: caefe...2a4

Søk hjelp!

Anonymkode: cd4e7...c60