såret av mannen

[sug lut]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til men tror jeg trenger å lufte litt frustrasjon. 

Jeg er kronisk syk men jobber fullt. Har en mann som også jobber mye og det har vært en tilbakevendende problemstilling de siste årene. Han prioriterer alltid jobb foran familie, selv om han mener selv han ikke gjør det. Han var borte i ukesvis av gangen under pandemien og forlenget turene uten å prate med meg enda et par uker. Fordi det var så mye å gjøre der og han følte han ville være en del av det. Han er leder/direktør og har kontorjobb i og for seg. Men liker å være på gulvet og sjekke alt som foregår. Uansett, vi har holdt på å skille oss flere ganger under pandemien da han kun så jobb, og ingenting rundt seg. 

Uansett, vi har hatt det fint en stund nå og bedre dialog. Han ble "nedgradert" av eieren av firmaet fra konsern direktør, til direktør (uten spesielle ansvarsområder). Han klager på jobben og mistet gnisten, men like herlig bruker han fridager etc på jobb. Han har vært borte de to første ukene av januar da han følte han måtte steppe opp siden eieren hadde sagt opp en annen fyr. Eieren ber han ikke dra dit men mannen gjør det allikevel. Helt greit... 

så til poenget. Jeg opererte 2 ganger i fjor og hatt et skikkelig tilbakefall med helsen. Jeg har ventet på en operasjon i tarmene en stund, men de har ikke turt å gjøre den for tett til de to andre operasjonene i fjor og jeg har pratet ukentlig med sykehuset for å bli klarert til operasjon. Jeg har store smerter, jeg blør daglig ut av tarmen, jeg må bruke smertestillende gel og sprøyte inn i endetarmen og har vondt for å sitte. Jeg har crohns og derfor blir det mye plager. Jeg har slitet i et år med dette nå og blitt mye verre i november. Så ringer sykehuset meg på tirsdag og sier at de har fremskyndet ultralyden av hjertet mitt slik at jeg kan opereres første del av februar. Jeg blir veldig glad og legger på telefonen og forteller dette til mannen min. Istedenfor å legge det frem for meg som at det er fint for meg men problematisk for han, så blir han delvis irritert og sier at han hadde tenkte å prate med meg om at han skulle dra igjen for 3 uker i februar. De andre sjefene skulle på skiferie og Maldivene, og han følte han måtte være der. Han gjorde det så problematisk at jeg måtte rettferdiggjøre operasjonen. Jeg ble lei meg og han avlsuttet med at han fikk komme hjem den helgen før operasjonen og se om han kunne dra tilbake etter operasjonen igjen hvis jeg følte meg ok. 

Jeg ble ekstremt skuffet og ringte tilbake til sykehuset om at jeg ikke kunne operere da. Nå får jeg brev om operasjon senere - tidligst mars. Da mannen kom inn senere og sa at han støttet meg og dette fikk vi til så sa jeg at jeg hadde avlyst operasjonen. Jeg trenger en mann som faktisk tar ansvar her hjemme og bruker tid på barn, hus og hund og ikke er irritert fordi han ikke er på reise. Da blir han forbanna på meg og sier at jeg selvfølgelig er første prioritet. Det er jeg jo ikke, for første dialog var kun om at dette absolutt ikke passet han.

 

Nå er jeg helt tom, og han later som ingenting. Jeg vet jeg bør ta meg sammen, men er også trigget veldig etter 3 forferdelige pandemi-år hvor han ikke løftet blikket mot oss i det hele tatt. Nå ane jeg liksom ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg kan late som ingenting, men føler en ekstrem tomhet innvendig. 

Bør jeg bare ta meg sammen? jeg er også bitter fordi operasjonen er utsatt men det var jo også min egen avgjørelse. 

Anonymkode: 3a412...725

For en kødd. Du skal ikke ta deg sammen annet enn for å kjibbe ham ut.

[frk Nilsen]

Eneste mannen din trenger er en fot i rævva! 

Skiferie med ledelsen på jobb vs helsa til kona. Det er jo tydelig hva han prioriterer. På tide at du prioriterer deg selv og ikke en egoistisk mann som ikke kommer forbi sin egen navlelo. 

[Anonym bruker]

frk Nilsen skrev (53 minutter siden):

Eneste mannen din trenger er en fot i rævva! 

Skiferie med ledelsen på jobb vs helsa til kona. Det er jo tydelig hva han prioriterer. På tide at du prioriterer deg selv og ikke en egoistisk mann som ikke kommer forbi sin egen navlelo. 

Tror det var kollegaer som skulle på ferie, ikke mannen. Men uansett, han bør stille opp for familien.

Anonymkode: 5e67c...395

[Anonym bruker]

9 hours ago, Anonym bruker said:

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til men tror jeg trenger å lufte litt frustrasjon. 

Jeg er kronisk syk men jobber fullt. Har en mann som også jobber mye og det har vært en tilbakevendende problemstilling de siste årene. Han prioriterer alltid jobb foran familie, selv om han mener selv han ikke gjør det. Han var borte i ukesvis av gangen under pandemien og forlenget turene uten å prate med meg enda et par uker. Fordi det var så mye å gjøre der og han følte han ville være en del av det. Han er leder/direktør og har kontorjobb i og for seg. Men liker å være på gulvet og sjekke alt som foregår. Uansett, vi har holdt på å skille oss flere ganger under pandemien da han kun så jobb, og ingenting rundt seg. 

Uansett, vi har hatt det fint en stund nå og bedre dialog. Han ble "nedgradert" av eieren av firmaet fra konsern direktør, til direktør (uten spesielle ansvarsområder). Han klager på jobben og mistet gnisten, men like herlig bruker han fridager etc på jobb. Han har vært borte de to første ukene av januar da han følte han måtte steppe opp siden eieren hadde sagt opp en annen fyr. Eieren ber han ikke dra dit men mannen gjør det allikevel. Helt greit... 

så til poenget. Jeg opererte 2 ganger i fjor og hatt et skikkelig tilbakefall med helsen. Jeg har ventet på en operasjon i tarmene en stund, men de har ikke turt å gjøre den for tett til de to andre operasjonene i fjor og jeg har pratet ukentlig med sykehuset for å bli klarert til operasjon. Jeg har store smerter, jeg blør daglig ut av tarmen, jeg må bruke smertestillende gel og sprøyte inn i endetarmen og har vondt for å sitte. Jeg har crohns og derfor blir det mye plager. Jeg har slitet i et år med dette nå og blitt mye verre i november. Så ringer sykehuset meg på tirsdag og sier at de har fremskyndet ultralyden av hjertet mitt slik at jeg kan opereres første del av februar. Jeg blir veldig glad og legger på telefonen og forteller dette til mannen min. Istedenfor å legge det frem for meg som at det er fint for meg men problematisk for han, så blir han delvis irritert og sier at han hadde tenkte å prate med meg om at han skulle dra igjen for 3 uker i februar. De andre sjefene skulle på skiferie og Maldivene, og han følte han måtte være der. Han gjorde det så problematisk at jeg måtte rettferdiggjøre operasjonen. Jeg ble lei meg og han avlsuttet med at han fikk komme hjem den helgen før operasjonen og se om han kunne dra tilbake etter operasjonen igjen hvis jeg følte meg ok. 

Jeg ble ekstremt skuffet og ringte tilbake til sykehuset om at jeg ikke kunne operere da. Nå får jeg brev om operasjon senere - tidligst mars. Da mannen kom inn senere og sa at han støttet meg og dette fikk vi til så sa jeg at jeg hadde avlyst operasjonen. Jeg trenger en mann som faktisk tar ansvar her hjemme og bruker tid på barn, hus og hund og ikke er irritert fordi han ikke er på reise. Da blir han forbanna på meg og sier at jeg selvfølgelig er første prioritet. Det er jeg jo ikke, for første dialog var kun om at dette absolutt ikke passet han.

 

Nå er jeg helt tom, og han later som ingenting. Jeg vet jeg bør ta meg sammen, men er også trigget veldig etter 3 forferdelige pandemi-år hvor han ikke løftet blikket mot oss i det hele tatt. Nå ane jeg liksom ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg kan late som ingenting, men føler en ekstrem tomhet innvendig. 

Bør jeg bare ta meg sammen? jeg er også bitter fordi operasjonen er utsatt men det var jo også min egen avgjørelse. 

Anonymkode: 3a412...725

Ja her må du faktisk ta deg sammen

Anonymkode: 6abf7...602

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

13 og 15 år? Sorry, men der mistet du store deler av min sympati! Jeg skjønner at det er sårende at mannen ikke prioriterer deg og familien, men å si fra deg en viktig operasjon fordi mannen ikke stiller villig opp for å følge opp to tenåringer - er du seriøs?? Skolen kommer de seg på selv, trening og kamper klarer de nok også å fikse i samarbeid med far selv om han ikke er 100 % til stede. 
 

Slik som du la frem saken så var jeg overbevist om at det var barn i barnehage/småskole det var snakk om. Jesus i enga, du må skjerpe deg!

Anonymkode: c8885...fa6

Rull i puppen du.

HI trenger en operasjon. Med operasjoner kan det følge komplikasjoner (selv de minste og ubetydelige). Hvor lenge er det greit at tenåringene er alene? Det er en SELVFØLGE at partner stiller opp og tar ALT på hjemmebane når den andre parten må ha en nødvendig operasjon.

Så ufattelig lave krav du har til en livspartner og til fedre om det er greit at mannfolkjobb går foran alt av andre forpliktelser.

Som sagt rull inn puppen og skjerp deg.

Anonymkode: 39e4f...a84

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle tilbakemeldinger 🙏🏻 

ser det er litt blandet mening om jeg skal bare bite dette i meg eller at jeg ikke er helt urimelig ved å reagere. Mange av svarene har gitt meg tårer i øynene. Så utrolig godt å kjenne medfølelse og gode, fornuftige ord fra medmennesker, som i tillegg er helt ukjente. 
 

her i huset har ikke stemningen vært helt på topp. Jeg føler meg tom og er ikke mitt vanlige sprudlete selv, han later som ingenting. Så vi bare eksisterer i samme omgivelser akkurat nå. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

[oslofrk]

Jeg føler med deg HI ♥️

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Tusen takk for alle tilbakemeldinger 🙏🏻 

ser det er litt blandet mening om jeg skal bare bite dette i meg eller at jeg ikke er helt urimelig ved å reagere. Mange av svarene har gitt meg tårer i øynene. Så utrolig godt å kjenne medfølelse og gode, fornuftige ord fra medmennesker, som i tillegg er helt ukjente. 
 

her i huset har ikke stemningen vært helt på topp. Jeg føler meg tom og er ikke mitt vanlige sprudlete selv, han later som ingenting. Så vi bare eksisterer i samme omgivelser akkurat nå. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

Ikke gå på tå rundt ham, HI.

Fortell ham at måten han tok imot nyheten om operasjonen viste deg at enten så må dere få hjelp av fagpersoner til å reparere og bygge opp forholdet på nytt, ellers går det mot slutten. Jeg tror han må få det så rett ut. Og han må også ansvarliggjøres. Dvs. skal dere i parterapi så må han også forplikte seg å møte til dette regelmessig.

En omsorgsfull ektefelle/partner setter ikke igang en krangel når den andre endelig har fått en dato for en nødvendig operasjon som kan bedre livskvaliteten. Den setter ikke igang en diskusjon og krangel fordi det ikke passer ham, ikke passer inn i hans jobbplaner. En omsorgsfull partner ville støttet deg og vært glad på dine og deres vegne fordi du omsider kan få tatt denne nødvendige operasjonen og bare sagt at han ville finne en løsning på jobb slik at han ikke bare var hjemme mens du lå på sykehuset, men også i noen uker etterpå, inntil du har fått kommet deg igjen. En omsorgsfull far ville ikke planlagt å reise fra familien og overlate en nyoperert og smertepreget mor til sine barn og gjort barna ansvarlige for å hjelpe mor!

Det at han gjør det får ham til å virke helt avstengt fra det virkelige liv med relasjoner til andre. Det er nesten som om han ikke tenker på det virkelige liv som annet enn det som skjer på jobben. Om han ikke ønsker å fremstille seg selv så kaldt og følelsesløst og ansvarsløst, da må han nok få hjelp av fagpersoner til å forstå hvorfor han er slik og hva han kan gjøre for å endre seg.

Din sykdom forverres av å bo med denne mannen når han oppfører seg så kaldt og egoistisk eller bevisstløst. Om han ikke ønsker å miste familien sin, da må det endring til. Og siden han nå overtydelig har vist at han ikke egentlig har endret seg så mye, så kommer dere ingen vei uten å få fagpersoner på lag.

Så snakk med ham, rolig og saklig, si at skal dere komme dere videre og greie å holde familien samlet, da må dere ha profesjonell hjelp og gå regelmessig i parterapi. Og så ringer du mandag og bestiller. Så får han vise at han vil forplikte seg med å stille opp på terapitimer sammen med deg.

 

 

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Ikke gå på tå rundt ham, HI.

Fortell ham at måten han tok imot nyheten om operasjonen viste deg at enten så må dere få hjelp av fagpersoner til å reparere og bygge opp forholdet på nytt, ellers går det mot slutten. Jeg tror han må få det så rett ut. Og han må også ansvarliggjøres. Dvs. skal dere i parterapi så må han også forplikte seg å møte til dette regelmessig.

En omsorgsfull ektefelle/partner setter ikke igang en krangel når den andre endelig har fått en dato for en nødvendig operasjon som kan bedre livskvaliteten. Den setter ikke igang en diskusjon og krangel fordi det ikke passer ham, ikke passer inn i hans jobbplaner. En omsorgsfull partner ville støttet deg og vært glad på dine og deres vegne fordi du omsider kan få tatt denne nødvendige operasjonen og bare sagt at han ville finne en løsning på jobb slik at han ikke bare var hjemme mens du lå på sykehuset, men også i noen uker etterpå, inntil du har fått kommet deg igjen. En omsorgsfull far ville ikke planlagt å reise fra familien og overlate en nyoperert og smertepreget mor til sine barn og gjort barna ansvarlige for å hjelpe mor!

Det at han gjør det får ham til å virke helt avstengt fra det virkelige liv med relasjoner til andre. Det er nesten som om han ikke tenker på det virkelige liv som annet enn det som skjer på jobben. Om han ikke ønsker å fremstille seg selv så kaldt og følelsesløst og ansvarsløst, da må han nok få hjelp av fagpersoner til å forstå hvorfor han er slik og hva han kan gjøre for å endre seg.

Din sykdom forverres av å bo med denne mannen når han oppfører seg så kaldt og egoistisk eller bevisstløst. Om han ikke ønsker å miste familien sin, da må det endring til. Og siden han nå overtydelig har vist at han ikke egentlig har endret seg så mye, så kommer dere ingen vei uten å få fagpersoner på lag.

Så snakk med ham, rolig og saklig, si at skal dere komme dere videre og greie å holde familien samlet, da må dere ha profesjonell hjelp og gå regelmessig i parterapi. Og så ringer du mandag og bestiller. Så får han vise at han vil forplikte seg med å stille opp på terapitimer sammen med deg.

 

 

Anonymkode: 9f98f...3f9

❤️🙏🏻

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (26 minutter siden):

Tusen takk for alle tilbakemeldinger 🙏🏻 

ser det er litt blandet mening om jeg skal bare bite dette i meg eller at jeg ikke er helt urimelig ved å reagere. Mange av svarene har gitt meg tårer i øynene. Så utrolig godt å kjenne medfølelse og gode, fornuftige ord fra medmennesker, som i tillegg er helt ukjente. 
 

her i huset har ikke stemningen vært helt på topp. Jeg føler meg tom og er ikke mitt vanlige sprudlete selv, han later som ingenting. Så vi bare eksisterer i samme omgivelser akkurat nå. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

Men HI. Du skal da uansett ikke justere dine reaksjoner og dine følelser etter en flertallsavstemning her.

Det du ble utsatt for var et avtalebrudd, et tillitsbrudd, og ikke MINST: det var en egoistisk og ukjærlig handling av din mann! Skal du leve med det? Er det slik et forhold skal se ut?

Og om du hypotetisk sett kunne ha vært aleine etter en operasjon, eller om du var enslig eller bla bla bla av alternativer, hva er relevansen i dem? Som noen sier her, har man virkelig så lave krav til en livspartner at man ikke engang forventer at han er deltagende i ens livskriser? Da kan jeg virkelig ikke se at den partneren fyller ut plassen han opptar, altså!

Hvis mannen din "later som ingenting" etter at han har fått vite hvor mye dette skuffet deg, så er han jo avstumpa. Og hvis han trenger et halvt døgn på å klare å si til deg at du selvfølgelig er hans prioritet nr.1, så juger han jo... Enhver kjærlig mann som hadde familien og kona på 1.plass i prioriteringene, ville ikke nøle et minutt med å si det når sånne ting som operasjoner og andre alvorlige greier er tema.

Jeg har bodd sammen med en som lignet dette, HI, og det er sant som mange sier: han endrer neppe personlighet bare fordi du snakker med ham om tingene. Min endret ikke personlighet. Jeg var nummer 3, 4, 5 og 6 på prioriteringa i mange år, litt avhengig av hvor mange andre ting han var opptatt av underveis. Men nr.1 eller 2 var jeg aldri.

Så jeg gjorde det slutt. Og da fikk jeg for første gang se en mann som kjempa for forholdet sitt. Som ville ha ALLE de samtalene han hadde avvist, sneket seg ut av, ledd av, blitt sint av i de foregående årene. Plutselig skulle vi ikke late som ingenting mer, vi skulle dele alt. Og endelig så jeg i ansiktet hans og hørte i stemmen hans at han var oppriktig. At han var lei seg. At han var desperat, fortvila og veldig engasjert. Men jeg selv ... jeg følte INGEN ting ved det. Jeg hadde lengta så lenge etter å oppnå den kontakten, se hans virkelige indre, snakke med ham uten filter, få respons som var umiddelbar og ærlig. Men da jeg fikk dette, da hadde han allerede nådd å tvære meg helt ut. Jeg var tom for følelser, jeg verken elska ham eller likte ham eller ønsket hans nærhet mer. Jeg burde jo ha blitt sint, og sagt "faen, kommer du med dette NÅ??" Men ikke engang såpass klarte jeg å engasjere meg. Jeg bare rista på hodet. 

For i realiteten var jo dette bare opportunistisk, hvis det er riktig ord. Ikke noe av det engasjementet for forholdet ville ha kommet for dagen hvis jeg ikke hadde sagt at jeg skulle flytte ut. Han ville bare skynde seg å smi mens jernet var varmt, prøve å påvirke meg. Men han visste ikke at det var iskaldt...

Dere er kanskje ikke der ennå, men jeg gjenkjenner så godt den følelsen du sitter med nå. Det å ha blitt svikta. Samme hvor mye han sier han vil stille opp i praksis, så har han jo emosjonelt og psykologisk svikta deg. Du opplevde å bli dolka i ryggen og du opplevde ham ukjærlig, egoistisk og illojal. Samme hvor mange som sier at det er jo bare å la tenåringene lufte hunden, eller noe annet veldig lurt og praktisk, så reparerer ikke det den brutte tilliten i parforholdet. Ethvert parforhold er jo avhengig av at de to føler de kan lene seg på hverandre, at det alltid er de to sammen mot alle prøvelser i verden. Det har ikke han oppfylt overfor deg.

Min eks, som jeg beskrev over her, endte til slutt med å skifte personlighet. Men det var mange år og flere forhold etter at vi forlot hverandre. Han måtte bl a rydde opp i en avhengighetstilstand han hadde. Og uten å generalisere for mye så er det jo det din mann har også? Han er jo workaholic. Og når du kommer med de rent praktiske snubletrådene i livet deres, de som kan bremse ham i å dyrke denne avhengigheten, så er det jo jevngodt med om du hadde helt ut spriten for en alkis: da blir de sinte og tar det ut på den som hindrer dem i å drikke. Atferden er veldig gjenkjennelig. 

Jeg tror dere har mer enn én alvorlig samtale foran dere framover. Men om forholdet kan reddes nå, er jammen ikke godt å si. Jeg tenker at mannen din kommer til å bruke "jammen, jeg endret jo på jobbdatoene" som et argument du liksom skal måtte godta. Jeg tror ikke jeg ville ha klart å tilgi dette. INGEN skal måtte krangle seg til å få lov å gå til lege. INGEN skal være nødt til å argumentere for sine basalbehov overfor partneren - da lever man med en psyko. 

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Anonym bruker]

HeiteH skrev (7 timer siden):

Jeg forstår godt at du ble skuffet. Han burde ha støttet deg. Du på din side burde ikke avlyst operasjonen. Jeg vil råde dere til parterapi for å lære å kommunisere bedre.

Hva ved det hi skriver får deg til å konkludere med at hi og mannen må lære seg å kommunisere bedre…?

Anonymkode: 843b8...f08

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

Hva ved det hi skriver får deg til å konkludere med at hi og mannen må lære seg å kommunisere bedre…?

Anonymkode: 843b8...f08

Nei, du har rett. Passiv aggressivitet er uten tvil den beste formen for kommunikasjon i ett forhold 🙄

Anonymkode: bdf30...041

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (50 minutter siden):

Nei, du har rett. Passiv aggressivitet er uten tvil den beste formen for kommunikasjon i ett forhold 🙄

Anonymkode: bdf30...041

Det er jo verken manglende kommunikasjon eller passiv aggressivitet som er hovedproblemet her. Problemet et en arbeidsnarkoman ektemann som ikke tar hensyn til kona si og som alltid prioriterer jobb. Hi har da kommunisert tydelig til mannen sin hva hun mener, hun trenger ikke å «lære seg å kommunisere».

Men det er klassisk dib, uansett hva problemet er, så er løsningen som regel «dere må lære dere å kommunisere». Problemer kan faktisk være litt mer komplekse enn som så.

Anonymkode: 843b8...f08

[Anonym bruker]

For det første så forstår jeg veldig godt din reaksjon. 

Bor din familie i nærheten eller langt unna? Jeg håper på det siste, for i så fall kan du begynne å Google på hus/leilighet i nærheten av din familie. Krev at dere flytter dit eller så kommer ungene, hunden og du til å gjøre det. Han bryr seg jo uansett ikke om familien AS. Hadde du vært alane kunne du planlagt at operasjonen var den uken/lang helgen han hadde ansvaret for barna.

Jeg tror dessverre at han trenger et kraftig sjokk for å se hva han egentlig holder på med. 

En mulighet er også at du tar med barna og reiser bort i påsken, men sørg for å reise før han kommer hjem og slå av mobilen. La han sitte å sture litt alene. 

Begynn å legge planer kun for deg og barn..... Eksluder han i alt! 

Anonymkode: 9a141...a66

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Det er jo verken manglende kommunikasjon eller passiv aggressivitet som er hovedproblemet her. Problemet et en arbeidsnarkoman ektemann som ikke tar hensyn til kona si og som alltid prioriterer jobb. Hi har da kommunisert tydelig til mannen sin hva hun mener, hun trenger ikke å «lære seg å kommunisere».

Men det er klassisk dib, uansett hva problemet er, så er løsningen som regel «dere må lære dere å kommunisere». Problemer kan faktisk være litt mer komplekse enn som så.

Anonymkode: 843b8...f08

Han sa han skulle være der når hun ble operert og satset på å kunne dra mandagen hvis alt gikk greit. Hadde de her hatt god kommunikasjon så hadde hi sagt fra om at dette ikke var greit og at hun ønsket han hjemme lenger. Dette gjorde hun ifølge sine uttalelser her ikke. Hun valgte heller å gå og avlyse operasjonen og går nå rundt å furter for at han ikke skjønner dette selv. 

Dette er både elendig og en giftig kommunikasjonsform. I tillegg er hi uten tvil passiv aggressiv, noe som aldri fører frem da det er for de aller fleste mer provoserende en konstruktiv. 

Så jo, hun må uten tvil lære seg å kommunisere med sin mann på ett slikt vis at han skjønner og respekterer det hun formidler. Ønsker hun ikke det, eller at mannen ikke respekterer dette så skjønner jeg på ingen måte hvorfor hun fortsatt ønsker å være sammen med han.

Som jeg skrev i mitt første svar i denne tråden, så må hi uten tvil ta seg sammen. Hun får det på ingen måte bedre av å gå rundt å sutre over denne mannen. Enten tar hun han i nakken på ett slikt vis at han skjønner hun fortjener respekt, eller så kvitter hun seg med han. For å fortsette som de gjør er bare bortkastet…

Anonymkode: bdf30...041

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Han sa han skulle være der når hun ble operert og satset på å kunne dra mandagen hvis alt gikk greit. Hadde de her hatt god kommunikasjon så hadde hi sagt fra om at dette ikke var greit og at hun ønsket han hjemme lenger. Dette gjorde hun ifølge sine uttalelser her ikke. Hun valgte heller å gå og avlyse operasjonen og går nå rundt å furter for at han ikke skjønner dette selv. 

Dette er både elendig og en giftig kommunikasjonsform. I tillegg er hi uten tvil passiv aggressiv, noe som aldri fører frem da det er for de aller fleste mer provoserende en konstruktiv. 

Så jo, hun må uten tvil lære seg å kommunisere med sin mann på ett slikt vis at han skjønner og respekterer det hun formidler. Ønsker hun ikke det, eller at mannen ikke respekterer dette så skjønner jeg på ingen måte hvorfor hun fortsatt ønsker å være sammen med han.

Som jeg skrev i mitt første svar i denne tråden, så må hi uten tvil ta seg sammen. Hun får det på ingen måte bedre av å gå rundt å sutre over denne mannen. Enten tar hun han i nakken på ett slikt vis at han skjønner hun fortjener respekt, eller så kvitter hun seg med han. For å fortsette som de gjør er bare bortkastet…

Anonymkode: bdf30...041

Hadde dette vært én enkeltsituasjon, så kunne jeg delvis sagt meg enig med deg. Men selv da ville det vært mildt sagt sjokkerende reaksjon av mannen - å bli sint og sur og krangle fordi kona har fått en helt nødvendig operasjon som kan gi henne langt mindre smerter og få bedre funksjon. En følelsesmessig normalt utrustet person ville umiddelbart ha gledet seg på partnerens og familiens vegne. Den ville kanskje også tatt opp at "pokker, det krasjer med jobbreisen akkurat da - eh, ok, du det må jeg bare endre, for din operasjon er det viktigste og at jeg kan ta ansvar her hjemme når du ikke vil være i stand til det. Jeg skal snakke med sjefen i morgen og ordne det. Så bra du endelig er blitt klarkjent for operasjon, det er jeg glad for."

Denne mannen gikk rett til sinne og surhet og krangling da Hi informerte ham om at hun hadde fått operasjonsdato. Det skulle virkelig ikke vært nødvendig å forklare noe mer, når mannen vet at dette er en operasjon hun egentlig trengte for lenge siden, men har vært for syk til å få.

At også HI trenger å kommunisere "bedre", det går egentlig mer på grensesetting. Denne mannen har i årevis ikke hatt respekt for henne og hennes grenser. Han har latt sin jobb komme foran konas helse, kona, barna, familien. Han har tatt det for gitt at han skal gjøre som han vil, og at han bare deltar i familien og forholdet når det passer ham. Så har han flere ganger lovet bedring, men viser gang på gang i praksis at han egentlig ikke mener det han har lovet, eller i hvert fall ikke greier å gjennomføre.

His reaksjon med å avbestille operasjonen var lite lurt. Men reaksjonen er et alvorlig tegn på den desperasjonen hun føler i forholdet sitt, hvor hun lever med en mann som ikke bryr seg nok om henne og hennes helse og ikke en gang i denne situasjonen - hvor helt nødvendig operasjon har blitt utsatt veldig lenge - greier å støtte kona eller glede seg på hennes vegne, at hun endelig kan få hjelp for det som gir henne fysiske helseproblemer og store smerter.

Du sier hun ikke informerte mannen om at han måtte være hjemme. Seriøst? Dette er en kvinne som har en alvorlig diagnose som har hatt flere operasjoner tidligere og som nå har hatt enorme smerter unødvendig lenge fordi de ikke har kunnet operer henne før nå. Mannen vet hva dette er, hva det gjelder. Han bør også se at kona nok er forferdelig sliten, og enhver halvveis bevisst vil forstå at en såpass stor operasjon gjør at man ikke bør være alene hjemme med ansvar for alt.

Du sier dette er giftig. Det er helt hårreisende urimelig at du kaller HI for giftig! Den eneste som er virkelig giftig her, det er mannen, som går rett til sinne og surhet og krangling fordi han setter sin jobb høyere enn sin kones helse. DET er giftig det!

At hun etter den reaksjonen avlyste operasjonen er nok ikke passivt-aggressivt, det er gjort i dyp fortvilelse. De som har slike helseproblemer som Hi har blir utslitt fysisk, og de blir utslitt av å leve med store smerter. Hi har i tillegg måttet vente mye lenger enn hun burde fordi hun ikke har vært frisk nok til å få denne operasjonen. Det gjør at hun nok er utslitt, og det gjør at hun trolig blir mer sliten etter operasjonen. Og mannen hennes mener da at han "stiller opp" ved at han er hjemme med egne barn, for så å stikke av i noen uker samme dag som Hi er forventet å komme hjem fra sykehus. Enhver som følger halvveis med i samfunnet burde dessuten vite nå at folk blir skrevet ut langt tidligere enn de før skrev ut folk, noe som gjør at folk sendes hjem fra sykehus langt dårligere enn de ble sendt hjem før.

Å kalle HI giftig i denne situasjonen er like ille som det hennes mann gjør mot henne.

Mulig du bare er uheldig med måten du skriver på, men du skriver lite om hvilke forventninger du har til en mann, eller denne mannen, i en slik situasjon som HI står i? Hva med hans ansvar? Hva med hans giftige handlinger og giftige kommunikasjon?

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Hadde dette vært én enkeltsituasjon, så kunne jeg delvis sagt meg enig med deg. Men selv da ville det vært mildt sagt sjokkerende reaksjon av mannen - å bli sint og sur og krangle fordi kona har fått en helt nødvendig operasjon som kan gi henne langt mindre smerter og få bedre funksjon. En følelsesmessig normalt utrustet person ville umiddelbart ha gledet seg på partnerens og familiens vegne. Den ville kanskje også tatt opp at "pokker, det krasjer med jobbreisen akkurat da - eh, ok, du det må jeg bare endre, for din operasjon er det viktigste og at jeg kan ta ansvar her hjemme når du ikke vil være i stand til det. Jeg skal snakke med sjefen i morgen og ordne det. Så bra du endelig er blitt klarkjent for operasjon, det er jeg glad for."

Denne mannen gikk rett til sinne og surhet og krangling da Hi informerte ham om at hun hadde fått operasjonsdato. Det skulle virkelig ikke vært nødvendig å forklare noe mer, når mannen vet at dette er en operasjon hun egentlig trengte for lenge siden, men har vært for syk til å få.

At også HI trenger å kommunisere "bedre", det går egentlig mer på grensesetting. Denne mannen har i årevis ikke hatt respekt for henne og hennes grenser. Han har latt sin jobb komme foran konas helse, kona, barna, familien. Han har tatt det for gitt at han skal gjøre som han vil, og at han bare deltar i familien og forholdet når det passer ham. Så har han flere ganger lovet bedring, men viser gang på gang i praksis at han egentlig ikke mener det han har lovet, eller i hvert fall ikke greier å gjennomføre.

His reaksjon med å avbestille operasjonen var lite lurt. Men reaksjonen er et alvorlig tegn på den desperasjonen hun føler i forholdet sitt, hvor hun lever med en mann som ikke bryr seg nok om henne og hennes helse og ikke en gang i denne situasjonen - hvor helt nødvendig operasjon har blitt utsatt veldig lenge - greier å støtte kona eller glede seg på hennes vegne, at hun endelig kan få hjelp for det som gir henne fysiske helseproblemer og store smerter.

Du sier hun ikke informerte mannen om at han måtte være hjemme. Seriøst? Dette er en kvinne som har en alvorlig diagnose som har hatt flere operasjoner tidligere og som nå har hatt enorme smerter unødvendig lenge fordi de ikke har kunnet operer henne før nå. Mannen vet hva dette er, hva det gjelder. Han bør også se at kona nok er forferdelig sliten, og enhver halvveis bevisst vil forstå at en såpass stor operasjon gjør at man ikke bør være alene hjemme med ansvar for alt.

Du sier dette er giftig. Det er helt hårreisende urimelig at du kaller HI for giftig! Den eneste som er virkelig giftig her, det er mannen, som går rett til sinne og surhet og krangling fordi han setter sin jobb høyere enn sin kones helse. DET er giftig det!

At hun etter den reaksjonen avlyste operasjonen er nok ikke passivt-aggressivt, det er gjort i dyp fortvilelse. De som har slike helseproblemer som Hi har blir utslitt fysisk, og de blir utslitt av å leve med store smerter. Hi har i tillegg måttet vente mye lenger enn hun burde fordi hun ikke har vært frisk nok til å få denne operasjonen. Det gjør at hun nok er utslitt, og det gjør at hun trolig blir mer sliten etter operasjonen. Og mannen hennes mener da at han "stiller opp" ved at han er hjemme med egne barn, for så å stikke av i noen uker samme dag som Hi er forventet å komme hjem fra sykehus. Enhver som følger halvveis med i samfunnet burde dessuten vite nå at folk blir skrevet ut langt tidligere enn de før skrev ut folk, noe som gjør at folk sendes hjem fra sykehus langt dårligere enn de ble sendt hjem før.

Å kalle HI giftig i denne situasjonen er like ille som det hennes mann gjør mot henne.

Mulig du bare er uheldig med måten du skriver på, men du skriver lite om hvilke forventninger du har til en mann, eller denne mannen, i en slik situasjon som HI står i? Hva med hans ansvar? Hva med hans giftige handlinger og giftige kommunikasjon?

Anonymkode: 9f98f...3f9

Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for vår egen lykke. At hi her velger å la seg trampe på er ett valg hun tar helt og holdent selv. Og så lenge hun fortsetter å akseptere dette så fortsetter det å være slik. 

Og ja, jeg står fortsatt for at kommunikasjonsformen disse to har er giftig og alt annet enn konstruktiv. 

Anonymkode: bdf30...041

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 timer siden):

Da gir du beskjed om at xxx skal jeg opereres, så det må dere planlegge etter. Du nevner logistikk som skole, trening og kamper - klarer de ikke å fikse det får de stå over da (ikke skole, åpenbart). Tenåringene kan også ta seg av hunden. Du lager mye styr for lite her, men jeg tror nok det bunner i irritasjon over mannen og ikke det at han nødvendigvis MÅ være til stede hele tiden mens du er sengeliggende. 

Anonymkode: c8885...fa6

Herregud, er du helt pottetett i toppen eller?

Anonymkode: 98551...8a3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Nei, du har rett. Passiv aggressivitet er uten tvil den beste formen for kommunikasjon i ett forhold 🙄

Anonymkode: bdf30...041

Det er ikke passiv/aggressivt å bytte dato når man har fått svinekjeft over å bli innkalt til operasjon. Det er en naturlig reaksjon der man prøver å gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for vår egen lykke. At hi her velger å la seg trampe på er ett valg hun tar helt og holdent selv. Og så lenge hun fortsetter å akseptere dette så fortsetter det å være slik. 

Og ja, jeg står fortsatt for at kommunikasjonsformen disse to har er giftig og alt annet enn konstruktiv. 

Anonymkode: bdf30...041

Hvis du likestiller de to ved å si "kommunikasjonsformen disse to har er giftig", da er jo det egentlig sammenlignbart med at barnet ditt mobbes systematisk, men skolen sier "disse elevene er i konflikt". 

Den ene skjeller ut den andre når hun forteller at hun er innkalt på sykehuset? Det er IKKE det samme som at kommunikasjonsformen disse to har er giftig. De er ikke to om å ha den formen! Kun én av dem har den, den andre forsvarer seg etter beste evne.

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Han sa han skulle være der når hun ble operert og satset på å kunne dra mandagen hvis alt gikk greit. Hadde de her hatt god kommunikasjon så hadde hi sagt fra om at dette ikke var greit og at hun ønsket han hjemme lenger. Dette gjorde hun ifølge sine uttalelser her ikke. Hun valgte heller å gå og avlyse operasjonen og går nå rundt å furter for at han ikke skjønner dette selv. 

Tror du må lese tråden bedre. Dette er feil gjengivelse.

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Hvis du likestiller de to ved å si "kommunikasjonsformen disse to har er giftig", da er jo det egentlig sammenlignbart med at barnet ditt mobbes systematisk, men skolen sier "disse elevene er i konflikt". 

Den ene skjeller ut den andre når hun forteller at hun er innkalt på sykehuset? Det er IKKE det samme som at kommunikasjonsformen disse to har er giftig. De er ikke to om å ha den formen! Kun én av dem har den, den andre forsvarer seg etter beste evne.

Anonymkode: ab9ec...a5d

Hvorfor drar du barna mine inn i tråden? Hva med å holde seg til sak og ikke gå etter personen?

Anonymkode: bdf30...041

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Det er ingen andre enn oss selv som er ansvarlig for vår egen lykke. At hi her velger å la seg trampe på er ett valg hun tar helt og holdent selv. Og så lenge hun fortsetter å akseptere dette så fortsetter det å være slik. 

Og ja, jeg står fortsatt for at kommunikasjonsformen disse to har er giftig og alt annet enn konstruktiv. 

Anonymkode: bdf30...041

Men HI har tydelig forklart at hun har tatt dette opp med ham, og også at det tilsynelatende var blitt veldig mye bedre. Dvs. HI det er ingenting som tilsier at Hi lenger "velger å la seg trampe på" i denne situasjonen. Tvert om sa hun fra, og mannen fortsatte med sinne og hun gråt og han fortsatte.

Hva mener du om mannens oppførsel og ansvar i dette?

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Min mann ville også tenkt at jeg klarte meg selv etter en operasjon med så store barn. Hunden kan barna ta seg av, eller den kan plasseres på kennel. Kanskje har mannen til hi en jobb som gjør at han tjener veldig godt og hun tjener mindre? I tilfelle kommer det ofte med en pris- altså at jobbrn prioriteres høyt. Sier ikke at det mannen gjorde er ok, mrn er kanskje noen nyanser?

Anonymkode: d5589...2e6

[Anonym bruker]

Ingen vet jo hvordan formen din blir etter operasjonen, det kan oppstå komplikasjoner og du blir lenge på sykehus. Du kan ikke kjøre bil på steke smertestillende, så da må han kjøre.

Jeg var inn til dagkirurgi, fem dager senere ble jeg re-innlagt og operert på nytt og måtte ligge 14 dager på sykehuset med antibiotika IV. Han kan IKKE reise samme dag som du blir utskrevet, for en dust.

Anonymkode: ef5e6...bc4