såret av mannen

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Min mann ville også tenkt at jeg klarte meg selv etter en operasjon med så store barn. Hunden kan barna ta seg av, eller den kan plasseres på kennel. Kanskje har mannen til hi en jobb som gjør at han tjener veldig godt og hun tjener mindre? I tilfelle kommer det ofte med en pris- altså at jobbrn prioriteres høyt. Sier ikke at det mannen gjorde er ok, mrn er kanskje noen nyanser?

Anonymkode: d5589...2e6

Merkelig at de nyansene bare skal gå mannen sin vei.

Anonymkode: 98551...8a3

[Anonym bruker]

Luft i vei, kjære deg. Jeg har faktisk ikke ord. Det her er på ingen måte greit 😰 Slik behandler man ikke mennesker som betyr noe. 

Anonymkode: 43e48...3d3

[Anonym bruker]

Å operere tarmer kan være heftig og man kan bli rimelig slått ut en del uker. Man kan fort miste matlyst og rase ned i vekt. Det er selvsagt flere ting som kan skje, men de som bagatelliserer denne operasjonen og tiden etterpå,  vet ikke hva de snakker om.  Mannens inntekt har ingenting å si i denne sammenheng.  Herrefred!

Anonymkode: bb11e...6e8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Å operere tarmer kan være heftig og man kan bli rimelig slått ut en del uker. Man kan fort miste matlyst og rase ned i vekt. Det er selvsagt flere ting som kan skje, men de som bagatelliserer denne operasjonen og tiden etterpå,  vet ikke hva de snakker om.  Mannens inntekt har ingenting å si i denne sammenheng.  Herrefred!

Anonymkode: bb11e...6e8

Nettopp!

Men His mann burde vite dette! Han har en kone som har vært operert tidligere for dette. Om han ikke har fått det med seg hva dette innebærerer og kan innebære, da viser det at han ikke har brydd seg særlig eller ikke vært særlig tilstede ved tidligere operasjoner heller. Noe som gjør saken bare enda verre, egentlig.

 

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Beklager at jeg ikke svarte mer men brukte deler av lørdagen på å prate mens barna var ute av huset. 
 

En ting jeg vil påpeke først. Jeg får grøsninger når det insinueres at mannen tjener godt pga all jobbingen og det tjener jeg også på. Ja, han tjener bra, men jeg tjener bedre! Vil heller si han nyter godt av min lønn. 
han trengte heller ikke prate med sjefen for å forklare situasjonen. Sjefen ber han aldri om å reise, det er han selv som ønsker det for å være mer tilstede. Sjefen hadde derfor aldri nevnt st han burde være der hele februar. 
 

Samtalen på lørdag gikk så som så. Ingen stor krangel men jeg blir lei meg når han blir sint og prøver å rasjonalisere hans reaksjon. Så går det over til at han skjønner han dreit seg ut og at selvfølgelig kommer jeg først. Og som han selv sier, han kan kun unnskylde, ikke ta ordner tilbake. Jeg kjenner det ikke er bra nok men det må det jo være, for vi kan ikke gå tilbake i tid. 
 

er enig med de som sier jeg hadde fått til operasjonen hvis jeg hadde villet. Det hadde jeg jo, men det er jo som de fleste andre også sier - det er litt om å få omsorg og bli sett. 
 

jeg har crohns, leddgikt og hjertefeil. dette blir min 21.operasjon. 7 av operasjonene mine har vært mens jeg har vært sammen med mannen. Jeg jobber fult (eget firma), trener 4-5 ganger i uka for nekter å la kroppen ta kontroll over meg, har mesteparten av ansvaret hjemme med barn og hund. Alle vet jeg er syk men ingen tenker på det. Fordi jeg får til det meste og klager så og sine aldri. Dette er ikke sykdommer man ser på deg, men jeg merker de hvert eneste minutt jeg er våken. Jeg er sliten, jeg har vondt, alt verker, og mentalt er jeg på felgen. Så for meg er operasjonen, i tillegg til å bedre livskvaliteten, endelig er legitim grunn for meg til å slippe alt og la andre ta over. Ligge i sengen og bare tenke på meg selv. Det er vondt og jævlig postoperativt, men i det minste kan jeg roe ned og noen andre ta over stafettpinnen. Da mannen sa han kunne være hjemme mens jeg lå på sykehuset og så dra når jeg kom hjem hvis det gikk greit er meg så fikk jeg panikk. Bare tanken på å holde fortet selv rett etter en stor operasjon gjør meg helt dårlig. 
 

Jeg har i dag fått ny operasjonsdato. Fleste halvdel av mars, så en mnd forsinket. Ikke altfor ille. Problemet mitt nå er at jeg fortsatt er tom innvendig og vil ikke ha hjelp av mannen etter operasjonen. Han har på en måte ødelagt det mentale fokuset jeg har før hver operasjon - at jeg skal gi fra meg stafettpinnen og det er min tur til å bli vartet opp litt. Det er jo kun i mitt hode, men det er jo i det hode jeg lever da.. 

 

HI
 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Jeg synes du er veldig tøff, som gjør så mye samtidig som du er syk. Men kanskje begynne å tenke mer på deg selv? Få hjelp i hjemmet, om ikke av mannen som ikke ser ut til å stille opp, kanskje leie inn vaskehjelp og av og til noen som lufter hunden? 

Anonymkode: 5e67c...395

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (30 minutter siden):

Tusen takk for svar alle sammen. Beklager at jeg ikke svarte mer men brukte deler av lørdagen på å prate mens barna var ute av huset. 
 

En ting jeg vil påpeke først. Jeg får grøsninger når det insinueres at mannen tjener godt pga all jobbingen og det tjener jeg også på. Ja, han tjener bra, men jeg tjener bedre! Vil heller si han nyter godt av min lønn. 
han trengte heller ikke prate med sjefen for å forklare situasjonen. Sjefen ber han aldri om å reise, det er han selv som ønsker det for å være mer tilstede. Sjefen hadde derfor aldri nevnt st han burde være der hele februar. 
 

Samtalen på lørdag gikk så som så. Ingen stor krangel men jeg blir lei meg når han blir sint og prøver å rasjonalisere hans reaksjon. Så går det over til at han skjønner han dreit seg ut og at selvfølgelig kommer jeg først. Og som han selv sier, han kan kun unnskylde, ikke ta ordner tilbake. Jeg kjenner det ikke er bra nok men det må det jo være, for vi kan ikke gå tilbake i tid. 
 

er enig med de som sier jeg hadde fått til operasjonen hvis jeg hadde villet. Det hadde jeg jo, men det er jo som de fleste andre også sier - det er litt om å få omsorg og bli sett. 
 

jeg har crohns, leddgikt og hjertefeil. dette blir min 21.operasjon. 7 av operasjonene mine har vært mens jeg har vært sammen med mannen. Jeg jobber fult (eget firma), trener 4-5 ganger i uka for nekter å la kroppen ta kontroll over meg, har mesteparten av ansvaret hjemme med barn og hund. Alle vet jeg er syk men ingen tenker på det. Fordi jeg får til det meste og klager så og sine aldri. Dette er ikke sykdommer man ser på deg, men jeg merker de hvert eneste minutt jeg er våken. Jeg er sliten, jeg har vondt, alt verker, og mentalt er jeg på felgen. Så for meg er operasjonen, i tillegg til å bedre livskvaliteten, endelig er legitim grunn for meg til å slippe alt og la andre ta over. Ligge i sengen og bare tenke på meg selv. Det er vondt og jævlig postoperativt, men i det minste kan jeg roe ned og noen andre ta over stafettpinnen. Da mannen sa han kunne være hjemme mens jeg lå på sykehuset og så dra når jeg kom hjem hvis det gikk greit er meg så fikk jeg panikk. Bare tanken på å holde fortet selv rett etter en stor operasjon gjør meg helt dårlig. 
 

Jeg har i dag fått ny operasjonsdato. Fleste halvdel av mars, så en mnd forsinket. Ikke altfor ille. Problemet mitt nå er at jeg fortsatt er tom innvendig og vil ikke ha hjelp av mannen etter operasjonen. Han har på en måte ødelagt det mentale fokuset jeg har før hver operasjon - at jeg skal gi fra meg stafettpinnen og det er min tur til å bli vartet opp litt. Det er jo kun i mitt hode, men det er jo i det hode jeg lever da.. 

 

HI
 

Anonymkode: 3a412...725

HI, forsøk å ringe en privat terapeut i morgen og få dere inn der til parterapi så fort som overhodet mulig, slik at dere kan komme i gang før du skal opereres. Tror du med fordel også kan finne en til deg selv, for du trenger for din egen del å fokusere på å holde deg frisk til operasjonen og greie deg etter den også.

Jeg tror dere er inne i en virkelig vond sirkel her, begge to. Før jeg går til din del vil jeg bare understreke at det jeg kommer til å skrive på ingen måte fraskriver mannen din det ansvaret jeg mener han har for situasjonen, som jeg også har skreve tidligere!

For din del - jeg tror du altfor lenge har vært altfor "flink pike". Du har en enorm styrke og vilje, noe som nok holder deg oppe. Samtidig blir du litt din egen fiende, ved at du blir "for flink", "for frisk", "for selvstendig", om du forstår. Kanskje har du vært så opptatt av at helsen og diagnosen din ikke skal definere deg, at du har latt ting skure og gå ved at du har tatt "alt" hjemme, for å bevise at du styrer helsen din og ikke motsatt? Igjen, dette er ingen kritikk av deg! Men for noen er dette en naturlig taktikk de tar for å leve med kronisk sykdom. Det gode med å gjøre det slik, det er at man gjerne får gjort veldig mye. Problemet med det er at man brenner sitt lys i begge ender og risikerer på sikt, når viljen ikke lenger er nok, at helsen blir unødvendig mye forverret. Jeg tror at en del av deg har greid deg så lenge med å ta alt ansvar hjemme, fordi mannens unnasluntring, på et vis har gitt deg bevis for deg selv at du greier deg selv. Beklager om jeg tar feil, og igjen, jeg mener det ikke som kritikk av deg! Jeg tror det for noen er en naturlig reaksjonsmåte i en slik situasjon. Det er en kjempestyrke, men det går bare til ett punkt, og etter det vil man bli sin egen fiende.

Utfordringen, om dette er ditt mønster, det er at det også bidrar til at den vonde sirkelen som starter med at mannen sluntrer unna det meste av ansvar for forhold, barn, hjem, familie. Og på den måten vil dere, nok uten å egentlig ville det, eller være bevisst det, forsterke den håpløse situasjonen dere har skapt. Kan du se det?

Uansett tror jeg det er viktig for din egen del, helt uavhengig av hvordan det går videre med deg og mannen din, at du får hjelp til å finne ut hvordan du best kan leve med egen helse resten av livet fremover, slik at du ikke fortsetter å brenne ditt lys i begge ender, slik du har gjort altfor mange år nå. Om det blir med eller uten mannen din i fremtiden, så tror jeg du må gire ned eget aktivitetsnivå, for din egen del, så jeg tror du kanskje må omprioritere en del, eller i det minste finne løsninger som er energi- og tidsbesparende for deg, slik at du kan gjøre det som er viktig for deg helsemessig.

Over til mannen din: Uten å unnskylde det at han overlater alt til deg og tilsynelatende oppfører seg som om han ikke er i et forhold og ikke har familie, så er det ikke lett å være pårørende til en person med såpass alvorlige helseutfordringer som det du tross alt har. Ulike personer takler det på ulike måter. Noen blir overbeskyttende og tar over alt og behandler partneren som fullstendig pleietrengende og ukapabel. Noen finner en balanse. Andre går i en benektelse, eller har ikke følelsesmessig ballast i seg selv til å takle alle følelsene som kan følge med det å være pårørende. Kan virke som om mannen din kanskje er i den siste gruppen jeg nevnte. En annen gruppe er selvfølgelig de som bare er så store egoister at de virkelig ikke bryr seg, men da nærmer det seg kanskje narcissisme eller psykopati, men det virker ikke helt som om mannen din er der heller? Uansett tror jeg dere trenger å snakke sammen om hvordan dere begge forholder dere til det at du har de helseutfordringene du har, og at det er noe som berører alle i familien, og som gjør at han kanskje må ta mer ansvar enn om dere hadde delt alt. Nå tar jo du alt, så det er en lang vei. Samtidig så tror jeg dere trenger å få snakket med en terapeut om hva som kreves av støtte i slike situasjoner, hvor du enten er ekstra dårlig, om du må opereres, eller ekstra sliten.

Men, jeg mener fremdeles at hovedproblemet her har vært at mannen din ikke bidrar, at han melder seg ut av familien og ansvaret som han ikke tar, at han ikke prioriterer familien, at han ikke støtter deg når du er så dårlig. Det er et enormt problem at han ikke synes å forstå at du trenger støtte når du er så syk som du har vært hele høsten og vinteren, og det er et enormt problem at han ikke nærmest automatisk ser at han må stille opp frem til operasjon, når du er på sykehus og inntil du er kommet deg igjen etter operasjonen (det siste kan jo ta uker og måneder). Det at dette ikke er naturlig for mannen din, det er det som bekymrer meg mest, for din del i dette forholdet. Du skulle ikke måtte be om en slik selvsagt støtte. Og det at du må gjøre det, det skader din tillit til ham, det skader tilknytningen mellom dere, det skaper avstand, og det sårer så mye at en dag er det ikke lenger mulig å reparere lenger for din del.

Men, her kommer også inn det jeg startet med å si om deg, at hans uakseptable unnasluntring også har forsterket ditt mønster med at du har behov for å bevise for deg selv at du greier alt og litt mer enn friske. Greier dere å nøste opp i alle disse flokene, ditt mønster (som jeg tross alt tror er det minste her), hans mønster som innebærer både emosjonelle dårlige mønstre og praktisk unnasluntring og distansering fra både deg og familien og ansvar - da kan det være at dere ikke bare kan redde forholdet, men faktisk få et sterkere og langt bedre forhold.

Jeg tror dere må ha profesjonell hjelp sammen for å greie dette.

Og for din egen del, gå til en terapeut på egen hånd i tillegg, slik at du kan ha en samtalepartner om hvordan du skal forholde deg til egen helse og egne begrensninger i fremtiden, slik at du ikke bryter ned egen helse med for mye stahet og vilje. Du har en enorm styrke og vilje - pass på å bruke den mer hensiktsmessig for å ta vare på egen helse videre i livet, uansett om det blir uten eller med mannen.

Lykke til igjen med operasjonen ❤️

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

HI, forsøk å ringe en privat terapeut i morgen og få dere inn der til parterapi så fort som overhodet mulig, slik at dere kan komme i gang før du skal opereres. Tror du med fordel også kan finne en til deg selv, for du trenger for din egen del å fokusere på å holde deg frisk til operasjonen og greie deg etter den også.

Jeg tror dere er inne i en virkelig vond sirkel her, begge to. Før jeg går til din del vil jeg bare understreke at det jeg kommer til å skrive på ingen måte fraskriver mannen din det ansvaret jeg mener han har for situasjonen, som jeg også har skreve tidligere!

For din del - jeg tror du altfor lenge har vært altfor "flink pike". Du har en enorm styrke og vilje, noe som nok holder deg oppe. Samtidig blir du litt din egen fiende, ved at du blir "for flink", "for frisk", "for selvstendig", om du forstår. Kanskje har du vært så opptatt av at helsen og diagnosen din ikke skal definere deg, at du har latt ting skure og gå ved at du har tatt "alt" hjemme, for å bevise at du styrer helsen din og ikke motsatt? Igjen, dette er ingen kritikk av deg! Men for noen er dette en naturlig taktikk de tar for å leve med kronisk sykdom. Det gode med å gjøre det slik, det er at man gjerne får gjort veldig mye. Problemet med det er at man brenner sitt lys i begge ender og risikerer på sikt, når viljen ikke lenger er nok, at helsen blir unødvendig mye forverret. Jeg tror at en del av deg har greid deg så lenge med å ta alt ansvar hjemme, fordi mannens unnasluntring, på et vis har gitt deg bevis for deg selv at du greier deg selv. Beklager om jeg tar feil, og igjen, jeg mener det ikke som kritikk av deg! Jeg tror det for noen er en naturlig reaksjonsmåte i en slik situasjon. Det er en kjempestyrke, men det går bare til ett punkt, og etter det vil man bli sin egen fiende.

Utfordringen, om dette er ditt mønster, det er at det også bidrar til at den vonde sirkelen som starter med at mannen sluntrer unna det meste av ansvar for forhold, barn, hjem, familie. Og på den måten vil dere, nok uten å egentlig ville det, eller være bevisst det, forsterke den håpløse situasjonen dere har skapt. Kan du se det?

Uansett tror jeg det er viktig for din egen del, helt uavhengig av hvordan det går videre med deg og mannen din, at du får hjelp til å finne ut hvordan du best kan leve med egen helse resten av livet fremover, slik at du ikke fortsetter å brenne ditt lys i begge ender, slik du har gjort altfor mange år nå. Om det blir med eller uten mannen din i fremtiden, så tror jeg du må gire ned eget aktivitetsnivå, for din egen del, så jeg tror du kanskje må omprioritere en del, eller i det minste finne løsninger som er energi- og tidsbesparende for deg, slik at du kan gjøre det som er viktig for deg helsemessig.

Over til mannen din: Uten å unnskylde det at han overlater alt til deg og tilsynelatende oppfører seg som om han ikke er i et forhold og ikke har familie, så er det ikke lett å være pårørende til en person med såpass alvorlige helseutfordringer som det du tross alt har. Ulike personer takler det på ulike måter. Noen blir overbeskyttende og tar over alt og behandler partneren som fullstendig pleietrengende og ukapabel. Noen finner en balanse. Andre går i en benektelse, eller har ikke følelsesmessig ballast i seg selv til å takle alle følelsene som kan følge med det å være pårørende. Kan virke som om mannen din kanskje er i den siste gruppen jeg nevnte. En annen gruppe er selvfølgelig de som bare er så store egoister at de virkelig ikke bryr seg, men da nærmer det seg kanskje narcissisme eller psykopati, men det virker ikke helt som om mannen din er der heller? Uansett tror jeg dere trenger å snakke sammen om hvordan dere begge forholder dere til det at du har de helseutfordringene du har, og at det er noe som berører alle i familien, og som gjør at han kanskje må ta mer ansvar enn om dere hadde delt alt. Nå tar jo du alt, så det er en lang vei. Samtidig så tror jeg dere trenger å få snakket med en terapeut om hva som kreves av støtte i slike situasjoner, hvor du enten er ekstra dårlig, om du må opereres, eller ekstra sliten.

Men, jeg mener fremdeles at hovedproblemet her har vært at mannen din ikke bidrar, at han melder seg ut av familien og ansvaret som han ikke tar, at han ikke prioriterer familien, at han ikke støtter deg når du er så dårlig. Det er et enormt problem at han ikke synes å forstå at du trenger støtte når du er så syk som du har vært hele høsten og vinteren, og det er et enormt problem at han ikke nærmest automatisk ser at han må stille opp frem til operasjon, når du er på sykehus og inntil du er kommet deg igjen etter operasjonen (det siste kan jo ta uker og måneder). Det at dette ikke er naturlig for mannen din, det er det som bekymrer meg mest, for din del i dette forholdet. Du skulle ikke måtte be om en slik selvsagt støtte. Og det at du må gjøre det, det skader din tillit til ham, det skader tilknytningen mellom dere, det skaper avstand, og det sårer så mye at en dag er det ikke lenger mulig å reparere lenger for din del.

Men, her kommer også inn det jeg startet med å si om deg, at hans uakseptable unnasluntring også har forsterket ditt mønster med at du har behov for å bevise for deg selv at du greier alt og litt mer enn friske. Greier dere å nøste opp i alle disse flokene, ditt mønster (som jeg tross alt tror er det minste her), hans mønster som innebærer både emosjonelle dårlige mønstre og praktisk unnasluntring og distansering fra både deg og familien og ansvar - da kan det være at dere ikke bare kan redde forholdet, men faktisk få et sterkere og langt bedre forhold.

Jeg tror dere må ha profesjonell hjelp sammen for å greie dette.

Og for din egen del, gå til en terapeut på egen hånd i tillegg, slik at du kan ha en samtalepartner om hvordan du skal forholde deg til egen helse og egne begrensninger i fremtiden, slik at du ikke bryter ned egen helse med for mye stahet og vilje. Du har en enorm styrke og vilje - pass på å bruke den mer hensiktsmessig for å ta vare på egen helse videre i livet, uansett om det blir uten eller med mannen.

Lykke til igjen med operasjonen ❤️

Anonymkode: 9f98f...3f9

❤️ begynte umiddelbart å gråte da jeg leste innlegget ditt. Du slår spikeren helt på hode. Jeg er ekstremt selvstendig, ønsker ikke at helsen skal begrense meg og går derfor helt den andre enden for å bevise det. Et eksempel er at jeg nå har hyret en coach som lager treningsprogrammene mine hver uke med progresjon i vekter hver uke. Uten at han vet hvilke helseutfordringer jeg har. For nå ønsker jeg å se hvor sterk kroppen kan bli hvis jeg får virkelig inn for det. 
Jeg føler hele identiteten min og verdien min ligger i å være «flink». 

du setter ord på veldig viktige ting - ting jeg vet jeg bør ta tak i. Jeg kan ikke leve for pausene jeg får ved en operasjon, selv om det er slik jeg mentalt kommer meg igjennom alt jeg er igjennom.

Tusen takk ❤️

hi 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

❤️ begynte umiddelbart å gråte da jeg leste innlegget ditt. Du slår spikeren helt på hode. Jeg er ekstremt selvstendig, ønsker ikke at helsen skal begrense meg og går derfor helt den andre enden for å bevise det. Et eksempel er at jeg nå har hyret en coach som lager treningsprogrammene mine hver uke med progresjon i vekter hver uke. Uten at han vet hvilke helseutfordringer jeg har. For nå ønsker jeg å se hvor sterk kroppen kan bli hvis jeg får virkelig inn for det. 
Jeg føler hele identiteten min og verdien min ligger i å være «flink». 

du setter ord på veldig viktige ting - ting jeg vet jeg bør ta tak i. Jeg kan ikke leve for pausene jeg får ved en operasjon, selv om det er slik jeg mentalt kommer meg igjennom alt jeg er igjennom.

Tusen takk ❤️

hi 

Anonymkode: 3a412...725

Start dagen i morgen ved å finne terapeut for deg og mannen sammen, og en annen som du selv kan snakke med.

Og ang. coachen - enten ringer du denne og forteller hvordan helsesituasjonen din er, eller så ber du om å få snakke med denne på enerom på neste time. Å ville se hvor sterk kroppen din kan bli hvis du virkelig går inn for deg er smart - men med dine utfordringer MÅ du gjøre det på lag med kroppen din. Den som skal hjelpe deg med fremgangen må vite om helseutfordringene dine, og jeg tror ikke en vanlig coach er det rette, for denne vil normalt ikke ha kunnskap nok om dine diagnoser, dine muligheter og bekrensninger som det en god fysioterapeut vil ha. Finn gjerne en fysioterapeut som jobber spesielt mot idrettsfolk og trening, om du ønsker det, men sørg for at du velger deg en trener som kan hjelpe deg til en sunnere kropp - ikke en som ufrivillig kan gjøre deg mye sykere, fordi du ikke har vært ærlig om helsen din. Velg å se på det at du bestilte denne coachen nå uten å fortelle, som en stor aha-opplevelse, se om du kan greie å le litt av dette valget, og ta et bedre valg.

Spesielt er dette viktig slik at du nå, før operasjonen, ikke trener så mye at du reduserer immunforsvaret ditt. Med de helsemessige utfordringene du har, så må du mer enn andre ta mer hensyn til dagsform, lite søvn, dårligere mat, for lite drikke, stress ellers i livet, konflikter. Du må også ta mer hensyn til restitusjon, slik at kroppen din får muligheten til å bygge seg opp, istedenfor det motsatte. Om du nå bare kjører på med treningsmål om å ha en viss progresjon hver uke, samme hva, da vil du fort bli dårligere. Og da risikerer du også at operasjonen i mars må utsettes igjen.

Snakk med en terapeut for egen del, for du trenger å akseptere de utfordringene du har helsemessig, og, tror jeg, se på den sorgen det også gjerne er i den erkjennelsen. Men i det åpner du også opp for en helt ny og bedre tilværelse, hvor du tar hensyn til den kroppen du har og skaper deg et liv som vil være bedre for deg. Husk at selv friske personer må ta hensyn til totalbelastninger i livet og at gjør de ikke det, så vil de før eller siden også få skader eller sykdom, når de presser seg for langt for lenge. Så selv om dine grenser er annerledes, så er prosessen egentlig ikke annerledes enn hva andre bør gjøre - nemlig spille på lag med kroppen istedenfor å bryte den ned som en fiende eller slave.

Og ta tak i alt jeg skrev over, for du vil få det bedre. Du har det i deg, du vil lykkes med det, for du kan bruke viljen og styken til å nå målene dine, selv om de målene må omdefineres litt til å bli realistiske for deg og din kropp istedenfor å late som om du er helt frisk. Jeg tror du vil oppleve at det kanskje blir en lettelse også for forholdet og mannen om du snur om. Kanskje trenger han at du trenger ham litt mer også?

Men det viktigste er at du nå tar vare på egen helse videre! Du trenger ikke flere operasjoner for å få pause! Du ser hvor irrasjonelt akkurat den tanken er, sant? Forståelig følelse, men ganske irrasjonell likevel

Snakk med mannen din igjen, og se om dere kan jobbe sammen i tiden frem til operasjonen og videre i livet, hvis dere får hjelp til å snu uhensiktsmessige mønster hos begge og får virkelig snakket sammen og ryddet opp.

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (33 minutter siden):

Start dagen i morgen ved å finne terapeut for deg og mannen sammen, og en annen som du selv kan snakke med.

Og ang. coachen - enten ringer du denne og forteller hvordan helsesituasjonen din er, eller så ber du om å få snakke med denne på enerom på neste time. Å ville se hvor sterk kroppen din kan bli hvis du virkelig går inn for deg er smart - men med dine utfordringer MÅ du gjøre det på lag med kroppen din. Den som skal hjelpe deg med fremgangen må vite om helseutfordringene dine, og jeg tror ikke en vanlig coach er det rette, for denne vil normalt ikke ha kunnskap nok om dine diagnoser, dine muligheter og bekrensninger som det en god fysioterapeut vil ha. Finn gjerne en fysioterapeut som jobber spesielt mot idrettsfolk og trening, om du ønsker det, men sørg for at du velger deg en trener som kan hjelpe deg til en sunnere kropp - ikke en som ufrivillig kan gjøre deg mye sykere, fordi du ikke har vært ærlig om helsen din. Velg å se på det at du bestilte denne coachen nå uten å fortelle, som en stor aha-opplevelse, se om du kan greie å le litt av dette valget, og ta et bedre valg.

Spesielt er dette viktig slik at du nå, før operasjonen, ikke trener så mye at du reduserer immunforsvaret ditt. Med de helsemessige utfordringene du har, så må du mer enn andre ta mer hensyn til dagsform, lite søvn, dårligere mat, for lite drikke, stress ellers i livet, konflikter. Du må også ta mer hensyn til restitusjon, slik at kroppen din får muligheten til å bygge seg opp, istedenfor det motsatte. Om du nå bare kjører på med treningsmål om å ha en viss progresjon hver uke, samme hva, da vil du fort bli dårligere. Og da risikerer du også at operasjonen i mars må utsettes igjen.

Snakk med en terapeut for egen del, for du trenger å akseptere de utfordringene du har helsemessig, og, tror jeg, se på den sorgen det også gjerne er i den erkjennelsen. Men i det åpner du også opp for en helt ny og bedre tilværelse, hvor du tar hensyn til den kroppen du har og skaper deg et liv som vil være bedre for deg. Husk at selv friske personer må ta hensyn til totalbelastninger i livet og at gjør de ikke det, så vil de før eller siden også få skader eller sykdom, når de presser seg for langt for lenge. Så selv om dine grenser er annerledes, så er prosessen egentlig ikke annerledes enn hva andre bør gjøre - nemlig spille på lag med kroppen istedenfor å bryte den ned som en fiende eller slave.

Og ta tak i alt jeg skrev over, for du vil få det bedre. Du har det i deg, du vil lykkes med det, for du kan bruke viljen og styken til å nå målene dine, selv om de målene må omdefineres litt til å bli realistiske for deg og din kropp istedenfor å late som om du er helt frisk. Jeg tror du vil oppleve at det kanskje blir en lettelse også for forholdet og mannen om du snur om. Kanskje trenger han at du trenger ham litt mer også?

Men det viktigste er at du nå tar vare på egen helse videre! Du trenger ikke flere operasjoner for å få pause! Du ser hvor irrasjonelt akkurat den tanken er, sant? Forståelig følelse, men ganske irrasjonell likevel

Snakk med mannen din igjen, og se om dere kan jobbe sammen i tiden frem til operasjonen og videre i livet, hvis dere får hjelp til å snu uhensiktsmessige mønster hos begge og får virkelig snakket sammen og ryddet opp.

Anonymkode: 9f98f...3f9

Godt denne verden har gode sjeler som deg ❤️

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 30.1.2023 den 20.55):

Han har på en måte ødelagt det mentale fokuset jeg har før hver operasjon - at jeg skal gi fra meg stafettpinnen og det er min tur til å bli vartet opp litt. Det er jo kun i mitt hode, men det er jo i det hode jeg lever da.. 

Han har jo punktert den tilliten du hadde til ham.

Og i tillegg: han lar alt hvile på deg så lenge du ikke er invalidisert - hva forteller det deg? Er det en god og omsorgsfull person du har som din nærmeste? Og hva lærer tenåringene av at du står på til du kollapser...?

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 28.1.2023 den 17.19):

Hvorfor drar du barna mine inn i tråden? Hva med å holde seg til sak og ikke gå etter personen?

Anonymkode: bdf30...041

Du scorer ikke så veeeeeldig høyt på abstraksjon, gjør du...?

Jeg snakker ikke om barna DINE. Jeg bruker et eksempel.

Én person utsettes for noe ubehagelig av den andre, men de som skal vurdere det utenfra, anser det som at begge gjør likt mot hverandre. Det er feil når det gjelder mobbing, og det er feil når det gjelder HI og hennes mann. De står ikke likt her.

Anonymkode: ab9ec...a5d

[Gladjente00]

Hvorfor i huleste avlyste du opperasjonen din?? Hvis du er så dårlig som du sier du er og må oppereres, så avlyser du den pga mannen din? Da vant han denne kampen og viser virkelig at han bryr seg mer om jobben enn deg og din helse. Jeg hadde ikke brukt en eneste kalori i det forholdet videre! Mannen jobber seg opp og slikker folk i ræva for å gode poeng, men er det noe han heller skulle ha gjort så var det å skåre poeng hos deg og i familien. Når jobben hans ikke trenger han lengre så bytter de han bare med han. Han er ikke uerstatelig! Dette er ikke en mann i mine øyner. Beklager å virke kvass men han der fortjener ikke deg