såret av mannen

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til men tror jeg trenger å lufte litt frustrasjon. 

Jeg er kronisk syk men jobber fullt. Har en mann som også jobber mye og det har vært en tilbakevendende problemstilling de siste årene. Han prioriterer alltid jobb foran familie, selv om han mener selv han ikke gjør det. Han var borte i ukesvis av gangen under pandemien og forlenget turene uten å prate med meg enda et par uker. Fordi det var så mye å gjøre der og han følte han ville være en del av det. Han er leder/direktør og har kontorjobb i og for seg. Men liker å være på gulvet og sjekke alt som foregår. Uansett, vi har holdt på å skille oss flere ganger under pandemien da han kun så jobb, og ingenting rundt seg. 

Uansett, vi har hatt det fint en stund nå og bedre dialog. Han ble "nedgradert" av eieren av firmaet fra konsern direktør, til direktør (uten spesielle ansvarsområder). Han klager på jobben og mistet gnisten, men like herlig bruker han fridager etc på jobb. Han har vært borte de to første ukene av januar da han følte han måtte steppe opp siden eieren hadde sagt opp en annen fyr. Eieren ber han ikke dra dit men mannen gjør det allikevel. Helt greit... 

så til poenget. Jeg opererte 2 ganger i fjor og hatt et skikkelig tilbakefall med helsen. Jeg har ventet på en operasjon i tarmene en stund, men de har ikke turt å gjøre den for tett til de to andre operasjonene i fjor og jeg har pratet ukentlig med sykehuset for å bli klarert til operasjon. Jeg har store smerter, jeg blør daglig ut av tarmen, jeg må bruke smertestillende gel og sprøyte inn i endetarmen og har vondt for å sitte. Jeg har crohns og derfor blir det mye plager. Jeg har slitet i et år med dette nå og blitt mye verre i november. Så ringer sykehuset meg på tirsdag og sier at de har fremskyndet ultralyden av hjertet mitt slik at jeg kan opereres første del av februar. Jeg blir veldig glad og legger på telefonen og forteller dette til mannen min. Istedenfor å legge det frem for meg som at det er fint for meg men problematisk for han, så blir han delvis irritert og sier at han hadde tenkte å prate med meg om at han skulle dra igjen for 3 uker i februar. De andre sjefene skulle på skiferie og Maldivene, og han følte han måtte være der. Han gjorde det så problematisk at jeg måtte rettferdiggjøre operasjonen. Jeg ble lei meg og han avlsuttet med at han fikk komme hjem den helgen før operasjonen og se om han kunne dra tilbake etter operasjonen igjen hvis jeg følte meg ok. 

Jeg ble ekstremt skuffet og ringte tilbake til sykehuset om at jeg ikke kunne operere da. Nå får jeg brev om operasjon senere - tidligst mars. Da mannen kom inn senere og sa at han støttet meg og dette fikk vi til så sa jeg at jeg hadde avlyst operasjonen. Jeg trenger en mann som faktisk tar ansvar her hjemme og bruker tid på barn, hus og hund og ikke er irritert fordi han ikke er på reise. Da blir han forbanna på meg og sier at jeg selvfølgelig er første prioritet. Det er jeg jo ikke, for første dialog var kun om at dette absolutt ikke passet han.

 

Nå er jeg helt tom, og han later som ingenting. Jeg vet jeg bør ta meg sammen, men er også trigget veldig etter 3 forferdelige pandemi-år hvor han ikke løftet blikket mot oss i det hele tatt. Nå ane jeg liksom ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg kan late som ingenting, men føler en ekstrem tomhet innvendig. 

Bør jeg bare ta meg sammen? jeg er også bitter fordi operasjonen er utsatt men det var jo også min egen avgjørelse. 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (25 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til men tror jeg trenger å lufte litt frustrasjon. 

Jeg er kronisk syk men jobber fullt. Har en mann som også jobber mye og det har vært en tilbakevendende problemstilling de siste årene. Han prioriterer alltid jobb foran familie, selv om han mener selv han ikke gjør det. Han var borte i ukesvis av gangen under pandemien og forlenget turene uten å prate med meg enda et par uker. Fordi det var så mye å gjøre der og han følte han ville være en del av det. Han er leder/direktør og har kontorjobb i og for seg. Men liker å være på gulvet og sjekke alt som foregår. Uansett, vi har holdt på å skille oss flere ganger under pandemien da han kun så jobb, og ingenting rundt seg. 

Uansett, vi har hatt det fint en stund nå og bedre dialog. Han ble "nedgradert" av eieren av firmaet fra konsern direktør, til direktør (uten spesielle ansvarsområder). Han klager på jobben og mistet gnisten, men like herlig bruker han fridager etc på jobb. Han har vært borte de to første ukene av januar da han følte han måtte steppe opp siden eieren hadde sagt opp en annen fyr. Eieren ber han ikke dra dit men mannen gjør det allikevel. Helt greit... 

så til poenget. Jeg opererte 2 ganger i fjor og hatt et skikkelig tilbakefall med helsen. Jeg har ventet på en operasjon i tarmene en stund, men de har ikke turt å gjøre den for tett til de to andre operasjonene i fjor og jeg har pratet ukentlig med sykehuset for å bli klarert til operasjon. Jeg har store smerter, jeg blør daglig ut av tarmen, jeg må bruke smertestillende gel og sprøyte inn i endetarmen og har vondt for å sitte. Jeg har crohns og derfor blir det mye plager. Jeg har slitet i et år med dette nå og blitt mye verre i november. Så ringer sykehuset meg på tirsdag og sier at de har fremskyndet ultralyden av hjertet mitt slik at jeg kan opereres første del av februar. Jeg blir veldig glad og legger på telefonen og forteller dette til mannen min. Istedenfor å legge det frem for meg som at det er fint for meg men problematisk for han, så blir han delvis irritert og sier at han hadde tenkte å prate med meg om at han skulle dra igjen for 3 uker i februar. De andre sjefene skulle på skiferie og Maldivene, og han følte han måtte være der. Han gjorde det så problematisk at jeg måtte rettferdiggjøre operasjonen. Jeg ble lei meg og han avlsuttet med at han fikk komme hjem den helgen før operasjonen og se om han kunne dra tilbake etter operasjonen igjen hvis jeg følte meg ok. 

Jeg ble ekstremt skuffet og ringte tilbake til sykehuset om at jeg ikke kunne operere da. Nå får jeg brev om operasjon senere - tidligst mars. Da mannen kom inn senere og sa at han støttet meg og dette fikk vi til så sa jeg at jeg hadde avlyst operasjonen. Jeg trenger en mann som faktisk tar ansvar her hjemme og bruker tid på barn, hus og hund og ikke er irritert fordi han ikke er på reise. Da blir han forbanna på meg og sier at jeg selvfølgelig er første prioritet. Det er jeg jo ikke, for første dialog var kun om at dette absolutt ikke passet han.

 

Nå er jeg helt tom, og han later som ingenting. Jeg vet jeg bør ta meg sammen, men er også trigget veldig etter 3 forferdelige pandemi-år hvor han ikke løftet blikket mot oss i det hele tatt. Nå ane jeg liksom ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg kan late som ingenting, men føler en ekstrem tomhet innvendig. 

Bør jeg bare ta meg sammen? jeg er også bitter fordi operasjonen er utsatt men det var jo også min egen avgjørelse. 

Anonymkode: 3a412...725

Du trenger ikke ta deg sammen, han som er idiot her. en jeg synes dere burde skille dere, du fortjener MYE bedre!

Anonymkode: 62b95...7fc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (37 minutter siden):

Jeg vet ikke helt hva jeg trenger hjelp til men tror jeg trenger å lufte litt frustrasjon. 

Jeg er kronisk syk men jobber fullt. Har en mann som også jobber mye og det har vært en tilbakevendende problemstilling de siste årene. Han prioriterer alltid jobb foran familie, selv om han mener selv han ikke gjør det. Han var borte i ukesvis av gangen under pandemien og forlenget turene uten å prate med meg enda et par uker. Fordi det var så mye å gjøre der og han følte han ville være en del av det. Han er leder/direktør og har kontorjobb i og for seg. Men liker å være på gulvet og sjekke alt som foregår. Uansett, vi har holdt på å skille oss flere ganger under pandemien da han kun så jobb, og ingenting rundt seg. 

Uansett, vi har hatt det fint en stund nå og bedre dialog. Han ble "nedgradert" av eieren av firmaet fra konsern direktør, til direktør (uten spesielle ansvarsområder). Han klager på jobben og mistet gnisten, men like herlig bruker han fridager etc på jobb. Han har vært borte de to første ukene av januar da han følte han måtte steppe opp siden eieren hadde sagt opp en annen fyr. Eieren ber han ikke dra dit men mannen gjør det allikevel. Helt greit... 

så til poenget. Jeg opererte 2 ganger i fjor og hatt et skikkelig tilbakefall med helsen. Jeg har ventet på en operasjon i tarmene en stund, men de har ikke turt å gjøre den for tett til de to andre operasjonene i fjor og jeg har pratet ukentlig med sykehuset for å bli klarert til operasjon. Jeg har store smerter, jeg blør daglig ut av tarmen, jeg må bruke smertestillende gel og sprøyte inn i endetarmen og har vondt for å sitte. Jeg har crohns og derfor blir det mye plager. Jeg har slitet i et år med dette nå og blitt mye verre i november. Så ringer sykehuset meg på tirsdag og sier at de har fremskyndet ultralyden av hjertet mitt slik at jeg kan opereres første del av februar. Jeg blir veldig glad og legger på telefonen og forteller dette til mannen min. Istedenfor å legge det frem for meg som at det er fint for meg men problematisk for han, så blir han delvis irritert og sier at han hadde tenkte å prate med meg om at han skulle dra igjen for 3 uker i februar. De andre sjefene skulle på skiferie og Maldivene, og han følte han måtte være der. Han gjorde det så problematisk at jeg måtte rettferdiggjøre operasjonen. Jeg ble lei meg og han avlsuttet med at han fikk komme hjem den helgen før operasjonen og se om han kunne dra tilbake etter operasjonen igjen hvis jeg følte meg ok. 

Jeg ble ekstremt skuffet og ringte tilbake til sykehuset om at jeg ikke kunne operere da. Nå får jeg brev om operasjon senere - tidligst mars. Da mannen kom inn senere og sa at han støttet meg og dette fikk vi til så sa jeg at jeg hadde avlyst operasjonen. Jeg trenger en mann som faktisk tar ansvar her hjemme og bruker tid på barn, hus og hund og ikke er irritert fordi han ikke er på reise. Da blir han forbanna på meg og sier at jeg selvfølgelig er første prioritet. Det er jeg jo ikke, for første dialog var kun om at dette absolutt ikke passet han.

 

Nå er jeg helt tom, og han later som ingenting. Jeg vet jeg bør ta meg sammen, men er også trigget veldig etter 3 forferdelige pandemi-år hvor han ikke løftet blikket mot oss i det hele tatt. Nå ane jeg liksom ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg kan late som ingenting, men føler en ekstrem tomhet innvendig. 

Bør jeg bare ta meg sammen? jeg er også bitter fordi operasjonen er utsatt men det var jo også min egen avgjørelse. 

Anonymkode: 3a412...725

Jeg tror du bør legge til side ønske ditt om at mannen din skal oppføre seg annerledes på kort sikt. Nå tror jeg ditt ønske om en annen reaksjon for mannen din som har utsatt operasjonen din. Selv om han akket seg så sa han jo at han skulle være hjemme slik at du kunne ta operasjonen. Det virker nesten som om du avlyste på trass "nå kan du se hva som skjer med meg når du er så dum". 

Hvis jeg var deg hadde jeg ring og sett om det var mulig å få operasjon i februar likevel. Det er klart at din helse går foran det som er av jobb. Uansett om operasjonen blir i februar eller i mars så trenger dere å snakke sammen i fredstid og da hos en nøytral tredjepart. 

Mannen din har gått seg fast i jobb-boblen. Jeg kjenner flere både damer og menn som gjennom personlighet og oppvekst er vant med at de kan gå inn i bobler og at alle rundt styre alt annet (trenger ikke være jobb; det kan være studier, hobby, et av barna, kjæledyr, etc). Da er det kun det de har fokus på som teller og partner og barn går for lut og kaldt vann. Skal forholdet ditt med mannen din vare tror jeg mannen din trenger å forstå at han kan ikke ha en slik bobletilværelse når han har familie. Han er nødt til å hensynta behovene til familien. 

Mannen din er nok redd for å miste jobben. Han er nedgradert og andre ansatte sies opp. Det høres ut som bedriften ikke ledes noe bra og at det ikke er sunne arbeidsforhold. Når det går så til de grader ut over dere, i tillegg til han selv, ser det ut som han bør finne seg noe annet. Kanskje han kan senke skuldrene mer da og få bort tunnellsynet? Han bør i så tilfelle finne seg en jobb uten så mye reisedøgn. Det er jo rovdrift på deg at han overlater deg alene med alt av familieforpliktelser. 
For hvor mye skal man ofre for jobben/lønnen? Jeg kjenner noen der mannen knapt er hjemme fordi han jobber så mye. Da tjener mannen såpass godt at konen gjerne jobber redusert/er hjemmeværende eller de har aupair og vaskehjelp for å bistå situasjonen. Men da må det være et valg begge er enig med. Kanskje det er best for deg å jobbe redusert en periode? Men her må du passe veldig på at du ikke havner i uføre-fella.

Du bør også lære deg å stå opp for deg selv og kreve din rett. Helse trumfer det meste. Men du må også huske at det er vanskelig å være pårørende. Og det kan være frustrerende som pårørende når planer går i vasken selv om man selvsagt forstår at det må være slik. Kanskje takler han ikke at du er syk og dermed reagere med sinne? Kanskje dere hadde hatt godt av å snakke med noen angående sykdommen din; noen som har peiling både på det å være pasient, men også det å være pårørende.   

Dere må snakke sammen om hvilke forpliktelser og forutsetninger dere begge har og hvordan dere er villig til å leve. Om han ikke er villig til å redusere sin reisevirksomhet må du enten godta det eller gå. Det høres jo ut som du har mye forrakt for mannen din og at det kanskje er det beste å gå. Noen menn får en vekker av en slik prat. Han kan ikke leve som om han er ungkar uten forpliktelser når det ikke er slik verden er, spesielt ikke når du i tillegg er syk. Om mannen din var god før, og du fortsatt tror at han er der inne et sted, da kan dere få det bedre med litt hjelp. Da kan han få hjelp til å komme ut av boblen sin og se hvordan hans egofokus sliter på dere. Har mannen din alltid vært egosentrert er det neppe så mye håp.

Du må ikke tøye strikken så mye at du blir bitter. Du må velge deg et liv du har lyst til å leve under de forutsetningene du har. Om det er med mannen så må han endre seg, hvis ikke har du det nok bedre uten.

Anonymkode: 264db...0d9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg tror du bør legge til side ønske ditt om at mannen din skal oppføre seg annerledes på kort sikt. Nå tror jeg ditt ønske om en annen reaksjon for mannen din som har utsatt operasjonen din. Selv om han akket seg så sa han jo at han skulle være hjemme slik at du kunne ta operasjonen. Det virker nesten som om du avlyste på trass "nå kan du se hva som skjer med meg når du er så dum". 

Hvis jeg var deg hadde jeg ring og sett om det var mulig å få operasjon i februar likevel. Det er klart at din helse går foran det som er av jobb. Uansett om operasjonen blir i februar eller i mars så trenger dere å snakke sammen i fredstid og da hos en nøytral tredjepart. 

Mannen din har gått seg fast i jobb-boblen. Jeg kjenner flere både damer og menn som gjennom personlighet og oppvekst er vant med at de kan gå inn i bobler og at alle rundt styre alt annet (trenger ikke være jobb; det kan være studier, hobby, et av barna, kjæledyr, etc). Da er det kun det de har fokus på som teller og partner og barn går for lut og kaldt vann. Skal forholdet ditt med mannen din vare tror jeg mannen din trenger å forstå at han kan ikke ha en slik bobletilværelse når han har familie. Han er nødt til å hensynta behovene til familien. 

Mannen din er nok redd for å miste jobben. Han er nedgradert og andre ansatte sies opp. Det høres ut som bedriften ikke ledes noe bra og at det ikke er sunne arbeidsforhold. Når det går så til de grader ut over dere, i tillegg til han selv, ser det ut som han bør finne seg noe annet. Kanskje han kan senke skuldrene mer da og få bort tunnellsynet? Han bør i så tilfelle finne seg en jobb uten så mye reisedøgn. Det er jo rovdrift på deg at han overlater deg alene med alt av familieforpliktelser. 
For hvor mye skal man ofre for jobben/lønnen? Jeg kjenner noen der mannen knapt er hjemme fordi han jobber så mye. Da tjener mannen såpass godt at konen gjerne jobber redusert/er hjemmeværende eller de har aupair og vaskehjelp for å bistå situasjonen. Men da må det være et valg begge er enig med. Kanskje det er best for deg å jobbe redusert en periode? Men her må du passe veldig på at du ikke havner i uføre-fella.

Du bør også lære deg å stå opp for deg selv og kreve din rett. Helse trumfer det meste. Men du må også huske at det er vanskelig å være pårørende. Og det kan være frustrerende som pårørende når planer går i vasken selv om man selvsagt forstår at det må være slik. Kanskje takler han ikke at du er syk og dermed reagere med sinne? Kanskje dere hadde hatt godt av å snakke med noen angående sykdommen din; noen som har peiling både på det å være pasient, men også det å være pårørende.   

Dere må snakke sammen om hvilke forpliktelser og forutsetninger dere begge har og hvordan dere er villig til å leve. Om han ikke er villig til å redusere sin reisevirksomhet må du enten godta det eller gå. Det høres jo ut som du har mye forrakt for mannen din og at det kanskje er det beste å gå. Noen menn får en vekker av en slik prat. Han kan ikke leve som om han er ungkar uten forpliktelser når det ikke er slik verden er, spesielt ikke når du i tillegg er syk. Om mannen din var god før, og du fortsatt tror at han er der inne et sted, da kan dere få det bedre med litt hjelp. Da kan han få hjelp til å komme ut av boblen sin og se hvordan hans egofokus sliter på dere. Har mannen din alltid vært egosentrert er det neppe så mye håp.

Du må ikke tøye strikken så mye at du blir bitter. Du må velge deg et liv du har lyst til å leve under de forutsetningene du har. Om det er med mannen så må han endre seg, hvis ikke har du det nok bedre uten.

Anonymkode: 264db...0d9

Veldig bra skrevet!

Hi, ta dette til deg, snakk med mannen og kom dere i parterapi.

 

Lykke til med operasjonen i mars ❤️

Anonymkode: 9f98f...3f9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (57 minutter siden):

Jeg tror du bør legge til side ønske ditt om at mannen din skal oppføre seg annerledes på kort sikt. Nå tror jeg ditt ønske om en annen reaksjon for mannen din som har utsatt operasjonen din. Selv om han akket seg så sa han jo at han skulle være hjemme slik at du kunne ta operasjonen. Det virker nesten som om du avlyste på trass "nå kan du se hva som skjer med meg når du er så dum". 

Hvis jeg var deg hadde jeg ring og sett om det var mulig å få operasjon i februar likevel. Det er klart at din helse går foran det som er av jobb. Uansett om operasjonen blir i februar eller i mars så trenger dere å snakke sammen i fredstid og da hos en nøytral tredjepart. 

Mannen din har gått seg fast i jobb-boblen. Jeg kjenner flere både damer og menn som gjennom personlighet og oppvekst er vant med at de kan gå inn i bobler og at alle rundt styre alt annet (trenger ikke være jobb; det kan være studier, hobby, et av barna, kjæledyr, etc). Da er det kun det de har fokus på som teller og partner og barn går for lut og kaldt vann. Skal forholdet ditt med mannen din vare tror jeg mannen din trenger å forstå at han kan ikke ha en slik bobletilværelse når han har familie. Han er nødt til å hensynta behovene til familien. 

Mannen din er nok redd for å miste jobben. Han er nedgradert og andre ansatte sies opp. Det høres ut som bedriften ikke ledes noe bra og at det ikke er sunne arbeidsforhold. Når det går så til de grader ut over dere, i tillegg til han selv, ser det ut som han bør finne seg noe annet. Kanskje han kan senke skuldrene mer da og få bort tunnellsynet? Han bør i så tilfelle finne seg en jobb uten så mye reisedøgn. Det er jo rovdrift på deg at han overlater deg alene med alt av familieforpliktelser. 
For hvor mye skal man ofre for jobben/lønnen? Jeg kjenner noen der mannen knapt er hjemme fordi han jobber så mye. Da tjener mannen såpass godt at konen gjerne jobber redusert/er hjemmeværende eller de har aupair og vaskehjelp for å bistå situasjonen. Men da må det være et valg begge er enig med. Kanskje det er best for deg å jobbe redusert en periode? Men her må du passe veldig på at du ikke havner i uføre-fella.

Du bør også lære deg å stå opp for deg selv og kreve din rett. Helse trumfer det meste. Men du må også huske at det er vanskelig å være pårørende. Og det kan være frustrerende som pårørende når planer går i vasken selv om man selvsagt forstår at det må være slik. Kanskje takler han ikke at du er syk og dermed reagere med sinne? Kanskje dere hadde hatt godt av å snakke med noen angående sykdommen din; noen som har peiling både på det å være pasient, men også det å være pårørende.   

Dere må snakke sammen om hvilke forpliktelser og forutsetninger dere begge har og hvordan dere er villig til å leve. Om han ikke er villig til å redusere sin reisevirksomhet må du enten godta det eller gå. Det høres jo ut som du har mye forrakt for mannen din og at det kanskje er det beste å gå. Noen menn får en vekker av en slik prat. Han kan ikke leve som om han er ungkar uten forpliktelser når det ikke er slik verden er, spesielt ikke når du i tillegg er syk. Om mannen din var god før, og du fortsatt tror at han er der inne et sted, da kan dere få det bedre med litt hjelp. Da kan han få hjelp til å komme ut av boblen sin og se hvordan hans egofokus sliter på dere. Har mannen din alltid vært egosentrert er det neppe så mye håp.

Du må ikke tøye strikken så mye at du blir bitter. Du må velge deg et liv du har lyst til å leve under de forutsetningene du har. Om det er med mannen så må han endre seg, hvis ikke har du det nok bedre uten.

Anonymkode: 264db...0d9

Takk for langt flott svar. Er enig i mye av det du sier og er veldig takknemlig for at du tok deg tid. 
 

Jeg har også den følelsen at jeg nesten trasser med at jeg utsatte operasjonen. MEN.. vi har hatt endeløse samtaler angående jobben hans i fredstid. Hvor jævlig det var for meg de siste tre årene og at jeg er traumatisert av det hele. Han har unnskyld og sier han har skjønt at det gikk for langt. 
jeg sliter til tider fortsatt med følelsen at jeg ikke er nok, ikke elsket nok ellers hans første prioritet. Den er vanskelig for meg. 
 

han har ingen redsel for å miste jobben. Han er senior der og vil aldri bli sparket. Han har en enorm lojalitetsfølelse for den jobben som går langt over lojaliteten til familien. 
 

jeg kunne nok endret tilbake men ærlig talt så vil jeg ikke. Vi har hund som trenger ekstra oppfølging om dagen og jeg ønsker ikke ligge på sofaen mens jeg må passe på at han gjør ting og ikke bare jobber. Samtidig som jeg VET at han egentlig ikke har tid til å være hjemme. 
 

han sa jeg var en prioritet etterpå men den initielle reaksjonen sier mest. Den var ikke bare noen sekunder men ble en 20 min opphetet diskusjon hvor jeg begynte å gråte og rettferdiggjorde hvor mye jeg trengte denne operasjonen. Det skulle være unødvendig.

Akkurat nå så er jeg så såret og trigget at jeg ikke klarer å ta tak i situasjonen dessverre og går bare derfor rundt som en zombie  

HI

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Du trenger ikke ta deg sammen, han som er idiot her. en jeg synes dere burde skille dere, du fortjener MYE bedre!

Anonymkode: 62b95...7fc

Jo, faktisk er du hun som må ta seg sammen. Det var samme sutringen om denne mannen gjennom hele pandemien. Og hun fikk plenty med råd. Men, har hun gjort noe med det? Nope, sitter fortsatt her og sutrer. 

Kom deg bort fra denne mannen 🤷‍♀️

Anonymkode: bdf30...041

[Anonym bruker]

Hvor gamle er barna? Føler med deg❤️

Anonymkode: ef36f...97e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Jo, faktisk er du hun som må ta seg sammen. Det var samme sutringen om denne mannen gjennom hele pandemien. Og hun fikk plenty med råd. Men, har hun gjort noe med det? Nope, sitter fortsatt her og sutrer. 

Kom deg bort fra denne mannen 🤷‍♀️

Anonymkode: bdf30...041

Jeg skrev 1, maks 2 innlegg i løpet av en 3 års pandemi. Vet ikke om jeg ville kalle det sutring igjennom hele pandemien. Alle råd var vel heller ikke da å gå fra mannen, men å prate med han når jeg ikke var sint eller lei meg. Det har vi gjort. Vi har hatt masse samtaler om dette og kommet oss videre. Har hatt det finere. Derfor ble dette et ekstra slag i magen. 
 

barna er nå 13 og 15 år for deg som spurte om det. Selvstendige men krever selvfølgelig mye logistikk pga skole, trening, kamper etc. 

 

hi 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Jeg skrev 1, maks 2 innlegg i løpet av en 3 års pandemi. Vet ikke om jeg ville kalle det sutring igjennom hele pandemien. Alle råd var vel heller ikke da å gå fra mannen, men å prate med han når jeg ikke var sint eller lei meg. Det har vi gjort. Vi har hatt masse samtaler om dette og kommet oss videre. Har hatt det finere. Derfor ble dette et ekstra slag i magen. 
 

barna er nå 13 og 15 år for deg som spurte om det. Selvstendige men krever selvfølgelig mye logistikk pga skole, trening, kamper etc. 

 

hi 

Anonymkode: 3a412...725

13 og 15 år? Sorry, men der mistet du store deler av min sympati! Jeg skjønner at det er sårende at mannen ikke prioriterer deg og familien, men å si fra deg en viktig operasjon fordi mannen ikke stiller villig opp for å følge opp to tenåringer - er du seriøs?? Skolen kommer de seg på selv, trening og kamper klarer de nok også å fikse i samarbeid med far selv om han ikke er 100 % til stede. 
 

Slik som du la frem saken så var jeg overbevist om at det var barn i barnehage/småskole det var snakk om. Jesus i enga, du må skjerpe deg!

Anonymkode: c8885...fa6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

13 og 15 år? Sorry, men der mistet du store deler av min sympati! Jeg skjønner at det er sårende at mannen ikke prioriterer deg og familien, men å si fra deg en viktig operasjon fordi mannen ikke stiller villig opp for å følge opp to tenåringer - er du seriøs?? Skolen kommer de seg på selv, trening og kamper klarer de nok også å fikse i samarbeid med far selv om han ikke er 100 % til stede. 
 

Slik som du la frem saken så var jeg overbevist om at det var barn i barnehage/småskole det var snakk om. Jesus i enga, du må skjerpe deg!

Anonymkode: c8885...fa6

Ikke et sted skrev jeg vel at han måtte ta seg av barna? Hele poenget her er vel at alternativet er at han skulle være utenlands hvor Jeg da er alene postoperativt med hund, hus og barn. Jeg kan ikke ligge på sykehuset i noen dager og deretter sengeliggende hjemme uten noen her hjemme til å passe på. Hadde han vært her så hadde det jo ikke vært noe problem. 
 

jeg er ganske sikker på at jeg ikke har skrevet et neste sted i hovedinnlegget at jeg trengte han hjemme til å passe barna. Men til å være hjemme i det hele tatt for å ta ansvar hjemme mens jeg er på sykehuset og etterpå sengeliggende hjemme. 
 

hi 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ikke et sted skrev jeg vel at han måtte ta seg av barna? Hele poenget her er vel at alternativet er at han skulle være utenlands hvor Jeg da er alene postoperativt med hund, hus og barn. Jeg kan ikke ligge på sykehuset i noen dager og deretter sengeliggende hjemme uten noen her hjemme til å passe på. Hadde han vært her så hadde det jo ikke vært noe problem. 
 

jeg er ganske sikker på at jeg ikke har skrevet et neste sted i hovedinnlegget at jeg trengte han hjemme til å passe barna. Men til å være hjemme i det hele tatt for å ta ansvar hjemme mens jeg er på sykehuset og etterpå sengeliggende hjemme. 
 

hi 

Anonymkode: 3a412...725

Da gir du beskjed om at xxx skal jeg opereres, så det må dere planlegge etter. Du nevner logistikk som skole, trening og kamper - klarer de ikke å fikse det får de stå over da (ikke skole, åpenbart). Tenåringene kan også ta seg av hunden. Du lager mye styr for lite her, men jeg tror nok det bunner i irritasjon over mannen og ikke det at han nødvendigvis MÅ være til stede hele tiden mens du er sengeliggende. 

Anonymkode: c8885...fa6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Da gir du beskjed om at xxx skal jeg opereres, så det må dere planlegge etter. Du nevner logistikk som skole, trening og kamper - klarer de ikke å fikse det får de stå over da (ikke skole, åpenbart). Tenåringene kan også ta seg av hunden. Du lager mye styr for lite her, men jeg tror nok det bunner i irritasjon over mannen og ikke det at han nødvendigvis MÅ være til stede hele tiden mens du er sengeliggende. 

Anonymkode: c8885...fa6

Det kan da umulig være vanskelig å skjønne at man trenger at den andre voksne som bor i huset faktisk er hjemme en stund akkurat under og etter en operasjon. Hun må ligge på sykehus en stund, hentes og trenger hjelp etterpå. 

Greit nok at tenåringer kan hjelpe noe, men de kan ikke ha ansvaret, det må en oppegående voksen ha. Hvis noe oppstår må jo også en boksen som kan kjøre feks være tilstede. 

Du er bare vrang som legger dette over på hi. 

Anonymkode: 62b95...7fc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Da gir du beskjed om at xxx skal jeg opereres, så det må dere planlegge etter. Du nevner logistikk som skole, trening og kamper - klarer de ikke å fikse det får de stå over da (ikke skole, åpenbart). Tenåringene kan også ta seg av hunden. Du lager mye styr for lite her, men jeg tror nok det bunner i irritasjon over mannen og ikke det at han nødvendigvis MÅ være til stede hele tiden mens du er sengeliggende. 

Anonymkode: c8885...fa6

Jeg forstår veldig godt at HI ønsker at mannen er tilstede når hun er sengeliggende. Når man først har en mann og er to om hus og hjem (i teorien) er det jo greit at han er tilgjengelig og ikke vekkreist. Skulle noe uforutsett skje med et av barna er det jo greit at det er en annen som kan ta seg av det (følge til legevakten f.eks).  

Anonymkode: 264db...0d9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Da gir du beskjed om at xxx skal jeg opereres, så det må dere planlegge etter. Du nevner logistikk som skole, trening og kamper - klarer de ikke å fikse det får de stå over da (ikke skole, åpenbart). Tenåringene kan også ta seg av hunden. Du lager mye styr for lite her, men jeg tror nok det bunner i irritasjon over mannen og ikke det at han nødvendigvis MÅ være til stede hele tiden mens du er sengeliggende. 

Anonymkode: c8885...fa6

Logistikken skrev jeg på svaret til hvor gamle barna var. Og også med tanke på årene hvor han har brukt mesteparten av tiden utenlands og overlatt meg alt ansvar uten å skjenke det en tanke. 
 

jeg har ingen problemer med å ordne logistikken hvis jeg ønsket. Hadde jeg vært alenemor, hadde Jeg ordnet pass til hunden lg bestilt lettvint mat på Oda. Men jeg er utgangspunktet ikke alenemor. Det jeg er såret over, som er grunnen til at jeg skriver, er reaksjonen til mannen da jeg endelig fikk operasjon for noe som har hatt stor innvirkning i min hverdag i månedsvis. At det ikke passet han.  At han hadde tenkt å fortelle meg at han skulle dra i 3 uker. At han følte noen måtte være fysisk der når de andre var på ferie. Han reagerte kun med at dette ikke passet han og var ikke en tanke der for meg og at dette var godt for meg. Jeg måtte sitte og rettferdiggjøre og fortelle hvor mye jeg hadde lengtet etter denne operasjonen. 
 

er det for mye å be om at jeg som en gift kvinne, kunne fått en liten omtanke fra mannen istedenfor aggresjon? Og at jeg må ligge i morfinrus og bestille matvarer fra Oda? Det er ikke logistikken jeg trenger hjelp til. Jeg trengte å lufte hvor såret jeg ble av mannen som mener jobben hans er viktigere enn helsa mi. For det er jo i grunnen det han kommuniserte i starten. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Jeg forstår veldig godt at HI ønsker at mannen er tilstede når hun er sengeliggende. Når man først har en mann og er to om hus og hjem (i teorien) er det jo greit at han er tilgjengelig og ikke vekkreist. Skulle noe uforutsett skje med et av barna er det jo greit at det er en annen som kan ta seg av det (følge til legevakten f.eks).  

Anonymkode: 264db...0d9

Ja, er det samme jeg mener. Hadde jeg vært alenemor hadde jeg jo fått det til. Men jeg er gift og det hadde vært hyggelig i det minste få noen positive ord om at jeg endelig var klarert for operasjon og at vi skulle klare logistikken sammen. 

takk for omtanken ❤️

HI

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Du har et ønske og en drøm om at mannen skal være en annen enn det han er, det kommer jo ikke til å skje.

Han er den han er, og enten må det være bra nok, eller du må gå fra han.

Om du ikke evner å ta deg av hunden, tenåringen ikke gidder eller har tid, og mannen reiser så mye, så kan dere ikke ha hund. Da må den omplasseres 

Jeg skjønner at dette er den berømte dråpen for deg, men din skuffelse endrer ikke personligheten til mannen. Du må ta en avgjørelse for deg selv, kan du ha et godt liv sammen med en arbeidsnarkoman eller kan du ikke?

Han sier han elsker deg og prioriterer familien, og han mener nok det, men han klarer ikke å prioritere vekk jobben likevel.

Du må finne ut om du klarer å leve med det, er det bra nok for deg

 

Anonymkode: 3073c...824

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Du har et ønske og en drøm om at mannen skal være en annen enn det han er, det kommer jo ikke til å skje.

Han er den han er, og enten må det være bra nok, eller du må gå fra han.

Om du ikke evner å ta deg av hunden, tenåringen ikke gidder eller har tid, og mannen reiser så mye, så kan dere ikke ha hund. Da må den omplasseres 

Jeg skjønner at dette er den berømte dråpen for deg, men din skuffelse endrer ikke personligheten til mannen. Du må ta en avgjørelse for deg selv, kan du ha et godt liv sammen med en arbeidsnarkoman eller kan du ikke?

Han sier han elsker deg og prioriterer familien, og han mener nok det, men han klarer ikke å prioritere vekk jobben likevel.

Du må finne ut om du klarer å leve med det, er det bra nok for deg

 

Anonymkode: 3073c...824

Enig i det du sier, bortsett fra hunden. Omplasserer ikke en hund fordi jeg ikke kan ta vare på han alene midlertidig etter en operasjon. Jeg har ikke et eneste sted skrevet at hunden er for mye. Her er det mannen som er problemet, ikke barn og hund. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (24 minutter siden):

Logistikken skrev jeg på svaret til hvor gamle barna var. Og også med tanke på årene hvor han har brukt mesteparten av tiden utenlands og overlatt meg alt ansvar uten å skjenke det en tanke. 
 

jeg har ingen problemer med å ordne logistikken hvis jeg ønsket. Hadde jeg vært alenemor, hadde Jeg ordnet pass til hunden lg bestilt lettvint mat på Oda. Men jeg er utgangspunktet ikke alenemor. Det jeg er såret over, som er grunnen til at jeg skriver, er reaksjonen til mannen da jeg endelig fikk operasjon for noe som har hatt stor innvirkning i min hverdag i månedsvis. At det ikke passet han.  At han hadde tenkt å fortelle meg at han skulle dra i 3 uker. At han følte noen måtte være fysisk der når de andre var på ferie. Han reagerte kun med at dette ikke passet han og var ikke en tanke der for meg og at dette var godt for meg. Jeg måtte sitte og rettferdiggjøre og fortelle hvor mye jeg hadde lengtet etter denne operasjonen. 
 

er det for mye å be om at jeg som en gift kvinne, kunne fått en liten omtanke fra mannen istedenfor aggresjon? Og at jeg må ligge i morfinrus og bestille matvarer fra Oda? Det er ikke logistikken jeg trenger hjelp til. Jeg trengte å lufte hvor såret jeg ble av mannen som mener jobben hans er viktigere enn helsa mi. For det er jo i grunnen det han kommuniserte i starten. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

Jeg skjønner alt dette, men jeg syns det var feil avgjørelse av deg å utsette operasjonen. Du burde gitt han datoen og sagt at det er opp til han å organisere dette, du blir utilgjengelig i x antall uker. Hvordan han fikser det blir opp til han. 
 

Jeg tror dessverre også at du ikke klarer å endre holdningene hans, så enten må du godta å leve slik eller så må du ta grep. Du er jo i praksis alene om alt likevel, så da må du spør deg selv om du elsker han høyt nok til å godta prioriteringene hans. 

Anonymkode: c8885...fa6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Ikke et sted skrev jeg vel at han måtte ta seg av barna? Hele poenget her er vel at alternativet er at han skulle være utenlands hvor Jeg da er alene postoperativt med hund, hus og barn. Jeg kan ikke ligge på sykehuset i noen dager og deretter sengeliggende hjemme uten noen her hjemme til å passe på. Hadde han vært her så hadde det jo ikke vært noe problem. 
 

jeg er ganske sikker på at jeg ikke har skrevet et neste sted i hovedinnlegget at jeg trengte han hjemme til å passe barna. Men til å være hjemme i det hele tatt for å ta ansvar hjemme mens jeg er på sykehuset og etterpå sengeliggende hjemme. 
 

hi 

Anonymkode: 3a412...725

Han sa jo at han ville reise hjem til operasjonen og reise ut igjenn når formen din tillot det.

Ungdommene klarer seg noen uker selv om du må ligge på sofaen om det er det om å gjøre. De bør kunne lufte hunden også. Hvis ikke kan dere sende den på kennel en stund.

Hvis dette faktisk er en operasjon du trenger er det fullstendig idioti å utsette den fordi mannen for easkt begynner å snakke om hvordan han skal få organisert seg i forhold til jobb og operasjon.

Anonymkode: d118d...7b5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Han sa jo at han ville reise hjem til operasjonen og reise ut igjenn når formen din tillot det.

Ungdommene klarer seg noen uker selv om du må ligge på sofaen om det er det om å gjøre. De bør kunne lufte hunden også. Hvis ikke kan dere sende den på kennel en stund.

Hvis dette faktisk er en operasjon du trenger er det fullstendig idioti å utsette den fordi mannen for easkt begynner å snakke om hvordan han skal få organisert seg i forhold til jobb og operasjon.

Anonymkode: d118d...7b5

Han skulle komme hjem fredagen jeg opererte og forhåpentligvis dra tilbake mandag. Samme dag jeg antakelig kommer hjem fra sykehuset. 
han brukte 20 min på å fortelle meg hvorfor dette ikke passet han og har forbanna. Det er noe annet enn at han var litt rask med hvordan han skulle organisere jobb og hjem. Det var omtrent beskyldninger om at jeg burde ha skjønt at han var for opptatt til å ta noe ansvar hjemme. 
 

operasjonen får jeg, jeg må bare holde ut litt lenger enn nødvendig. 
 

HI

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Jeg skjønner alt dette, men jeg syns det var feil avgjørelse av deg å utsette operasjonen. Du burde gitt han datoen og sagt at det er opp til han å organisere dette, du blir utilgjengelig i x antall uker. Hvordan han fikser det blir opp til han. 
 

Jeg tror dessverre også at du ikke klarer å endre holdningene hans, så enten må du godta å leve slik eller så må du ta grep. Du er jo i praksis alene om alt likevel, så da må du spør deg selv om du elsker han høyt nok til å godta prioriteringene hans. 

Anonymkode: c8885...fa6

Ja enig. Er jo dette jeg tok tak i under pandemien. Dro vekk og sa jeg ikke orket mer. Det startet bedre samtaler etterhvert og vi Hsr begge vært flinkere til dialog i etterkant. 
antakelig derfor denne svei som den gjorde. For jeg trodde virkelig vi var på et mye bedre sted og dette viste at det er vi ikke. 
 

HI 

Anonymkode: 3a412...725

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg godt HI! Jeg har og hatt en mann som var mye borte, og det var aldri forutsigbart. «I morgen må jeg til England. Blir borte 2-4 dager, maks 5» for så å si fra kvelden på dag 5 at han blir to dager til. Uten å i det hele tatt tenke om det passet for meg! Jeg skulle ha hjemmeeksamen en dag, og sa at han ikke fikk reise da. «Neida. Skal være hjemme». Han dro, for jobben var viktig! At 2 av 3 barn hadde omgangssyke da han dro (dagen før eksamen) var ikke noe han tenkte på. At jeg fikk omgangssyken natt til eksamensdagen? «Ja men jeg kan ikke bare slippe alt jeg har i henda…?». 
 

Han forsto det ikke. Han evner ikke å se andre enn sine egne behov. Så jeg fløy mellom do og senga og skrev eksamen samtidig med 3 syke barn hjemme. Jeg var rasende!!!! «Du trenger ikke bli sur, jeg må jo jobbe…..» 

så, all min sympati!!! All!!! Dra han med på fvk enten han vil eller ikke!

Anonymkode: 1348f...aaf

[Anonym bruker]

Du har min fulle medfølelse. I gode og onde dager, man skal stille opp for hverandre i et parforhold. Han ser ut til å mangle nok empati.

Anonymkode: 5e67c...395

[HeiteH]

Jeg forstår godt at du ble skuffet. Han burde ha støttet deg. Du på din side burde ikke avlyst operasjonen. Jeg vil råde dere til parterapi for å lære å kommunisere bedre.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner alt dette, men jeg syns det var feil avgjørelse av deg å utsette operasjonen. Du burde gitt han datoen og sagt at det er opp til han å organisere dette, du blir utilgjengelig i x antall uker. Hvordan han fikser det blir opp til han. 
 

Jeg tror dessverre også at du ikke klarer å endre holdningene hans, så enten må du godta å leve slik eller så må du ta grep. Du er jo i praksis alene om alt likevel, så da må du spør deg selv om du elsker han høyt nok til å godta prioriteringene hans. 

Anonymkode: c8885...fa6

Det var jo egentlig dette HI gjorde da hun informerte ham om operasjonsdato.

Mannen vet jo hva det dreier seg om, så det var jo opplagt at han den tiden måtte ta ansvar. Det uttrykte han at han ikke var villig til.

Ja, det var nok dumt å utsette operasjonen, men jeg kan forstå at det ble gjort i affekt av HI, fordi hun ble så såret og desperat.

Han gjorde det jo veldig tydelig at han kun ville strekke seg til å være hjemme mens hun lå på sykehuset, og det er på ingen måte greit. Det ville i realiteten ha betydd at han påla å la ungdommene måtte ta ansvar for en nyoperert mor, som nok vil være svært smertepreget.

Jeg tror HI må få ham med i parterapi, og der gjøre det helt klart at enten blir det en varig positiv endring, eller så blir familien splittet. Å leve med en mann som så tydelig ikke prioriterer familien og knapt nok viser omsorg for kona, det er med på å gjøre Hi sykere, fordi det stresset fører til mer betennelse i kroppen. Så vil han ikke endre seg varig og virkelig forstår hva han må gjøre, at han må være tilstede og tilgjengelig for familien og prioritere familien, da vil nok HI trolig oppleve å bli friskere på sikt uten ham.

Anonymkode: 9f98f...3f9