Hvorfor skal noen alltid være bedre enn andre?

[Anonym bruker]

Jeg har en kollega som alltid må "vinne" enhver kategori når vi sitter sammen i lunsjen og prater. Om noen sier at de strikket en halv arm i helga, så har hun strikket en halv genser. Om noen satt seg fast på glatta og brukte en halvtime på å komme løs, så skjedde det samme med henne, men hun brukte en time. Om noens bestemor eller tante har brukket en arm, så kjenner hun noen som har brukket begge. Hun har lest mest, sett mest, syklet lengst, sovet minst, hatt høyest feber, lengst/kortest fødsler (det varierer litt), dyrket de største tomatene og har alltid slått oss alle ned i støvlene uansett hva det er vi snakker om. Det er noen ganger litt underholdende, men for det meste er det irriterende. Når noen forteller historien om hvor mye snø det lå på deres hytte og hvor dypt de måtte grave, så avbryter hun alltid for å fortelle om noen hun vet om som hadde enda mer snø, også tar hun over og vi får sjelden høre slutten på den første historien. Hva er det med slike mennesker? Er det et oppmerksomhetsbehov eller handler det om selvfølelse? Noen som har noen teorier?

Anonymkode: 66de4...cf3

[Anonym bruker]

Noen er jo bedre enn andre, men det er jo en balansegang hvor mye man kan følge opp det andre forteller med egne historier.

Anonymkode: a0f6a...2e6

[Anonym bruker]

Jeg kjenner en som var/er slik, men hun forstod det ikke selv. Når noen fortalte en historie, kom hun gjerne på å ha hørt eller opplevd noe lignende og da gjerne mer spektakulært. Det var ikke for å konkurrere eller hevde seg selv, men den historien hun kom på. Hadde noen f.eks. brukket en fot og hun ikke hadde en slik historie så fulgte hun interessant med og stilte spørsmål osv. Hadde noen brukket en arm og hun kjente noen som hadde brukket to kunne hun gjerne ivrig fortelle om dette. Den som starter med å fortelle forteller gjerne om det som er opplevd nå. Den som supplerer med en historie har jo hele historiebanken å ta av og da blir det gjerne mer spektakulært. 

Det kan være en vanskelig balansegang for når man skal tilføye viktige erfaringer, fortelle egne historier og slik drive samtalene videre og når en skal la den som startet å fortelle få all oppmerksomhet. Hun jeg kjenner forstod etterhvert at hun gjerne ble oppfattet som at hun skulle overgå, når hun bare ville dele erfaringer og ble ivrig på å supplere. Hun har derfor forsøkt å la det være, men hun har ikke helt klart å finne en balansegang. En gang en kollega hadde opplevd noe dramatisk med hunden sa hun ingenting selv om hennes egen historie var ganske lik, bare mer dramatisk. Da fikk hun kritikk for ikke å ha delt sin erfaring. 

Skal jeg spekulerer i årsak for hvorfor min bekjente er slik så kan det ha noe med at hun ble holdt en del utenfor i barne- og ungdomsårene. Når de andre sto å snakket sammen på skolen hadde hun ingenting å bidra med for hun hadde jo ikke vært med de andre og delt deres opplevelser. Når hun en sjelden gang hadde noe hun kunne supplere med ble hun gjerne veldig ivrig og glad for å kunne bidra og føle seg mer som en av de andre. Når hun som voksen fant gode venner og ikke lenger var utenfor har nok iveren og gleden over å kunne bidra til samtalen muligens tatt litt overhånd. I alle fall med tanke på at andre kan tro hun har andre intensjoner med sine fortellinger enn det hun har. Hun vil ikke overgå, konkurrere eller hevde seg selv. Hun vil bare bidra med en god historie. 

Anonymkode: 5aaff...8bf

[Anonym bruker]

Jeg har en svigermor som er sånn, umulig å holde en samtale med. Jeg mistenker personlighetsforstyrrelse eller noe diagnose, evt bare dårlige sosiale ferdigheter. 

Anonymkode: d2fde...8f3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner en som var/er slik, men hun forstod det ikke selv. Når noen fortalte en historie, kom hun gjerne på å ha hørt eller opplevd noe lignende og da gjerne mer spektakulært. Det var ikke for å konkurrere eller hevde seg selv, men den historien hun kom på. Hadde noen f.eks. brukket en fot og hun ikke hadde en slik historie så fulgte hun interessant med og stilte spørsmål osv. Hadde noen brukket en arm og hun kjente noen som hadde brukket to kunne hun gjerne ivrig fortelle om dette. Den som starter med å fortelle forteller gjerne om det som er opplevd nå. Den som supplerer med en historie har jo hele historiebanken å ta av og da blir det gjerne mer spektakulært. 

Det kan være en vanskelig balansegang for når man skal tilføye viktige erfaringer, fortelle egne historier og slik drive samtalene videre og når en skal la den som startet å fortelle få all oppmerksomhet. Hun jeg kjenner forstod etterhvert at hun gjerne ble oppfattet som at hun skulle overgå, når hun bare ville dele erfaringer og ble ivrig på å supplere. Hun har derfor forsøkt å la det være, men hun har ikke helt klart å finne en balansegang. En gang en kollega hadde opplevd noe dramatisk med hunden sa hun ingenting selv om hennes egen historie var ganske lik, bare mer dramatisk. Da fikk hun kritikk for ikke å ha delt sin erfaring. 

Skal jeg spekulerer i årsak for hvorfor min bekjente er slik så kan det ha noe med at hun ble holdt en del utenfor i barne- og ungdomsårene. Når de andre sto å snakket sammen på skolen hadde hun ingenting å bidra med for hun hadde jo ikke vært med de andre og delt deres opplevelser. Når hun en sjelden gang hadde noe hun kunne supplere med ble hun gjerne veldig ivrig og glad for å kunne bidra og føle seg mer som en av de andre. Når hun som voksen fant gode venner og ikke lenger var utenfor har nok iveren og gleden over å kunne bidra til samtalen muligens tatt litt overhånd. I alle fall med tanke på at andre kan tro hun har andre intensjoner med sine fortellinger enn det hun har. Hun vil ikke overgå, konkurrere eller hevde seg selv. Hun vil bare bidra med en god historie. 

Anonymkode: 5aaff...8bf

Tror det er mye i det du sier her.

Jeg kan godt dele historier selv, og det er da kun fordi jeg vil bidra. Men, jeg er også opptatt av å la andre få snakke ut først, og alltid kommentere på det de sier. Jeg avslutter gjerne en lignende historie med å dra temaet tilbake til den som opprinnelig fortalte en slik historie, slik at fokuset igjen går til den som startet om temaet. Hvis andre avbryter noen som forteller en historie så bruker jeg å enten si "la Kari få fortelle ferdig først" eller når den andre er ferdig komme med en kommentar og så si "men Kari, du ble avbrutt i sin historie, du var kommet til xxx, Kari, hvordan fortsatte det?".

Og så er det jo noen som er nærmest konstante ulykkesfugler, som faktisk har opplevd helt utrolige historier. Og det er også noe som faktisk er bedre i "alt" enn alle andre. Har en venninne som er i siste kategori, det er bare slik hun er, hun er bedre i "alt", så det er aldri skryt fra hennes side når hun forteller om ting. Hun har selvfølgelig også sider hvor hun sliter mer, men det er på områder som er veldig privat, som ikke er synlig annet enn for et fåtall personer som hun står svært nær. Utad er hun tilsynelatende alltid best på alt, og det er slik folk omtaler henne også. Hun er ikke den som skryter, heller forsøker å dysse ned ting hun opplever, men hun må jo få lov å formidle ting hun opplever hun også uten at andre skal føle seg mindre av den grunn.

Så er det en gruppe som bare er klumsete sosialt, men som ønsker å bidra og være en del av fellesskapet.

 

Anonymkode: 4d744...0e6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 timer siden):

Noen er jo bedre enn andre, men det er jo en balansegang hvor mye man kan følge opp det andre forteller med egne historier.

Anonymkode: a0f6a...2e6

Min kollega er ikke bedre enn andre i alt, ofte skryter hun jo av at hun har hørt om noen, lest om noen eller kjenner noen som er bedre enn det noen forteller. Om jeg skal være litt slem så virker det nesten som hun ikke kan la noen få skinne et sekund uten at hun skal overgå det eller jekke dem ned. 

Anonymkode: 66de4...cf3

[Anonym bruker]

Argh, en sånn kollega har jeg også. Men i tillegg til at hun har strikket en hel genser om jeg har strikket en arm, så har hun strikket et mønster som er mye mer krevende. Dette er en oppegående dame i lederstilling med masse mer lønn enn meg. Og hun snakker høyt og lenge om hvor mange som vil hun skal jobbe for dem og at hun avslo millionlønn. 

Hadde vært enklere å forstå all skytinga om dama var dum eller at jeg tjente mer enn henne. 

Anonymkode: 6f3c3...833

[Anonym bruker]

Det er jo en kunst å "read the room". Litt situasjonsfornemmelse bør man ha. OK å bli inspirert eller å komme på egne erfaringer, men det er dårlig smak å alltid overta.

Anonymkode: 2381f...5b2

[Anonym bruker]

Dette er vel et velkjent kjennetegn for ADHD, stjele historier, og avbryte, ikke med dårlig hensikt men med en misforstått forståelse av empati. 

Anonymkode: 83513...947

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Dette er vel et velkjent kjennetegn for ADHD, stjele historier, og avbryte, ikke med dårlig hensikt men med en misforstått forståelse av empati. 

Anonymkode: 83513...947

Å avbryte ja, men ikke stjele historier fra andre. Det er ikke typisk for diagnosen, selv om det sikkert er noen som gjør det også, akkurat slik som folk uten ADHD gjør der. Jeg har ADHD selv og har flere venner med ADHD (vi trives ofte sammen), og ja, vi avbryter hverandre mye, men ingen holder på slik HI forteller for å overgå og være bedre.

Anonymkode: c031f...d07

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Dette er vel et velkjent kjennetegn for ADHD, stjele historier, og avbryte, ikke med dårlig hensikt men med en misforstått forståelse av empati. 

Anonymkode: 83513...947

Litt annerledes måte å vise empati på betyr ikke misforstått. En kan jo også si at vår kultur er lite raus i møte med ulike måter å uttrykke empati på.

Jeg tenker også adhd, for jeg kan gjøre dette til en viss grad fordi jeg assosierer fort og har mindre impulskontroll enn andre. Jeg leser rommet og plukker opp negative vibber like fort, men da jeg ikke er så ekstrem som kollegaen i HI velger jeg å avslutte naturlig og rette oppmerksomheten mot den som startet igjen.

Jeg ville ikke si at å stjele historier er typisk, men at andre kan oppfatte at en deler for å toppe andres historier. Egentlig deler en for å vise at en skjønner i alle fall noe av det andre opplevd. 
 

Min mor har nok også ADHD. Hun har alltid opplevd noe enda mer grusomt og husker at hun har vært støttende og oppofrende for andre i krise når hun egentlig har forsøkt å på fokus over på seg. Hun forteller også historiene fra et merkelig selvsentrert perspektiv. Der jeg ville sagt «jeg hadde så vondt av deg da du brakk foten og var redd for at du skulle få varige men» ville hun sagt «det var helt forferdelig for meg da du brakk foten». Jeg tror ikke det er ADHD som er årsaken selv om det nok innvirker på måten hun fremstår så er det nok andre grunner til at hun har blitt sånn.

Anonymkode: 844fe...afb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 timer siden):

Dette er vel et velkjent kjennetegn for ADHD, stjele historier, og avbryte, ikke med dårlig hensikt men med en misforstått forståelse av empati. 

Anonymkode: 83513...947

Nei, dette er da IKKE et kjennetegn på ADHD…. 🙄

Har du i det hele tatt lest noen definisjon på ADHD i ditt liv? Eller driver du bare og dytter inn nye og nye «kjennetegn» i den diagnosen? Empati er ikke del av greia. 
 

Anonymkode: 3c8f9...0ee