Hva er å savne?

[Anonym bruker]

Ja, jeg vet, merkelig spørsmål. Egentlig vet jeg svaret, men jeg er usikker også. Litt av grunnen er at jeg alltid har følt meg litt unormal og annerledes her. Foreldrene mine er skilt, og jeg husker at jeg lengtet hjem og savnet mamma da jeg var hos pappa. Aldri omvendt. Dette gjaldt kun som barn, ikke nå som voksen. 

I ungdomsårene fikk jeg en bestevenninne, og henne savnet jeg om sommeren når vi var hvert vårt sted. Samme med han som nå er mannen min. Jeg kan savne ham når han ikke er der.

Det vil si at jeg kjenner at det jeg tenker på som savn her er det jeg antar er normalt. Jeg skulle ønske de var der, at jeg kunne snakke med dem, se dem, og for mannen min sin del, være fysisk med ham (klemme, stryke på osv). 

Ellers? Ingenting omtrent. Hvis ungene har vært på overnatting eller ferie med besteforeldre, venninner jeg har nå er bortreist, absolutt alle andre i familien min. Jeg får rett og slett ikke de følelsene på den måten, all den tid jeg vet at de har det godt der de er selvsagt. Jeg kan tenke på dem, kjenne et og annet stikk av savn, og på et tidspunkt glede meg til et gjensyn, men ellers er det nesten litt sånn sånn "ute av syn, ute av sinn"-følelse. Ikke så ille som det høres ut, for jeg er utrolig glad i disse menneskene, og elsker virkelig barna mine, men jeg bare savner dem egentlig ikke hvis jeg er borte fra dem en stund. Spesielt ikke hvis jeg har kontakt underveis. Hadde de ikke hatt det bra, hadde jeg sannsynligvis følt det annerledes.

Er det noen som kjenner seg igjen? Eller er jeg så unormal som jeg føler meg?

Anonymkode: 13051...bfa

[Anonym bruker]

Jeg savner da heller ikke barna når de er borte. Gjorde det da de var bittesmå, typ under 2 år. Men savner dem ikke nå. Selv når de er på ferie med faren. Jeg gleder meg til å se dem igjen, men savner dem ikke. 
 

Pr nå savner jeg mannen min, fordi han er død. Og en sjelden gang kjenner jeg på savn av andre mennesker som har dødd for tidlig, men klarer fint at ungene er borte i et par uker. 

Anonymkode: b58ad...a66

[Anonym bruker]

Jeg er alenemamma å har barnefri annenhver helg når han er hos faren sin. Er sjeldent jeg egentlig savner han da for har så mye jeg vil gjøre når jeg først har barnefri. Men han er likevel den i livet mitt som betyr mest for meg. Jeg er bare en person som trenger å være noe mer enn bare "mammaen til Per". Jeg trenger også å kunne gjøre voksenting uten barn,å da flyr tiden så fort at jeg sjeldent savner han.

Kjæresten er jeg stortsett bare med i helger siden vi bor 2 timer unna hverandre å ingen har bil. Så han savner jeg veldig ofte siden det går så mange dager mellom hver dag vi ser hverandre. Heldigvis flytter vi mest sannsynlig samnen til sommeren

Anonymkode: 47f58...014

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver, og også det du beskriver fra da fu var barn. Tror det handlet om trygghet og tilhøring når jeg var barn. Nå som voksen tror jeg handler om dette med betinget og ubetinget kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg greier å forklare det på en slik måte at det gir mening, men prøver. Når barna mine er hos pappan sin, så savner jeg de ikke slik at jeg vil beskrive det som savn. Fordi jeg vet at de kommer tilbake, jeg vet at vi elsker hverandre etc. Når mannen min er borte så savner jeg han på en annen måte. Ikke det at jeg ikke vet at han kommer tilbake, for jeg gjør jo det, men det er en litt annen type kjærlighet. Og han er en jeg har valgt å dele livet med, en jeg vil ha her, en jeg trenger nærhet og bekreftelser fra. Barna mine er her uansett (ikke at jeg tar de for gitt, men du skjønner kanskje). Skjønner virkelig om dette ikke ga mening for andre enn meg🙈 

Anonymkode: e67f9...934

[Anonym bruker]

Eldstemann har flyttet  vekk for å gå på videregående. alle spør meg om savnet. Jo jeg merker jo at hun ikke er her. men jeg VET hun har det bedre der og stortrives så jeg savner henne ikke. men jeg merker jo at gleden over at hun er hjemom, ringer eller sender et bildet er stor og jeg føler ikke at vi er fulltallige i familien når vi bare er tre  rundet middagsbordet. Mne jeg vet hun har det bedre der hun er...

 

jeg savner folk jeg burde hatt mer kontakt med på en annen måte...

Anonymkode: 739ac...788

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen i det du skriver, og også det du beskriver fra da fu var barn. Tror det handlet om trygghet og tilhøring når jeg var barn. Nå som voksen tror jeg handler om dette med betinget og ubetinget kjærlighet. Jeg vet ikke om jeg greier å forklare det på en slik måte at det gir mening, men prøver. Når barna mine er hos pappan sin, så savner jeg de ikke slik at jeg vil beskrive det som savn. Fordi jeg vet at de kommer tilbake, jeg vet at vi elsker hverandre etc. Når mannen min er borte så savner jeg han på en annen måte. Ikke det at jeg ikke vet at han kommer tilbake, for jeg gjør jo det, men det er en litt annen type kjærlighet. Og han er en jeg har valgt å dele livet med, en jeg vil ha her, en jeg trenger nærhet og bekreftelser fra. Barna mine er her uansett (ikke at jeg tar de for gitt, men du skjønner kanskje). Skjønner virkelig om dette ikke ga mening for andre enn meg🙈 

Anonymkode: e67f9...934

Jeg skjønner hva du mener. 

Hvis barna mine eksisterte kun for min skyld og jeg tillot meg å være en sånn narsissistisk mor som trengte deres selskap og som ikke klarte å sette deres behov foran mine - da ville jeg kanskje også tillate meg å savne dem når de er utenfor rekkevidde, selv om de altså da gjør noe som er viktig og bra for dem. Å være med faren, med besteforeldrene, på sommerleir, på trening, på skolen - alt dette er jo situasjoner som fører til at jeg ikke har tilgang på deres selskap. Men jeg måtte jo være sprø om jeg satt og savnet dem da, de gjør jo noe de må og skal. Noe som er bra for dem. 

Samme med den eldste som har flyttet hjemmefra: han må jo starte et eget liv. Vi mennesker er ikke programmert til å leve med vår opprinnelsesfamilie hele livet. Vi SKAL klippe navlestrengen, forlate redet og alt det der. Jeg unner ham å bli voksen. Det er hyggelig å ha ham på besøk her hjemme, men jeg kan da ikke tillate meg å savne en voksen ungdom på 22 som trenger frihet og selvstendighet. Hvis jeg dyrket en sånn følelse, vil det jo si at jeg setter meg selv foran. 

Anonymkode: cbe0b...f68

[Anonym bruker]

Da du var barn, var det andre følelser også. Kanskje føle seg litt forlatt? 

Jeg har aldri savnet mann eller barn. 🙈Det er jo fordi jeg vet at jeg har dem. 

Anonymkode: a16f7...7fd