Psykologen liker meg ikke lenger

[Anonym bruker]

Hørtes litt dumt ut, men psykologen min forandret seg plutselig så mye og det gjør meg usikker og forvirret, føles nesten som jeg har sagt eller gjort noe feil. Jeg vet jo egentlig at jeg ikke har det, men jeg har virkelig grublet og slitt med hvorfor hun plutselig ble så annerledes mot meg. Hun pleide å være så fin å snakke med, følte at hun var engasjert og at vi hadde god kontakt og hun så på meg med et sånt fint uttrykk av forståelse, varme i blikket som gjorde det lett for meg å slappe av og åpne meg. Jeg følte meg sett og verdig. Hun virket interessert i det jeg hadde å si, hadde gode svar på mine spørsmål og bekymringer og jeg følte at timene betydde noe. Helt plutselig ble hun så annerledes, føler at kontakten mellom oss ble borte, hun virker så uinteressert og føler nesten at hun sitter og ser på klokka, ser at hun kjeder seg, hun plukker på neglene og retter på klærne i et sett og ser ut av vinduet og det virker som hun bare venter på å bli ferdig. Jeg skjønner godt at psykologer også er vanlige mennesker som kan ha en dårlig dag, en slitsom periode på hjemmebane og sånne ting og jeg har prøvd å tenke at dette har nok ikke noe med meg å gjøre. Likevel kan jeg ikke noe for at jeg føler det sånn. Jeg er skuffet, føler meg avvist og ikke viktig lenger. Det som gjør det ekstra sårt er nok at dette skjedde samtidig som jeg går inn i en veldig tøff periode i livet med store utfordringer og vanskelige avgjørelser. Jeg prøvde litt forsiktig å ta det opp med henne, men følte nesten at hun gikk litt i forsvar og det ble bare verre og nå har jeg begynt å tenke på å avslutte behandlingen fordi jeg synes det gjør bare vondt å treffe henne nå og jeg har vært mye trist i det siste og lurt mye på hvorfor hun endret seg så plutselig. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Det er mer sannsynlig at det har skjedd noe i livet hennes som påvirker henne til å endre atferd enn at hun plutselig endrer syn på deg. Med mindre du har sagt noe litt horribelt da, som at du drømmer om å spise barn eller nor sånt.

Anonymkode: 21c30...548

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det er mer sannsynlig at det har skjedd noe i livet hennes som påvirker henne til å endre atferd enn at hun plutselig endrer syn på deg. Med mindre du har sagt noe litt horribelt da, som at du drømmer om å spise barn eller nor sånt.

Anonymkode: 21c30...548

Nei, jeg har ikke sagt eller gjort noe spesielt eller sært. Jeg har bare snakket om de utfordringene og problemene jeg har i livet og hvordan det påvirker hvordan jeg har det og følelser. Jeg har alltid vært rolig og høflig, aldri utagerende eller noe sånt så jeg tror ikke jeg har gjort noe galt. Det er mer som at hun bare er lei av meg, jeg føler meg som en kjedelig oppgave hun ønsker at hun slapp å jobbe mer med og det er veldig trist og sår følelse. Det var så rart fordi det skjedde ikke gradvis over tid, men nokså plutselig. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Det høres vondt ut å oppleve det slik. 
Bra at du har tatt det opp med henne. 
 

Gjør det igjen. Fortell det du skriver her. At du føler deg skuffet og avvist og at du tenker på å slutte. 
Så finner dere ut av dette sammen. 

Jeg har årevis av terapi bak meg. Jeg tror alltid på å dele med terapeuten det som skjer mellom dere. 

Anonymkode: 45046...aed

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Det høres vondt ut å oppleve det slik. 
Bra at du har tatt det opp med henne. 
 

Gjør det igjen. Fortell det du skriver her. At du føler deg skuffet og avvist og at du tenker på å slutte. 
Så finner dere ut av dette sammen. 

Jeg har årevis av terapi bak meg. Jeg tror alltid på å dele med terapeuten det som skjer mellom dere. 

Anonymkode: 45046...aed

Som sagt så prøvde jeg å ta det opp med henne, men merket at hun ble irritert og da prøvde jeg å heller vise at jeg er takknemlig for timene og hjelpen og håpet det skulle bli som før, men nå kjenner jeg at det fungerer ikke og jeg har mistet tilliten og den gode følelsen jeg pleide å få, den følelsen av at jeg var viktig og at mine tanker og følelser var viktige. Dette har såret meg ganske dypt og jeg tror jeg taklet det ekstra dårlig fordi jeg har en bakgrunn med omsorgssvikt. Jeg har veldig lav selvtillit og takler avvisning litt dårlig.

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (22 minutter siden):

Det høres vondt ut å oppleve det slik. 
Bra at du har tatt det opp med henne. 
 

Gjør det igjen. Fortell det du skriver her. At du føler deg skuffet og avvist og at du tenker på å slutte. 
Så finner dere ut av dette sammen. 

Jeg har årevis av terapi bak meg. Jeg tror alltid på å dele med terapeuten det som skjer mellom dere. 

Anonymkode: 45046...aed

Ja, det er veldig vondt fordi det skjedde midt i en stor, vanskelig prosess i livet mitt. Akkurat da jeg virkelig trengte mye støtte og trygghet. Og akkurat da jeg følte vi hadde kommet så langt at hun kjente meg godt nok og jeg hadde åpnet meg og fått tillit. Jeg synes det er mye vondere enn om det hadde skjedd med en bekjent fordi vanlige folk vet ikke bedre, men psykologen skal være profesjonell og forstå at det er vondt å plutselig bli avvist.

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Først av alt - så utrolig bra at du tok det opp med henne, HI, det krever både bevissthet og mot og styrke fra din side!

Jeg synes du skal ta det opp neste gang igjen, men si at du alltid har vært veldig fornøyd med den jobben hun har gjort, men at du siden xxx (da du merket dette, siden det skjedde så plutselig at hun endret seg) har hatt en følelse av at hun ikke egentlig er tilstede i behandlingen, at hun er distansert og irritert og at du synes det er trist at det er slik, for det får deg til å føle deg usikker på henne som terapeut. Og også si at hvis det er ytre årsaker til at hun er slik så er det greit, men da spørre om hun har en kollega hun kan anbefale og kanskje hjelpe deg å få innpass hos, slik at du slipper opphold i behandling. Og så gjenta at du har vært veldig fornøyd med henne og at du helst ønsker å fortsette hos henne, men at da må dere finne ut hvorfor hun er blitt så distansert.

Det virker som om hun har problemer i sitt privatliv. Det er hennes problem og noe hun ikke kan la gå utover pasientene sine. Greier hun ikke det bør hun vurdere om hun kanskje trenger en pause, slik at hun ikke ødelegger for pasientene.

Anonymkode: ea7b1...a96

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (18 minutter siden):

Først av alt - så utrolig bra at du tok det opp med henne, HI, det krever både bevissthet og mot og styrke fra din side!

Jeg synes du skal ta det opp neste gang igjen, men si at du alltid har vært veldig fornøyd med den jobben hun har gjort, men at du siden xxx (da du merket dette, siden det skjedde så plutselig at hun endret seg) har hatt en følelse av at hun ikke egentlig er tilstede i behandlingen, at hun er distansert og irritert og at du synes det er trist at det er slik, for det får deg til å føle deg usikker på henne som terapeut. Og også si at hvis det er ytre årsaker til at hun er slik så er det greit, men da spørre om hun har en kollega hun kan anbefale og kanskje hjelpe deg å få innpass hos, slik at du slipper opphold i behandling. Og så gjenta at du har vært veldig fornøyd med henne og at du helst ønsker å fortsette hos henne, men at da må dere finne ut hvorfor hun er blitt så distansert.

Det virker som om hun har problemer i sitt privatliv. Det er hennes problem og noe hun ikke kan la gå utover pasientene sine. Greier hun ikke det bør hun vurdere om hun kanskje trenger en pause, slik at hun ikke ødelegger for pasientene.

Anonymkode: ea7b1...a96

Ser det siste svaret ditt nå, og vil legge til. Du virker veldig reflektert, Hi. Det er helt greit at du forteller henne det du skriver over, at det å føle at hun distanserer seg slik er ektra vondt når du står i det du står i nå og fordi du har opplevd avvisning fra nære tidligere.

Om hun ikke snur og du må til en ny terapeut så synes jeg du skal ta til deg at du virker veldig reflektert og du greier å se hvordan hennes endrede adferd påvirker deg. Prøv å ikke ta hennes endrede adferd til deg. Det er hun som er profesjonell, og greier hun ikke å være profesjonell er det hun som eier problemer, det sier noe om henne, ikke om de som går til henne!

Anonymkode: ea7b1...a96

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Ser det siste svaret ditt nå, og vil legge til. Du virker veldig reflektert, Hi. Det er helt greit at du forteller henne det du skriver over, at det å føle at hun distanserer seg slik er ektra vondt når du står i det du står i nå og fordi du har opplevd avvisning fra nære tidligere.

Om hun ikke snur og du må til en ny terapeut så synes jeg du skal ta til deg at du virker veldig reflektert og du greier å se hvordan hennes endrede adferd påvirker deg. Prøv å ikke ta hennes endrede adferd til deg. Det er hun som er profesjonell, og greier hun ikke å være profesjonell er det hun som eier problemer, det sier noe om henne, ikke om de som går til henne!

Anonymkode: ea7b1...a96

Tusen takk, det var veldig fint sagt. Jeg skal tenke litt på det, men føler nok at det beste er å avslutte så jeg kan legge det bak meg, at det ikke er så mye mer å si om det. Jeg sliter 1-2 dager etter hver time nå, må liksom riste av meg skuffelsen og den vonde følelsen hver gang jeg har opplevd dette på nytt og jeg tror ikke jeg har utbytte av behandlingen når det har blitt slik. Og uansett om hun hadde sagt at det skyldes noe personlig og ikke har med meg å gjøre så tror jeg tilliten og den prosessen vi var i ødelagt. Ikke for at jeg er sur og ikke ville gitt henne en ny sjanse. Det ville jeg gjerne gjort fordi jeg likte henne godt og savner tiden da timene var bra og den følelsen jeg hadde etter samtalene. Føler meg absolutt ikke noe motivert for å starte hos en ny psykolog da det satt langt inne å begynne i terapi, og det tok lang tid å bygge tillit og bli trygg.

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Selv om også psykologer og terapeuter er mennesker, mener jeg de har et særs ansvar å ikke la private ting påvirke seg i jobben. Da er det bedre å utsette timen, mener jeg. 

Jeg er ikke så "høflig" at jeg pakker inn og tenker på følelsene til terapeuten min. Hun er der for å hjelpe meg å sortere og komme meg igjennom vanskelige ting og dersom hun hadde endret atferden sin på en sånn måte som du opplever med din terapeut, hadde jeg sagt rett ut hvordan det føles og oppleves. Hadde hun blitt såret og sint, hadde det ikke vært terapeuten for meg. 

Jeg har gått og går til behandling altså og har flere ganger tatt opp "vibbene" i rommet. Under behandling skal jeg føle trygghet og romslighet. Så ego er jeg. 

Anonymkode: 0d9f9...020

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Selv om også psykologer og terapeuter er mennesker, mener jeg de har et særs ansvar å ikke la private ting påvirke seg i jobben. Da er det bedre å utsette timen, mener jeg. 

Jeg er ikke så "høflig" at jeg pakker inn og tenker på følelsene til terapeuten min. Hun er der for å hjelpe meg å sortere og komme meg igjennom vanskelige ting og dersom hun hadde endret atferden sin på en sånn måte som du opplever med din terapeut, hadde jeg sagt rett ut hvordan det føles og oppleves. Hadde hun blitt såret og sint, hadde det ikke vært terapeuten for meg. 

Jeg har gått og går til behandling altså og har flere ganger tatt opp "vibbene" i rommet. Under behandling skal jeg føle trygghet og romslighet. Så ego er jeg. 

Anonymkode: 0d9f9...020

Det er nettopp et av mine største problemer, jeg tar det jeg får og tørr ikke si noe. Etter år med mishandling og undertrykking så er det ikke så lett å si fra når det er noe og kreve. Det var faktisk en av tingene som vi jobbet med. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Jeg ble liggende å tenke på dette da jeg hadde lagt meg og gruble over hva som egentlig kan være grunnen til at en psykolog plutselig blir så uinteressert og distansert? For meg virket det som det skjedde omtrent fra den ene uka til den andre, og endringen var virkelig stor. Hun gikk fra å være svært engasjert, varm og vennlig. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Jeg ble liggende å tenke på dette da jeg hadde lagt meg og gruble over hva som egentlig kan være grunnen til at en psykolog plutselig blir så uinteressert og distansert? For meg virket det som det skjedde omtrent fra den ene uka til den andre, og endringen var virkelig stor. Hun gikk fra å være svært engasjert, varm og vennlig. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

Så vondt det må være for deg! Kan du skrive noe av det du skriver i denne tråden og gi henne neste time? Da blir det ikke så lett for henne å avfeie deg før du får sagt det du ønsker. 
 

Lykke til videre❤️

Anonymkode: fcf16...d87

[Anonym bruker]

Det kan hende psykologen har merket at forholdet begynte å bli for nært. Hun skal være en profesjonell behandler, ikke familie eller venninne. Det er fort gjort å fåfor vennskapelig følelser for en behandler. Da er det viktig at hun begynner å sette grenser. Det kan være noe sånt du opplever.

Anonymkode: a530a...f8e

[Anonym bruker]

Jeg synes det er et viktig poeng at du kjenner på såre følelser 1-2 dager etter timen. Det betyr at du legger veldig stor verdi i hva behandleren kanskje eller kanskje ikke mener, tenker og føler om deg. Mest sannsynlig har dette null og niks med deg å gjøre, alternativt forsøker hun å ikke gjøre deg for avhengig av henne - eller hun kan være frustrert over noe i behandlingen - feks noe hun ikke klarer å formidle til deg? Poenget mitt er at det i prinsippet bør være klinkende likegyldig for deg hva behandleren tenker og mener om deg. Hun er der for å gjøre en jobb; hjelpe deg. Dere skal ikke ha en tett og nær relasjon, men en tillitsbasert og profesjonell en.

Jeg tror du bør reflektere litt over hvorfor du har så stort behov for bekreftelse fra psykologen, og hvorfor du blir så utrygg når denne 100%-bekreftelsen uteblir. Mister du følelsen av å være verdig hennes tid? 

Anonymkode: ca14d...59b

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (23 minutter siden):

Jeg synes det er et viktig poeng at du kjenner på såre følelser 1-2 dager etter timen. Det betyr at du legger veldig stor verdi i hva behandleren kanskje eller kanskje ikke mener, tenker og føler om deg. Mest sannsynlig har dette null og niks med deg å gjøre, alternativt forsøker hun å ikke gjøre deg for avhengig av henne - eller hun kan være frustrert over noe i behandlingen - feks noe hun ikke klarer å formidle til deg? Poenget mitt er at det i prinsippet bør være klinkende likegyldig for deg hva behandleren tenker og mener om deg. Hun er der for å gjøre en jobb; hjelpe deg. Dere skal ikke ha en tett og nær relasjon, men en tillitsbasert og profesjonell en.

Jeg tror du bør reflektere litt over hvorfor du har så stort behov for bekreftelse fra psykologen, og hvorfor du blir så utrygg når denne 100%-bekreftelsen uteblir. Mister du følelsen av å være verdig hennes tid? 

Anonymkode: ca14d...59b

Ja, jeg er enig i det og i grunn betyr det ikke noe hva hun tenker og føler om meg. Det er bare det at hun forandret seg så mye på så kort tid som ble veldig vanskelig for meg. 

Anonymkode: 9ceeb...d60

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ha blikket på din psykiske helse og de praktiske rådene du får fra psykologen, heller enn å ha fokus på relasjonen mellom dere. Den er ikke så viktig. 

Anonymkode: cfcf8...54f